Når en føler en person ikke liker en

[Gjest hva gjør man da?]

Hvis en over tid føler at en bekjent ikke liker en, hva gjør en da? Konfronterer? Holder seg unna personen? Eller?

[Madelenemie]

Hei!

Da holder man seg unna.

Gjør noe hyggelig istedet, les en bok, det skal jeg nå, samt drikke kaffe.

[Axcia]

Holder seg unna.

Hva er vitsen med å konfrontere? Jeg tror ikke at vi mennesker kan gå like godt overens med alle.

[frosken]

Siden du skriver om dette på forum for psykiatri så er du kanskje usikker på hvorvidt din følelse stemmer med den andres oppfatninger? I såfall vil det være konstruktivt å sjekke ut om din opplevelse av situasjon stemmer.

Noen ganger forveksler folk at de selv er sinna på en annen med at den andre misliker dem.

[Lillemus]

Da holder man seg unna så godt det lar seg gjøre, hvorfor skal man henge rundt med noen man vet ikke liker en? Det er nå bare engang sånn at alle ikke liker alle. Men man skal selvfølgelig forvente normal folkeskikk allikevel.

[Gjest hva gjør man da?]

Siden du skriver om dette på forum for psykiatri så er du kanskje usikker på hvorvidt din følelse stemmer med den andres oppfatninger? I såfall vil det være konstruktivt å sjekke ut om din opplevelse av situasjon stemmer.

Noen ganger forveksler folk at de selv er sinna på en annen med at den andre misliker dem.

'' I såfall vil det være konstruktivt å sjekke ut om din opplevelse av situasjon stemmer. ''

Poenget er hvordan man sjekker ut nettopp det?

[frosken]

'' I såfall vil det være konstruktivt å sjekke ut om din opplevelse av situasjon stemmer. ''

Poenget er hvordan man sjekker ut nettopp det?

F.eks. ved å fortelle den andre om sin opplevelse, forsøke å knytte det til bestemte situasjoner hvor opplevelsen har vært særlig sterk og så spørre den andre om opplevelsen stemmer med den andres oppfatninger/meninger/følelser.

Svært ofte vil man kunne reagere negativt på enkelte sider eller trekk ved et annet menneske, uten at man dermed misliker personen.

[frosken]

Da holder man seg unna så godt det lar seg gjøre, hvorfor skal man henge rundt med noen man vet ikke liker en? Det er nå bare engang sånn at alle ikke liker alle. Men man skal selvfølgelig forvente normal folkeskikk allikevel.

''Da holder man seg unna så godt det lar seg gjøre, hvorfor skal man henge rundt med noen man vet ikke liker en?''

Men dersom "man føler at en person ikke liker en", er det da gitt at den andre ikke liker en? Det er jo greit å holde seg unna den andre dersom man selv ikke liker vedkommende, men dersom problemet er en mistanke (som kan og kan ikke ha rot i virkligheten) og man selv egentlig ønsker kontakt, så er det jo lite konstruktivt å trekke seg unna.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Følger opp froskens innlegg:

Hvilken erfaring har du med dine følelser i slike sammenhenger? Noen har følelser som stort sett er til å stole på. Andre har følelser som sjelden stemmer med virkeligheten.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

'' I såfall vil det være konstruktivt å sjekke ut om din opplevelse av situasjon stemmer. ''

Poenget er hvordan man sjekker ut nettopp det?

Blant annet ved å prøve å finne ut noe mer håndfast og konkret som taler for eller mot at følelsen er korrekt.

[nitty-gritty]

Stoetter frosken og NHDs innspill.

Et annet aspekt er at om noen foeler seg lite avslappet rundt deg, saa kan det framstaa som om de misliker deg. Dette opplever jeg dessverre fra tid til annen, saa jeg har laert meg aa tenke mer paa hvordan jeg faar andre til aa foele seg enn hvor mye de eventuelt liker meg. Jeg moeter langt mer varme og langt flere smil slik

[Gjest flere synspunkter]

Jeg pleier først å vurdere om denne personen betyr noe for meg, om jeg er avhengig av vedkommende på noen måte og om det i det hele tatt har betydning for meg at denne personen er positivt innstil til meg eller har noen forståelse for meg. Kanskje greit å tenke på om det er mulig å oppnå noe ved konfrontasjon også, samt vurdere helhetlig om det kan få noen negative konsekvenser å konfrontere.

