Nyttårsfesting og asperger syndrom

[Madelenemie]

Jeg synes rett og slett at du generelt virker over gjennomsnittet intelligent, uavhengig av om du har noen diagnose eller ikke!

Jeg synes også du har fått utrolig mange kloke svar og gitt mange kloke svar.

Det er mange svært oppegående folk her inne - og noen av dem har likevel ganske "tunge" diagnoser.

Jeg gjorde selv kraftig motstand mot diagnosen "bipolar lidelse type to, affektiv lidelse", men mye fordi utrederen overhodet ikke tok hensyn til hvilken frykt jeg hadde for å ikke være betraktet som "tilregnelig" og "kompetent" i mitt eget liv. Jeg ville heller ikke gå på stemningsstabiliserende medisiner, som han ville ha meg til å prøve ut, og da jeg nektet det ble jeg kaldt ignorert og forkastet av utrederen. Derfor forkasta jeg psykiatrien uten å se meg tilbake.

Jeg har etter hvert forstått selv at jeg faktisk har ganske tydelige trekk av bipolar lidelse, men utrederen hadde antakelig tatt feil av styrkegraden. Jeg kjenner meg nesten hundre prosent igjen i "bipolar type III".

Printet ut en veldig god oppgave om bipolar lidelse fra en nettside - for nettopp "bipolar lidelse". Den gav meg mange aha-opplevelser, men også bekreftelse på at tiltakene jeg hadde gjort (på eget initiativ) var de riktige. Det stod til og med detaljert om kostholdet jeg selv hadde funnet fram til - og at jeg ikke burde drikke kaffe og alkohol osv. Jeg drikker svært lite alkohol og har endelig bestemt meg for å kutte ut kaffe også.

Men enkelte folk (uten diagnose, he he) bedriver et ufint drikkepress noen ganger - men jeg er standhaftig på dette. Og er alltid edru når jeg drar hjem fra en bytur. Lurer på hvilken diagnose man kunne gitt de folkene som snøvler rundt klokka tre på natta etter et julebord - i den TILSTANDEN de er i der og da, he he. Som regel har jeg dratt hjem et par timer før folk havner på apestadiet. Jeg bør helst ikke få store forstyrrelser i søvnmønsteret mitt.

Så man er ikke ute av stand til å se seg selv utenfra - bare fordi man har en diagnostisert tilstand.

Du er meget intelligent! Å ha diagnosen bipolar lidelse eller asberger er IKKE det samme som å "være sosialt inkompetent". Det gir bare enkelte utfordringer.

Enig?

Hei!

Ja jeg vet lite om bipolar, men er ikke de fleste med bipolar lidelse flinke sosialt? Jeg mener mer lik normalen?

Jeg er ikke inkompetent i det sosiale, men jeg bruker mye mer energi sier min psykiater på å få det til og mestre det.

Jeg tenker meg frem til hvordan ting bør være , det går ikke av seg selv.

Selv om jeg har lest og leser en bok nå som heter " Nettverk og sosial kompetanse", så er det som om det er langt fra teori til handling, det er som om jeg har vanskelig for å overføre det jeg leser til RL.

Noe klarer jeg jo som nyttårsaften, men blir sliten.

Blir du forferdelig sliten av å snakke og være sosial også ?

Liker du deg best alene?

[Gjest flere synspunkter]

ja men det er sosialt felleskap. Og asperger damen ødelgger hele forumet med sin masing og selvopptatthet. Hun forstår også sosiale konvensjoner men velger å fortsette på sin egoistiske marsj. At en person skal ødelegge hele forumet er for ille. Hun er til og med verre enn enkelte andre forum tullinger her.

Og du er sur nedbør nå! :-)

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Ja det du skriver betyr mye for meg å lese, jeg får høre et barns historie med sin asperger pappa.

Jeg har søkt og lett på Internet etter sanne historier på hvordan vi foreldre med asperger kan virke på våre barn, for særlig når vi går udiagnostiserte rundt og ikke vet at vi er direkte og brutalt ærlige så er det jo duket for at man sårer.

Jeg er så glad for at jeg har en forklaring å gi til mine barn på så mye, slik vokser de opp og slipper litt kommentarer som jeg nok sparer meg for fordi jeg nå tenker litt mer hvordan andre kan føle, men ofte er det jo også slik at de nå vet at når jeg ikke svarer så er jeg ikke uniteressert i dem, bare så veldig inne i mine ting.

Ja åpenhet er viktig.

Glad vi kan være til støtte og berikelse for hverandre.

Jeg håper du ikke bytter nick så jeg ikke finner deg igjen.

jeg har skjønt at mange bytter nick, jeg tenker ikke på sånt og gjenkjenner ikke hvis du bytter nick, det blir forvirrende.

Det kan hende jeg har spørsmål til deg etter hvert, og da vil jeg bli glad for om du svarer.

Ha det fint på trening

Forresten morsomt med den hestehistorien, jeg er selv dårlig på å skjule når jeg ikke syns tegninger er fine eller hvis de er slurvete, men jeg prøver å lete etter det positive så lenge det er et skikkelig arbeide og ikke slurv.

Så herlig!

Så du meldingen fra skyskraper, he he. Jeg skrev følgende til ham/henne: "Og du er sur nedbør!" Flere andre har satt vedkommende på plass fordi de liker deg og det du skriver. :-). Hadde jeg vært deg, ville jeg gitt blaffen i å svare henne. Det er et rent angrep fra en person som bare sliter veldig med seg selv.

Jeg er jo utdannet pedagog og har jobbet mye som lærer - så dette med tilbakemeldinger er jo mitt felt :-). Likevel har jeg ikke skjønt før i det aller siste at det faktisk er noen abergertrekk i min familie.

Jeg er da heller ikke utdannet spesialpedaog, men har tatt universitetsfag. Hadde mine mistanker før jeg snakka med deg også, men som nevnt - du har hjulpet meg enormt!

Min far har IKKE gitt meg mine problemer - det er faktisk også jeg som har en sårbarhet. Min mor er til gjengjeld utrolig empatisk, snill og klok på mange måter - om enn litt for snill kanskje. Så jeg er oppdratt til å "forstå alle andre" også. Jeg er ressurssterk.

Måtte imidlertid i voksen lære meg å ha litt brodd også - og forvare meg selv, slik at ikke alle med frustrasjoner kunne ta sin dritt ut på meg uten konsekvenser. Jeg "forstod" alle, jeg. Men fikk ikke automatisk den samme omsorgen og forståelsen tilbake - og forventet det ubevisst.

Alt dreier seg kanskje om kombinasjoner. Jeg vet at jeg er ganske god på gruppepyskologi i dag.

Man skal heller ikke alltid skryte uhemmet av barn når det faktisk ikke har gjort en god jobb.

Tilbakemeldingen kan formuleres som et godt tips om hvordan barnet kan heve kvaliteten på arbeidet - og så fremhever man noe positivt som det allerede har gjort - helt konkret.

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Ja jeg vet lite om bipolar, men er ikke de fleste med bipolar lidelse flinke sosialt? Jeg mener mer lik normalen?

Jeg er ikke inkompetent i det sosiale, men jeg bruker mye mer energi sier min psykiater på å få det til og mestre det.

Jeg tenker meg frem til hvordan ting bør være , det går ikke av seg selv.

Selv om jeg har lest og leser en bok nå som heter " Nettverk og sosial kompetanse", så er det som om det er langt fra teori til handling, det er som om jeg har vanskelig for å overføre det jeg leser til RL.

Noe klarer jeg jo som nyttårsaften, men blir sliten.

Blir du forferdelig sliten av å snakke og være sosial også ?

