Jeg var så glad..

[XbellaX]

Siden hun viser at hun setter stor pris på at de er der så kan jeg jo overlate hovedansvaret til dem. Så blir det kanskje mindre vondt og kanskje til og med bedre for henne.

Kanskje hun gråter fordi hun rett og slett bare er sliten men ikke makter å si ifra til dem. Ikke overtolk dette, hun er svak og trenger deres støtte, gi henne rom til å være avvisende/sint/tom/osv uten å ta det personlig. Og bytt på dagene dere er der, fordi det er tøft.

[Gjest ambrose]

''Siden hun viser at hun setter stor pris på at de er der så kan jeg jo overlate hovedansvaret til dem. Så blir det kanskje mindre vondt og kanskje til og med bedre for henne.''

Er du ikke litt vel selvopptatt akkurat nå? Du vil altså slutte å stille opp for henne fordi hun ikke viser nok takknemlighet på nåværende tidspunkt?

Ok

[Gjest ambrose]

Kanskje hun gråter fordi hun rett og slett bare er sliten men ikke makter å si ifra til dem. Ikke overtolk dette, hun er svak og trenger deres støtte, gi henne rom til å være avvisende/sint/tom/osv uten å ta det personlig. Og bytt på dagene dere er der, fordi det er tøft.

Takk for rådene jeg har fått av deg.

[Gjest ambrose]

''Siden hun viser at hun setter stor pris på at de er der så kan jeg jo overlate hovedansvaret til dem. Så blir det kanskje mindre vondt og kanskje til og med bedre for henne.''

Er du ikke litt vel selvopptatt akkurat nå? Du vil altså slutte å stille opp for henne fordi hun ikke viser nok takknemlighet på nåværende tidspunkt?

Det som gjør det så vondt er i bunn og grunn det at min ene bror alltid har vært hennes "øyesten". Selv om han ikke har stilt opp slik jeg har gjort - over tid. Det er som om hun klarer å vise det så godt nå.

[frosken]

Det som gjør det så vondt er i bunn og grunn det at min ene bror alltid har vært hennes "øyesten". Selv om han ikke har stilt opp slik jeg har gjort - over tid. Det er som om hun klarer å vise det så godt nå.

''Det som gjør det så vondt er i bunn og grunn det at min ene bror alltid har vært hennes "øyesten". Selv om han ikke har stilt opp slik jeg har gjort - over tid. Det er som om hun klarer å vise det så godt nå.''

Jeg skjønner at det kan være sårt. Men om han nå er hennes øyesten, så betyr ikke det at hun ikke også er svært glad i dere alle. Jeg tenker at hun er i en situasjon nå hvor hun har mistet svært mye av "sitt liv", og at hun ikke er i stand til å sortere og passe på at hennes reaksjoner er passende eller rettferdige. På et slikt tidspunkt, synes jeg man skal ta frem sine rause sider og ikke la seg fange av søskensjalusi.

[Gjest ambrose]

''Det som gjør det så vondt er i bunn og grunn det at min ene bror alltid har vært hennes "øyesten". Selv om han ikke har stilt opp slik jeg har gjort - over tid. Det er som om hun klarer å vise det så godt nå.''

Jeg skjønner at det kan være sårt. Men om han nå er hennes øyesten, så betyr ikke det at hun ikke også er svært glad i dere alle. Jeg tenker at hun er i en situasjon nå hvor hun har mistet svært mye av "sitt liv", og at hun ikke er i stand til å sortere og passe på at hennes reaksjoner er passende eller rettferdige. På et slikt tidspunkt, synes jeg man skal ta frem sine rause sider og ikke la seg fange av søskensjalusi.

''På et slikt tidspunkt, synes jeg man skal ta frem sine rause sider og ikke la seg fange av søskensjalusi.''

Har ikke vært plaget av søskensjalusi - dette har kommet frem nå.

[frosken]

''På et slikt tidspunkt, synes jeg man skal ta frem sine rause sider og ikke la seg fange av søskensjalusi.''