Hvis svaret på dette er "ja, jeg konfronterer", venter jeg på rett øyeblikk og spør vedkommende på tomannshånd hva som er "sannheten" (selvsagt uten å bruke dette ordet direkte) - med en forsiktig formulering av hva jeg har registrert. Med åpne, så nøytrale spørsmål som mulig og forståelse tilbake når man får reaksjonen. Man kan f.eks. i noen tilfeller helt rolig ta initiativet og si: Hvis jeg har såret deg på en eller annen måte (fordi jeg føler at/har registrert at...), vil jeg gjerne vite hva det er - slik at jeg evetuelt kan oppklare misforståelser eller be om unnskyldning hvis jeg har grunn til det.

Hvis jeg vurderer svaret deres som urimelig eller personen som totalt uinteressert i forsoning, kan man si rolig at man dessverre ikke er noe perfekt menneske eller forklare rolig sin side av saken - og hvis de fortsetter å være negative og uforsonlige er det deres tap og valg. Og at du vil ha slutt på....selv om han/hun ikke liker deg. Da sier du: "Du må ikke like meg, men la meg være i fred!"

Da er du steintøff! Ikke vær redd! I de fleste tilfellene vinner man på denne måten fordi man er rolig og ikke viser frykt. Men pass på så du ikke kommuniserer på en måte hvor følelsen av å "ikke være likt" blir selvoppfyllende.

Jeg har selv brukt denne taktikken for å stoppe stygg mobbing en kvinne utsatte meg for. Hun hatet meg og viste alle sine venner dette med ord og minespill til alle andre hver gang hun så meg på et bestemt utested. Og fortalte alle andre hva hun var sint for. Grunnen var noe jeg hadde sagt/gjort for over et år siden. En ganske liten bagatell, og det var etter min mening en overreaksjon som bunnet i hennes egne opplevelser, frustrasjoner, sjalusi og misunnelse.

Jeg konfronterte henne rolig og planlagt - og sa at "vennene mine har registrert at...og informert meg om at", men jeg vil vite hva det er, slik at jeg eventuelt kan be om unnskyldning, komme med min versjon eller oppklare. Da hun sa hva det var, forvarte jeg meg ikke med et motangrep eller beskyldte henne for å være urimelig. Men jeg sa jeg var lei for at dette hadde såret henne og at hun ville få en klem av meg hvis hun ville. OG at jeg ville ha slutt på det negative hun utsatte meg for (og nevnte det konkret), for "det er vel ikke særlig behagelig verken for deg eller meg"

Det ble umiddelbart slutt på mobbingen! :-)

Brukte samme taktikk overfor en kar (som er alkoholiker og opp og ned i humøret som en jojo, samt furter som en unge når ting ikke går hans vei). Han var ufin til meg hver gang han så meg. Han ville såvisst ikke snakke, nei - og snudde ryggen til meg fysisk og demonstrativt. Der var det at jeg hadde avvist hans tilbud om "å hjelpe meg med karrieren" litt for ærlig for hele tre år siden. Da brukte jeg litt hardere lut og sa rolig at jeg syntes han oppførte seg ufint, furta som en unge, var urimelig langsint - og at han burde hjelpe seg selv før han tilbød å hjelpe andre. Fyren er kjendis, så alle andre smisker for ham. "Du ser jo kun deg selv", sa jeg - og "driter du i meg, driter jeg i deg!" Han var aldri direkte ufin til meg mer, men snur alltid ryggen til meg hvis han ser meg. Et svakt menneske i mine øyne.

Hvis de ikke smelter med slike teknikker, er de ganske steinharde. Da driter jeg i dem. Det føles godt å ha konfrontert på en dannet og omsorgsfull måte - for da har man gjort det man kan. Hvis folk ikke tar en utstrakt hånd, er det uansett ikke mer man kan gjøre - og når man har prøvd med godhet og vært oppriktig har man grunn til å ha god samvittighet.

Man må ikke bli likt av alle! Jeg har en fin setning: "Hva vil du eller kan du OPPNÅ med det der?" Og "jeg er sjefen i mitt liv!" Gode mantraer. Det har tatt meg mange år og kostet mye sorg over avvisninger og egoisme å komme dit. Er 42 og har tatt sjefsrollen i mitt eget liv!

