Hvorfor så stor tro på medisinering?

[Gjest Andre synspunkter?]

Hvorfor virker det som at alle psykiatere tror at alt kan medisineres? Jeg godtok ikke en psykiaters vurdering av meg og kutta ut alt av psykofarmaka i 2003. Da jeg nekta å prøve ut stemningsstabiliserende medisiner, nekta han å snakke med meg videre også. Utredningen hans av meg var svært mangelfull (basert på kun noen få samtaler rett etter at jeg hadde slutta med Zoloft på eget initiativ). For meg virker det som om psykiatrien behandler folk på samlebånd i en situasjon med akkutt pengemangel. Jeg opplevde de to psykiaterne jeg har snakka med som kalde og uten minespill (men det er jo bare to jeg har møtt, så det er jeg klar over), samt uten respekt for meg som menneske. De så meg ikke i det hele tatt, og jeg mista totalt tilliten til dem som behandlere. Jeg følte ikke at de betraktet meg som en "kompetent" person i det hele tatt. Jeg forsto imidlertid at jeg ville bli sykere hvis jeg godtok ekspertens anbefalinger. Og medisinene han anbefalte har masse birvirkninger - som blant annet ville kunne gjøre meg svært overvektig. I tillegg mener jeg at utrederen var i ferd med å gi meg helt feil diagnose. Og i dette sykdomsbildet ligger det jo også at "den syke ikke vet at han er syk". Diagnoser trykker etter min mening mange enda mer ned fordi det blir en del av deres identitet. Diagnoser utløser heller ingen ressurser eller ekstra hjelp til selvhjelp - og er det ikke selvhjelp som først og fremst fungerer? Ingen snakket med meg om kosthold og trening, annet i en bisetning. Diagnose, medisinering og terapi skal liksom komme først - selv ved mindre "alvorlige" tilfeller som meg. Jeg har imidlertid hatt en svært langvarig depresjon og har slitt med posttraumatisk stress - og kan fremdeles få tilbakefall hvis jeg ikke spiser riktig. Jeg holder dette i sjakk med det jeg kaller "balansekosthold", et kosthold jeg har eksperimentert meg fram til og lest meg til selv. Og da dette kostholdet "begynte å virke" etter bare et par dager, fikk jeg lyst til å trene også. Da forsvant også behovet for samtaleterapi. Jeg hadde gitt hjernen min energi nok til å takle stress bedre - og fikk mye bedre konsentrasjonsevne, problemløsningsevne og ble mye gladere. Antidepressiva kunne faktisk ha ødelagt livet mitt, for jeg ble sløv og ukritisk. Det mest skremmende var at en psykiater på en poliklinikk som jeg selv oppsøkte, aldri stilte spørsmål om jeg i det hele tatt skulle ha medisiner - det var altså bare et spørsmål om hvilke medisiner. Antidepressiva gjorde at jeg fikk symptomer som minnet om bipolar type to, men jeg er ikke slik av natur uten medisiner. Utrederen trakk denne konklusjonen på grunnlag av min reaksjon på Zoloft og mine egne beskrivelser - men dette er jo faktisk ikke en objektiv vurdering heller. Som "deprimert" den gangen, vurderte jeg også meg selv som mindre godt fungerende enn jeg i virkeligheten var. Nå har det gått åtte år siden jeg snakket med ham, og jeg er utrolig glad for at jeg ikke hørte på eksperten. DA er jeg sikker på at jeg virkelig hadde blitt syk. Psykiateren spådde også at en med "min lidelse" som går ubehandlet (underforstått: uten medisiner), vil bli sykere og sykere og til slutt ikke klare å fungere. Men jeg er ikke blitt sykere etter at jeg ikke hørte på eksperten. Men hva med dem som ikke klarer å være kritisk til egen behandling og utredning, og får de lov til det? I dette psykiatrisystemet. Jeg er skremt og har ingen tiltro til psykiatrien som system, selv om det helt sikkert er mange flinke enkeltpersoner som jobber der. Fra media, forbinder jeg dessuten psykiatrien med "folk det virkelig har klikka for". Ut i fra det jeg har sett, med de lange ventetidene, er psykiatrien dessuten blitt en ren akkuttbehandling hvor mange veldig syke blir avvist fordi de ikke er "syke nok". Forstår psykiatere min skepsis? Jeg er åpen for flere synpunkter selvsagt. Men ser psykiatere at noen pasienter kan bli sykere av behandlingen de får i psykiatrien. Er dette et interessent fenomen i psykiatrien?

[Gjest Matariki]

Syns iallefall det du skriver om er tankevekkende, for det stemmer jo i noen tilfeller. Folk får for dårlig utredning og dermed feil medisiner, det er for dårlig. Og de tenker ofte lite på bivirkninger i psykiatrien, og når du blir / ble verre på meds enn uten sier jo det endel. Syns psykiatrien bør revurdere sine holdinger på enkelte felt, høre mer på pasienten...som i ditt tilfelle. Men de er altså forskjellige etter hvor i landet en bor.

Ved min siste utredning ble jeg møtt med respekt, og jeg ble hørt. Det var en grundig utredning og de foreslo medisiner som jeg nå tar, og jeg føler meg faktisk bedre. Så jeg har tro på medisiner når det blir foreslått av rett personer, personer med kompetanse og vett i huet. Men "pille trille" prosjekt har jeg ingen tro på, da blir det eksperiment. Da blir det feil!