Liker du deg best alene?

Tja, hvis det kan være til hjelp for deg (og meg selv), skal jeg beskrive det. Veldig alright at du spør!. Jeg svarer med et lite essay til deg. Jeg vil for øvrig alltid hete "flere synspunkter" på denne siden. :-)

Jeg FÅR vanligvis positiv energi av å være sosial. Men blir fort veldig deprimert hvis jeg er lenge alene eller opplever noe eller noen som sårer meg/gjør meg trist. Da kan jeg få en form for "depresjonsanfall" og klarer ikke å distansere meg fra det intelektuelt før jeg bevisst har stresset ned.

Opplevelsen/tristheten kverner da rundt i hjernen min konstant, og alle mine negative opplevelser/sjokk virvles opp samtidig. (Dette skjer mye lettere rundt eggløsning og ved menstruasjon. I sykluser altså.)

Under disse depresjonsanfallene kan jeg få veldig sterk sosial angst, søvnproblemer, selvmordstanker, ikke orke å spise - og enten sove hele tida eller ikke få sove i det hele tatt (Men jeg mister likevel aldri helt "grepet" og kan som regel gå på jobb).

Et av tegnene på at "anfallet" er i prosess, er at det blir veldig rotete i leiligheten min og oppvask hoper seg opp. Når jeg kommer meg igjen, rydder og vasker jeg. Under "anfallene" er all energi konsentrert mot å takle følelser, så alt annet settes til side.

Men jeg vet heldigvis alltid intelektuelt sett at dette er en kjemisk reaksjon i hjernen min (også når angsten og depresjonen er der). Har lært å kontrollere dette. Derfor er det få andre som merker noe mer enn at jeg blir mer alvorlig, litt svart i øynene og stillere enn ellers. Det er viktig for meg å ikke ta ut "dritten min" på andre, og derfor har jeg heller ikke ødelagt mitt forhold til andre.

Uten denne sterke intelektuelle kontrollen, ville jeg garantert ødelagt mye for meg selv.

Inni meg kan jeg likevel være veldig irritabel under slike anfall og synes f.eks. alle andre er dumme og egositiske. He he. Men når "anfallet" er over, får jeg dårlig samvittighet for at jeg har vært så sinna uten grunn. Noen ganger har jeg hatt god grunn til sinnet, men i mitt hode kommer tingene litt ut av de rette proporsjonene.

Disse konstante stemningssvingningene forsvant imidlertid etter at jeg begynte å ta mye omega 3, 6 og 9 og spise mer balansert. Før hadde jeg svært lange perioder med slike anfall, men nå skjer det nesten aldri lenger. Dette var kamper inni meg.

Kan ha ganske sterk sosial angst innimellom, selv om jeg er veldig utadvendt. Da tror jeg at ingen liker meg, at jeg er totalt sosialt inkompetent - isolerer meg og sletter alle telefonnummer. "Jeg har jo ikke noen venner likevel."Jeg kan under slike anfall være veldig urimelig mot enkelte (særlig folk jeg virkelig bryr meg om og føler meg veldig trygg på). Slik angst får jeg i dag kun når jeg ikke har spist riktig mat eller har drukket endel alkohol. Derfor unngår jeg alkohol. Det skjer så å si ikke lenger at jeg får slike anfall.

Under anfallene (i psykiatrien kalt "episodene") kan jeg oppfatte ting helt feil (ta alt negativt), men har alltid ordnet opp etterpå - når jeg har følt meg bedre og kommet tilbake til "virkeligheten".

I noen få tilfeller - når det gjelder folk som ikke kan forstå eller akseptere at dette er symptomer på "sykdom", har jeg da blitt stemplet som "gal". Men da har de gjerne vært mennesker som har sviktet meg på en måte som har utløst disse symtomene. De har ikke vært helt "uskyldige", synes jeg - når jeg tenker etter. Før taklet jeg ekstremt dårlig å bli avvist - særlig av menn jeg var forelsket i og hadde hatt et forhold til. I dag takler jeg dette! Gjør ikke de samme feilene som før. Kjenner meg selv godt!

Jeg har fortalt alle de nære vennene mine åpent og ærlig om dette, så de vet hva som kan skje. De takler det, og det utfallene skjer i mild form og ikke veldig ofte.

Noen ganger kan jeg også prate i ett kjør og avbryte - spesielt hvis jeg drikker kaffe. Jeg kan dessuten bli så engasjert i noe at jeg glemmer å spise en hel dag eller så gira innvendig at jeg surrer rundt en hel dag uten å klare å gjøre noe som helst - med mindre det er noe jeg MÅ gjøre for ikke å få store problemer senere. Da analyserer og analyserer jeg oppi hodet mitt - noe mine tekster ganske sikkert viser også. Det er ikke bare du som avslører deg gjennom hvordan du skriver vet du, he he. :-)

Er blitt mye flinkere til å unngå trøbbel de siste ti årene, og har spurt flere gode venner direkte om hvordan de oppfatter meg.

I den profesjonelle lærerrollen, setter elevene stor pris på mitt sterke engasjement, fagkunnskaper og at jeg ser alle enkeltelevene på en positiv måte. Det er det de gir klart uttrykk for.

Jeg er også den læreren de betror seg til - fordi jeg forstår og ser.

Jeg reagerer så å si alltid rolig og rasjonelt i profesjonell sammenheng - og det skulle man kanskje ikke tro at en med bipolar lidelse klarer. Læreryrket er noe jeg virkelig mestrer - så det skaper ingen sjokk hos meg som setter meg i ubalanse. Jeg lar meg heller aldri vippe av pinnen av opprørske elever. De ender alltid opp med å digge meg fordi de føler at jeg digger dem. Jeg liker opprørerne og kanaliserer på en måte energien deres i mer konstruktive retninger. Antakelig forstår de intuitivt at jeg skjønner hva som foregår inni dem.

Mange med bipolar lidelse sliter veldig med å opptre "helt normalt".

I maniske/hypomane faser, kan folk med bipolar lidelse

tro at "de kan og vet alt" litt utover det som er såkalt vanlig god selvtillit. De kan også "ta litt av" - både sexuelt og på andre måter, f.eks. ute på byen. Kjenner dem igjen der hvis jeg ser dem :-).

Slike maniske episoder blir kun utløst hos meg hvis jeg tar antidepressiva (har prøvd Zoloft og Cipralex). Er skikkelig sjokkert over hvordan jeg reagerte på antidepressiva, he he. Flaut å snakke om fremdeles, så det lar jeg være. Men har ikke brukt noen form for antidepressiva siden 2003.

Det eneste er vel at jeg fort begynner å hevde at jeg er synsk hvis jeg tar mer enn to glass sprit (ler godt).

For noen, i verste fall, kan denne lidelsen til tider faktisk være helt invalidiserende og/eller føre til økonomisk ruin og ødelagte mellommenneskelige forhold (f.eks. pga. kjøpemani, gambling, rusmisbruk, irritasjon, uforståelig oppførsel osv).

Jeg føler meg helt normal, men tar noen forholdsregler for å unngå for store emosjonelle svingninger.

[Gjest flere synspunkter]

Jeg er så møkkalei av deg og din asperger. Nok er nok. Du har sikkert dine greier men ikke overta hele forumet og ødelegg som du har holdt på med i det siste.

Beklager at jeg kalte deg "sur nedbør"! :-)

Vil også spørre om du har det bra - siden du er så unaturlig hissig for ingenting og kom med en veldig aggressiv melding.

Lag en egen tråd og skriv om hva som egentlig plager deg hvis du kan, så er jeg sikker på at du vil få mye forståelse av mange.