Har ikke vært plaget av søskensjalusi - dette har kommet frem nå.

''Har ikke vært plaget av søskensjalusi - dette har kommet frem nå.''

Din oppfatning av at broren din er mors øyensten gjør det nærliggende å tenke at det ikke er første gangen dette har vært et tema. Det vil imidlertid ikke rent sjelden være slik at jenter tas litt mer som en selvfølge enn gutter, og det er ikke noe rart at du reagerer på det - men lite modent å fokusere så mye på det akkurat nå. Du kan ikke forvente at din mor skal vise seg fra sine beste sider i en så redusert tilstand. Hun har nettopp opplevd en personlig katastrofe og har svært redusert kapasitet akkurat nå.

[Gjest ambrose]

''Har ikke vært plaget av søskensjalusi - dette har kommet frem nå.''

Din oppfatning av at broren din er mors øyensten gjør det nærliggende å tenke at det ikke er første gangen dette har vært et tema. Det vil imidlertid ikke rent sjelden være slik at jenter tas litt mer som en selvfølge enn gutter, og det er ikke noe rart at du reagerer på det - men lite modent å fokusere så mye på det akkurat nå. Du kan ikke forvente at din mor skal vise seg fra sine beste sider i en så redusert tilstand. Hun har nettopp opplevd en personlig katastrofe og har svært redusert kapasitet akkurat nå.

Men - mener du at jeg nå er egoistisk? Som Kan tenke sånn?

[Gjest ambrose]

''Har ikke vært plaget av søskensjalusi - dette har kommet frem nå.''

Din oppfatning av at broren din er mors øyensten gjør det nærliggende å tenke at det ikke er første gangen dette har vært et tema. Det vil imidlertid ikke rent sjelden være slik at jenter tas litt mer som en selvfølge enn gutter, og det er ikke noe rart at du reagerer på det - men lite modent å fokusere så mye på det akkurat nå. Du kan ikke forvente at din mor skal vise seg fra sine beste sider i en så redusert tilstand. Hun har nettopp opplevd en personlig katastrofe og har svært redusert kapasitet akkurat nå.

Du har helt rett

[Tunta]

Så godt å høre, gleder meg på dine vegne!

Slag arter seg så forskjellig, prognoser likeså, har jeg skjønt. Siden du spør om personlige erfaringer, velger jeg å svare likevel. Mitt 'eksempel' er ca 80 år gammel, men dog.

Vedkommende er et nært familiemedlem som fikk sitt første slag for ca to år siden. Deretter har han fått syv nye slag samt tre kraftige epilepsianfall, og visstnok flere mindre anfall, slag og epilepsi, som ble håndtert hjemme.

Etter det første slaget kunne han ikke gå alene, kunne ikke skrive et meningsfylt ord på to bokstaver (han elsket å løse kryssord, men rutene han fylte ut gav ingen mening. Han tenkte eksempelvis 'Lever' = "er", men svaret hans var f.eks "hz".

Han klarte heller ikke å koordinere bestikk og munn, kaffekopp og munn. Han prøvde virkelig å kommunisere med den nærmeste familien, men for oss var det tilnærmet umulig å kommunisere fordi vi ikke med vår beste vilje skjønte hva han sa / prøvde å si.

Heldigvis fikk han oppfølging fra rehabiliteringstjenesten og en offentlig logoped (noe han bør prise seg lykkelig for i hans alder!), og etter få uker kom han tilbake i den forstand at han fungerer OK for sin egen og andres del. Han har også god langtidshukommelse, og deler villig vekk personlige 'strabaser' og poltiske begivenheter fra 25 - 70 år tilbake.

Han kommer nok aldri til å løse kryssord mer, men han leser ovetrskrifter ++ i aviser. Kjempefremskritt! Han husker sine nærmeste og har utbytte av å omgås dem. Han uttrykker sin form for kjærlighet, men det viktigste er at han føler han har et meningsfylt liv.