[Gondor]

Dette var et interessant innlegg. Jeg har i årenes løp gått frem og tilbake når det gjelder min egen medisinering, men har aldri turd å slutte.Jeg ble først vurdert av fastlege som kjenner meg veldig godt og som sendte meg til en meget dyktig psykiater. Han gav meg diagnose og resept på medisiner.

Som sagt har jeg alltid hatt et ambivalent forhold til medisiner og snakket mye med psykiateren min om dette. Han sier at det er jeg som medisinerer meg selv. Det har han rett i. Han har dog sagt at hvis jeg slutter avsluttes behandlingen. Da vil han ikke ha meg som pasient lenger. Han vil ikke ta ansvaret for en evnt innleggelse.

Dette med kosthold er svært interessant. Jeg har google meg frem til mange sider om helbredelse av min psykdom og alt dreier seg om kosthold. Spesielt sukker er farlig. Nå i julen har dette gått fløyten, men på nyåret setter jeg i gang med det og trening igjen.

Kan du gi oss noen tips om kostholdet ditt?

[miakami]

Du snakker jo bare ut i fra deg selv og din erfaren her, noen av oss har jo stikk motsatt erfaring også. Jeg hadde stort behov for medisiner mot min bipolare lidelse, men jeg fikk kun samtaler. Det behandlet jo ikke min sykdom, men det gjør litium Skulle ønske jeg hadde fått medisinsk behandling mange år tidligere! Og det er også fokus på kost og trening, fått tilbud om å trene på psykehuset tilogmed...

Men selvsagt vil ikke medisiner mot feil diagnose hjelpe...

[Madelenemie]

Hei!

Det var leit å lese din erfaring.

Jeg har den motsatte, har blitt "tatt vare på" fra jeg fikk diagnosen asperger syndrom, og kun gjennom regelmessige samtaler, da jeg ikke har tilleggsdiagnoser som kan forekomme.

Jeg har tenkt inni meg mange ganger at jammen er min psykitar utholdende, for så mye vingling fra meg til tider og opp med gamle temaer, mitt yndlingsspørsmål: "Jeg lurer på om jeg kanskje ikke har asperger syndrom?" osv...

Fra dag 1 ble jeg tatt så godt i mot på Ullevål sykehus og samtlige psykiatere jeg har møtt 3 stk. har vært meget tilstedet og forståelsesfulle, også en jeg møtte på legevakten en gang da det ble surr med rekkefølgen min.

Det er derfor trist at du har møtt to slike psykiatere som du beskriver, men jeg har oppdaget spesielt etter å ha lest her inne at de fins. Jeg har også et familiemedlem av min venninne som pga av psykose er medisinert slik at hun ser ut og beveger seg og snakker som en zoombie, dette pga av medisiner. Personen som var der er borte, og jeg finner det så skremmende at jeg ikke går på besøk til min venninne mer i frykt for å treffe zoombien.

Det jeg virkelig har lurt på er hva de har gjort med henne for hun har jo ikke noe liv nå, klarer jo ikke leve et normalt liv, og legger som følger av det på seg. Hun er satt på medisiner resten av litt liv sier de pga av psykoser de mener er kroniske. Selv tenker jeg at å være slik levende død ikke ser særlig hyggelig ut, kanskje bedre å være sprø og levende i noen tilfelller, hvis man ikke skader seg selv og andre, men jeg vet ikke.

Imidlertid har jeg ofte oppdaget etter å ha begynt å lese her inne at den nære personlige kontakten og kjærligheten jeg føler fra min psykiater er nesten uten om det vanlige. Jeg elsker min psykiater svært høyt, og den kjærligheten virker det som om hun bare tar i mot, forstår og tilbake sier hun myke snille ord sånne som for evig gjør meg hel og glad og sterk og selvstendig inni meg. Også tenker jeg mange mange ganger at skulle ønske noen av de små fuglungene jeg har blitt kjent med her inne kunne ha en slik psykiatermamma å søke trøst og ly hos. For akkurat det er hun blitt min fuglemamma som jeg akurat vet hvor er, som flyr avgårde men alltid varslet meg hvilket fjell hun flyr til.

Jeg skulle også ønske det fantes flere slike uredde psykiatere, for jeg tror inni meg man kan komme langt ved å se menneske, være der med hele seg, med ord som er lune og trygge og gode og som bygger opp sakte og litt, den lille fuglungen eller hvem det er som sitter der foran dem. Jeg bruker fuglunge for jeg var en bitteliten fuglunge som hadde falt alt for tidlig ut av rede, så da jeg kom til min psykiater føltes det som å bli løftet inn og opp i hennes kloke uglehule og der sånn litt etter litt få høre sånne ord som gjorde at jeg slapp å være liten og ensom mer.

Jeg fikk bekreftelse, jeg ble sett, jeg ble satt pris på, fikk høre hvor flink jeg er, men samtidig fikk jeg og måtte jeg tåle sannheten at når man er en fuglunge med asperger syndrom så flyr man jo flott nok, men aldri helt som andre, men det er jo helt i orden.

