Grenseløse mennesker

[Gjest Igjenogigjen]

Jeg slutter aldri å forbause meg over hvordan enkelte er helt uten tanke på hvordan de virker på andre.

En nær familiemedlem av meg driver meg snart over kanten.

Det er et stadig mas om egen person. Prøver jeg eller andre å pendle inn på noe annet, så vrir vedkommende det tilbake til seg selv igjen.

Synes andre hele tiden er for selvopptatt? Det er jo motsatt. Jeg hører vedkommende ofte si, at det er så kjedelig å snakke med den og den, de prater jo bare om det samme. Altså noen som ikke prater om vedkommende, eller orker høre på.

Det virker som om alt jeg sier bare sklir rett igjennom.

Tlf ringer, jeg svarer og sier jeg er opptatt. Allikevel begynner vedkommende en samtale. Jeg tar ikke tlf, da ringer vedkommende på mobilen. Jeg tar ikke den. da kommer det snart en mld. Hvor der du?

Svarer jeg ikke innen en 15 min. Kommer ny mld. Nå blir jeg veldig urolig, hvor er du?

Hjeeeeeeeeeeeelp. Har sagt i fra mange ganger at jeg ikke orker slikt mas, og at vedkommende ikke har krav på å vite hvor jeg til enhver tid befinner meg. Det går ikke inn altså.

Jeg kan ligge i høy feber og si jeg ikke orker å snakke. Allikevel startes det eller forsøker å starte en samtale.

Det er et evinnelig mas om besøk hele tiden. Og det blir aldri bra nok det en gjør. Uansett hvor mye en gjør, er det alltid noe mer som skal gjøres. Ja vedkommende er gammel og trenger hjelp, men... Det har alltid vært slik, siden jeg lærte meg å gå tror jeg.

vedkommende ringer, av og til tar jeg tlf som i går.

Snakket litt, så sier jeg at jeg må legge på. Jeg står mitt oppe i noe og alt er kaos rundt meg. ( jeg rydder i skaper, og alt ligger utover) 10 min etter ringer vedkommende allikevel igjen. For da lurte vedkommende bare på en liten ting. Jeg svarer kort, og sier jeg må legge på, men det blir ikke hørt på. Da er det bare en liten ting til, og så er praten i gang igjen. Vedkommende har en fast ringerunde hver dag; og bruker flere timer i tlf hver eneste dag.

Jeg har meldt meg ut, og tar bare tlf når det har gått noen dager. Men av og til når det ringes hele tiden, og det ligger mld på mobilen at jeg skal ringe, da lurer jeg jo på om det er noe galt, og ringer. Nei, det var ingen ting, vil bare prate. Da kjenner jeg det koker over.

Vedkommende føler seg alltid missforstått, blir ille lett såret, og synes andre tar alt for lite hensyn.

Ting vedkommende selv blir fornærmet over når andre gjør det, gjelder ikke vedkommende selv.

omtrent alt h*n mener andre gjølr feil, er ting h*n gjør mot andre.

Jeg har brukt hele livet mitt på å forstå hvordan et menneske kan være så blind for sin egen oppførsel. Og ikke forstår hvorfor omtrent hele familien er fraværende.

Hvilke mekanismer i mennesket gjør at det er mulig?

[Lillemus]

Hvis vedkommende ringer på mobilen så legg inn lydløs ringetone på vedkommendes nummer. )

[Gjest Igjenogigjen]

Hvis vedkommende ringer på mobilen så legg inn lydløs ringetone på vedkommendes nummer. )

''legg inn lydløs ringetone på vedkommendes nummer. )''

Jeg visste ikke at det var mulig å gjøre bare på en person. Det kommer jeg til å gjøre så fort jeg logger av.

Takk for opplysningen.

[Lillemus]

''legg inn lydløs ringetone på vedkommendes nummer. )''

Jeg visste ikke at det var mulig å gjøre bare på en person. Det kommer jeg til å gjøre så fort jeg logger av.

Takk for opplysningen.

Det går an på noen telefoner i alle fall.

[Gjest Psyk av alt]

Kanskje du skal vise vedkommende dette innlegget.

[Gjest flere synspunkter]

Skjønner deg!

Dine ting bør jo også være viktig!

Vedkommende sliter veldig med seg selv og/eller forstår tydeligvis ikke helt andres reaksjoner på egen oppførsel - eller er så gira at de bare "drives". Selv om de "egentlig vet", klarer likevel noen ikke å gjøre noe med det fordi han/hun er i en slags "tilstand" (kan f.eks. være hypomani). Noen har også en "tilstand" hvor de ikke klarer å se andre enn seg selv også - enten konstant eller forbigående.

HVIS JEG VAR GLAD I/BRYDDE MEG OM PERSONEN: Jeg ville rolig sagt i fra til vedkommende i en fortrolig samtale (men likevel omsorgsfullt) , og hvis dette bare "prellet av" ville jeg like rolig konfrontert vedkommende helt konkret med hva hun gjør - og at dette mest sannsynlig ville vært slitsomt for de fleste menensker.

- og at han/hun bør søke hjelp/jobbe med seg selv for å ikke ødelegge sitt forhold til andre mennesker.

Vær forberedt på at det vil komme en reaksjon hvis du gjør det.

Hvis jeg ikke brydde meg, ville jeg bare latt være å ta telefonen - som du blir rådet til av flere her.

[Gjest Igjenogigjen]

Skjønner deg!