Som sagt var dette min personlige erfaring som ikke nødvendigvis er representativ. Men det er utrolig hva rette fagfolk kan gjøre i dag - lykke til :-)

[Gjest ambrose]

Så godt å høre, gleder meg på dine vegne!

Slag arter seg så forskjellig, prognoser likeså, har jeg skjønt. Siden du spør om personlige erfaringer, velger jeg å svare likevel. Mitt 'eksempel' er ca 80 år gammel, men dog.

Vedkommende er et nært familiemedlem som fikk sitt første slag for ca to år siden. Deretter har han fått syv nye slag samt tre kraftige epilepsianfall, og visstnok flere mindre anfall, slag og epilepsi, som ble håndtert hjemme.

Etter det første slaget kunne han ikke gå alene, kunne ikke skrive et meningsfylt ord på to bokstaver (han elsket å løse kryssord, men rutene han fylte ut gav ingen mening. Han tenkte eksempelvis 'Lever' = "er", men svaret hans var f.eks "hz".

Han klarte heller ikke å koordinere bestikk og munn, kaffekopp og munn. Han prøvde virkelig å kommunisere med den nærmeste familien, men for oss var det tilnærmet umulig å kommunisere fordi vi ikke med vår beste vilje skjønte hva han sa / prøvde å si.

Heldigvis fikk han oppfølging fra rehabiliteringstjenesten og en offentlig logoped (noe han bør prise seg lykkelig for i hans alder!), og etter få uker kom han tilbake i den forstand at han fungerer OK for sin egen og andres del. Han har også god langtidshukommelse, og deler villig vekk personlige 'strabaser' og poltiske begivenheter fra 25 - 70 år tilbake.

Han kommer nok aldri til å løse kryssord mer, men han leser ovetrskrifter ++ i aviser. Kjempefremskritt! Han husker sine nærmeste og har utbytte av å omgås dem. Han uttrykker sin form for kjærlighet, men det viktigste er at han føler han har et meningsfylt liv.

Som sagt var dette min personlige erfaring som ikke nødvendigvis er representativ. Men det er utrolig hva rette fagfolk kan gjøre i dag - lykke til :-)

Alle personlige erfaringer rundt denne sykdommen setter jeg veldig stor pris på! Og det er helt klart til hjelp (oppløftende og informativt).

[Gjest prust]

Alle personlige erfaringer rundt denne sykdommen setter jeg veldig stor pris på! Og det er helt klart til hjelp (oppløftende og informativt).

Jeg har leste det du har skrevet om moren din. Min erfaring med slag, er da min farmor helt plutselig fikk hjerneslag for 12 år siden. Hun var alene da det skjedde, og ble funnet dagen etter.

Vi var mye sammen med henne - og prøvde å bruke alle sansene hennes til å stimulere henne. Hengte opp bilder hun kjente på veggen på sykehjemmet, særlig rundt senga, spilte musikk og sang sanger hun likte - og så fikk hun det heklede teppet hun pleide å ha i stolen sin - i senga. Og det holdt hun i og kjente maskene på - og følte tydelig en trygghet ved å ha det inntil seg.

Ofte satt jeg bare stille sammen med henne - fortalte litt fra hverdagen - hadde også med gutten min (som var baby da) - og jeg så at hun satte pris på det, selv om hun ikke klarte å snakke.

Det er fryktelig vondt å oppleve en person en er så veldig glad i, bli så totalt forandret fra ett øyeblikk til et annet.

[Gjest ambrose]

Jeg har leste det du har skrevet om moren din. Min erfaring med slag, er da min farmor helt plutselig fikk hjerneslag for 12 år siden. Hun var alene da det skjedde, og ble funnet dagen etter.

Vi var mye sammen med henne - og prøvde å bruke alle sansene hennes til å stimulere henne. Hengte opp bilder hun kjente på veggen på sykehjemmet, særlig rundt senga, spilte musikk og sang sanger hun likte - og så fikk hun det heklede teppet hun pleide å ha i stolen sin - i senga. Og det holdt hun i og kjente maskene på - og følte tydelig en trygghet ved å ha det inntil seg.