Jeg har skrevet mange tekster til min psykiater, i kjærlighet og respekt, hun vet hun er min fuglemamma og det er greit for henne.

Jeg skulle ønske det fantes flere slike store trygge mennesker for jeg tror man må være stor og trygg i seg selv for å klare å møte mennesker som er knuste inni seg.

Jeg trodde min psykiater var nærmere 2 meter høy, men plutselig en dag på henne kontor det var da vi skulle gå inn og jeg stod rett bak henne da hun låste opp døren oppdaget jeg at hun var liten? kanskje like liten som meg 1.56 cm ca, jeg tror hun virket ytre stor for meg fordi hun er så stor i mitt hjerte.

[Gjest flere synspunkter]

Dette var et interessant innlegg. Jeg har i årenes løp gått frem og tilbake når det gjelder min egen medisinering, men har aldri turd å slutte.Jeg ble først vurdert av fastlege som kjenner meg veldig godt og som sendte meg til en meget dyktig psykiater. Han gav meg diagnose og resept på medisiner.

Som sagt har jeg alltid hatt et ambivalent forhold til medisiner og snakket mye med psykiateren min om dette. Han sier at det er jeg som medisinerer meg selv. Det har han rett i. Han har dog sagt at hvis jeg slutter avsluttes behandlingen. Da vil han ikke ha meg som pasient lenger. Han vil ikke ta ansvaret for en evnt innleggelse.

Dette med kosthold er svært interessant. Jeg har google meg frem til mange sider om helbredelse av min psykdom og alt dreier seg om kosthold. Spesielt sukker er farlig. Nå i julen har dette gått fløyten, men på nyåret setter jeg i gang med det og trening igjen.

Kan du gi oss noen tips om kostholdet ditt?

Jeg fikk to veldig gode og interessante svar med litt ulikt fokus. Og er selvfølgelig klar over at det er endel som trenger medisiner av ulike grunner. Fordi jeg vet så lite, kan jeg jo ikke argumentere for at "alle bør slutte med medisiner". Kan bare fortelle min historie og hva som var bra for meg. Jeg skal selvfølgelig ikke her prøve å folk til å slutte med medisiner hvis de virkelig trenger dem. Og jeg anerkjener selvsagt at det finnes psykiske sykdommer. Men: jeg hjalp meg selv med noen prinsipper jeg fant i en bok: "Omegasonen" (husker ikke navnet på forfatteren i farta). Omega 3,6 og 9 i foholdet 2:1:1 + et balansert kosthold med mer proteiner og "de riktige" karbohydratene (ikke eller mye mindre av sukker og stivelse: hvitt sukker, pasta, ris, poteter, gjærbakst, ferdigmat, junkfood, mat med transfett osv). Transfett legger seg bla. i hjernen og gjør en "dummere". Lavkarbohysteriet hvor man snakker om kun fett og proteiner er imidlertid helt bak mål, etter min mening. Begynte å spise matvarer med større næringsverdi. Masse grønnsaker. Mer av bønner, spirer, frø, linser, bær, kylling, fisk + annet. Kjøpte en bok som heter "Supermat" og fikk flere tips. Tar noe kosttilskudd også - som kalsium-magnesium og B-vitaminer, samt unngår ellers kaffe fordi det påvirker sentralnervesystemet mitt ganske sterkt. Virkningen på psyken min var enorm, særlig i kombinasjon med kondisjonstrening. Fikk masse energi og mer glede. Da medisinen (Zoloft) begynte å virke (jeg sluttet med disse medisinene i 2003), ble jeg ufattelig lat, gav innimellom blaffen i å møte opp på jobb etter å ha ringt om at jeg hadde forsovet meg, lot være å betale regninger fordi det var "ubehagelig", tiltrakk meg mange folk som ikke var bra for meg pga av min mye dårligere dømmekraft, ble løsmunnet og fikk noen andre reaksjoner som liknet på bipolar type 2. Blant annet kjøpte jeg fargede ark for over tusen kroner en gang fordi jeg elsker fine farger, he he. Jeg er veldig sikker på at dette var virkninger av "medisinen", for slik har jeg aldri vært verken før eller siden - etter at jeg slutta med disse medisinene. Jeg er en veldig samvittighetsfull og pliktoppfyllende person, og heldigvis satt jeg ikke igjen med masse gjeld og problemer i etterkant. Men det er vel takket være at det var et snev av fornuft igjen i den da nokså nedsløvede hjernen min. Det kunne gått mye verre, og medisinene virket jo også slik at jeg ikke tenkte så mye over om jeg burde slutte med dem eller ikke. Ingen i helsevesenet spurte meg om hvordan livet mitt gikk videre med denne "behandlingen", og fastlegen bare skrev ut reseptene. Foreldrene mine skjønte heller ikke forskjell på medisinenes virkning og sykdom, så jeg ble frarådet av alle å slutte på medisiner. Men fastlegen min har innrømmet i ettertid at det var veldig riktig. Jeg var sterk, selv når jeg var veldig svak, og det er jeg veldig stolt av og glad for. Nå tenker jeg mye mer rasjonelt, har større livskraft og har begynt å ta mer vare på kroppen min. Det virker som om mat som er bra for hjernen også er bra for hele kroppen. Jeg har ganske enkelt gitt hjernen min større evne til å takle stress gjennom kostholdet mitt. Hvis jeg ikke hadde endret kostholdet og begynt å trene, hadde jeg kanskje på ett eller annet tidspunkt trengt medisiner? Hvem vet? Mitt inntrykk er imidlertid at når en pasient først har begynt med psykofarmaka, er mange fagfolk redde for konsekvensene hvis de gir sitt ekspertsamtykke til at noen kan slutte med dem. Fastleger snakker også overraskende sjelden om kosthold, etter min mening. Kanskje det samme gjelder i psykiatrien? Det nevnes gjerne i en bisetning som en mindre viktig ting. Men er det så merkelig at det man spiser påvirker psyken vår like så mye som den fysiske kroppen vår? I psykiatrien snakkes det ofte om serotonin og nevrotransmittere i forbindelse med depresjoner, men hormoner hører man veldig lite om. Stresshormoner f.eks. Stress er en meget sentral faktor i psykiske sykdommer.

