Samliv

[Gjest MattsX]

Jeg lever i et partnerskap med en mann for over 10 år nå. Vi traff hverandre i London 2001 og flyttet til Norge rundt 2005. Når jeg traff han så viste jeg at han hadde vært gift med en kvinne i over 13 år før det ble slutt. Han fikk en datter sammen med henne og hun er nå 18 år. Alle disse årene vi har levd sammen så har datteren vært på ferie besøk hos oss ca 1 gang i året. Verdt og nevne at hun har bodd sammen med moren i Venezuela siden hun ble født. Det har aldri vært nevnt til datteren at vi var sammen. Jeg sov i et annet rom mens de sov i samme rom når hun var på besøk hos oss, så vi lot som om vi ikke var sammen. Ikke før julen 2010 så fortalte han henne at vi var sammen. Noe som hun aksepterte, siden dette har hun funnet/forstått selv for noen år siden. Hun har nå flyttet inn hos oss her i Norge. Planen er at hun skal lære Norsk og begynne og studere. Alt gikk fint til og begynne med men etter hvert så innså jeg at alt har blitt forandret. Det livet jeg har bygd opp sammen med min partner er forandret. For meg virker det som hun er veldig avhenging av sin far og jeg føler det ikke er en person på 18 men et barn på 10 år. De kommuniserer seg i mellom på spansk (morsmålet). Til tider så blir jeg en outsider som bare sitter og forstår ingenting. Dette har blitt tatt opp men så flyter det bare ut i det gamle etter en stund. Så jeg blir ikke med i samtalene deres, og kan ikke involvere meg i det som det snakkes om. De kan godt begynne å le av noe de snakker om, og da blir jeg sittende som en idiot i samme rom. Det blir aldri det samme om den eventuelle vitsen/morsomheten blir forklart etterpå på Norsk eller Engelsk. Jeg og min partner snakker mest norsk sammen, dette for at datteren skal høre og lære norsk. Noe som vil hjelpe på siden hun tar norsk kurs. Hun kan snakke få ord på Engelsk og ingen ting på Norsk. Jeg har trått inn i stefar rollen over natten. Det er mye nytt for meg og det er ikke alt jeg liker. Mer oppvask samt vasking av klær, større økonomiske utfordringer, språk problemer etc. Alt skal nå planlegges for 3. Samt at det er en «støy» i huset og i forholdet vårt. Det er rett og slett den levemåten vi hadde som har blitt snudd på hodet. Dette har nå resultert i at jeg går i "silent mode" og har blitt kald mot henne. Jeg har ikke sakt noe verbalt til henne men det kan lett leses av det som ikke sies. Jeg har forklart min partner at hvis jeg viste hvordan det ville bli, så har jeg aldri gått med på å ha datteren flytte inn. Jeg har forklart at jeg savner det livet vi hadde før hun flyttet inn til oss, og kunne godt tenke meg og komme tilbake til det. Min partner mener ting ikke er forandret etter datteren har flyttet inn og ser ikke noen grunn til hvorfor det skulle bli det. Han har sakt at jeg må forandre meg eller så kan jeg like gjerne finne en annen som vil leve det livet som jeg vil. For datteren skal ikke flytte ut, nå som han endelig har fått henne tilbake. Er det meg det er noe galt med? Er det urimelig at jeg har problemer med dette, skal man bare aksepterte at den andres partners datter flytter inn? Det er nå gått 6 mnd, er det for tidlig og si hvordan det kan komme til og bli. Mvh Matts

[jubalong70]

Dette høres ikke bra ut. Jeg synes det er ubetenksomt og respektløst av partneren din og datteren og snakke spansk sammen når du er tilstede.

At det blir endringer er naturlig når det kommer en tredjepart inn. Alle må da ofre noe, men det virker som om du bærer den tyngste offerbyrden - slik du beskriver det.

Jeg synes du skal be partneren din om en skikkelig prat. Ikke anklag ham, og ikke legg skylden på hverken ham eller datteren. Men fortell hva det gjør med deg når du blir ekskludert på den måten du blir.

Fortell hvordan du føler deg, og fortell hva du ønsker skal skje.

Jeg ser for meg at dere enten klarer å finne en måte å leve sammen på alle sammen, eller at dere trenger litt hjelp fra f.eks. familievernkontoret.

[EnolaGay]

Typisk stemors/kjerringmodus det der. Du bør skjerpe deg eller så ryker du ut.