Dine ting bør jo også være viktig!

Vedkommende sliter veldig med seg selv og/eller forstår tydeligvis ikke helt andres reaksjoner på egen oppførsel - eller er så gira at de bare "drives". Selv om de "egentlig vet", klarer likevel noen ikke å gjøre noe med det fordi han/hun er i en slags "tilstand" (kan f.eks. være hypomani). Noen har også en "tilstand" hvor de ikke klarer å se andre enn seg selv også - enten konstant eller forbigående.

HVIS JEG VAR GLAD I/BRYDDE MEG OM PERSONEN: Jeg ville rolig sagt i fra til vedkommende i en fortrolig samtale (men likevel omsorgsfullt) , og hvis dette bare "prellet av" ville jeg like rolig konfrontert vedkommende helt konkret med hva hun gjør - og at dette mest sannsynlig ville vært slitsomt for de fleste menensker.

- og at han/hun bør søke hjelp/jobbe med seg selv for å ikke ødelegge sitt forhold til andre mennesker.

Vær forberedt på at det vil komme en reaksjon hvis du gjør det.

Hvis jeg ikke brydde meg, ville jeg bare latt være å ta telefonen - som du blir rådet til av flere her.

takk for svar.

Jeg tror det er for sent for vedkommende, ( fyller snart 80 år) å forandre seg. Dessverre har vedkommende aldri klart å se egne feil i så stor grad at behandling har nyttet. Du vet når et menneske mener at alle andre er gale, og er helt ute av stand til å ta konstruktiv kritikk. Alt tas opp i verste mening og som personangrep.

jeg bryr ,meg om vedkommende, og har på mange måter blitt tvunget til å være der og hjelpe, fordi alle andre ga opp, og holder mer eller mindre avstand.

Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre, for det blir snarere verre enn bedre med alderen, er å sette grenser. Ikke ta tlf mer enn to ganger i uken feks. jeg føler meg veldig kvalt i forholdet, og må få puste.

Av en eller annen grunn klarer vedkommende å spille på samvittigheten min hele tiden, det er det som gjør det så vanskelig å sette grenser. Jeg føler meg slem når jeg sier nei.

[Gjest Igjenogigjen]

Kanskje du skal vise vedkommende dette innlegget.

Det har jeg ikke nerver til. Det ville ha blitt et leven av en annen verden. Med hyl og skrik, og enda mer mas. Nei, jeg tror jeg må vikle meg ut av grepet på en smidigere måte.

[Gjest flere synspunkter]

takk for svar.

Jeg tror det er for sent for vedkommende, ( fyller snart 80 år) å forandre seg. Dessverre har vedkommende aldri klart å se egne feil i så stor grad at behandling har nyttet. Du vet når et menneske mener at alle andre er gale, og er helt ute av stand til å ta konstruktiv kritikk. Alt tas opp i verste mening og som personangrep.

jeg bryr ,meg om vedkommende, og har på mange måter blitt tvunget til å være der og hjelpe, fordi alle andre ga opp, og holder mer eller mindre avstand.

Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre, for det blir snarere verre enn bedre med alderen, er å sette grenser. Ikke ta tlf mer enn to ganger i uken feks. jeg føler meg veldig kvalt i forholdet, og må få puste.

Av en eller annen grunn klarer vedkommende å spille på samvittigheten min hele tiden, det er det som gjør det så vanskelig å sette grenser. Jeg føler meg slem når jeg sier nei.

Du gjør det riktige!

Du vurderer riktig, etter min mening.

Synd man må bli hele 80 år med en slik "lidelse". Og noen går gjennom livet uten å forstå at de selv har en lidelse - det er vel endel av selve lidelsen. Mener klart at dette er en lidelse.

Selv mener jeg en av mine bestemødre har uoppdagede trekk av autsme og at flere i mine familiemedlemmer har arvet elementer av dette. Det foklarer at noen av dem ikke skjønner hvilke tilstand andre er i følelsesmessig og sier sårende ting - uanghengig av hvordan andre føler seg. De kan rett og slett ikke noe for det.

Jeg bare har slutta å ta ting personlig - fordi dette er gode forklaringer. Ikke sikkert at jeg har rett, men mye tyder på det - og å ha dette i bakholdet gjør det lettere for meg å kommunisere med dem.

Jeg har ofte mistanke om ting ikke ta det personlig - dvs. la henne få spille fritt på din dårlige samvittighet.

Men skjønner at dette er tøft. Du er imidlertid ikke alene om å ha en slik relasjon.

[Gjest flere synspunkter]

Ble litt kluss i teksten min, for jeg skulle slette noe som ikke ble sletta osv...

Men du skjøte vel budskapet likevel? :-)

[Gjest Igjenogigjen]

Du gjør det riktige!

Du vurderer riktig, etter min mening.

Synd man må bli hele 80 år med en slik "lidelse". Og noen går gjennom livet uten å forstå at de selv har en lidelse - det er vel endel av selve lidelsen. Mener klart at dette er en lidelse.

Selv mener jeg en av mine bestemødre har uoppdagede trekk av autsme og at flere i mine familiemedlemmer har arvet elementer av dette. Det foklarer at noen av dem ikke skjønner hvilke tilstand andre er i følelsesmessig og sier sårende ting - uanghengig av hvordan andre føler seg. De kan rett og slett ikke noe for det.

Jeg bare har slutta å ta ting personlig - fordi dette er gode forklaringer. Ikke sikkert at jeg har rett, men mye tyder på det - og å ha dette i bakholdet gjør det lettere for meg å kommunisere med dem.