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Det var leit å lese din erfaring.

Jeg har den motsatte, har blitt "tatt vare på" fra jeg fikk diagnosen asperger syndrom, og kun gjennom regelmessige samtaler, da jeg ikke har tilleggsdiagnoser som kan forekomme.

Jeg har tenkt inni meg mange ganger at jammen er min psykitar utholdende, for så mye vingling fra meg til tider og opp med gamle temaer, mitt yndlingsspørsmål: "Jeg lurer på om jeg kanskje ikke har asperger syndrom?" osv...

Fra dag 1 ble jeg tatt så godt i mot på Ullevål sykehus og samtlige psykiatere jeg har møtt 3 stk. har vært meget tilstedet og forståelsesfulle, også en jeg møtte på legevakten en gang da det ble surr med rekkefølgen min.

Det er derfor trist at du har møtt to slike psykiatere som du beskriver, men jeg har oppdaget spesielt etter å ha lest her inne at de fins. Jeg har også et familiemedlem av min venninne som pga av psykose er medisinert slik at hun ser ut og beveger seg og snakker som en zoombie, dette pga av medisiner. Personen som var der er borte, og jeg finner det så skremmende at jeg ikke går på besøk til min venninne mer i frykt for å treffe zoombien.

Det jeg virkelig har lurt på er hva de har gjort med henne for hun har jo ikke noe liv nå, klarer jo ikke leve et normalt liv, og legger som følger av det på seg. Hun er satt på medisiner resten av litt liv sier de pga av psykoser de mener er kroniske. Selv tenker jeg at å være slik levende død ikke ser særlig hyggelig ut, kanskje bedre å være sprø og levende i noen tilfelller, hvis man ikke skader seg selv og andre, men jeg vet ikke.

Imidlertid har jeg ofte oppdaget etter å ha begynt å lese her inne at den nære personlige kontakten og kjærligheten jeg føler fra min psykiater er nesten uten om det vanlige. Jeg elsker min psykiater svært høyt, og den kjærligheten virker det som om hun bare tar i mot, forstår og tilbake sier hun myke snille ord sånne som for evig gjør meg hel og glad og sterk og selvstendig inni meg. Også tenker jeg mange mange ganger at skulle ønske noen av de små fuglungene jeg har blitt kjent med her inne kunne ha en slik psykiatermamma å søke trøst og ly hos. For akkurat det er hun blitt min fuglemamma som jeg akurat vet hvor er, som flyr avgårde men alltid varslet meg hvilket fjell hun flyr til.

Jeg skulle også ønske det fantes flere slike uredde psykiatere, for jeg tror inni meg man kan komme langt ved å se menneske, være der med hele seg, med ord som er lune og trygge og gode og som bygger opp sakte og litt, den lille fuglungen eller hvem det er som sitter der foran dem. Jeg bruker fuglunge for jeg var en bitteliten fuglunge som hadde falt alt for tidlig ut av rede, så da jeg kom til min psykiater føltes det som å bli løftet inn og opp i hennes kloke uglehule og der sånn litt etter litt få høre sånne ord som gjorde at jeg slapp å være liten og ensom mer.

Jeg fikk bekreftelse, jeg ble sett, jeg ble satt pris på, fikk høre hvor flink jeg er, men samtidig fikk jeg og måtte jeg tåle sannheten at når man er en fuglunge med asperger syndrom så flyr man jo flott nok, men aldri helt som andre, men det er jo helt i orden.

Jeg har skrevet mange tekster til min psykiater, i kjærlighet og respekt, hun vet hun er min fuglemamma og det er greit for henne.

Jeg skulle ønske det fantes flere slike store trygge mennesker for jeg tror man må være stor og trygg i seg selv for å klare å møte mennesker som er knuste inni seg.

Jeg trodde min psykiater var nærmere 2 meter høy, men plutselig en dag på henne kontor det var da vi skulle gå inn og jeg stod rett bak henne da hun låste opp døren oppdaget jeg at hun var liten? kanskje like liten som meg 1.56 cm ca, jeg tror hun virket ytre stor for meg fordi hun er så stor i mitt hjerte.