[Madelenemie]

Så herlig!

Så du meldingen fra skyskraper, he he. Jeg skrev følgende til ham/henne: "Og du er sur nedbør!" Flere andre har satt vedkommende på plass fordi de liker deg og det du skriver. :-). Hadde jeg vært deg, ville jeg gitt blaffen i å svare henne. Det er et rent angrep fra en person som bare sliter veldig med seg selv.

Jeg er jo utdannet pedagog og har jobbet mye som lærer - så dette med tilbakemeldinger er jo mitt felt :-). Likevel har jeg ikke skjønt før i det aller siste at det faktisk er noen abergertrekk i min familie.

Jeg er da heller ikke utdannet spesialpedaog, men har tatt universitetsfag. Hadde mine mistanker før jeg snakka med deg også, men som nevnt - du har hjulpet meg enormt!

Min far har IKKE gitt meg mine problemer - det er faktisk også jeg som har en sårbarhet. Min mor er til gjengjeld utrolig empatisk, snill og klok på mange måter - om enn litt for snill kanskje. Så jeg er oppdratt til å "forstå alle andre" også. Jeg er ressurssterk.

Måtte imidlertid i voksen lære meg å ha litt brodd også - og forvare meg selv, slik at ikke alle med frustrasjoner kunne ta sin dritt ut på meg uten konsekvenser. Jeg "forstod" alle, jeg. Men fikk ikke automatisk den samme omsorgen og forståelsen tilbake - og forventet det ubevisst.

Alt dreier seg kanskje om kombinasjoner. Jeg vet at jeg er ganske god på gruppepyskologi i dag.

Man skal heller ikke alltid skryte uhemmet av barn når det faktisk ikke har gjort en god jobb.

Tilbakemeldingen kan formuleres som et godt tips om hvordan barnet kan heve kvaliteten på arbeidet - og så fremhever man noe positivt som det allerede har gjort - helt konkret.

Hei!

Ja jeg tenkte som deg at det er nok et menneske som sliter som skriver slikt.

Så jeg ville ikke svare, jeg så at vedkommende fikk svar og det er hyggelig at andre ikke oppfatter meg så ille, for jeg prøve jo å være hyggelig å forstå andre her inne også, men jeg mangler ganske mye erfaring med mennesker sier min psykiater, så jeg kan nok til tider virke selvopptatt.

Jeg er ganske opptatt av at andre skal ha det bra, men siden jeg har familie og barn er jeg nok veldig opptatt av at jeg må bli flinkere slik at de rundt meg har det bedre, og jeg blir ikke flinkere hvis jeg ikke har noen så spørre.

Så takk for hjelpen med det

[Madelenemie]

Tja, hvis det kan være til hjelp for deg (og meg selv), skal jeg beskrive det. Veldig alright at du spør!. Jeg svarer med et lite essay til deg. Jeg vil for øvrig alltid hete "flere synspunkter" på denne siden. :-)

Jeg FÅR vanligvis positiv energi av å være sosial. Men blir fort veldig deprimert hvis jeg er lenge alene eller opplever noe eller noen som sårer meg/gjør meg trist. Da kan jeg få en form for "depresjonsanfall" og klarer ikke å distansere meg fra det intelektuelt før jeg bevisst har stresset ned.

Opplevelsen/tristheten kverner da rundt i hjernen min konstant, og alle mine negative opplevelser/sjokk virvles opp samtidig. (Dette skjer mye lettere rundt eggløsning og ved menstruasjon. I sykluser altså.)

Under disse depresjonsanfallene kan jeg få veldig sterk sosial angst, søvnproblemer, selvmordstanker, ikke orke å spise - og enten sove hele tida eller ikke få sove i det hele tatt (Men jeg mister likevel aldri helt "grepet" og kan som regel gå på jobb).

Et av tegnene på at "anfallet" er i prosess, er at det blir veldig rotete i leiligheten min og oppvask hoper seg opp. Når jeg kommer meg igjen, rydder og vasker jeg. Under "anfallene" er all energi konsentrert mot å takle følelser, så alt annet settes til side.

Men jeg vet heldigvis alltid intelektuelt sett at dette er en kjemisk reaksjon i hjernen min (også når angsten og depresjonen er der). Har lært å kontrollere dette. Derfor er det få andre som merker noe mer enn at jeg blir mer alvorlig, litt svart i øynene og stillere enn ellers. Det er viktig for meg å ikke ta ut "dritten min" på andre, og derfor har jeg heller ikke ødelagt mitt forhold til andre.

Uten denne sterke intelektuelle kontrollen, ville jeg garantert ødelagt mye for meg selv.

Inni meg kan jeg likevel være veldig irritabel under slike anfall og synes f.eks. alle andre er dumme og egositiske. He he. Men når "anfallet" er over, får jeg dårlig samvittighet for at jeg har vært så sinna uten grunn. Noen ganger har jeg hatt god grunn til sinnet, men i mitt hode kommer tingene litt ut av de rette proporsjonene.

Disse konstante stemningssvingningene forsvant imidlertid etter at jeg begynte å ta mye omega 3, 6 og 9 og spise mer balansert. Før hadde jeg svært lange perioder med slike anfall, men nå skjer det nesten aldri lenger. Dette var kamper inni meg.

Kan ha ganske sterk sosial angst innimellom, selv om jeg er veldig utadvendt. Da tror jeg at ingen liker meg, at jeg er totalt sosialt inkompetent - isolerer meg og sletter alle telefonnummer. "Jeg har jo ikke noen venner likevel."Jeg kan under slike anfall være veldig urimelig mot enkelte (særlig folk jeg virkelig bryr meg om og føler meg veldig trygg på). Slik angst får jeg i dag kun når jeg ikke har spist riktig mat eller har drukket endel alkohol. Derfor unngår jeg alkohol. Det skjer så å si ikke lenger at jeg får slike anfall.

Under anfallene (i psykiatrien kalt "episodene") kan jeg oppfatte ting helt feil (ta alt negativt), men har alltid ordnet opp etterpå - når jeg har følt meg bedre og kommet tilbake til "virkeligheten".

I noen få tilfeller - når det gjelder folk som ikke kan forstå eller akseptere at dette er symptomer på "sykdom", har jeg da blitt stemplet som "gal". Men da har de gjerne vært mennesker som har sviktet meg på en måte som har utløst disse symtomene. De har ikke vært helt "uskyldige", synes jeg - når jeg tenker etter. Før taklet jeg ekstremt dårlig å bli avvist - særlig av menn jeg var forelsket i og hadde hatt et forhold til. I dag takler jeg dette! Gjør ikke de samme feilene som før. Kjenner meg selv godt!

Jeg har fortalt alle de nære vennene mine åpent og ærlig om dette, så de vet hva som kan skje. De takler det, og det utfallene skjer i mild form og ikke veldig ofte.

Noen ganger kan jeg også prate i ett kjør og avbryte - spesielt hvis jeg drikker kaffe. Jeg kan dessuten bli så engasjert i noe at jeg glemmer å spise en hel dag eller så gira innvendig at jeg surrer rundt en hel dag uten å klare å gjøre noe som helst - med mindre det er noe jeg MÅ gjøre for ikke å få store problemer senere. Da analyserer og analyserer jeg oppi hodet mitt - noe mine tekster ganske sikkert viser også. Det er ikke bare du som avslører deg gjennom hvordan du skriver vet du, he he. :-)

Er blitt mye flinkere til å unngå trøbbel de siste ti årene, og har spurt flere gode venner direkte om hvordan de oppfatter meg.

I den profesjonelle lærerrollen, setter elevene stor pris på mitt sterke engasjement, fagkunnskaper og at jeg ser alle enkeltelevene på en positiv måte. Det er det de gir klart uttrykk for.