Jeg har ofte mistanke om ting ikke ta det personlig - dvs. la henne få spille fritt på din dårlige samvittighet.

Men skjønner at dette er tøft. Du er imidlertid ikke alene om å ha en slik relasjon.

Du setter fingeren på noe viktig. Jeg tror også det dreier seg om en psykdom. En eller annen form for personlighetsforstyrrelse.

Det unnskylder ikke, men forklarer.

jeg har prøvd store deles av livet mitt å forstå og begrense. For ofte handler vedkommende impulsivt og uten tanke på konsekvenser. Og prøver å manipulere når vedkommende forstår at noe ikke går i den retningen h'n ønsker.

Dessverre har det vært slik at hverken jeg eller de behandlerne h*n har vært borte i ( veldig kort) har nådd frem.

Første skritt i retning av forståelse av egen adferd, er å innse at man har et problem. Når innsikten er så begrenset som her blir det som det blir.

Jeg prøver å finne en balanse jeg kan leve med, og jeg arbeider med samvittigheten min. Jeg vet også at jeg ble påført denne samvittigheten allerede som barn, og den gjør meg fremdeles syk i voksen alder. Jeg reagerer på samme måte som da jeg var barn. Vanskelig dette her.

Og når du er den eneste som er igjen blir vedkommende veldig avhengig av meg. Men jammen holder det hardt når absolutt alt jeg sier, og spesielt ting jeg sier for å hjelpe eller hindre at det blir gjort overilte handlinger, glir tvert igjennom. Det hjelper lite når realitetene innhenter vedkommende. Da er det alle endres feil og gjerne de offentlige, for de har vært ute etter vedkommende i alle år. Dette er jo bare tull, men når du har blitt sprøyta øra full av slike ting siden du var to år så blir man påvirket. Jaja, nå snakker jeg meg vekk.

Takk for synspunkter.

[Gjest flere synspunkter]

Du setter fingeren på noe viktig. Jeg tror også det dreier seg om en psykdom. En eller annen form for personlighetsforstyrrelse.

Det unnskylder ikke, men forklarer.

jeg har prøvd store deles av livet mitt å forstå og begrense. For ofte handler vedkommende impulsivt og uten tanke på konsekvenser. Og prøver å manipulere når vedkommende forstår at noe ikke går i den retningen h'n ønsker.

Dessverre har det vært slik at hverken jeg eller de behandlerne h*n har vært borte i ( veldig kort) har nådd frem.

Første skritt i retning av forståelse av egen adferd, er å innse at man har et problem. Når innsikten er så begrenset som her blir det som det blir.

Jeg prøver å finne en balanse jeg kan leve med, og jeg arbeider med samvittigheten min. Jeg vet også at jeg ble påført denne samvittigheten allerede som barn, og den gjør meg fremdeles syk i voksen alder. Jeg reagerer på samme måte som da jeg var barn. Vanskelig dette her.

Og når du er den eneste som er igjen blir vedkommende veldig avhengig av meg. Men jammen holder det hardt når absolutt alt jeg sier, og spesielt ting jeg sier for å hjelpe eller hindre at det blir gjort overilte handlinger, glir tvert igjennom. Det hjelper lite når realitetene innhenter vedkommende. Da er det alle endres feil og gjerne de offentlige, for de har vært ute etter vedkommende i alle år. Dette er jo bare tull, men når du har blitt sprøyta øra full av slike ting siden du var to år så blir man påvirket. Jaja, nå snakker jeg meg vekk.

Takk for synspunkter.

Du er flink hvis du klarer å løsrive deg emosjonelt her. Kanskje du må. Så gjør det! Endre ditt reaksjonsmønster. Ta f.eks. kontakt med en psykolog for å få snakket om nettopp disse tingene. Da blir det jo veldig målretta og ikke "behandling" for noe veldig diffust - f.eks. en depresjon man ikke vet helt kommer av.

Man kan bli syk av å ha en slik forelder, ja. Man er påvirket fra man er liten. Men du har jo selv så stor evne til empati og medfølelse at du får dårlig samvittighet. Den evnen er i seg selv positiv, men dette positive blir brukt av en slik person.

Det betyr at du er såkalt "normal" - du har ikke arvet dette.

Gjør som du har tenkt - gi vedkommende "audiens" på bestemte tidspunkter. Lyv litt om hvorfor du ikke er tilgjengelig på andre tidspunkter og ha mobilen på lydløs.

Stålsett deg mot manipulasjon (du kjenner henne jo godt), og ikke få dårlig samvitighet hvis noe dårlig uforutsett skulle skje. Du kan jo ikke passe på det hvert minutt.

Motkritikk eller kritikk generelt eller forklaring av din situasjon går visst ikke - avled fokuset til vedkommende i stedet.

Hvis vedkommende er veldig selvsentrert hele tida, kan du bruke dette bevisst når du avleder fokuset.

Prøv å stille spørsmål som fokuserer på noe annet som er viktig for vedkommende når kverna er i gang.

[Gjest Igjenogigjen]

Du er flink hvis du klarer å løsrive deg emosjonelt her. Kanskje du må. Så gjør det! Endre ditt reaksjonsmønster. Ta f.eks. kontakt med en psykolog for å få snakket om nettopp disse tingene. Da blir det jo veldig målretta og ikke "behandling" for noe veldig diffust - f.eks. en depresjon man ikke vet helt kommer av.