Dette svaret var rett og slett bare nydelig, synes jeg :-). Du skriver fantastisk godt - og jeg jobber for tiden som norsklærer i videregående. Tror du er veldig heldig med en psykiater som er levende engasjert i mennesker, og jeg får ellers inntrykk av at du også er en reflektert og flott person. Jeg har for øvrig et søskenbarn med diagnosen Asberger, og det er ellers en del psykiske lidelser/lettere personlighetsforstyrrelser i slekta og familien min. Jeg har det ganske nært innpå meg. Det du sier om "å medisineres til zombier" har jeg hørt mange ganger. Hvorfor er det nødvendig? Det er særlig de som får psykoser som blir utsatt for dette, men "å være zombie" setter en jo også ut av samfunnet. Finnes det ikke alternativer? Tusen takk for svaret ditt! :-)

[Gjest flere synspunkter]

Du snakker jo bare ut i fra deg selv og din erfaren her, noen av oss har jo stikk motsatt erfaring også. Jeg hadde stort behov for medisiner mot min bipolare lidelse, men jeg fikk kun samtaler. Det behandlet jo ikke min sykdom, men det gjør litium Skulle ønske jeg hadde fått medisinsk behandling mange år tidligere! Og det er også fokus på kost og trening, fått tilbud om å trene på psykehuset tilogmed...

Men selvsagt vil ikke medisiner mot feil diagnose hjelpe...

Ja, jeg vet at jeg snakker ut i fra egen erfaring og er også enig i at noen trenger å gi hjernen kjemisk hjelp til å takle psykisk stress. Hvis noen mener de trenger medisinene sine, er det slik for dem. Jeg anbefaler aldri noen å slutte, for det er ikke min business i det hele tatt. Har selv kjempedårlig erfaringer fra psykiatrien, men det ville være rart hvis det ikke var noen som hadde gode erfaringer også :-).

[Madelenemie]

Dette svaret var rett og slett bare nydelig, synes jeg :-). Du skriver fantastisk godt - og jeg jobber for tiden som norsklærer i videregående. Tror du er veldig heldig med en psykiater som er levende engasjert i mennesker, og jeg får ellers inntrykk av at du også er en reflektert og flott person. Jeg har for øvrig et søskenbarn med diagnosen Asberger, og det er ellers en del psykiske lidelser/lettere personlighetsforstyrrelser i slekta og familien min. Jeg har det ganske nært innpå meg. Det du sier om "å medisineres til zombier" har jeg hørt mange ganger. Hvorfor er det nødvendig? Det er særlig de som får psykoser som blir utsatt for dette, men "å være zombie" setter en jo også ut av samfunnet. Finnes det ikke alternativer? Tusen takk for svaret ditt! :-)

Hei!

Tusen takk norsklærer

Jeg skiver alltid som jeg tenker, derfor sa en asperger venn nå en dag at:

" Å snakke med deg er som å høre deg skrive".

Jeg syns det var riktig på en måte for jeg er meg alltid, uansett om jeg møter paven eller læreren eller Bella Dotte, meg selv uten moderasjoner.

Bakdelen er at jeg sier pinlige ting, fordelene er at jeg er mehet forutsigbar og jeg lyver aldri

fint det du delte.

Håper nhd svarer deg

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Tusen takk norsklærer

Jeg skiver alltid som jeg tenker, derfor sa en asperger venn nå en dag at:

" Å snakke med deg er som å høre deg skrive".

Jeg syns det var riktig på en måte for jeg er meg alltid, uansett om jeg møter paven eller læreren eller Bella Dotte, meg selv uten moderasjoner.

Bakdelen er at jeg sier pinlige ting, fordelene er at jeg er mehet forutsigbar og jeg lyver aldri

fint det du delte.

Håper nhd svarer deg

Ingen pinlige ting fra deg så langt, bare kloke betraktninger:-). Og det hender jeg sier pinlige ting også:-). "Banner i kjerka", heter det visst. Jeg likte det du skrev kjempegodt! Det er nok flere i familien min og slekta mi som jeg tror har Asberger - uten at de har fått diagnosen. Hvis man hadde visst hva det var, ville kanskje ting ha vært litt lettere. Så diagnoser er ikke alltid bortkasta, men veldig skumle hvis de er feil eller ikke fører til noen form for hjelp til selvhjelp/forståelse - som i mitt tilfelle. Når man ikke forstår hvorfor en person er som han er, blir det gjerne konflinkt og sårede følelser. I stedet for at man endrer måten å kommunisere på, slik at man tilpasser seg hverandre. Det er også mye bedre når man er som deg - veldig selvbevisst og ærlig! Det er utrolig imponerende med folk som klarer å ha et rasjonelt forhold til sin egen irrasjonalitet og dysfunksjonalitet. Alle mennesker har et eller annet som er irrasjonelt eller dysfunksjonelt. Mange som ikke har diagnoser er ikke selvbevisst i det hele tatt og fortsetter i ødeleggende spor til de dør. Klem

[Madelenemie]

Ingen pinlige ting fra deg så langt, bare kloke betraktninger:-). Og det hender jeg sier pinlige ting også:-). "Banner i kjerka", heter det visst. Jeg likte det du skrev kjempegodt! Det er nok flere i familien min og slekta mi som jeg tror har Asberger - uten at de har fått diagnosen. Hvis man hadde visst hva det var, ville kanskje ting ha vært litt lettere. Så diagnoser er ikke alltid bortkasta, men veldig skumle hvis de er feil eller ikke fører til noen form for hjelp til selvhjelp/forståelse - som i mitt tilfelle. Når man ikke forstår hvorfor en person er som han er, blir det gjerne konflinkt og sårede følelser. I stedet for at man endrer måten å kommunisere på, slik at man tilpasser seg hverandre. Det er også mye bedre når man er som deg - veldig selvbevisst og ærlig! Det er utrolig imponerende med folk som klarer å ha et rasjonelt forhold til sin egen irrasjonalitet og dysfunksjonalitet. Alle mennesker har et eller annet som er irrasjonelt eller dysfunksjonelt. Mange som ikke har diagnoser er ikke selvbevisst i det hele tatt og fortsetter i ødeleggende spor til de dør. Klem

Hei!