Jeg er også den læreren de betror seg til - fordi jeg forstår og ser.

Jeg reagerer så å si alltid rolig og rasjonelt i profesjonell sammenheng - og det skulle man kanskje ikke tro at en med bipolar lidelse klarer. Læreryrket er noe jeg virkelig mestrer - så det skaper ingen sjokk hos meg som setter meg i ubalanse. Jeg lar meg heller aldri vippe av pinnen av opprørske elever. De ender alltid opp med å digge meg fordi de føler at jeg digger dem. Jeg liker opprørerne og kanaliserer på en måte energien deres i mer konstruktive retninger. Antakelig forstår de intuitivt at jeg skjønner hva som foregår inni dem.

Mange med bipolar lidelse sliter veldig med å opptre "helt normalt".

I maniske/hypomane faser, kan folk med bipolar lidelse

tro at "de kan og vet alt" litt utover det som er såkalt vanlig god selvtillit. De kan også "ta litt av" - både sexuelt og på andre måter, f.eks. ute på byen. Kjenner dem igjen der hvis jeg ser dem :-).

Slike maniske episoder blir kun utløst hos meg hvis jeg tar antidepressiva (har prøvd Zoloft og Cipralex). Er skikkelig sjokkert over hvordan jeg reagerte på antidepressiva, he he. Flaut å snakke om fremdeles, så det lar jeg være. Men har ikke brukt noen form for antidepressiva siden 2003.

Det eneste er vel at jeg fort begynner å hevde at jeg er synsk hvis jeg tar mer enn to glass sprit (ler godt).

For noen, i verste fall, kan denne lidelsen til tider faktisk være helt invalidiserende og/eller føre til økonomisk ruin og ødelagte mellommenneskelige forhold (f.eks. pga. kjøpemani, gambling, rusmisbruk, irritasjon, uforståelig oppførsel osv).

Jeg føler meg helt normal, men tar noen forholdsregler for å unngå for store emosjonelle svingninger.

Hei!

Interessant og fint skrevet, nå ble jeg klokere på hvordan det er å være bipolar og normal. Essay var fint tenkt for det er vel en personlig betrakting om jeg husker rett.

Du er ærlig, det liker jeg.

Det er mye som for meg virker rart, jeg blir litt tenksom inni meg, for det høres litt ukjent ut.

Men bruker du ingen medisiner mot dette? Jeg ser du ikke tar SSRI.

Er det ikke stemningsstabiliserende noen tar?

Er det du beskriver typisk for type 3 eller også for type 2 og type 1. Så fint at du er en lærer som ser hvert enkelt menneske, det ble jeg glad for å lese.

Går du regelmessig i terapi nå?

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Ja jeg tenkte som deg at det er nok et menneske som sliter som skriver slikt.

Så jeg ville ikke svare, jeg så at vedkommende fikk svar og det er hyggelig at andre ikke oppfatter meg så ille, for jeg prøve jo å være hyggelig å forstå andre her inne også, men jeg mangler ganske mye erfaring med mennesker sier min psykiater, så jeg kan nok til tider virke selvopptatt.

Jeg er ganske opptatt av at andre skal ha det bra, men siden jeg har familie og barn er jeg nok veldig opptatt av at jeg må bli flinkere slik at de rundt meg har det bedre, og jeg blir ikke flinkere hvis jeg ikke har noen så spørre.

Så takk for hjelpen med det

Alle mennesker er selvopptatte!

Du virker ikke mer selvopptatt enn andre, synes jeg.

Man MÅ være litt selvopptatt for å overleve også.

Jeg er veldig selvopptatt!!!!

Og orker ikke ha dårlig samvitighet for det hele tiden. Prøver imidlertid å gi andre plass også -og når jeg har gjort det har jeg funnet andre mennesker mer og mer ineressante.

Du er bare åpen her inne på forumet. Det liker jeg og mange andre. Det kan bety masse positivt for andre! Og det er viktig at du er selvopptatt for å takle bestemte utfordringer som du har.

Og du har masse av omsorgsevne, samt kanskje mer sosial erfaring og sosial kompetanse enn mange som aldri tenker over hvordan de er.

Du likner nok litt på pappa på enkelte områder. Han har vært en veldig god far for meg, til tross for noen uheldige ord til meg innimellom. Men fordi han som person er så direkte og åpen, samt både tåler mye kjeft og er megasnill, har han ikke gjort noen stor "skade" på meg.

Min sårbarhet er mitt eget ansvar først og fremst.

[Madelenemie]

Alle mennesker er selvopptatte!

Du virker ikke mer selvopptatt enn andre, synes jeg.

Man MÅ være litt selvopptatt for å overleve også.

Jeg er veldig selvopptatt!!!!

Og orker ikke ha dårlig samvitighet for det hele tiden. Prøver imidlertid å gi andre plass også -og når jeg har gjort det har jeg funnet andre mennesker mer og mer ineressante.

Du er bare åpen her inne på forumet. Det liker jeg og mange andre. Det kan bety masse positivt for andre! Og det er viktig at du er selvopptatt for å takle bestemte utfordringer som du har.

Og du har masse av omsorgsevne, samt kanskje mer sosial erfaring og sosial kompetanse enn mange som aldri tenker over hvordan de er.

Du likner nok litt på pappa på enkelte områder. Han har vært en veldig god far for meg, til tross for noen uheldige ord til meg innimellom. Men fordi han som person er så direkte og åpen, samt både tåler mye kjeft og er megasnill, har han ikke gjort noen stor "skade" på meg.

Min sårbarhet er mitt eget ansvar først og fremst.

Hei!

Du imponerer meg ved å ta ansvar for din sårbarhet på deg selv.

Jeg er nok ganske lik din far også på det at barna kjefter på meg og jeg tåler det da jeg tenker og ikke sier så mye for jeg trenger tid på å skjønne hva som skjer, samt at barna sier jeg er snill og min mann. Det er hyggelig å tenke på da jeg jo både glemmer bremsen på barnevognen og setter tekopper på kanten av bordet gjerne med duk på og bare glemmer en del forholdsregler.

"Og du har masse av omsorgsevne, samt kanskje mer sosial erfaring og sosial kompetanse enn mange som aldri tenker over hvordan de er." Noe lignende har min psykiater sagt til meg og det gjør jeg jo tenker på at jeg må gjøre det ritkige slik at andre blir glade og ikke lei seg i hjertene sine.

(håper du skjønner)

Nå skal jeg ta oppvasken og lese litt i en bok.

Ha en god kveld

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Interessant og fint skrevet, nå ble jeg klokere på hvordan det er å være bipolar og normal. Essay var fint tenkt for det er vel en personlig betrakting om jeg husker rett.

Du er ærlig, det liker jeg.

Det er mye som for meg virker rart, jeg blir litt tenksom inni meg, for det høres litt ukjent ut.

Men bruker du ingen medisiner mot dette? Jeg ser du ikke tar SSRI.

Er det ikke stemningsstabiliserende noen tar?

Er det du beskriver typisk for type 3 eller også for type 2 og type 1. Så fint at du er en lærer som ser hvert enkelt menneske, det ble jeg glad for å lese.

Går du regelmessig i terapi nå?

Takk skal du ha!!!! - Det er veldig hyggelig at du sier det. Det styrker mitt bilde av meg selv som "noen som betyr noe" (selvbildet).

Du stiller kjempegode spørsmål til meg nå - noe som også får meg til å føle meg vel. Du får meg til å føle meg "kompetent". :-)

Går ikke i "terapi", men ba fastlegen om å få noen oppfølgingssamtaler. Mitt eget påfunn :-).

