Alt rakner for meg nå..

[Dorthe]

''Men når det skal sies så synes jeg at man bør klare å se at noen ganger er det helt greit for gamle foreldre å dø. Det er livets gang og når de ikke har livskvalitet igjen så skal de jo ikke leve videre for at vi skal slippe å sørge. Det er like fælt for oss som blir igjen uansett, men i etterkant så ser man det bedre.

''

Akkurat det tror jeg er viktig å innse. Det er som frosken sier, en del av livet. Man takler det uansett fordi man står midt i det - enten man liker det eller ikke.

Man har vel i grunnen ikke noe annet valg.

[Mammantil3]

Det er forferdelig trist når de vi er glad i dør. Det gjør så vondt at vi ikke tror vi skal overleve - men det gjør vi.

Mitt første barn døde i magen min rett før termin. Jeg måtte arrangere begravelse for babyen min. Jeg trodde ikke jeg skulle overleve selv, sorgen blir så lammende. Jeg trodde jeg aldri mer skulle orke å kle på meg, aldri mer skulle orke å stå opp, aldri mer smile, aldri mer føle glede.

Slik er det heldigvis ikke. Sorgen blir mindre etter som tiden går, og når man står oppi det så greier man de utroligste ting.

Mange har sagt til "jeg hadde ikke greid å begrave mitt barn". Jo, det hadde du greid. For det er ikke noe alternativ. Livet er slik, det gir noen harde slag, men vi er utrustet for å greie det.

Det er kjempetrist for deg å oppleve det du gjør nå, men du greier det. Du kommer til å gjøre de tingene du skal og må, fordi du ønsker å gjøre dem selv om de gjør veldig vondt.

Og det kommer bedre dager. Tiden leger alle sår. Det er sant. Tro meg.

*Klem*

[frosken]

Å si at man ikke takler noe er vel bare en uttrykksmåte for at man synes det er for mye, og at man ikke vet hvordan man skal takle det.

Svaret mitt hadde sammenheng med også det som sto her : http://www.doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4691180

[Gjest ambrose]

Å si at man ikke takler noe er vel bare en uttrykksmåte for at man synes det er for mye, og at man ikke vet hvordan man skal takle det.

Det er helt riktig som du sier, morsan.

[mirami]

Det er forferdelig trist når de vi er glad i dør. Det gjør så vondt at vi ikke tror vi skal overleve - men det gjør vi.

Mitt første barn døde i magen min rett før termin. Jeg måtte arrangere begravelse for babyen min. Jeg trodde ikke jeg skulle overleve selv, sorgen blir så lammende. Jeg trodde jeg aldri mer skulle orke å kle på meg, aldri mer skulle orke å stå opp, aldri mer smile, aldri mer føle glede.

Slik er det heldigvis ikke. Sorgen blir mindre etter som tiden går, og når man står oppi det så greier man de utroligste ting.

Mange har sagt til "jeg hadde ikke greid å begrave mitt barn". Jo, det hadde du greid. For det er ikke noe alternativ. Livet er slik, det gir noen harde slag, men vi er utrustet for å greie det.

Det er kjempetrist for deg å oppleve det du gjør nå, men du greier det. Du kommer til å gjøre de tingene du skal og må, fordi du ønsker å gjøre dem selv om de gjør veldig vondt.

Og det kommer bedre dager. Tiden leger alle sår. Det er sant. Tro meg.

*Klem*

Bra innlegg! .

[mirami]

Uff, så trist å høre - særlig nå som det er jul.

Det er lov å være lei seg og ha det utrolig vondt når slik skjer. Selv om det er gamle foreldre og de var syke osv, så betyr ikke det at det ikke er vondt å miste noen man er glad i det! Selvfølgelig er det svært vondt!

Og jeg synes Mammantil3 har gitt en god beskrivelse av hvordan det er. Når man står oppi det klarer man det fordi man må, selv om det er utrolig vondt. Jeg har for noen år siden opplevd en tøff periode selv med å miste flere som stod meg nær med kort mellomrom, og når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke hvordan jeg taklet det. Men der og da har man ikke noe valg og må klare det. Men et tips er å ta en dag av gangen - bokstavelig talt (hvis du klarer). Det blir bedre etterhvert, men vet det ikke hjelper akkurat nå. Derfor: konsentrer deg om å komme gjennom dagen i dag. I morgen - å komme gjennom den dagen. Osv.

Dette klarer du!!

[Gjest ambrose]

Uff, så trist å høre - særlig nå som det er jul.

Det er lov å være lei seg og ha det utrolig vondt når slik skjer. Selv om det er gamle foreldre og de var syke osv, så betyr ikke det at det ikke er vondt å miste noen man er glad i det! Selvfølgelig er det svært vondt!

Og jeg synes Mammantil3 har gitt en god beskrivelse av hvordan det er. Når man står oppi det klarer man det fordi man må, selv om det er utrolig vondt. Jeg har for noen år siden opplevd en tøff periode selv med å miste flere som stod meg nær med kort mellomrom, og når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke hvordan jeg taklet det. Men der og da har man ikke noe valg og må klare det. Men et tips er å ta en dag av gangen - bokstavelig talt (hvis du klarer). Det blir bedre etterhvert, men vet det ikke hjelper akkurat nå. Derfor: konsentrer deg om å komme gjennom dagen i dag. I morgen - å komme gjennom den dagen. Osv.

Dette klarer du!!

Synes jeg har fått mange gode og fine svar som viser at folk forstår.

Ikke alle er like sterke, dessverre. Selv om man vil være det. Da føler man seg enda svakere når folk sier som enkelte i tråden gjør. Men jeg skjønner dem også.