Hun er barnet hans. De har ÅR å ta igjen av samvær. Hun kommer før deg, sånn er det bare. Hun er ny i Norge, trenger å bli trygg, bli kjent, lære kultur, mennesker, få venner. Du kan glede deg med ham over å ha fått et barn, eller du kan velge, som du gjør nå å se henne som en konkurrent.

At du blir sittende på sidelinja skjer når du blir sjalu istedet for å være glad på deres vegne.

Begyn på spanskkurs selv! La henne lære deg å lage spansk mat! Begynn å danse..hva er det de danser nedi der.. salsa?

Hva kan du, som er typisk sidrumpa NORSKT, som kan fenge hennes interesse? Telemarkski? Bunadsøm? En jævel på fiskeboller? Bruk fantasien mann!

*sparker i rumpa*

[Lillemus]

Tja. Jeg synes du inntar en lite kledelig offerrolle her. Mannen din har faktisk et barn og selv om dette barnet er nesten voksent så er det hans barn. Han har tydeligvis ikke hatt kontakt med jenta på flere år så det er ikke det minste rart at han er over seg av fryd over å treffe henne igjen.

Du derimot, ter deg som en sjalu småunge. Gjør noe konstruktivt da! Meld deg på spanskkurs - språk er alltid fint å kunne! Du kan hjelpe til med å lære jenta norsk og hun kan hjelpe til med å lære deg spansk. Om de glemmer seg og skravler i vei på spansk så si med et smil og en latter at nå har de glemt seg bort igjen, ikke surmul over det, det er svært lite kledelig og sjarmerende.

Kanskje hun kan lære deg å lage mat fra Venezuela? Har du i det hele tatt prøvd å bli kjent med henne? Husk at hun er datter til mannen du elsker! Du er voksen her, gi henne en sjanse og legg godviljen til ellers er jeg stygt redd for at du ender uten mann også.

[Gjest Elextra]

Dette høres ikke bra ut. Jeg synes det er ubetenksomt og respektløst av partneren din og datteren og snakke spansk sammen når du er tilstede.

At det blir endringer er naturlig når det kommer en tredjepart inn. Alle må da ofre noe, men det virker som om du bærer den tyngste offerbyrden - slik du beskriver det.

Jeg synes du skal be partneren din om en skikkelig prat. Ikke anklag ham, og ikke legg skylden på hverken ham eller datteren. Men fortell hva det gjør med deg når du blir ekskludert på den måten du blir.

Fortell hvordan du føler deg, og fortell hva du ønsker skal skje.

Jeg ser for meg at dere enten klarer å finne en måte å leve sammen på alle sammen, eller at dere trenger litt hjelp fra f.eks. familievernkontoret.

''Dette høres ikke bra ut. Jeg synes det er ubetenksomt og respektløst av partneren din og datteren og snakke spansk sammen når du er tilstede.''

Så vidt jeg forstod snakket jenta bare spansk, enn så lenge, og noe kommunikasjon utenom norskopplæring må vel forventes, selv når trådstarter er tilstede.

[Gjest Ikke noe galt i dette...]

Dette høres ikke bra ut. Jeg synes det er ubetenksomt og respektløst av partneren din og datteren og snakke spansk sammen når du er tilstede.

At det blir endringer er naturlig når det kommer en tredjepart inn. Alle må da ofre noe, men det virker som om du bærer den tyngste offerbyrden - slik du beskriver det.

Jeg synes du skal be partneren din om en skikkelig prat. Ikke anklag ham, og ikke legg skylden på hverken ham eller datteren. Men fortell hva det gjør med deg når du blir ekskludert på den måten du blir.

Fortell hvordan du føler deg, og fortell hva du ønsker skal skje.

Jeg ser for meg at dere enten klarer å finne en måte å leve sammen på alle sammen, eller at dere trenger litt hjelp fra f.eks. familievernkontoret.

''Jeg synes det er ubetenksomt og respektløst av partneren din og datteren og snakke spansk sammen når du er tilstede. '' Akkurat dette her er jo helt vanlig i en tospråklig familie der foreldrene snakker hver sitt språk til barna...

[serenity777]

Skjønner det blir en annerledes situasjon enn du hadde tenkt. Men kjærester/partnere har man muligheten til å bytte ut, det har man ikke med foreldre...

Foreldrerollen bør alltid ha førsteprioriteten, men skjønner selvfølgelig att du føler deg litt utenfor, det er helt normalt, men du må ta valget, enten lære deg å leve med det, de årene hun skal bo hos sin far, eller bryte ut.

