utroskap kontra ensomhet

[Gjest en for mye]

Vi er desverre tre i mitt snart 24 årige ekteskap nå. Jeg har ikke kontrontert han for jeg er redd han velger henne. Er nemlig veldig redd ensomheten. Men jeg rives i filler innvendig med tanke på at han kan gjøre dette mot meg etter alt vi har hatt sammen. Voksne barn som kanskje snart gjør oss til besteforeldre ahr vi og. Har andre noen meninger/erfaringer.

[løvinne71]

Vet han at du "vet"??

Hvis han lever sitt dobbeltliv i troen på at du ikke vet om det, så er det jo enkelt for ham å fortsette med å få både "pose og sekk".

Hvis han derimot blir konfrontert med at du vet dette og hvor vondt det er for deg, alternativt at han blir bedt om å ta et valg, så blir han jo tvunget til å innse hvor mye som står på spill og hva han evt kan miste.

Hvis ekteskapet/forholdet deres virkelig er så ustabilt at han vil velge henne fremfor deg ved en konfrontasjon, så tror jeg faktisk at det kommer til å skje på et tidspunkt uansett!

Så da er det igrunnen opp til deg om du vil ta sjansen på å komme ham i "forkjøpet", med den risikoen det innebærer, eller om du vil "lide i det stille" og risikere ydmykelsen den dagen han innrømmer forholdet og evt forlater deg til fordel for henne.

For din egen selvfølelses skyld, så er det vel bedre å bli alene fordi du "ikke godtok hans utroskap", enn "å bli forlatt til fordel for en annen?"

Men dette er jo "worst case scenario" .

Det kan like gjerne hende at han våkner opp og forstår hva han kan miste. Og kanskje vil konfrontasjonen åpne opp for kommunikasjon som har manglet??

Ønsker deg lykke til, uansett hva du velger å gjøre!

[rose23]

Du fortjener bedre. Av respekt for deg selv ville jeg ha konfrontert han med dette.

[Gjest en for mye]

Vet han at du "vet"??

Hvis han lever sitt dobbeltliv i troen på at du ikke vet om det, så er det jo enkelt for ham å fortsette med å få både "pose og sekk".

Hvis han derimot blir konfrontert med at du vet dette og hvor vondt det er for deg, alternativt at han blir bedt om å ta et valg, så blir han jo tvunget til å innse hvor mye som står på spill og hva han evt kan miste.

Hvis ekteskapet/forholdet deres virkelig er så ustabilt at han vil velge henne fremfor deg ved en konfrontasjon, så tror jeg faktisk at det kommer til å skje på et tidspunkt uansett!

Så da er det igrunnen opp til deg om du vil ta sjansen på å komme ham i "forkjøpet", med den risikoen det innebærer, eller om du vil "lide i det stille" og risikere ydmykelsen den dagen han innrømmer forholdet og evt forlater deg til fordel for henne.

For din egen selvfølelses skyld, så er det vel bedre å bli alene fordi du "ikke godtok hans utroskap", enn "å bli forlatt til fordel for en annen?"

Men dette er jo "worst case scenario" .

Det kan like gjerne hende at han våkner opp og forstår hva han kan miste. Og kanskje vil konfrontasjonen åpne opp for kommunikasjon som har manglet??

Ønsker deg lykke til, uansett hva du velger å gjøre!

Hadde jeg bare kunnet be han gå, men det er jeg som må pakke meg ut. Hans arv. Og så må jeg jo se han og henne igjen, kanskje i barnedåper, bryllup etc siden vi har barn sammen. Hadde jeg bare kunnet forsvinne. Jeg hadde et håp om at han kanskje ville bli lei etter en stund. Og se hva vi kunne hatt sammen. har prøvd å konfrontert han en gang i høst, da ble han rasende sint på meg, og benektet alt. Men jeg vet at det er sånn. Han har et forhold. Men hvis jeg går så vil han ovenfor barna gli unna som en ål med løgnene sine.. Og da er jeg redd de vil bli sint på meg også. Men jeg revner opp innvendig av dette. Har det ille. En stram vond knute i magen, og får det ikke ut av tankene. Så er temmelig ukonsentrert. Hun bor på samme tettsted, så tilgangen er lett. Og hun vil ha han.

[Dorthe]

Hadde jeg bare kunnet be han gå, men det er jeg som må pakke meg ut. Hans arv. Og så må jeg jo se han og henne igjen, kanskje i barnedåper, bryllup etc siden vi har barn sammen. Hadde jeg bare kunnet forsvinne. Jeg hadde et håp om at han kanskje ville bli lei etter en stund. Og se hva vi kunne hatt sammen. har prøvd å konfrontert han en gang i høst, da ble han rasende sint på meg, og benektet alt. Men jeg vet at det er sånn. Han har et forhold. Men hvis jeg går så vil han ovenfor barna gli unna som en ål med løgnene sine.. Og da er jeg redd de vil bli sint på meg også. Men jeg revner opp innvendig av dette. Har det ille. En stram vond knute i magen, og får det ikke ut av tankene. Så er temmelig ukonsentrert. Hun bor på samme tettsted, så tilgangen er lett. Og hun vil ha han.