Jeg har ikke orket å kommentere hver enkelt. Men dere har hjulpet meg. Det er jeg glad for.

Ps. Hun er ikke død om noen tror det, "bare" veldig syk..

[morsan]

Svaret mitt hadde sammenheng med også det som sto her : http://www.doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4691180

Jeg kjenner ikke til forhistorien her, og skjønner egentlig ikke innhold/mening i den tråden du linker til heller.

[Gjest ambrose]

Jeg kjenner ikke til forhistorien her, og skjønner egentlig ikke innhold/mening i den tråden du linker til heller.

Jeg skjønner heller ikke hvordan frosken kan koble dette, og jeg synes også det var dårlig gjort å oute meg. Det likte jeg ikke. Det var en grunn til at jeg ikke ville bruke mitt faste nick i tråden.

[Katt-ja]

Jeg skjønner heller ikke hvordan frosken kan koble dette, og jeg synes også det var dårlig gjort å oute meg. Det likte jeg ikke. Det var en grunn til at jeg ikke ville bruke mitt faste nick i tråden.

Enig i at det var litt krasst svar - og la merke til outingen. Jeg tror nok ikke at frosken gjorde det med vilje, la nok ikke merke til nicket ditt i denne tråden...

[Gjest ambrose]

Enig i at det var litt krasst svar - og la merke til outingen. Jeg tror nok ikke at frosken gjorde det med vilje, la nok ikke merke til nicket ditt i denne tråden...

Jeg har også valgt å tro at det ikke var med vilje...

Men jeg er for øvrig glad for og rørt over all støtten jeg har fått.

[frosken]

Jeg kjenner ikke til forhistorien her, og skjønner egentlig ikke innhold/mening i den tråden du linker til heller.

Poenget mitt i begge disse trådene, er at det er vanlig å være usedvanlig fortvilet når noen man bryr seg om blir alvorlig syke og muligens kan komme til å dø. Denne fortvilelsen er i seg selv verken syk eller noe som man trenger "å bekymre seg" over. Vi er konstruert slik at vi merkelig nok overlever denne typen intens psykisk smerte.

[frosken]

Jeg skjønner heller ikke hvordan frosken kan koble dette, og jeg synes også det var dårlig gjort å oute meg. Det likte jeg ikke. Det var en grunn til at jeg ikke ville bruke mitt faste nick i tråden.

''Jeg skjønner heller ikke hvordan frosken kan koble dette, og jeg synes også det var dårlig gjort å oute meg. Det likte jeg ikke. Det var en grunn til at jeg ikke ville bruke mitt faste nick i tråden.''

Det var ikke meningen å oute deg, jeg la ikke engang merke til at du brukte forskjellig nick i de to trådene. Du har skrevet såpass mye om din syke mor og fortvilelsen knyttet til det, at jeg ikke helt skjønner hvorfor det nå evt. skal være noe du vil være anonym i forhold til.

Jeg skjønner at du er fortvilet, og jeg fastholder det jeg har prøvd å si til deg de siste dagene, nemlig at det er vanlig og ikke noe sykelig knyttet til det å bli fortvilet over at en av ens nærmeste blir dødssyke. Jeg forstår faktisk ikke hvorfor det er et budskap du ser ut til å bli støtt av.

[Helmi]

Synes jeg har fått mange gode og fine svar som viser at folk forstår.

Ikke alle er like sterke, dessverre. Selv om man vil være det. Da føler man seg enda svakere når folk sier som enkelte i tråden gjør. Men jeg skjønner dem også.

Jeg har ikke orket å kommentere hver enkelt. Men dere har hjulpet meg. Det er jeg glad for.

Ps. Hun er ikke død om noen tror det, "bare" veldig syk..

''Ps. Hun er ikke død om noen tror det, "bare" veldig syk.'' Det er en ytterst fortvilet situasjon du er i. Det er en stor påkjenning at noen i familien er alvorlig syk.

Sender en ekstra styrkeklem til deg

[morsan]

Poenget mitt i begge disse trådene, er at det er vanlig å være usedvanlig fortvilet når noen man bryr seg om blir alvorlig syke og muligens kan komme til å dø. Denne fortvilelsen er i seg selv verken syk eller noe som man trenger "å bekymre seg" over. Vi er konstruert slik at vi merkelig nok overlever denne typen intens psykisk smerte.

Jeg er enig med deg i det, og du har jo helt rett i at de aller, aller fleste av oss er i stand til å takle det meste. Jeg har ikke fulgt med i disse trådene, så jeg tolket hovedinnlegget her mer at hun brukte det i den betydningen jeg skrev, og ikke at hun virkelig ville bukke under.

[Gjest ambrose]

''Jeg skjønner heller ikke hvordan frosken kan koble dette, og jeg synes også det var dårlig gjort å oute meg. Det likte jeg ikke. Det var en grunn til at jeg ikke ville bruke mitt faste nick i tråden.''

Det var ikke meningen å oute deg, jeg la ikke engang merke til at du brukte forskjellig nick i de to trådene. Du har skrevet såpass mye om din syke mor og fortvilelsen knyttet til det, at jeg ikke helt skjønner hvorfor det nå evt. skal være noe du vil være anonym i forhold til.

Jeg skjønner at du er fortvilet, og jeg fastholder det jeg har prøvd å si til deg de siste dagene, nemlig at det er vanlig og ikke noe sykelig knyttet til det å bli fortvilet over at en av ens nærmeste blir dødssyke. Jeg forstår faktisk ikke hvorfor det er et budskap du ser ut til å bli støtt av.

Ok