[Gjest Middelthon]

Jenta blir vel ikke boende i en 10-18 år heller, så om noen år får dere vel det gamle livet deres tilbake. Da hadde det vært bra om hun så på deg som om ikke den kuleste stefaren i verden, så en god og trygg voksen slektning hun er glad i, og glad for at faren er glad i.

At det er en enorm omveltning for deg forstår jeg godt, og det høres ikke ut som din partner er så flink til å inkludere deg i fellesskapet eller ha forståelse for hvordan dette påvirker deg. Kanskje en tur til familierådgivning / samlivsterapi vil være lurt? Dere trenger begge to å se saken fra den andres side. At jenta er 100% avhengig av sin far i situasjonen hun er i er helt naturlig, 18 åringer er ikke modne.

Lykke til, håper du også vil få glede av det nye familiemedlemmet etterhvert

[mirami]

Du har fått en del kommentarer, jeg vil bare kommentere ang språket. Her er jeg enig med jubalong70. At de snakker et språk han ikke forstår gjør det svært vanskelig, både å kommunisere om problemene og at han kan få et bedre forhold til jenta. Det er ingenting som er verre enn at man forsøker å inkludere seg selv og delta i samtalene men blir forhindret av at de hele tiden snakker et språk han ikke forstår. Det er greit å si fra om at "nå snakker de spansk igjen", men det er så lett å glemme seg når man først har blitt vant til å snakke på dette språket. Dumt at de har vent seg til å snakke på spansk, da er det mye vanskeligere å endre enn om de hadde vent seg til å snakke norsk. Men de må faktisk begynne å snakke norsk. Har man sagt fra 3- 4 ganger i løpet av en samtale, og det stadig glir tilbake, så gir man fort opp. Dette med språket bør du uttrykke klart til partneren din, for det er jo helt uholdbart.

De som her i tråden gir uttrykk for at dette er noe han må akseptere har ikke opplevd hvordan det er å over lengre tid være et sted der man ikke forstår hva som blir sagt. Og det i sin egen leilighet og med sin egen partner. Når det gjelder språket er det hun som må tilpasse seg! At han skal lære spansk når det er hun som har flyttet til Norge har jo ingen logikk. Hun har bodd i Norge i 6 mnd, altså god tid til å uttrykke det mest grunnleggende på norsk event engelsk.

[mirami]

Tja. Jeg synes du inntar en lite kledelig offerrolle her. Mannen din har faktisk et barn og selv om dette barnet er nesten voksent så er det hans barn. Han har tydeligvis ikke hatt kontakt med jenta på flere år så det er ikke det minste rart at han er over seg av fryd over å treffe henne igjen.

Du derimot, ter deg som en sjalu småunge. Gjør noe konstruktivt da! Meld deg på spanskkurs - språk er alltid fint å kunne! Du kan hjelpe til med å lære jenta norsk og hun kan hjelpe til med å lære deg spansk. Om de glemmer seg og skravler i vei på spansk så si med et smil og en latter at nå har de glemt seg bort igjen, ikke surmul over det, det er svært lite kledelig og sjarmerende.

Kanskje hun kan lære deg å lage mat fra Venezuela? Har du i det hele tatt prøvd å bli kjent med henne? Husk at hun er datter til mannen du elsker! Du er voksen her, gi henne en sjanse og legg godviljen til ellers er jeg stygt redd for at du ender uten mann også.

''Om de glemmer seg og skravler i vei på spansk så si med et smil og en latter at nå har de glemt seg bort igjen, ikke surmul over det, det er svært lite kledelig og sjarmerende.''

Ettersom jeg forstår er det her ikke snakk om å glemme seg bort, men at spansk er det språket de snakker sammen. Har man sagt fra 3-4 ganger i løpet av en samtale, og det stadig glir tilbake til spansk, gir man opp. Og det er jo ikke logisk at han skal lære spansk, hun bor jo i Norge for å lære norsk. Så her må far faktisk ta et grep ift språket de snakker. Det er utrolig slitsomt og ikke være en del av kommunikasjonen, men alltid måtte få det viktigste oversatt.

[mirami]

Dette høres ikke bra ut. Jeg synes det er ubetenksomt og respektløst av partneren din og datteren og snakke spansk sammen når du er tilstede.

At det blir endringer er naturlig når det kommer en tredjepart inn. Alle må da ofre noe, men det virker som om du bærer den tyngste offerbyrden - slik du beskriver det.