Jeg skal tenke litt på dette du skrev:

" Det er også mye bedre når man er som deg - veldig selvbevisst og ærlig! Det er utrolig imponerende med folk som klarer å ha et rasjonelt forhold til sin egen irrasjonalitet og dysfunksjonalitet. "

Du skriver så lett forståelig og presist og konkret, lett å tenke på da.

Jeg "banner i kjerka" selv om jeg har vært nonne

Viste du det? Jeg banner ikke f-ord osv... neida, men jeg sier absolutt noe som klør slik i søstrenes ører at det ble for mye for dem, men det hele ville vært lettere hvis de viste om at jeg har asperger syndrom, for det er ganske høy takhøyde, en munk i USA fikk samme diagnose som meg og jeg tror klosteret pustet lettet ut.

Jeg er glad de ikke fant det ut for så hadde jeg ikke fått de barna jeg elsker og mannen min som er så snill, selv om han forvirrer meg med mye han sier.

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Jeg skal tenke litt på dette du skrev:

" Det er også mye bedre når man er som deg - veldig selvbevisst og ærlig! Det er utrolig imponerende med folk som klarer å ha et rasjonelt forhold til sin egen irrasjonalitet og dysfunksjonalitet. "

Du skriver så lett forståelig og presist og konkret, lett å tenke på da.

Jeg "banner i kjerka" selv om jeg har vært nonne

Viste du det? Jeg banner ikke f-ord osv... neida, men jeg sier absolutt noe som klør slik i søstrenes ører at det ble for mye for dem, men det hele ville vært lettere hvis de viste om at jeg har asperger syndrom, for det er ganske høy takhøyde, en munk i USA fikk samme diagnose som meg og jeg tror klosteret pustet lettet ut.

Jeg er glad de ikke fant det ut for så hadde jeg ikke fått de barna jeg elsker og mannen min som er så snill, selv om han forvirrer meg med mye han sier.

Tja, du har i hvert fall et stort skrivetalent! Du skrev bla. at du sier ting som "klør i søstrenes ører". Hvis det var et veldig strengt og isolert samfunn, skjønte de nok kanskje ikke så veldig mye av deg. He he. Likte den. Du burde ta det som et kompliment, noe jeg nesten tror du gjør. Og det var noe annet du fikk som var bedre, du så det også...Det du skriver er fullt av godt innhold for meg. Jeg liker det unike, og synes verden ville blitt fryktelig kjedelig hvis alle var like. Nå må jeg avslutte, for jeg er nesten overaktiv her inne nå. Blir engasjert av innleggene her vet du ;-). Er veldig opptatt av psykisk helse og synes folk bruker siden på en bra måte - dvs. både til å klage og gi råd...:-)

[Gondor]