Man kan bli syk av å ha en slik forelder, ja. Man er påvirket fra man er liten. Men du har jo selv så stor evne til empati og medfølelse at du får dårlig samvittighet. Den evnen er i seg selv positiv, men dette positive blir brukt av en slik person.

Det betyr at du er såkalt "normal" - du har ikke arvet dette.

Gjør som du har tenkt - gi vedkommende "audiens" på bestemte tidspunkter. Lyv litt om hvorfor du ikke er tilgjengelig på andre tidspunkter og ha mobilen på lydløs.

Stålsett deg mot manipulasjon (du kjenner henne jo godt), og ikke få dårlig samvitighet hvis noe dårlig uforutsett skulle skje. Du kan jo ikke passe på det hvert minutt.

Motkritikk eller kritikk generelt eller forklaring av din situasjon går visst ikke - avled fokuset til vedkommende i stedet.

Hvis vedkommende er veldig selvsentrert hele tida, kan du bruke dette bevisst når du avleder fokuset.

Prøv å stille spørsmål som fokuserer på noe annet som er viktig for vedkommende når kverna er i gang.

Gode råd du gir meg, og jeg vet med fornuften hva jeg må gjøre. men følelsene er all over the place.

Jeg har selv gått i terapi i mange år. Å vokse opp med en så ustabil forelder satt sine spor. Og jeg slet med panikkangst i mange år.

Terapien er avsluttet i dag, jeg har det mye bedre på mange områder.

Og ja, jeg fikk bekreftet at jeg ikke hadde arvet dette, og heldigvis ser det ut til at mine døtre heller ikke har det.

Om jeg hadde klart å gjøre det mitt hode vet og forstår istede for å lytte til følelseslivet hadde livet mitt vært mye enklere.

Det er en stadig kamp mellom fornuft og følelse. Men jeg har iallfall blitt mye mer klar over mekanismene i meg selv, når jeg blir satt i situasjoner med vedkommende som opprører meg, og jeg jobber med å bli flinkere til å beskytte meg selv, uten å avvise for mye.

Igjen takk, det hjelper å få andres synspunkter.

[Gjest flere synspunkter]

Gode råd du gir meg, og jeg vet med fornuften hva jeg må gjøre. men følelsene er all over the place.

Jeg har selv gått i terapi i mange år. Å vokse opp med en så ustabil forelder satt sine spor. Og jeg slet med panikkangst i mange år.

Terapien er avsluttet i dag, jeg har det mye bedre på mange områder.

Og ja, jeg fikk bekreftet at jeg ikke hadde arvet dette, og heldigvis ser det ut til at mine døtre heller ikke har det.

Om jeg hadde klart å gjøre det mitt hode vet og forstår istede for å lytte til følelseslivet hadde livet mitt vært mye enklere.

Det er en stadig kamp mellom fornuft og følelse. Men jeg har iallfall blitt mye mer klar over mekanismene i meg selv, når jeg blir satt i situasjoner med vedkommende som opprører meg, og jeg jobber med å bli flinkere til å beskytte meg selv, uten å avvise for mye.

Igjen takk, det hjelper å få andres synspunkter.

Ja, du har gjort de helt rette tingene og virkelig vist deg sterk i situasjonen. Til tross for livslang påvirkning.

Andre hadde knekt fullstendig eller blitt nokså lik de ustabile foreldrene.

Jeg identifiserte meg med deg fordi jeg har en liknende problemstilling - som går på å løsrive seg litt emosjonelt fra en forelder. Hvis det er interessant for deg, kan du jo lese min historie:

Selv tror jeg at en besteforelder hadde klare autistiske trekk og at den andre hadde bipolar lidelse - og en av mine foreldre har kanskje arvet noen (lettere) autismetrekk (og er ikke så flink til å takle emosjonelt stress eller forstå følelser hos andre). Dette slår ut i enkelte tilfeller, så jeg trodde at min far ikke brydde seg om meg - speisielt i kritiske situasjoner hvor jeg reagerte følelsesmessig.

Han sa det han mente, tenkte og følte helt uavhengig av hvilken følelsesmessig tilstand jeg var i - uansett hva som hadde skjedd. Ord som virkelig kunne svi - opp igjennom hele barndommen.

Og min mor var alltid ham underdanig offisielt, om enn ikke på tomannhånd. På tomannhånd stilte hun alltid opp for meg. Hun gjorde bare små, ubetydelige protester på det han sa til meg - og ofte at "nei, han er snill - han mener det ikke osv.... du tar feil...

Så jeg satt konstant igjen med en følelse av at jeg var vanskelig og utakknemlig når jeg bare forsvarte meg selv mot det jeg syntes var veldig urimelig.

Begge brødrene mine var bare opptatt av hvordan min mor følte seg, men ingen brydde seg om meg i denne sammenhengen. Jeg måtte hele tiden gjøre meg selv usynlig for husfredens skyld. Fordi brødrene mine kun så at moren min prøvde å mekle hele tiden. begge brødrene mine snakker ofte om at "Mamma er den snilleste i verden!"

Den yngste broren min, som selv sliter med depresjoner, sendte meg en melding midt på natta en gang hvor det stod "dust!" etter at jeg hadde krangla med faren min i en slik situasjon hvor han hadde vært totalt ufølsom igjen. Prøvde å ringe broren min, men han tok bevisst ikke telefoner fra meg på flere måneder.