Dette har du ikke godt av, pakk tingene dine og stikk. Men du er klar over at du ikke kan ta med deg ungene ut av felles hjem? Det gjør det ganske komplisert hvis du har små unger.

[BobbyPeru]

Du får ta en prat med han.

[Gjest billo]

Hadde jeg bare kunnet be han gå, men det er jeg som må pakke meg ut. Hans arv. Og så må jeg jo se han og henne igjen, kanskje i barnedåper, bryllup etc siden vi har barn sammen. Hadde jeg bare kunnet forsvinne. Jeg hadde et håp om at han kanskje ville bli lei etter en stund. Og se hva vi kunne hatt sammen. har prøvd å konfrontert han en gang i høst, da ble han rasende sint på meg, og benektet alt. Men jeg vet at det er sånn. Han har et forhold. Men hvis jeg går så vil han ovenfor barna gli unna som en ål med løgnene sine.. Og da er jeg redd de vil bli sint på meg også. Men jeg revner opp innvendig av dette. Har det ille. En stram vond knute i magen, og får det ikke ut av tankene. Så er temmelig ukonsentrert. Hun bor på samme tettsted, så tilgangen er lett. Og hun vil ha han.

''Og hun vil ha han.''

La henne få.

[Gjest a story of mine]

Dette blir kanskje et meningsløst innlegg for deg, men jeg skriver det likevel.

Jeg er den utroe parten i vårt forhold, men han vet det ikke. Min grunn til at jeg er utro, og som sikkert er en vanlig grunn, er at jeg får noe hos denne tredje som jeg ikke får hjemme. I mitt tilfelle er det litt spesielt, siden den tredje her også er en kvinne. Poenget er at jeg har det veldig fint på hjemmebane og klarer å skille disse to.

Hvordan er forholdet til din mann? Har han allerede glemt deg? Har dere fortsatt noe igjen å bygge på? Dere har jo utvilsomt mye som binder dere sammen. Hvis du konfronterer ham med det du vet, vil du da kreve henne eller deg? Eller vil du klare at han har en elskerinne, så lenge han fremdeles vil være i et forhold til deg? Det forutsetter selvfølgelig at dere klarer å få et godt forhold, på et eller annet plan, men kanskje ikke sånn det en gang var.

Jeg sitter og filosoferer for meg selv over denne problemstillingen siden jeg skjuler mitt for min kjæreste. Hva hadde jeg selv holdt ut med? Hvordan hadde jeg taklet det om han hadde en på si? Jeg har opplevd utroskap, som var preget av løgner og benektelser, men hva om det var åpent, hadde jeg tålt det da? Hva om vi f.eks hadde et fint forhold, men med lite sex?

Jeg leste nettopp en artikkel om hvordan man får et forhold til å vare, nå som man ikke er økonomisk avhengig av partneren og ikke kun holder sammen for å unngå skammen. En vesentlig faktor var viljen til å holde sammen. Gjennom et langt forhold forrandrer man seg og forholdet forrandrer seg også. Jeg tror det er vanskelig å unngå at man blir betatt av andre gjennom et langt samliv. Saken er selvfølgelig hva man gjør med det. Og da tenker jeg både på den som blir betatt av noen og den som sitter hjemme. Klarer man å tilgi?

Her kunne jeg filosofert videre for meg selv. Jeg mener ikke å si at du skal godta hva som helst her, eller la deg behandle som dritt. På ingen måte. Jeg tenker bare på; hva er muligheten for at du konfronterer ham og skaper en dialog om dette, fremfor anklagelser og "hun eller meg". Hvor ille blir ensomheten vs å vite at han har denne kvinnen på si fremdeles, men "med tillatelse"?

[rose23]

Langvarige forhold til elskerinnener fungerer sjeldent. Finn deg en ny mann som setter bedre pris på deg :-) Han er en DRITTSEKK!

[Axcia]

Tre i et ekteskap er en for mye. Ta sats, og nyt livet uten drittsekken!

[Gjest en for mye]

Dette har du ikke godt av, pakk tingene dine og stikk. Men du er klar over at du ikke kan ta med deg ungene ut av felles hjem? Det gjør det ganske komplisert hvis du har små unger.