Jeg fikk to veldig gode og interessante svar med litt ulikt fokus. Og er selvfølgelig klar over at det er endel som trenger medisiner av ulike grunner. Fordi jeg vet så lite, kan jeg jo ikke argumentere for at "alle bør slutte med medisiner". Kan bare fortelle min historie og hva som var bra for meg. Jeg skal selvfølgelig ikke her prøve å folk til å slutte med medisiner hvis de virkelig trenger dem. Og jeg anerkjener selvsagt at det finnes psykiske sykdommer. Men: jeg hjalp meg selv med noen prinsipper jeg fant i en bok: "Omegasonen" (husker ikke navnet på forfatteren i farta). Omega 3,6 og 9 i foholdet 2:1:1 + et balansert kosthold med mer proteiner og "de riktige" karbohydratene (ikke eller mye mindre av sukker og stivelse: hvitt sukker, pasta, ris, poteter, gjærbakst, ferdigmat, junkfood, mat med transfett osv). Transfett legger seg bla. i hjernen og gjør en "dummere". Lavkarbohysteriet hvor man snakker om kun fett og proteiner er imidlertid helt bak mål, etter min mening. Begynte å spise matvarer med større næringsverdi. Masse grønnsaker. Mer av bønner, spirer, frø, linser, bær, kylling, fisk + annet. Kjøpte en bok som heter "Supermat" og fikk flere tips. Tar noe kosttilskudd også - som kalsium-magnesium og B-vitaminer, samt unngår ellers kaffe fordi det påvirker sentralnervesystemet mitt ganske sterkt. Virkningen på psyken min var enorm, særlig i kombinasjon med kondisjonstrening. Fikk masse energi og mer glede. Da medisinen (Zoloft) begynte å virke (jeg sluttet med disse medisinene i 2003), ble jeg ufattelig lat, gav innimellom blaffen i å møte opp på jobb etter å ha ringt om at jeg hadde forsovet meg, lot være å betale regninger fordi det var "ubehagelig", tiltrakk meg mange folk som ikke var bra for meg pga av min mye dårligere dømmekraft, ble løsmunnet og fikk noen andre reaksjoner som liknet på bipolar type 2. Blant annet kjøpte jeg fargede ark for over tusen kroner en gang fordi jeg elsker fine farger, he he. Jeg er veldig sikker på at dette var virkninger av "medisinen", for slik har jeg aldri vært verken før eller siden - etter at jeg slutta med disse medisinene. Jeg er en veldig samvittighetsfull og pliktoppfyllende person, og heldigvis satt jeg ikke igjen med masse gjeld og problemer i etterkant. Men det er vel takket være at det var et snev av fornuft igjen i den da nokså nedsløvede hjernen min. Det kunne gått mye verre, og medisinene virket jo også slik at jeg ikke tenkte så mye over om jeg burde slutte med dem eller ikke. Ingen i helsevesenet spurte meg om hvordan livet mitt gikk videre med denne "behandlingen", og fastlegen bare skrev ut reseptene. Foreldrene mine skjønte heller ikke forskjell på medisinenes virkning og sykdom, så jeg ble frarådet av alle å slutte på medisiner. Men fastlegen min har innrømmet i ettertid at det var veldig riktig. Jeg var sterk, selv når jeg var veldig svak, og det er jeg veldig stolt av og glad for. Nå tenker jeg mye mer rasjonelt, har større livskraft og har begynt å ta mer vare på kroppen min. Det virker som om mat som er bra for hjernen også er bra for hele kroppen. Jeg har ganske enkelt gitt hjernen min større evne til å takle stress gjennom kostholdet mitt. Hvis jeg ikke hadde endret kostholdet og begynt å trene, hadde jeg kanskje på ett eller annet tidspunkt trengt medisiner? Hvem vet? Mitt inntrykk er imidlertid at når en pasient først har begynt med psykofarmaka, er mange fagfolk redde for konsekvensene hvis de gir sitt ekspertsamtykke til at noen kan slutte med dem. Fastleger snakker også overraskende sjelden om kosthold, etter min mening. Kanskje det samme gjelder i psykiatrien? Det nevnes gjerne i en bisetning som en mindre viktig ting. Men er det så merkelig at det man spiser påvirker psyken vår like så mye som den fysiske kroppen vår? I psykiatrien snakkes det ofte om serotonin og nevrotransmittere i forbindelse med depresjoner, men hormoner hører man veldig lite om. Stresshormoner f.eks. Stress er en meget sentral faktor i psykiske sykdommer.

Enig med deg i at fastleger snakker lite om kosthold. Kanskje de har for liten kunnskap. Jeg har til og med hørt en lege si at ikke spiller noen rolle hva man dytter i seg. Kroppen tar allikevel til seg det den trenger. Hørt sånt tull! Det er smart å si til pasientene. Ernæringsekspertene som var tilstede gispet og tok naturligvis til motmæle.

[Gjest flere synspunkter]

Enig med deg i at fastleger snakker lite om kosthold. Kanskje de har for liten kunnskap. Jeg har til og med hørt en lege si at ikke spiller noen rolle hva man dytter i seg. Kroppen tar allikevel til seg det den trenger. Hørt sånt tull! Det er smart å si til pasientene. Ernæringsekspertene som var tilstede gispet og tok naturligvis til motmæle.

Ja, det er den holdningen man gjerne har hvis man ikke har noen kunnskaper om det - og utrolig at noe slikt kommer fra en lege. Får håpe han ikke er representativ for flertallet.:-). Fastlegen min har faktisk blitt mer opptatt av kosthold fordi han så hvlken positiv effekt det hadde på meg. Han fikk dårlig samvittighet fordi jeg etter mange år med depresjoner selv måtte oppdage at jeg f.eks. fikk i meg for lite av essensielle fettsyrer (omega). "Var det så enkelt", sa han. Vel, det fjerner ikke alle "problemer", men det økte hjernens evne til å takle stress og gav energi.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det finnes mange ulike psykiatriske diagnoser.

Ved noen av diagnosene er medisinering helt sentral: Bipolar lidelse, schizofreni, alvorlig OCD, ADHD, alvorlig depresjon.

Ved andre lidelser kan de være en viktig støtte til psykoterapien: Angstlidelser, PTSD, bulimi, rusmisbruk, demens.

Ved andre lidelser har de tilnærmet ingen virkning: PU, asperger.

Listen er ikke fullstendig.

[Gjest flere synspunkter]

Det finnes mange ulike psykiatriske diagnoser.

Ved noen av diagnosene er medisinering helt sentral: Bipolar lidelse, schizofreni, alvorlig OCD, ADHD, alvorlig depresjon.

Ved andre lidelser kan de være en viktig støtte til psykoterapien: Angstlidelser, PTSD, bulimi, rusmisbruk, demens.

Ved andre lidelser har de tilnærmet ingen virkning: PU, asperger.

Listen er ikke fullstendig.