Så jeg snakker med fastlegen 30 minutter hver måned - om hvordan jeg takler tilværelsen for tida, hva jeg har fått til som er positivt, ting jeg har "forstått", og ting som har gjort/gjør inntrykk på meg.

Det er supert at det bare er 30 minutter, for da må jeg planlegge på forhånd, velge ut det mest sentrale og ikke prate masse uten mål og mening.

Dessuten setter jeg alltid opp et mål for neste gang - som han skriver opp. Jeg bestemmer målet, og han spør om hvordan det har gått måneden etter. Han lar meg styre hele greia og stiller noen spørsmål til meg. Han har ingen kompetanse som slik terapeut, men er likevel flink til å stille meg gode spørsmål.

Det er faktisk jeg som bruker min egen kompetanse som pedagog her også. Jeg har på en måte lagd mitt eget opplegg, og kaller det ikke "behandling". Jeg hater ordet "behandling!"

For pedagoger er veldig opptatt av mål, mestring, motivasjon og utviklende tilbakemeldinger.

Det er litt frekt å forkaste alle psykiatere og psykologer og bare "lage sitt eget opplegg", ikke sant! he he.

Bipolar lidelse type 3 er slik at maniske episoder først utløses av medikamenter (eller andre ting som kan påvirke sentralnervesystemet), slik at det kan se ut som om man kun har depresjoner. Og depresjonene kommer stadig tilbake.

En som egentlig har en bipolar lidelse og ikke en ren depresjon vil mest sannsynlig kunne reagere med å bli manisk av antidepressiva (f.eks. SSRI/lykkepillen).

Derfor anbefales stemningsstabiliserende medisiner til folk med bipolar lidelse, men jeg vil ikke bruke medisiner. Klarer meg fint uten.

Manier er når man nærmest tror man er overmennesker og er overglad, samt har en selvtillit som overhodet ikke stemmer med virkeligheten.

Har så å si aldri gått i terapi, for jeg har reagert negativt på terapi de få gangene jeg har snakket med psykolog eller psykiater. Jeg har aldri kranglet med dem, men har følt det som en kunstig relasjon. Det verste er ventelistene og stadige utskiftninger av personer.

Og jeg blir bare mer deprimert hvis jeg i tillegg føler at jeg stadig må - på et kontor med gråteservettene klare - stadig "forbedre" meg og fokusere på det som er "galt" inntil jeg kanskje blir såkalt "frisk".

Men sånn reagerer jeg. Andre har kjempegod erfaring. Jeg har ikke følt god kjemi med noen av de fagpersonene innen psykiatri/psykologi som jeg har snakket med. Synes de har vært preget av en kultur eller type profesjonalitet som virker svært nedbrytende på meg

- mange med bipolar lidelse kan jo være meget egenrådige også da, he he. Mange med bipolar lidelse skal visstnok være kreative og ha kunstneriske talenter også.

[Madelenemie]

Takk skal du ha!!!! - Det er veldig hyggelig at du sier det. Det styrker mitt bilde av meg selv som "noen som betyr noe" (selvbildet).

Du stiller kjempegode spørsmål til meg nå - noe som også får meg til å føle meg vel. Du får meg til å føle meg "kompetent". :-)

Går ikke i "terapi", men ba fastlegen om å få noen oppfølgingssamtaler. Mitt eget påfunn :-).

Så jeg snakker med fastlegen 30 minutter hver måned - om hvordan jeg takler tilværelsen for tida, hva jeg har fått til som er positivt, ting jeg har "forstått", og ting som har gjort/gjør inntrykk på meg.

Det er supert at det bare er 30 minutter, for da må jeg planlegge på forhånd, velge ut det mest sentrale og ikke prate masse uten mål og mening.

Dessuten setter jeg alltid opp et mål for neste gang - som han skriver opp. Jeg bestemmer målet, og han spør om hvordan det har gått måneden etter. Han lar meg styre hele greia og stiller noen spørsmål til meg. Han har ingen kompetanse som slik terapeut, men er likevel flink til å stille meg gode spørsmål.

Det er faktisk jeg som bruker min egen kompetanse som pedagog her også. Jeg har på en måte lagd mitt eget opplegg, og kaller det ikke "behandling". Jeg hater ordet "behandling!"

For pedagoger er veldig opptatt av mål, mestring, motivasjon og utviklende tilbakemeldinger.

Det er litt frekt å forkaste alle psykiatere og psykologer og bare "lage sitt eget opplegg", ikke sant! he he.

Bipolar lidelse type 3 er slik at maniske episoder først utløses av medikamenter (eller andre ting som kan påvirke sentralnervesystemet), slik at det kan se ut som om man kun har depresjoner. Og depresjonene kommer stadig tilbake.

En som egentlig har en bipolar lidelse og ikke en ren depresjon vil mest sannsynlig kunne reagere med å bli manisk av antidepressiva (f.eks. SSRI/lykkepillen).

Derfor anbefales stemningsstabiliserende medisiner til folk med bipolar lidelse, men jeg vil ikke bruke medisiner. Klarer meg fint uten.

Manier er når man nærmest tror man er overmennesker og er overglad, samt har en selvtillit som overhodet ikke stemmer med virkeligheten.

Har så å si aldri gått i terapi, for jeg har reagert negativt på terapi de få gangene jeg har snakket med psykolog eller psykiater. Jeg har aldri kranglet med dem, men har følt det som en kunstig relasjon. Det verste er ventelistene og stadige utskiftninger av personer.

Og jeg blir bare mer deprimert hvis jeg i tillegg føler at jeg stadig må - på et kontor med gråteservettene klare - stadig "forbedre" meg og fokusere på det som er "galt" inntil jeg kanskje blir såkalt "frisk".

Men sånn reagerer jeg. Andre har kjempegod erfaring. Jeg har ikke følt god kjemi med noen av de fagpersonene innen psykiatri/psykologi som jeg har snakket med. Synes de har vært preget av en kultur eller type profesjonalitet som virker svært nedbrytende på meg

- mange med bipolar lidelse kan jo være meget egenrådige også da, he he. Mange med bipolar lidelse skal visstnok være kreative og ha kunstneriske talenter også.

Hei!

Takk for ditt svar.

Skal lese og kommentere litt mer etter hvert, men jeg finner dette interessant, av mange grunner.

Jeg har selv ingen medisiner da det ikke fins noen når man kun har asperger syndrom, pga av min fjernhet har det blitt prøvd ut dexedrine (amfetamin) det hjelper, men ulempen er at jeg ikke får sove.

Jeg venter på å få prøve oksytocin (hormon) Min psykiater virker ikke helt fornøyd med virkningen dexedrine har på meg, men jeg tar det kanskje to ganger pr uke og da kun en tabl. men som sagt det at jeg ikke får sove er et problem.

Tilbake til deg: Jeg kjente ikke til type 3 som du har, jeg lærte veldig lite om type 1 og 2 og det meste var helt umulig for megå skjønne så jeg pugget symptomene.

Syns det at din fastlege hjelper deg høres bra ut, jeg har liten erfaring selv med terapi, ble utredet som voksen og har gått til samme psykiater i alle år, kunne ikke tenke meg å bytte, jeg har knyttet meg til henne, og når hun ikke jobber mer, vil jeg ikke til noen ny, det har jeg gitt beskjed om.

Jeg syns dessuten alt har sin tid, så mange år med hjelp, jeg ønsker på sikt å klare meg selv.

Det har jeg gjort hele livet mitt, men det har vært fint å bli så godt kjent med et menneske som åpnet dørene inn til verden for meg.