Jeg synes du skal be partneren din om en skikkelig prat. Ikke anklag ham, og ikke legg skylden på hverken ham eller datteren. Men fortell hva det gjør med deg når du blir ekskludert på den måten du blir.

Fortell hvordan du føler deg, og fortell hva du ønsker skal skje.

Jeg ser for meg at dere enten klarer å finne en måte å leve sammen på alle sammen, eller at dere trenger litt hjelp fra f.eks. familievernkontoret.

Enig med deg!

[Gjest togli]

''Om de glemmer seg og skravler i vei på spansk så si med et smil og en latter at nå har de glemt seg bort igjen, ikke surmul over det, det er svært lite kledelig og sjarmerende.''

Ettersom jeg forstår er det her ikke snakk om å glemme seg bort, men at spansk er det språket de snakker sammen. Har man sagt fra 3-4 ganger i løpet av en samtale, og det stadig glir tilbake til spansk, gir man opp. Og det er jo ikke logisk at han skal lære spansk, hun bor jo i Norge for å lære norsk. Så her må far faktisk ta et grep ift språket de snakker. Det er utrolig slitsomt og ikke være en del av kommunikasjonen, men alltid måtte få det viktigste oversatt.

På den annen side er det forståelig at far og datter vil snakke sammen på spansk fordi de har utrolig mye å snakke om når de har gått glipp av så mange år med kommunikasjon....

[Lillemus]

''Om de glemmer seg og skravler i vei på spansk så si med et smil og en latter at nå har de glemt seg bort igjen, ikke surmul over det, det er svært lite kledelig og sjarmerende.''

Ettersom jeg forstår er det her ikke snakk om å glemme seg bort, men at spansk er det språket de snakker sammen. Har man sagt fra 3-4 ganger i løpet av en samtale, og det stadig glir tilbake til spansk, gir man opp. Og det er jo ikke logisk at han skal lære spansk, hun bor jo i Norge for å lære norsk. Så her må far faktisk ta et grep ift språket de snakker. Det er utrolig slitsomt og ikke være en del av kommunikasjonen, men alltid måtte få det viktigste oversatt.

''Har man sagt fra 3-4 ganger i løpet av en samtale, og det stadig glir tilbake til spansk, gir man opp.''

Min mening er at da får man prøve å lære seg noen gloser spansk i det minste så kan man plukke opp litt og litt mer av hva de snakker om etterhvert. Språk er alltid kjekt å kunne. )

[mirami]

''Har man sagt fra 3-4 ganger i løpet av en samtale, og det stadig glir tilbake til spansk, gir man opp.''

Min mening er at da får man prøve å lære seg noen gloser spansk i det minste så kan man plukke opp litt og litt mer av hva de snakker om etterhvert. Språk er alltid kjekt å kunne. )

Man må kunne mer enn et par gloser for å kunne henge med i en samtale.... Og å ta hensyn til han som faktisk bor der er det minste han kan forlange, synes jeg.

[mirami]

På den annen side er det forståelig at far og datter vil snakke sammen på spansk fordi de har utrolig mye å snakke om når de har gått glipp av så mange år med kommunikasjon....

Ja, men nå har faktisk far en partner fra før datteren kom inn i bildet igjen. At han hver dag skal bli ekskludert fra en rekke samtaler i sitt eget hjem synes jeg faktisk ikke er holdbart. Selv om far-datter forholdet selvsagt bør prioriteres, hindrer jo dette at partneren som også bor sammen med datteren blir kjent med henne og inkludert i fellesskapet.

[jubalong70]

''Dette høres ikke bra ut. Jeg synes det er ubetenksomt og respektløst av partneren din og datteren og snakke spansk sammen når du er tilstede.''

Så vidt jeg forstod snakket jenta bare spansk, enn så lenge, og noe kommunikasjon utenom norskopplæring må vel forventes, selv når trådstarter er tilstede.

Men det er respektløst å ha lange samtaler, inkludert latter, når det er noen tilstede som ikke forstår.

Men, jeg ser problemet... Hmmm, intensive språkkurs for både datter og trådstarter tror jeg vil være lurt

[jubalong70]

''Jeg synes det er ubetenksomt og respektløst av partneren din og datteren og snakke spansk sammen når du er tilstede. '' Akkurat dette her er jo helt vanlig i en tospråklig familie der foreldrene snakker hver sitt språk til barna...

Joda, men slik jeg forstår det så er det i stå stor grad at det skaper problemer.

Men jeg ser utfordringen, og synes det hadde vært lurt av trådstarter å lære seg spansk, samt at datteren snarest mulig må lære seg norsk.