Så flott at du svarte!Enig i at medisiner ved noen psykiske lidelser er helt nødvendig, og mange med disse lidelsene sier selv at de føler seg bedre når de tar de riktige medisinene og riktig dose. Jeg har sett eksempler på folk som har blitt uteliggere pga psykisk lidelse, for de klarer ikke å ta tak i livet sitt selv - selv om konsekvensene er knallharde. Dette vil i hvert fall jeg definere som "sykdom". Men har også sett eksempler på at folk har klart seg godt uten medisiner, selv om de i psykiatrien er blitt anbefalt medisiner. I mitt tilfelle er jeg mer og mer overbevist om at psykiateren tok feil når det gjaldt min "diagnose", men det lå et ganske stort press i at de ikke ville snakke mer med meg fordi jeg ikke godtok diagnosen og stemningsstabiliserende medisiner. Da jeg også fikk snakket med folk som virkelig har bipolar lidelse og pårørende av folk som har denne diagnosen (De må bla. ofte hjelpe dem ut av diverse spontane kjøp på kreditt og takle store svingninger i stemningsleiet), fikk jeg en ytterligere bekreftelse på at jeg ikke har denne lidelsen. For min del, økte det endrede kostholdet og treningen min hjernes evne til å takle psykisk stress. Men jeg var visst langt over det som regnes som "medisineringsgrensen" på depresjon iflg testen som vanligvis brukes i psykiatrien. Jeg er ikke det i dag, men kan få tilbakefall hvis jeg ikke spiser riktig og trener. Så jeg må nok leve med denne sårbarheten. Ble imidlertid skremt av en psykiater som aldri snakka "med" meg, bare "til" meg. Og han trakk konklusjoner på alt for tynt grunnlag. Kan du som psysikater forstå at jeg ble sterkt kritisk til hele dette systemet da? Jeg følte at jeg var på et samlebånd...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så flott at du svarte!Enig i at medisiner ved noen psykiske lidelser er helt nødvendig, og mange med disse lidelsene sier selv at de føler seg bedre når de tar de riktige medisinene og riktig dose. Jeg har sett eksempler på folk som har blitt uteliggere pga psykisk lidelse, for de klarer ikke å ta tak i livet sitt selv - selv om konsekvensene er knallharde. Dette vil i hvert fall jeg definere som "sykdom". Men har også sett eksempler på at folk har klart seg godt uten medisiner, selv om de i psykiatrien er blitt anbefalt medisiner. I mitt tilfelle er jeg mer og mer overbevist om at psykiateren tok feil når det gjaldt min "diagnose", men det lå et ganske stort press i at de ikke ville snakke mer med meg fordi jeg ikke godtok diagnosen og stemningsstabiliserende medisiner. Da jeg også fikk snakket med folk som virkelig har bipolar lidelse og pårørende av folk som har denne diagnosen (De må bla. ofte hjelpe dem ut av diverse spontane kjøp på kreditt og takle store svingninger i stemningsleiet), fikk jeg en ytterligere bekreftelse på at jeg ikke har denne lidelsen. For min del, økte det endrede kostholdet og treningen min hjernes evne til å takle psykisk stress. Men jeg var visst langt over det som regnes som "medisineringsgrensen" på depresjon iflg testen som vanligvis brukes i psykiatrien. Jeg er ikke det i dag, men kan få tilbakefall hvis jeg ikke spiser riktig og trener. Så jeg må nok leve med denne sårbarheten. Ble imidlertid skremt av en psykiater som aldri snakka "med" meg, bare "til" meg. Og han trakk konklusjoner på alt for tynt grunnlag. Kan du som psysikater forstå at jeg ble sterkt kritisk til hele dette systemet da? Jeg følte at jeg var på et samlebånd...

Det er helt grunnleggende at en må snakke _med_ pasienten.

[Madelenemie]

Det finnes mange ulike psykiatriske diagnoser.

Ved noen av diagnosene er medisinering helt sentral: Bipolar lidelse, schizofreni, alvorlig OCD, ADHD, alvorlig depresjon.

Ved andre lidelser kan de være en viktig støtte til psykoterapien: Angstlidelser, PTSD, bulimi, rusmisbruk, demens.

Ved andre lidelser har de tilnærmet ingen virkning: PU, asperger.

Listen er ikke fullstendig.

Hei!

Så mener du at støttesamtaler ikke har noen virkning ved asperger syndrom?

[Madelenemie]

Tja, du har i hvert fall et stort skrivetalent! Du skrev bla. at du sier ting som "klør i søstrenes ører". Hvis det var et veldig strengt og isolert samfunn, skjønte de nok kanskje ikke så veldig mye av deg. He he. Likte den. Du burde ta det som et kompliment, noe jeg nesten tror du gjør. Og det var noe annet du fikk som var bedre, du så det også...Det du skriver er fullt av godt innhold for meg. Jeg liker det unike, og synes verden ville blitt fryktelig kjedelig hvis alle var like. Nå må jeg avslutte, for jeg er nesten overaktiv her inne nå. Blir engasjert av innleggene her vet du ;-). Er veldig opptatt av psykisk helse og synes folk bruker siden på en bra måte - dvs. både til å klage og gi råd...:-)

Hei!

Fint.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei!

Så mener du at støttesamtaler ikke har noen virkning ved asperger syndrom?

Har jeg skrevet om støttesamtaler?