Min psykiater sendte meg sms 1 juledag, hun er både profesjonell, men samtidig så nær og tilstedet at jeg føler meg sett og verdifull, men jeg lurer på om min psykiater er noe utenom det vanlige, noe har gitt meg den følelsen. (mest av å ha lest en del erfaringer her inne fra mennesker)

det er informativt det du skriver, jeg har selv familiemedlem med en bipolar diagnose, samt en venninne med det, men vi går dårlig sammen da hun:

1) prater så jeg blir sliten

2) bruker penger uansvarlig (muligens når hun har mani)

3) Hører ikke på mine forklaringer og instrukser

4) Er så kreativ at jeg blir sliten av å høre/se på.

men hun er et hjertegodt menneske, jeg orker bare ikke være med henne for får hodepine av tempet hun har, men mulig hun har adhd i tillegg.

Takk for alt du deler,

Hvis jeg skulle såre deg, bare skriv det til meg, jeg kan være utenksom og er jeg det, bare skriv det og korriger meg.

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Takk for ditt svar.

Skal lese og kommentere litt mer etter hvert, men jeg finner dette interessant, av mange grunner.

Jeg har selv ingen medisiner da det ikke fins noen når man kun har asperger syndrom, pga av min fjernhet har det blitt prøvd ut dexedrine (amfetamin) det hjelper, men ulempen er at jeg ikke får sove.

Jeg venter på å få prøve oksytocin (hormon) Min psykiater virker ikke helt fornøyd med virkningen dexedrine har på meg, men jeg tar det kanskje to ganger pr uke og da kun en tabl. men som sagt det at jeg ikke får sove er et problem.

Tilbake til deg: Jeg kjente ikke til type 3 som du har, jeg lærte veldig lite om type 1 og 2 og det meste var helt umulig for megå skjønne så jeg pugget symptomene.

Syns det at din fastlege hjelper deg høres bra ut, jeg har liten erfaring selv med terapi, ble utredet som voksen og har gått til samme psykiater i alle år, kunne ikke tenke meg å bytte, jeg har knyttet meg til henne, og når hun ikke jobber mer, vil jeg ikke til noen ny, det har jeg gitt beskjed om.

Jeg syns dessuten alt har sin tid, så mange år med hjelp, jeg ønsker på sikt å klare meg selv.

Det har jeg gjort hele livet mitt, men det har vært fint å bli så godt kjent med et menneske som åpnet dørene inn til verden for meg.

Min psykiater sendte meg sms 1 juledag, hun er både profesjonell, men samtidig så nær og tilstedet at jeg føler meg sett og verdifull, men jeg lurer på om min psykiater er noe utenom det vanlige, noe har gitt meg den følelsen. (mest av å ha lest en del erfaringer her inne fra mennesker)

det er informativt det du skriver, jeg har selv familiemedlem med en bipolar diagnose, samt en venninne med det, men vi går dårlig sammen da hun:

1) prater så jeg blir sliten

2) bruker penger uansvarlig (muligens når hun har mani)

3) Hører ikke på mine forklaringer og instrukser

4) Er så kreativ at jeg blir sliten av å høre/se på.

men hun er et hjertegodt menneske, jeg orker bare ikke være med henne for får hodepine av tempet hun har, men mulig hun har adhd i tillegg.

Takk for alt du deler,

Hvis jeg skulle såre deg, bare skriv det til meg, jeg kan være utenksom og er jeg det, bare skriv det og korriger meg.

Du er ikke i nærheten av å ha såra meg. :-). Det skal normalt ganske mye til for at noen sårer meg i dag.

Håper ikke noe jeg har sagt har såra deg heller da! :-)

Å skrive så lenge, langt og intenst og veldig analyserende - er kanskje et også "symtom" på en mild manisk/hypoman episode hos meg. :-).

Likevel bedre å skrive og at de som ønsker det og får noe ut av det kan lese - i stedet for at jeg sliter ut noen med konstant skravling. :-)

Man må ikke snakke hele tiden.

Kan svært godt forstå hvorfor en med bipolar lidelse og en med asberger syndrom ikke går så godt sammen. :-).

Jeg leser igjen alt du skriver med stor interesse!

Jeg er nok ikke fullt så intens som hun du beskriver. Og jeg har heller aldri brukt masse penger jeg ikke har - eller på noen måte totalt mista grepet.

Folk blir faktisk overrasket hvis jeg forteller om min "bipolare lidelse". Fordi, som flere har sagt, "Du er veldig behagelig å være sanmmen med! Det går virkelig an å snakke med deg, jeg føler meg trygg på deg, og du kan lytte."

Slike tilbakemeldinger er det viktig for meg å få. Jeg har nemlig poensiale for å bli veldig intens, he he.

Dette med å lytte, stille spørsmål tilbake og ikke avbryte har jeg (selvpålagt) måttet øve meg på. Jeg skjønte på reaksjonene til folk at jeg innimellom kunne bli alt for intens.

Jeg hadde mye mindre kontroll på disse tingene da jeg var yngre, så dette er fantastisk godt for meg å få høre.

Hvis jeg hadde fortsatt å bruke antidepresiva eller begynt med stemningsstabiliserende medisiner, tror jeg ikke at jeg ville hatt så god kontroll som i dag.

Husk at jeg snakker for meg selv her da!

[Gjest flere synspunkter]

Min venninne har dysleksi. Likevel har hun klart å øve opp lesehastigheten til å være nesten normal. HUn har fortsatt dysleksi, som også innebærer andre vansker, men har arbeidet hardt og overvunnet en del av diagnosens hindringer.

Min fetter er født med Downs syndrom. Til tross for dette har han lært seg å lese og å skrive, noe mange med Downs syndrom ikke klarer. Vi er likevel ikke i tvil om selve diagnosen.

Jeg er bipolar. Jeg har lært meg å leve med dette og er egentlig svært stabil. Jeg er likevel ikke i tvil om diagnosen.

Bra innlegg! Jeg er ikke i tvil om at jeg har "bipolar lidelse" heller - men betrakter også meg selv som såkalt "mentalt stabil". Til tross for svingninger i stemningsleiet.

Hvordan har du selv føst og fremst taklet det. Lyst til å skrive noe om det? Det er veldig interessant for meg å høre om andres erfaringer.

Nå skriver jeg ikke så langt lenger, for jeg er i ferd med å få et roligere stemningleie :-). Det slår gjerne ut sånn.:-)

[Madelenemie]

Du er ikke i nærheten av å ha såra meg. :-). Det skal normalt ganske mye til for at noen sårer meg i dag.

Håper ikke noe jeg har sagt har såra deg heller da! :-)

Å skrive så lenge, langt og intenst og veldig analyserende - er kanskje et også "symtom" på en mild manisk/hypoman episode hos meg. :-).

Likevel bedre å skrive og at de som ønsker det og får noe ut av det kan lese - i stedet for at jeg sliter ut noen med konstant skravling. :-)

Man må ikke snakke hele tiden.

Kan svært godt forstå hvorfor en med bipolar lidelse og en med asberger syndrom ikke går så godt sammen. :-).

Jeg leser igjen alt du skriver med stor interesse!

Jeg er nok ikke fullt så intens som hun du beskriver. Og jeg har heller aldri brukt masse penger jeg ikke har - eller på noen måte totalt mista grepet.

Folk blir faktisk overrasket hvis jeg forteller om min "bipolare lidelse". Fordi, som flere har sagt, "Du er veldig behagelig å være sanmmen med! Det går virkelig an å snakke med deg, jeg føler meg trygg på deg, og du kan lytte."

Slike tilbakemeldinger er det viktig for meg å få. Jeg har nemlig poensiale for å bli veldig intens, he he.