Eksempel: Jeg hadde fått meg en jobb etter flere måneder som arbeidsledig. Foreldrene mine og jeg var på restaurant: Jeg var superglad og trodde at de ville glede seg på mine vegne. Fortalte litt om hva jeg skulle gjøre i den nye jobben.

Min far avbrøt meg plutselig midt i setningen og begynte å snakke om den fantastiske nye jobben til broren min. På mitt rolige spørsmål om hvorfor min jobb var totalt uinteressant for ham og broren min var så mye viktigere for ham enn meg, svarte han: "Broren din sin jobb vet jeg masse om, men det du prater om har jeg ikke peiling på!"

Eksempel:

Min far sa en jul: "Det er jo mye hyggeligere å være her sammen med barnebarna enn å sitte og høre på alt det uinteressante du driver og snakker om!"

(Jeg var også veldig trist over at jeg selv ikke har mann og barn, for det savnet jeg sårt på den tiden)

Da jeg konfronterte ham med at dette var ekstremt sårende, ble det krangel igjen. "Jeg må da få lov til å mene det jeg vil i mitt eget hus!" var reaksjonen. Han blir alltid i slike tilfeller veldig høylydt og sur, og det ender med at han går og legger seg. Han tåler ikke at jeg motsier ham, selv på den minste lille ting. Når han i utgangspunkter har øst seg opp, holder det at jeg sier rolig og nøytralt: "jeg er uenig med deg". Da blir han høylydt og sur - og det ender med at han går og legger seg igjen.

Jeg ble sittende igjen alene og gråte, men plutselig kom broren min og kjeftet lavmelt ("realitetsorienterte" meg) fordi jeg ikke kunne la være å krangle med pappa. Han gav meg 50 % av skylda. Da jeg prøvde å si hva jeg "forsvarte" meg mot, som var veldig sårt, sa han bare at "det driter jeg i, jeg vil ha slutt på kranglinga - spesielt for mammas skyld". Og så gikk han bare og la seg etter denne realitetsorienteringen.

Det var den dagen jeg forsto at jeg måtte beskytte meg mot egne faniliemedlemmers reaksjoer. Ikke kutte dem ut, men bare vite at de ER sånn.

Etter hvert innrømmet familiemedlemmene mine at det var noe spesiell med min far da - denne merkelige formen for ufølsomhet Særlig i kombinasjon med mine tilbakevendende depresjoner, var dette svært uheldig.

Men nå er jo jeg en sterk og reflektert person, etter hva jeg har skjønt i ettertid, og denne lidelsen min slår ikke veldig mye ut for in del. Men jeg måttet kjempe med den mutters alene i alle år. På en psykiatrisk poliklinikk ville de bare sette meg på stemningsstabiliserende, men jeg er ikke syk nok synes jeg. Jeg har bedre nytte av kosthold og trening. Og klarer meg greit med det.

Da jeg leste om asberger, fallt alle brikkene på plass for meg. En annen, yngre person i ganske nær slekt har nemlig fått diagnosen stilt også, og dette er jo arvelig. Tror ikke jeg bør utbasunere denne oppdagelsen. Familien min vil garantert ikke akseptere at jeg "diagnostiserer", men for meg er det en forklaring som gjør at jeg - ved å forstå hvordan de tenker - kan kommunisere på en måte jeg vet de forstår.

[Gjest Igjenogigjen]

Ja, du har gjort de helt rette tingene og virkelig vist deg sterk i situasjonen. Til tross for livslang påvirkning.

Andre hadde knekt fullstendig eller blitt nokså lik de ustabile foreldrene.

Jeg identifiserte meg med deg fordi jeg har en liknende problemstilling - som går på å løsrive seg litt emosjonelt fra en forelder. Hvis det er interessant for deg, kan du jo lese min historie:

Selv tror jeg at en besteforelder hadde klare autistiske trekk og at den andre hadde bipolar lidelse - og en av mine foreldre har kanskje arvet noen (lettere) autismetrekk (og er ikke så flink til å takle emosjonelt stress eller forstå følelser hos andre). Dette slår ut i enkelte tilfeller, så jeg trodde at min far ikke brydde seg om meg - speisielt i kritiske situasjoner hvor jeg reagerte følelsesmessig.

Han sa det han mente, tenkte og følte helt uavhengig av hvilken følelsesmessig tilstand jeg var i - uansett hva som hadde skjedd. Ord som virkelig kunne svi - opp igjennom hele barndommen.

Og min mor var alltid ham underdanig offisielt, om enn ikke på tomannhånd. På tomannhånd stilte hun alltid opp for meg. Hun gjorde bare små, ubetydelige protester på det han sa til meg - og ofte at "nei, han er snill - han mener det ikke osv.... du tar feil...

Så jeg satt konstant igjen med en følelse av at jeg var vanskelig og utakknemlig når jeg bare forsvarte meg selv mot det jeg syntes var veldig urimelig.

Begge brødrene mine var bare opptatt av hvordan min mor følte seg, men ingen brydde seg om meg i denne sammenhengen. Jeg måtte hele tiden gjøre meg selv usynlig for husfredens skyld. Fordi brødrene mine kun så at moren min prøvde å mekle hele tiden. begge brødrene mine snakker ofte om at "Mamma er den snilleste i verden!"

Den yngste broren min, som selv sliter med depresjoner, sendte meg en melding midt på natta en gang hvor det stod "dust!" etter at jeg hadde krangla med faren min i en slik situasjon hvor han hadde vært totalt ufølsom igjen. Prøvde å ringe broren min, men han tok bevisst ikke telefoner fra meg på flere måneder.