Eldste er 23 men bor 90 mil unna. MInstemann på 18 bor hjemme. Hadde enda eldste bodd nærmere. Er så redd ensomheten. Og han er en dritsekk og en sjarmør. Når han er i det blide hjørnet kjenner jeg at jeg ikke er ferdig med han, men alle de tause kveldene føler jeg at jeg hater han. Og så er det ikke lett å stryke 24 år ut av livet mitt. Men jeg har det ikke bra. Kaster opp. Men vet ikke hvordan jeg får det uten. Er ufør, så penger blir det dårlig med. Men heldigvis er ikke ungene små. Jeg tenker på de forholdene som går i oppløsning med små barn. Det må være forferdelig og da måtte overlate barna dine til elskerinnen også. Men jeg vet og at det vil såre mine store barn også om jeg drar. Og jeg vil som sagt få skylda, han glir unna med løgnene sine.

[Lillemus]

Eldste er 23 men bor 90 mil unna. MInstemann på 18 bor hjemme. Hadde enda eldste bodd nærmere. Er så redd ensomheten. Og han er en dritsekk og en sjarmør. Når han er i det blide hjørnet kjenner jeg at jeg ikke er ferdig med han, men alle de tause kveldene føler jeg at jeg hater han. Og så er det ikke lett å stryke 24 år ut av livet mitt. Men jeg har det ikke bra. Kaster opp. Men vet ikke hvordan jeg får det uten. Er ufør, så penger blir det dårlig med. Men heldigvis er ikke ungene små. Jeg tenker på de forholdene som går i oppløsning med små barn. Det må være forferdelig og da måtte overlate barna dine til elskerinnen også. Men jeg vet og at det vil såre mine store barn også om jeg drar. Og jeg vil som sagt få skylda, han glir unna med løgnene sine.

Med så store barn kan du ikke skylde på ungene for at du ikke bryter ut. Det er bare du som har ansvaret for hvordan ditt liv blir og jeg tror ganske sikkert du vil få det mye bedre alene i en leilighet hvor bare du bor enn du har det i dette ekteskapet.

[Gjest en for mye]

Med så store barn kan du ikke skylde på ungene for at du ikke bryter ut. Det er bare du som har ansvaret for hvordan ditt liv blir og jeg tror ganske sikkert du vil få det mye bedre alene i en leilighet hvor bare du bor enn du har det i dette ekteskapet.

Ja jeg er helt frynsete i nervene. Han er ingen enkel person å leve med, men samtidig er det noe som binder meg til han. Hun har bare sett sjarmør siden. Hverdagen blir nok en annen. Men så vil jeg ikke gjløre det lettvint for dem heller, og bare dra. Da er det jo fritt fram. Hun dro. Og så liker jeg ikke tanken på at hun skal ha noe med mine barn og eventuelle barnebarn å gjøre. Så jeg tenker med gru på samlivsbrudd med små barn.

[Gjest en for mye]

Ja jeg er helt frynsete i nervene. Han er ingen enkel person å leve med, men samtidig er det noe som binder meg til han. Hun har bare sett sjarmør siden. Hverdagen blir nok en annen. Men så vil jeg ikke gjløre det lettvint for dem heller, og bare dra. Da er det jo fritt fram. Hun dro. Og så liker jeg ikke tanken på at hun skal ha noe med mine barn og eventuelle barnebarn å gjøre. Så jeg tenker med gru på samlivsbrudd med små barn.

Jeg har flere ganger i høst bare tenkt å reise uten å si noe. Ikke konfrontere han. Han blir bare sint hvis jeg gjør det. Og så har jeg tenkt å sende en teksmelding om at jeg vet hva han driver med og at han får kose seg med samvittigheten sin. Ville de svi? eller er det lettvindt.

[Lillemus]

Ja jeg er helt frynsete i nervene. Han er ingen enkel person å leve med, men samtidig er det noe som binder meg til han. Hun har bare sett sjarmør siden. Hverdagen blir nok en annen. Men så vil jeg ikke gjløre det lettvint for dem heller, og bare dra. Da er det jo fritt fram. Hun dro. Og så liker jeg ikke tanken på at hun skal ha noe med mine barn og eventuelle barnebarn å gjøre. Så jeg tenker med gru på samlivsbrudd med små barn.

''Og så liker jeg ikke tanken på at hun skal ha noe med mine barn og eventuelle barnebarn å gjøre. Så jeg tenker med gru på samlivsbrudd med små barn.''

Men tror du ikke selv små barn merker at noen ikke stemmer mellom foreldrene? Et samlivsbrudd med små barn trenger ikke være noen katastrofe, men det motsatte kan være det. Det er helt individuelt fra brudd til brudd.

[Lillemus]

Jeg har flere ganger i høst bare tenkt å reise uten å si noe. Ikke konfrontere han. Han blir bare sint hvis jeg gjør det. Og så har jeg tenkt å sende en teksmelding om at jeg vet hva han driver med og at han får kose seg med samvittigheten sin. Ville de svi? eller er det lettvindt.

