Dilemma (sykehusbesøk)

[Gjest ambrose]

Sykepleiere sier hun skal opp mest mulig av senga samt prate mye. De synes det er positivt at jeg stiller opp som jeg gjør med besøk 2-3 ganger daglig og sier jeg kan komme og gå som jeg vil.

Selv sier hun ja til at jeg maser på henne..

Jeg prøver å være positiv og oppmuntrende. Kanskje det er slitsomt for henne når hun er så syk? Det er jo en stor omveltning for henne også å gå fra normal til funksjonshemmet i løpet av få sekunder - tenker jeg..

Det er slag og hun kan ikke snakke, bare svare ja og nei så vidt.

Dette er vondt og jeg er nærmeste pårørende etter hennes eget ønske.

[Gjest gode råd er billige på DOL]

Ikke spør "alle". Stol på at du er i stand til å ta en klok avgjørelse basert på dine egne overveininger.

[Gjest ambrose]

Ikke spør "alle". Stol på at du er i stand til å ta en klok avgjørelse basert på dine egne overveininger.

Ok thanks.

[jubalong70]

Det er særdeles viktig å mobilisere slagpasienten så tidlig som mulig og så mye som mulig, samtidig som man skal tilstrebe en god balanse mellom aktivitet og hvile. Det kan føles brutalt for både pasient og (kanskje særlig) pårørende, men sikrer best mulig rehabilitering.

Når du er på besøk, så kan det for noen være greit at du ikke nødvendigvis snakker hele tiden - bare vær der. Andre ønsker at man leser litt i avisen eller i en bok eller noe.

Spising kan være vanskelig for noen av pasientene som har hatt slag. Noen synes det er flaut å måtte ha hjelp, og kan da ønske at pårørende ikke ser på. Andre prøver å spise selv, men søler mye. Det er viktig å ta hensyn til hva pasienten kjenner er greit.

På sikt prøver vi der jeg jobber (nevrologisk avdeling) å samle slagpasientene på et felles rom når de skal spise - men dette er noe de må ønske selv.

Det viktigste du kan gjøre, er å være der. Prøv å bli flink til å forstå hva hun mener. Vær også klar over at noen kan si ja, om de mener nei, når språksenteret er påvirket. Men det trenger ikke å gjelde hele tiden.

Klem