[Gjest flere synspunkter]

Følger opp froskens innlegg:

Hvilken erfaring har du med dine følelser i slike sammenhenger? Noen har følelser som stort sett er til å stole på. Andre har følelser som sjelden stemmer med virkeligheten.

Enig med deg NHD, og viktig svar! Kort, i motsetnng til mine kjempelange, snusfornuftige svar. :-). Noen ganger har jeg trodd at noen ikke liker meg, men så har jeg ofte ved å bare fortsette å være som før - blid og imøtekommende - og ikke gjøre noe, fått greie på at han/hun gjerne sliter med noe selv og derfor er "litt annerledes" eller avvisende. Men jeg synes dette gjelder generelt når noen faktis misliker meg også. Og noen kan reagere sterkere enn andre på trekk ved meg som de synes er irriterende...men er kommet dit nå at jeg som regel ikke lenger orker å ha fokuset på å bli likt av alle. Det er pokker så deilig i komme dit, selv om jeg ikke er feilfri i det hele tatt.

[Gjest flere synspunker]

''Da holder man seg unna så godt det lar seg gjøre, hvorfor skal man henge rundt med noen man vet ikke liker en?''

Men dersom "man føler at en person ikke liker en", er det da gitt at den andre ikke liker en? Det er jo greit å holde seg unna den andre dersom man selv ikke liker vedkommende, men dersom problemet er en mistanke (som kan og kan ikke ha rot i virkligheten) og man selv egentlig ønsker kontakt, så er det jo lite konstruktivt å trekke seg unna.

Sååå enig! Skrev ikke avhandling denne gangen, he he...:-)

[Gjest flere synspunkter]

Følger opp froskens innlegg:

Hvilken erfaring har du med dine følelser i slike sammenhenger? Noen har følelser som stort sett er til å stole på. Andre har følelser som sjelden stemmer med virkeligheten.

Men du reagerte kanskje på å bare fastslå at "å lure på noe sjelden er et godt tegn. :-) Jeg elsker dine korte, meget rasjonelle, realitetsorienterende og rett på sak-svar uten noe dilldall. Jeg ønsker ofte at jeg var mer sånn - og klarer faktisk å bruke det i noen sammenhenger når jeg ønsker større effekt av det jeg vil ha fram.

Du er visst mer "kirurg", jeg mer en "massør". Begge typer (og flere typer folk) trengs i verden, tror jeg.

Ja, det er jo også masse egenterapi i det jeg skriver. Alt for langt! Men jeg har ikke rollen om fagperson her - er jo en av de psyke. :-)

[Bella Dotte]

Enig med deg NHD, og viktig svar! Kort, i motsetnng til mine kjempelange, snusfornuftige svar. :-). Noen ganger har jeg trodd at noen ikke liker meg, men så har jeg ofte ved å bare fortsette å være som før - blid og imøtekommende - og ikke gjøre noe, fått greie på at han/hun gjerne sliter med noe selv og derfor er "litt annerledes" eller avvisende. Men jeg synes dette gjelder generelt når noen faktis misliker meg også. Og noen kan reagere sterkere enn andre på trekk ved meg som de synes er irriterende...men er kommet dit nå at jeg som regel ikke lenger orker å ha fokuset på å bli likt av alle. Det er pokker så deilig i komme dit, selv om jeg ikke er feilfri i det hele tatt.

Du skal være klar over det at trekk folk finner irriterende ved andre, er veldig ofte trekk de irriterer seg over hos seg selv. :-)

[Gjest flere synspunker]

Du skal være klar over det at trekk folk finner irriterende ved andre, er veldig ofte trekk de irriterer seg over hos seg selv. :-)

Ja, det er sant - det kjenner jeg igjen fra meg selv også. Og de som har kommet seg opp av en tøff kneik kan også irritere seg over dem som fremdeles er der de selv var.

For ti år siden snakket jeg mye oftere negativt om andre (ikke ekstremt, men jeg gjorde det).

Nå ser jeg mye mer og gidder ikke å fokusere på andres negative sider. Har nok med å takle mine egne negative sider, he he. Når andre irriterer seg, prøver jeg å skape forståelse for hvorfor uten å utlevere vedkommende for mye.

I noen tilfeller har det faktisk ført til at de som irriterte seg heller har sagt i fra til personen det gjelder, og så har tingene ordna seg.

Det er jo dette som etter min mening er ekte omtanke.