Dette med å lytte, stille spørsmål tilbake og ikke avbryte har jeg (selvpålagt) måttet øve meg på. Jeg skjønte på reaksjonene til folk at jeg innimellom kunne bli alt for intens.

Jeg hadde mye mindre kontroll på disse tingene da jeg var yngre, så dette er fantastisk godt for meg å få høre.

Hvis jeg hadde fortsatt å bruke antidepresiva eller begynt med stemningsstabiliserende medisiner, tror jeg ikke at jeg ville hatt så god kontroll som i dag.

Husk at jeg snakker for meg selv her da!

Hei!

Takk for svar.

Kanskje pga av mine lange innlegg, så var det en her inne som foreslo at jeg kunne være bipolar, men jeg har foreslått det meste for min psykiater og da rister hun veldig på hodet, nesten så hodet står 90 grader i vinkel mellom brystben og neseben. Denne tydelige ristingen på hodet vil si at "Man er fullstendig uenig" eller på bærtur som noen liker å si (selv om det høres rart ut)

Jeg vet ikke vertfall alltid hvilke bær jeg går for å plukke i skogen.

"Å skrive så lenge, langt og intenst og veldig analyserende - er kanskje et også "symtom" på en mild manisk/hypoman episode hos meg. :-). " forskjellen på meg og deg er nok at jeg alltid skriver langt og detaljert, det er ganske meg, når jeg skal forklare saker, hører svært mange detaljer med i vertfall når jeg skriver.

Når jeg snakker også ehentlig, men da har jeg jo skrevet det jeg skal si først, så det faller ofte ikke tilfeldig og spontant ut av munnen. Det hender, men da får jeg en uklar følelse etterpå.

Ha en fin dag.

Skal huske på at du skriver på dine egne vegne, og ikke på andres.

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Takk for svar.

Kanskje pga av mine lange innlegg, så var det en her inne som foreslo at jeg kunne være bipolar, men jeg har foreslått det meste for min psykiater og da rister hun veldig på hodet, nesten så hodet står 90 grader i vinkel mellom brystben og neseben. Denne tydelige ristingen på hodet vil si at "Man er fullstendig uenig" eller på bærtur som noen liker å si (selv om det høres rart ut)

Jeg vet ikke vertfall alltid hvilke bær jeg går for å plukke i skogen.

"Å skrive så lenge, langt og intenst og veldig analyserende - er kanskje et også "symtom" på en mild manisk/hypoman episode hos meg. :-). " forskjellen på meg og deg er nok at jeg alltid skriver langt og detaljert, det er ganske meg, når jeg skal forklare saker, hører svært mange detaljer med i vertfall når jeg skriver.

Når jeg snakker også ehentlig, men da har jeg jo skrevet det jeg skal si først, så det faller ofte ikke tilfeldig og spontant ut av munnen. Det hender, men da får jeg en uklar følelse etterpå.

Ha en fin dag.

Skal huske på at du skriver på dine egne vegne, og ikke på andres.

Først og fremst er vi personer da, Madeleinie (smiler).

Tenker videre på det du sier. Skriver min reaksjon i punkter:

1. Jeg tror ikke at alle med bipolar lidelse skriver så langt og intenst som meg, men jeg gjør det i perioder. Det skjer som regel i en "oppgira" periode hvor alle mulige tanker raser og kverner raskt rundt i hodet mitt. Jeg "rydder opp i hodet mitt" på denne måten, tror jeg.

2. Jeg er ikke lenger i tvil om at jeg har en relativt mild form for bipolar lidelse. Hvis det først og femst bare fører til lange, intense tekster er ikke dette fullt så ille som f.ks. kjøpegalskap osv. Det er positivt.

3. Det er ikke sikkert at å skrive langt og intenst er et typisk symptom for asberger heller.

4. Det KAN også være sånn at f.eks. bipolar lidelse og asberger har noen synlige trekk felles - som KUNNE vært å skrive langt og intenst.

5. Men vi har antakelig noe felles: Behovet for å forstå og få ut frustrasjoner.

"Frustrasjon" er liksom å føle seg dårlig fordi man må akseptere noe man f.eks. ikke forstår.

6. Dette kan være årsaken til at vi begge skriver langt og intenst. En ren menneskelig grunn altså - ikke et sykdomstegn.

7. Jeg synes det er positivt å skrive, og det gjør ingenting om det er langt og intenst.

Klem til deg

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Takk for svar.

Kanskje pga av mine lange innlegg, så var det en her inne som foreslo at jeg kunne være bipolar, men jeg har foreslått det meste for min psykiater og da rister hun veldig på hodet, nesten så hodet står 90 grader i vinkel mellom brystben og neseben. Denne tydelige ristingen på hodet vil si at "Man er fullstendig uenig" eller på bærtur som noen liker å si (selv om det høres rart ut)

Jeg vet ikke vertfall alltid hvilke bær jeg går for å plukke i skogen.

"Å skrive så lenge, langt og intenst og veldig analyserende - er kanskje et også "symtom" på en mild manisk/hypoman episode hos meg. :-). " forskjellen på meg og deg er nok at jeg alltid skriver langt og detaljert, det er ganske meg, når jeg skal forklare saker, hører svært mange detaljer med i vertfall når jeg skriver.

Når jeg snakker også ehentlig, men da har jeg jo skrevet det jeg skal si først, så det faller ofte ikke tilfeldig og spontant ut av munnen. Det hender, men da får jeg en uklar følelse etterpå.

Ha en fin dag.

Skal huske på at du skriver på dine egne vegne, og ikke på andres.

1. Jeg synes ikke du virker som om du har bipolar lidelse i det hele tatt :-)

2. Jeg er sikker på at du har asberger-trekk (IKKE tenk på at du ER en "asberger" - du er jo først og femst DEG (smiler og gir deg en klem). Du er en flott person, rett og slett.

3. Og at faren min har asberger-trekk, det er jeg nå også hellig overbevist om.

At jeg vet dette vil hjelpe meg enormt til å kommunisere med ham og få et bedre forhold til ham. Nå vet jeg hvordan jeg skal gjøre ham glad også.

Tusen takk, du har gjort veldig mye for meg her.

4. Tenk så bra at vi begge kan hjelpe hverandre. Jeg har alt for mye av følelser, mens du synes følelser er veldig vanskelig å forstå. Altså - helt motsatt av hverandre liksom. DERFOR har vi noe å gi hverandre.

FANTASTISK

[Madelenemie]

Først og fremst er vi personer da, Madeleinie (smiler).

Tenker videre på det du sier. Skriver min reaksjon i punkter:

1. Jeg tror ikke at alle med bipolar lidelse skriver så langt og intenst som meg, men jeg gjør det i perioder. Det skjer som regel i en "oppgira" periode hvor alle mulige tanker raser og kverner raskt rundt i hodet mitt. Jeg "rydder opp i hodet mitt" på denne måten, tror jeg.

2. Jeg er ikke lenger i tvil om at jeg har en relativt mild form for bipolar lidelse. Hvis det først og femst bare fører til lange, intense tekster er ikke dette fullt så ille som f.ks. kjøpegalskap osv. Det er positivt.

3. Det er ikke sikkert at å skrive langt og intenst er et typisk symptom for asberger heller.

4. Det KAN også være sånn at f.eks. bipolar lidelse og asberger har noen synlige trekk felles - som KUNNE vært å skrive langt og intenst.

5. Men vi har antakelig noe felles: Behovet for å forstå og få ut frustrasjoner.

"Frustrasjon" er liksom å føle seg dårlig fordi man må akseptere noe man f.eks. ikke forstår.