Ofte satt jeg bare stille sammen med henne - fortalte litt fra hverdagen - hadde også med gutten min (som var baby da) - og jeg så at hun satte pris på det, selv om hun ikke klarte å snakke.

Det er fryktelig vondt å oppleve en person en er så veldig glad i, bli så totalt forandret fra ett øyeblikk til et annet.

Takk, prust!

[Gjest ambrose]

Så godt å høre, gleder meg på dine vegne!

Slag arter seg så forskjellig, prognoser likeså, har jeg skjønt. Siden du spør om personlige erfaringer, velger jeg å svare likevel. Mitt 'eksempel' er ca 80 år gammel, men dog.

Vedkommende er et nært familiemedlem som fikk sitt første slag for ca to år siden. Deretter har han fått syv nye slag samt tre kraftige epilepsianfall, og visstnok flere mindre anfall, slag og epilepsi, som ble håndtert hjemme.

Etter det første slaget kunne han ikke gå alene, kunne ikke skrive et meningsfylt ord på to bokstaver (han elsket å løse kryssord, men rutene han fylte ut gav ingen mening. Han tenkte eksempelvis 'Lever' = "er", men svaret hans var f.eks "hz".

Han klarte heller ikke å koordinere bestikk og munn, kaffekopp og munn. Han prøvde virkelig å kommunisere med den nærmeste familien, men for oss var det tilnærmet umulig å kommunisere fordi vi ikke med vår beste vilje skjønte hva han sa / prøvde å si.

Heldigvis fikk han oppfølging fra rehabiliteringstjenesten og en offentlig logoped (noe han bør prise seg lykkelig for i hans alder!), og etter få uker kom han tilbake i den forstand at han fungerer OK for sin egen og andres del. Han har også god langtidshukommelse, og deler villig vekk personlige 'strabaser' og poltiske begivenheter fra 25 - 70 år tilbake.

Han kommer nok aldri til å løse kryssord mer, men han leser ovetrskrifter ++ i aviser. Kjempefremskritt! Han husker sine nærmeste og har utbytte av å omgås dem. Han uttrykker sin form for kjærlighet, men det viktigste er at han føler han har et meningsfylt liv.

Som sagt var dette min personlige erfaring som ikke nødvendigvis er representativ. Men det er utrolig hva rette fagfolk kan gjøre i dag - lykke til :-)

Synes dette er vanskelig å takle alene. Snakket med lege på sykehjemmet og fikk presentert tilbudet. Ble optimistisk. hun får være der i 14 dager i første omgang. Så kommer mamma fra sykehuset etter hvert. Jeg får se hvor dårlig hun faktisk er. Hun har det ikke greit. Og det er fælt å se hvor hjelpesløs hun faktisk er. De måtte være 3 stk for å løfte henne opp i senga, selv om hun er tynn og kort.

Dette er så vondt at jeg vet snart ikke mine arme råd. Prøver å være optimistisk, men den ble revet i filler i dag..

[Tunta]

Synes dette er vanskelig å takle alene. Snakket med lege på sykehjemmet og fikk presentert tilbudet. Ble optimistisk. hun får være der i 14 dager i første omgang. Så kommer mamma fra sykehuset etter hvert. Jeg får se hvor dårlig hun faktisk er. Hun har det ikke greit. Og det er fælt å se hvor hjelpesløs hun faktisk er. De måtte være 3 stk for å løfte henne opp i senga, selv om hun er tynn og kort.

Dette er så vondt at jeg vet snart ikke mine arme råd. Prøver å være optimistisk, men den ble revet i filler i dag..

Føler virkelig med deg!

Min kjære pårørende ble merkbart bedre etter 2 uker på "rehab" samt noen uker med logoped. Etter noen mnd fikk han flere slag og logopedtjenesten opphørte da (antar at det var årsaken).

Etter dette har han bodd hos ulike familiemedlemmer. Det går greit og han har det ok, tror jeg, men jeg vil ikke anbefale å ta dette ansvaret alene.. Sender deg gode tanker :-)