Eksempel: Jeg hadde fått meg en jobb etter flere måneder som arbeidsledig. Foreldrene mine og jeg var på restaurant: Jeg var superglad og trodde at de ville glede seg på mine vegne. Fortalte litt om hva jeg skulle gjøre i den nye jobben.

Min far avbrøt meg plutselig midt i setningen og begynte å snakke om den fantastiske nye jobben til broren min. På mitt rolige spørsmål om hvorfor min jobb var totalt uinteressant for ham og broren min var så mye viktigere for ham enn meg, svarte han: "Broren din sin jobb vet jeg masse om, men det du prater om har jeg ikke peiling på!"

Eksempel:

Min far sa en jul: "Det er jo mye hyggeligere å være her sammen med barnebarna enn å sitte og høre på alt det uinteressante du driver og snakker om!"

(Jeg var også veldig trist over at jeg selv ikke har mann og barn, for det savnet jeg sårt på den tiden)

Da jeg konfronterte ham med at dette var ekstremt sårende, ble det krangel igjen. "Jeg må da få lov til å mene det jeg vil i mitt eget hus!" var reaksjonen. Han blir alltid i slike tilfeller veldig høylydt og sur, og det ender med at han går og legger seg. Han tåler ikke at jeg motsier ham, selv på den minste lille ting. Når han i utgangspunkter har øst seg opp, holder det at jeg sier rolig og nøytralt: "jeg er uenig med deg". Da blir han høylydt og sur - og det ender med at han går og legger seg igjen.

Jeg ble sittende igjen alene og gråte, men plutselig kom broren min og kjeftet lavmelt ("realitetsorienterte" meg) fordi jeg ikke kunne la være å krangle med pappa. Han gav meg 50 % av skylda. Da jeg prøvde å si hva jeg "forsvarte" meg mot, som var veldig sårt, sa han bare at "det driter jeg i, jeg vil ha slutt på kranglinga - spesielt for mammas skyld". Og så gikk han bare og la seg etter denne realitetsorienteringen.

Det var den dagen jeg forsto at jeg måtte beskytte meg mot egne faniliemedlemmers reaksjoer. Ikke kutte dem ut, men bare vite at de ER sånn.

Etter hvert innrømmet familiemedlemmene mine at det var noe spesiell med min far da - denne merkelige formen for ufølsomhet Særlig i kombinasjon med mine tilbakevendende depresjoner, var dette svært uheldig.

Men nå er jo jeg en sterk og reflektert person, etter hva jeg har skjønt i ettertid, og denne lidelsen min slår ikke veldig mye ut for in del. Men jeg måttet kjempe med den mutters alene i alle år. På en psykiatrisk poliklinikk ville de bare sette meg på stemningsstabiliserende, men jeg er ikke syk nok synes jeg. Jeg har bedre nytte av kosthold og trening. Og klarer meg greit med det.

Da jeg leste om asberger, fallt alle brikkene på plass for meg. En annen, yngre person i ganske nær slekt har nemlig fått diagnosen stilt også, og dette er jo arvelig. Tror ikke jeg bør utbasunere denne oppdagelsen. Familien min vil garantert ikke akseptere at jeg "diagnostiserer", men for meg er det en forklaring som gjør at jeg - ved å forstå hvordan de tenker - kan kommunisere på en måte jeg vet de forstår.

jeg ser helt klare likhetstrekk i det du beskriver. Hvor det er du som må ta ansvaret ovenfor resten av familien når han er urimelig. Det er en merkelig mekanisme. Det er som om alle aksepterer en helt urimelig oppførsel fra hans side, og de forventer at du skal la vær å bli såret, eller iallfall ikke si noe om det for husefredens skyld.

Noe av det samme skjedde i min familie. Mine søsken aksepterte så alt for lett adferden og kunne enda le litt av det hele, de trakk seg bare unna og forventet at jeg skulle ordne opp. Når jeg selv ble veldig syk, ble også resten av familien syk. Spesielt moren min som var helt avhengig av meg, beskyldte meg for å svikte. Hun følte faktisk at sykdommen min var en så stor belastning for hennes egen psyke at jeg fikk beskjed om å tie og ikke snakke om det, for hun orket ikke. Og slik ble det. Mange år med tung angst helt alene uten støtte fra familien.

Egentlig vill jeg heller bli latt i fred enn å få støtte, jeg har aldri sett muligheten, for den var ikke eksisterende.

Jeg sliter med å se at hverken du eller jeg har noe å hente ved å konfrontere hverken våre foreldre eller søsken. Og du gjorde en veldig klok og voksen observering når du innså at det ble aldri annerledes. Hverken faren, moren eller brødrene dine virker villig til å konfrontere faren din med oppførselen hans.

Det er det samme for meg. De få gangene jeg har hevdet at hun har gått alt for langt. Både med løgner og med egoisme så har det blitt et sirkus av en annen verden. Og alltid klarer hun å vri det til at jeg er urimelig, ofte uten at jeg skjønner det selv. Og jeg kjenner den samme forvirringen som da jeg var liten og jeg stadig vekk fikk høre at jeg var så vanskelig.

Det var som om hun sa til meg, ser du den ballongen der? Ja..

Den er blå. Nei, den er gul. Og jeg så en gul ballong, og skjønte at ballongen måtte være gul, men moren min sa den var blå. Det var hun som var voksen og skulle lære meg.

Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å klare å løsrive meg helt, før hun er vekk. Og jeg er redd jeg vil sitte igjen med mange vonde følelser. Jeg skulle ønske jeg kunne holde den avstanden mine søsken har til henne. De ser henne kun en til to ganger i året. Og snakker sammen kanskje en gang annenhver mnd på tlf.

Så hva er det med meg og deg som skiller seg fra våre søsken?

For min egen del føles det som om jeg er født med dårlig samvittighet, Jeg fikk høre fra jeg var bitte liten at det var synd i mamma, og at vi måtte være snille med henne. Vi måtte ikke gjøre mamma opprørt. Og gjorde vi det, ( det var jo uungåelig) da var vi slemme. jeg følte at det ble forventet av meg som fem åring å være mamma for mammaen min. jeg er virkelig det, og hun har vært mitt vanskeligste barn.

Det var fint av deg å dele din historie, og jeg forstår din frustrasjon.

men det er som du sier, vi er sterke personer som har klart oss med så ustabile foreldre i oppveksten.

[Gjest flere synspunkter]

jeg ser helt klare likhetstrekk i det du beskriver. Hvor det er du som må ta ansvaret ovenfor resten av familien når han er urimelig. Det er en merkelig mekanisme. Det er som om alle aksepterer en helt urimelig oppførsel fra hans side, og de forventer at du skal la vær å bli såret, eller iallfall ikke si noe om det for husefredens skyld.

Noe av det samme skjedde i min familie. Mine søsken aksepterte så alt for lett adferden og kunne enda le litt av det hele, de trakk seg bare unna og forventet at jeg skulle ordne opp. Når jeg selv ble veldig syk, ble også resten av familien syk. Spesielt moren min som var helt avhengig av meg, beskyldte meg for å svikte. Hun følte faktisk at sykdommen min var en så stor belastning for hennes egen psyke at jeg fikk beskjed om å tie og ikke snakke om det, for hun orket ikke. Og slik ble det. Mange år med tung angst helt alene uten støtte fra familien.

Egentlig vill jeg heller bli latt i fred enn å få støtte, jeg har aldri sett muligheten, for den var ikke eksisterende.

Jeg sliter med å se at hverken du eller jeg har noe å hente ved å konfrontere hverken våre foreldre eller søsken. Og du gjorde en veldig klok og voksen observering når du innså at det ble aldri annerledes. Hverken faren, moren eller brødrene dine virker villig til å konfrontere faren din med oppførselen hans.

Det er det samme for meg. De få gangene jeg har hevdet at hun har gått alt for langt. Både med løgner og med egoisme så har det blitt et sirkus av en annen verden. Og alltid klarer hun å vri det til at jeg er urimelig, ofte uten at jeg skjønner det selv. Og jeg kjenner den samme forvirringen som da jeg var liten og jeg stadig vekk fikk høre at jeg var så vanskelig.

Det var som om hun sa til meg, ser du den ballongen der? Ja..

Den er blå. Nei, den er gul. Og jeg så en gul ballong, og skjønte at ballongen måtte være gul, men moren min sa den var blå. Det var hun som var voksen og skulle lære meg.

Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å klare å løsrive meg helt, før hun er vekk. Og jeg er redd jeg vil sitte igjen med mange vonde følelser. Jeg skulle ønske jeg kunne holde den avstanden mine søsken har til henne. De ser henne kun en til to ganger i året. Og snakker sammen kanskje en gang annenhver mnd på tlf.

Så hva er det med meg og deg som skiller seg fra våre søsken?

For min egen del føles det som om jeg er født med dårlig samvittighet, Jeg fikk høre fra jeg var bitte liten at det var synd i mamma, og at vi måtte være snille med henne. Vi måtte ikke gjøre mamma opprørt. Og gjorde vi det, ( det var jo uungåelig) da var vi slemme. jeg følte at det ble forventet av meg som fem åring å være mamma for mammaen min. jeg er virkelig det, og hun har vært mitt vanskeligste barn.

Det var fint av deg å dele din historie, og jeg forstår din frustrasjon.

men det er som du sier, vi er sterke personer som har klart oss med så ustabile foreldre i oppveksten.

Takk for flott svar!

Jeg tror at din situasjon har vært mye verre enn min, for faren min har faktisk vist at han har masse omsorgsevne. Brødrene mine har rett i at mamma er veldig snill også, men jeg ser likevel mekanismen - som du gjengir veldig riktig. Det er en "mekanisme", ikke at noen vil noe vondt mot noen. Det er ikke alle gitt å se slike ting. Empati er heller ikke likt fordel. Ikke intelligens heller.

Du kan ha fått den største belastningen fordi du har størst evne til empati. Det er utrolig flott egenskap, men også et tveegget sverd,

Vær stolt av deg selv. Finn roen i det!

Jeg har akseptert dette nå, og jeg gjør ikke "motstand" mot manglende forståelse lenger lenger. Jeg har funnet styrken min.

Derfor ser jeg også at du har en beundringsverdig styrke. Jeg er dessuten imponert over at du faktisk valgte å gå i terapi. Fordi du skjønte alvoret og valgte å ta vare på deg selv. Ellers kunne du gått til grunne.

Personen du snakker om er (slik jeg tror gjennom det du skriver) syk.

Fyll deg selv med kjærlighet, men beskytt deg likevel! Høres litt floskelaktig ut kanskje, men det funker.