6. Dette kan være årsaken til at vi begge skriver langt og intenst. En ren menneskelig grunn altså - ikke et sykdomstegn.

7. Jeg synes det er positivt å skrive, og det gjør ingenting om det er langt og intenst.

Klem til deg

Hei!

"3. Det er ikke sikkert at å skrive langt og intenst er et typisk symptom for asberger heller. "

Mitt svar: I følge min psykiater er det det i tilfeller der man er flink skriftlig noe som også er vanligere enn å være flink muntlig, man er detaljfiksert på alt det man for tiden er opptatt av. For tiden passer jeg meg for temaer som gjør andre frustrerte og det er en hel del.

"4. Det KAN også være sånn at f.eks. bipolar lidelse og asberger har noen synlige trekk felles - som KUNNE vært å skrive langt og intenst."

Mitt svar: Ja det er jo felles trekk mellom mye, mest mot normalitet

heldigvis

"5. Men vi har antakelig noe felles: Behovet for å forstå og få ut frustrasjoner. "Frustrasjon" er liksom å føle seg dårlig fordi man må akseptere noe man f.eks. ikke forstår. "

Mitt svar: ja jeg har ingen venner andre enn min psykiater, min mann, og Bella Dotte, det blir 3 stk og jeg har sittet inne hos meg selv hele livet og da jeg fikk nøklene til verden av min psykiater, ble jeg svært medelsom, men jeg trengte nøklene

(det er mulig det er en venn til, men jeg er blitt i tvil og jeg vurderer den der Bella Dotte som en bedre venn.

"7. Jeg synes det er positivt å skrive, og det gjør ingenting om det er langt og intenst."

Mitt svar: helt enig!

Jeg har jo en del venner her inne, men noen sier det ikke er venner, men jeg føler det sånn på svarene jeg får og gleden det gir meg.

Klem til deg

[Madelenemie]

1. Jeg synes ikke du virker som om du har bipolar lidelse i det hele tatt :-)

2. Jeg er sikker på at du har asberger-trekk (IKKE tenk på at du ER en "asberger" - du er jo først og femst DEG (smiler og gir deg en klem). Du er en flott person, rett og slett.

3. Og at faren min har asberger-trekk, det er jeg nå også hellig overbevist om.

At jeg vet dette vil hjelpe meg enormt til å kommunisere med ham og få et bedre forhold til ham. Nå vet jeg hvordan jeg skal gjøre ham glad også.

Tusen takk, du har gjort veldig mye for meg her.

4. Tenk så bra at vi begge kan hjelpe hverandre. Jeg har alt for mye av følelser, mens du synes følelser er veldig vanskelig å forstå. Altså - helt motsatt av hverandre liksom. DERFOR har vi noe å gi hverandre.

FANTASTISK

Hei!

"1. Jeg synes ikke du virker som om du har bipolar lidelse i det hele tatt :-)" mitt svar: Min psykiater sier "nei nei du har bare asperger syndrom, hvor mange ganger har jeg ikke sagt det nå". (så smiler hun)

"2. Jeg er sikker på at du har asberger-trekk (IKKE tenk på at du ER en "asberger" - du er jo først og femst DEG (smiler og gir deg en klem). Du er en flott person, rett og slett."

Mitt svar: Takk, jeg blir glad. Dette sier min psykiater også

"3. Og at faren min har asberger-trekk, det er jeg nå også hellig overbevist om. " Mitt svar: Ja det syns jeg det virker som hyggelig du syns han har vært en god pappa likevel. Mine barn sier jeg er snill, men helt på jordet inni mellom, men de er glad i meg fordi jeg er vist en Ja-mamma.

"At jeg vet dette vil hjelpe meg enormt til å kommunisere med ham og få et bedre forhold til ham. Nå vet jeg hvordan jeg skal gjøre ham glad også. Tusen takk, du har gjort veldig mye for meg her. " Mitt svar: bare hyggelig.

"4. Tenk så bra at vi begge kan hjelpe hverandre. Jeg har alt for mye av følelser, mens du synes følelser er veldig vanskelig å forstå. Altså - helt motsatt av hverandre liksom. DERFOR har vi noe å gi hverandre. " Mitt svar" ja det er tankevekkende.

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

"3. Det er ikke sikkert at å skrive langt og intenst er et typisk symptom for asberger heller. "

Mitt svar: I følge min psykiater er det det i tilfeller der man er flink skriftlig noe som også er vanligere enn å være flink muntlig, man er detaljfiksert på alt det man for tiden er opptatt av. For tiden passer jeg meg for temaer som gjør andre frustrerte og det er en hel del.

"4. Det KAN også være sånn at f.eks. bipolar lidelse og asberger har noen synlige trekk felles - som KUNNE vært å skrive langt og intenst."

Mitt svar: Ja det er jo felles trekk mellom mye, mest mot normalitet

heldigvis

"5. Men vi har antakelig noe felles: Behovet for å forstå og få ut frustrasjoner. "Frustrasjon" er liksom å føle seg dårlig fordi man må akseptere noe man f.eks. ikke forstår. "

Mitt svar: ja jeg har ingen venner andre enn min psykiater, min mann, og Bella Dotte, det blir 3 stk og jeg har sittet inne hos meg selv hele livet og da jeg fikk nøklene til verden av min psykiater, ble jeg svært medelsom, men jeg trengte nøklene

(det er mulig det er en venn til, men jeg er blitt i tvil og jeg vurderer den der Bella Dotte som en bedre venn.

"7. Jeg synes det er positivt å skrive, og det gjør ingenting om det er langt og intenst."

Mitt svar: helt enig!

Jeg har jo en del venner her inne, men noen sier det ikke er venner, men jeg føler det sånn på svarene jeg får og gleden det gir meg.

Klem til deg

Interessante betraktninger - og at du svarte på punktene mine! Takk for at du deler det du tenker med meg.

Vi har jo ulike typer venner. :-)

Folk her inne kan godt bli "venner". Selv om man ikke møtes face to face. Det kalles "internettvenner".

Hvis du ikke hører fra meg på en stund nå, er det fordi jeg skal ut og trene. Må få livet mitt i gang igjen etter å ha sittet stille i tre dager.

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

"1. Jeg synes ikke du virker som om du har bipolar lidelse i det hele tatt :-)" mitt svar: Min psykiater sier "nei nei du har bare asperger syndrom, hvor mange ganger har jeg ikke sagt det nå". (så smiler hun)

"2. Jeg er sikker på at du har asberger-trekk (IKKE tenk på at du ER en "asberger" - du er jo først og femst DEG (smiler og gir deg en klem). Du er en flott person, rett og slett."

Mitt svar: Takk, jeg blir glad. Dette sier min psykiater også

"3. Og at faren min har asberger-trekk, det er jeg nå også hellig overbevist om. " Mitt svar: Ja det syns jeg det virker som hyggelig du syns han har vært en god pappa likevel. Mine barn sier jeg er snill, men helt på jordet inni mellom, men de er glad i meg fordi jeg er vist en Ja-mamma.

"At jeg vet dette vil hjelpe meg enormt til å kommunisere med ham og få et bedre forhold til ham. Nå vet jeg hvordan jeg skal gjøre ham glad også. Tusen takk, du har gjort veldig mye for meg her. " Mitt svar: bare hyggelig.

"4. Tenk så bra at vi begge kan hjelpe hverandre. Jeg har alt for mye av følelser, mens du synes følelser er veldig vanskelig å forstå. Altså - helt motsatt av hverandre liksom. DERFOR har vi noe å gi hverandre. " Mitt svar" ja det er tankevekkende.

Hva synes du om å kommunisere i slike punkter? :-)