Det er neppe noen vits å konfrontere ham, det greieste for din egen del er kanskje bare å pakke og dra din vei. Sørg for å ha skaffet deg en leilighet på forhånd og benytt sjansen en helg han er borte f.eks. Har du noen du kan snakke med og som kan hjelpe deg og støtte deg i denne prosessen?

[EnolaGay]

Ja jeg er helt frynsete i nervene. Han er ingen enkel person å leve med, men samtidig er det noe som binder meg til han. Hun har bare sett sjarmør siden. Hverdagen blir nok en annen. Men så vil jeg ikke gjløre det lettvint for dem heller, og bare dra. Da er det jo fritt fram. Hun dro. Og så liker jeg ikke tanken på at hun skal ha noe med mine barn og eventuelle barnebarn å gjøre. Så jeg tenker med gru på samlivsbrudd med små barn.

Det er kun en ting i denne historien du kan kontrollere; deg. Alt det andre har du ingen mulighet til å gjøre noe som helst med. Resten av livet.

Hverken barn, barnebarn, mann, elskerinne eller noe som helst. Kun deg selv.

Så enkelt og så vanskelig er det. Du er vraket allerede. Og jo lenger du sitter stille og forsøker å kontrollere alle de andre, fremfor å ta tak i deg selv. Jo større er sjansen for at SAMTLIGE valg blir tatt fra deg...

Så få tommelen ut og ta tak i livet ditt.

[Gjest Middelthon]

Det hører ut som du er dønn ensom NÅ, slik du har det. Jeg skjønner ikke problemet med eventuelle barnebarn, hvis du skilles er det sikkert du som kommer til å se mest til dem, i hvertfall ingen grunn til at en eventuell ny dame til mannen din skulle ha mer med dem å gjøre enn deg.

La det være ditt, og bare ditt valg om du skiller deg nå, eller om du blir og tilgir. Høres ikke ut som en god ide det siste, for det høres ikke ut som du har det noe bra, men uansett, velg selv. dette har ingenting med barna deres å gjøre, og egentlig ganske lite om denne elskerinnen. Det er din mann som gjør dette mot deg, og du må velge ham eller ikke. Jeg ville ha valgt ham bort. At du stikker er sikkert hevn nok i seg selv. Hvis han (og elskerinnen) ønsket å "gjøre det lett for seg", ville han vel ha skilt seg fra deg? Kom ham i forkjøet, det føles bedre.

[Gjest en for mye]

Det er neppe noen vits å konfrontere ham, det greieste for din egen del er kanskje bare å pakke og dra din vei. Sørg for å ha skaffet deg en leilighet på forhånd og benytt sjansen en helg han er borte f.eks. Har du noen du kan snakke med og som kan hjelpe deg og støtte deg i denne prosessen?

Har jo venninner, men jeg ikke noen på vårt lille tettsted som jeg vil prate om dette med. Jeg føler meg så lite verdt at jeg orker ikke. Men har barndomsvenninner jeg prater med, men de bor et stykke unna. Jeg kan ikke forlate stedet vi bor på heller, på grunn av mine gamle foreldre som og har flyttet hit og begynner å bli gamle og svaklige. Noen annen nær familie har jeg ikke, bortsett fra barna mine. Så jeg må bo på samme sted som ham, og det blir vondt. Å se dem sammen etter alle disse årene som det var vært oss. Alle vennenene våre her, var hans og forblir hans. Jeg skjønner ikke at de har sammvittighet til dette. Hun har vært gjennom utroskap og skilsmisse selv, og vet hvor vondt det er. Kan ikke skjønne hvordan hun kan gjøre det mot et medmenneske som hun vet hvem er. Men mannen min er jo den som burde ha dårligst samvitighet. Hvis han har noen

[Dorthe]

Eldste er 23 men bor 90 mil unna. MInstemann på 18 bor hjemme. Hadde enda eldste bodd nærmere. Er så redd ensomheten. Og han er en dritsekk og en sjarmør. Når han er i det blide hjørnet kjenner jeg at jeg ikke er ferdig med han, men alle de tause kveldene føler jeg at jeg hater han. Og så er det ikke lett å stryke 24 år ut av livet mitt. Men jeg har det ikke bra. Kaster opp. Men vet ikke hvordan jeg får det uten. Er ufør, så penger blir det dårlig med. Men heldigvis er ikke ungene små. Jeg tenker på de forholdene som går i oppløsning med små barn. Det må være forferdelig og da måtte overlate barna dine til elskerinnen også. Men jeg vet og at det vil såre mine store barn også om jeg drar. Og jeg vil som sagt få skylda, han glir unna med løgnene sine.

Ikke undervurder store unger, de skjønner mer enn du tror. Og det er bedre å være alene enn å ha en mann som ikke er grei. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.