For min egen del hjalp det å ta Udos Choice (omega 3, 6 og 9) og trene også. Jeg hjalp hjernen min til å takle stress med å spise mer riktig. Hjernen trenger faktisk hjelp til å takle stress av og til, og kosthold blir ofte ikke gjort til hovedhjelp. Man kan ikke bare tenke seg ut av stress heller.

Jeg har veldig tro på mat som medisin. Jeg reagerer av en eller annen grunn negativt på "terapi", men har vært såpass åpen som menneske at jeg samler erfaring fra alle typer mennesker. De betror seg til meg av en eller annen grunn. Jeg er stolt av det og bruker kunnskapen jeg får til å hjelpe meg selv og mine medmennesker - hvis jeg kan!

Min farmor er virkelig ille rammet av en lidelse. Jeg er mer og mer overbevist om at det er en form for autisme. Min far er ikke så ille rammet som henne. Og det var godt å oppdage at dette kanskje er autisme. Vet ikke sikkert, men mønstret er likt hele veien.

Har fått overskuddtil å ringe og si at jeg er glad i pappa innimellom også. Han begynner da å kremte, men jeg tror han blir glad for det.

Ikke sikkert dette funker i din situasjon.

En gang kjøpte jeg en stor blomsterbukett til ham på burdagen hans, og da begynte han å gråte.

Så det beste du kan gjøre er å "fylle deg selv med kjærlighet" uansett hvilken reaksjon du måtte få. Da har du det uansett bra selv, i det minste samtidig med et potensiale for å glede andre.

Virker det for snålt eller?

Klem

[Gjest Igjenogigjen]

Takk for flott svar!

Jeg tror at din situasjon har vært mye verre enn min, for faren min har faktisk vist at han har masse omsorgsevne. Brødrene mine har rett i at mamma er veldig snill også, men jeg ser likevel mekanismen - som du gjengir veldig riktig. Det er en "mekanisme", ikke at noen vil noe vondt mot noen. Det er ikke alle gitt å se slike ting. Empati er heller ikke likt fordel. Ikke intelligens heller.

Du kan ha fått den største belastningen fordi du har størst evne til empati. Det er utrolig flott egenskap, men også et tveegget sverd,

Vær stolt av deg selv. Finn roen i det!

Jeg har akseptert dette nå, og jeg gjør ikke "motstand" mot manglende forståelse lenger lenger. Jeg har funnet styrken min.

Derfor ser jeg også at du har en beundringsverdig styrke. Jeg er dessuten imponert over at du faktisk valgte å gå i terapi. Fordi du skjønte alvoret og valgte å ta vare på deg selv. Ellers kunne du gått til grunne.

Personen du snakker om er (slik jeg tror gjennom det du skriver) syk.

Fyll deg selv med kjærlighet, men beskytt deg likevel! Høres litt floskelaktig ut kanskje, men det funker.

For min egen del hjalp det å ta Udos Choice (omega 3, 6 og 9) og trene også. Jeg hjalp hjernen min til å takle stress med å spise mer riktig. Hjernen trenger faktisk hjelp til å takle stress av og til, og kosthold blir ofte ikke gjort til hovedhjelp. Man kan ikke bare tenke seg ut av stress heller.

Jeg har veldig tro på mat som medisin. Jeg reagerer av en eller annen grunn negativt på "terapi", men har vært såpass åpen som menneske at jeg samler erfaring fra alle typer mennesker. De betror seg til meg av en eller annen grunn. Jeg er stolt av det og bruker kunnskapen jeg får til å hjelpe meg selv og mine medmennesker - hvis jeg kan!

Min farmor er virkelig ille rammet av en lidelse. Jeg er mer og mer overbevist om at det er en form for autisme. Min far er ikke så ille rammet som henne. Og det var godt å oppdage at dette kanskje er autisme. Vet ikke sikkert, men mønstret er likt hele veien.

Har fått overskuddtil å ringe og si at jeg er glad i pappa innimellom også. Han begynner da å kremte, men jeg tror han blir glad for det.

Ikke sikkert dette funker i din situasjon.

En gang kjøpte jeg en stor blomsterbukett til ham på burdagen hans, og da begynte han å gråte.

Så det beste du kan gjøre er å "fylle deg selv med kjærlighet" uansett hvilken reaksjon du måtte få. Da har du det uansett bra selv, i det minste samtidig med et potensiale for å glede andre.

Virker det for snålt eller?

Klem

Det er en veldig voksen avgjørelse å innse at man ikke kan forandre situasjonen, og prøve å lære seg å leve i den.

Det tok meg mange år å forstå at dette dreide seg om manglende evner og ikke vond vilje.

Men av og til blir jeg opprørt, jeg føler at når man er i stand til å stå opp om morgenen og ta på seg buksa, er man også i stand til å forstå visse ting. Men det har vist seg, igjen og igjen at det ikke er slik. Og det har blitt en del ting, spesielt etterhvert som hun ble eldre å ordne opp i. Ikke alle avgjørelser som er vel gjennomtenkt.

Å fylle seg med kjærlighet ja. vanskelig, men et godt råd.

[Gjest Psyk av alt]

Det har jeg ikke nerver til. Det ville ha blitt et leven av en annen verden. Med hyl og skrik, og enda mer mas. Nei, jeg tror jeg må vikle meg ut av grepet på en smidigere måte.

Det er mulig at det må hyling og skriking til for at ting skal endres.