Hvordan få et bedre funksjonsnivå?

[Gjest javedia]

Jeg har et veldig lavt funksjonsnivå. Blir egentlig bare verre og verre etter som måneder og år går forbi. I går prøvde jeg å være sosial og dro bort på besøk. Men det er ubehagelig å sitte sammen med mennesker og jeg får angst og blir redd av dette. Derfor blir det også til at jeg trekker meg bort ifra det som er sosialt. Jeg tvinger meg på butikken, tvinger meg til å snakke i telefonen, tvinger meg til alt virker det som. Men det er vel ikke slik friske mennesker har det?

Så prøver jeg medisiner etter medisiner og blir syk av disse også i tillegg. Jeg blir trett og uopplagt og liten effekt ellers.

Har begynt å trimme forsiktig hjemme, men blir veldig fort sliten og trett. Jeg kan sove i 14 timer i strekk om jeg trener for mye. Vanskelig å vekke også ifølge min mann. Han sier at min funksjon er nesten lik null.

Jeg lever i min egen "boble", men ønsker ikke å ha det sånn. Kommer bare ikke ut av dette. Tror jeg er evig deprimert og et veldig vanskelig tilfelle. Hva hadde dere gjort om dere var sånn? Hadde dere vurdert om livet var vært å leve? Eller ville dere godtatt at livet kun består av angst, redsel, mørke, depresjoner og tretthet/slitenhet?

Jeg klager nå, jeg vet det )

[Gjest emmene]

Jeg hadde forsøkt å kommet meg et sted de bedriver "rehabilitering", slik at jeg ble "sparka" i gang over noen uker.

[Gjest javedia]

Jeg hadde forsøkt å kommet meg et sted de bedriver "rehabilitering", slik at jeg ble "sparka" i gang over noen uker.

Har forsøkt dette også. Går bra noen dager, så blir jeg liggende i lange perioder. Jeg er et håpløst tilfelle tror jeg.

[Gjest emmene]

Har forsøkt dette også. Går bra noen dager, så blir jeg liggende i lange perioder. Jeg er et håpløst tilfelle tror jeg.

Ingen er håpløse tilfeller og du bør starte med å fortelle deg selv at du har et enormt potensiale og at du med det kan overvinne/erobre alt Så starter du med små, små skritt å endre det som må endres for at funksjonsnivået ditt skal bedres. Jeg vet at små, små skritt er kjedelige greier. Men de er en nødvendighet når funksjonsnivået har vært lavt over lang tid. Det handler om at seiere er viktige for at man skal fortsette det man har påbegynt og for at det skal vedvare. Kom igjen! Du KAN!

[Gjest Send In the Clowns]

Jeg vet så utrolig godt hvordan det der føles og synes det er en god beskrivelse! Derfor sender jeg deg mine varmeste tanker til deg - fordi jeg virkelig vet hvor vondt det er!

Kanskje en beskrivelse av hvordan jeg takler slike ting kan hjelpe deg også? Du er ikke alene om å ha sånne følelser. Du vet det, men det er kanskje greit å høre det like vel.

For min del kommer slike følelser hvis jeg har spist veldig lite eller spist "feil", samt fått i meg mye kaffe eller alkohol - og/eller blitt midlertidig svekket av et emosjonelt sjokk av et eller annet slag- sorg over noe, en negativ opplevelse og/eller at jeg kommer inn i en ond sirkel av mitt eget tankespinn (særlig når jeg er mye alene). Det er gjerne et sjokk som gjør at jeg mister matlysta, og jeg er i utgangspunket ganske følsom.

Har opparbeidet meg noen "kognive teknikker" for å komme ut av den onde sirkelen - f.eks. som å tenke at dette er "katastrofetenkning" og finne andre forklaringer på ting jeg - i en tilstand av nedstemthet - bevisst eller ubevisst tolker som negativt rettet mot meg og min person.

Fikk imidlertid en stor ahaopplevelse da jeg oppdaget hvordan riktige næringsstoffer/balansert sunn mat og stabilt blodsukker kunne gjøre det lettere for hjernen å takle dette stresset. Er blitt mye mindre "følsom".

Den "bobla" utenfor alle andre som du beskriver opplever jeg så å s i ikke lenger. Men vet den kommer - dvs. kjenner en antydning til den hvis jeg slurver med å holde blodsukkeret konstant..

Før ringte jeg en lavterskel psykiatrisk hjelpetelefon (nattåpen) når jeg følte denne angsten bygge seg opp. Noen av dem som satt på denne hjelpetelefonen var ekstremt dyktige til å få meg til å se hvorfor denne følelsen oppstod der og da, samt at de tok meg alvorlig uten å sykeliggjøre meg.

De ytterst få gangene jeg traff på folk som ikke gjorde meg godt der (kanskje pga av personlige kjemiforskjeller), avsluttet jeg bare samtalen tidlig.

Men traff bl.a. på en eldre kar som var utdannet vernepleier - og som var sinnsykt flink. Han anbefalte meg blant annet å lese boken "Omegasonen", men ufarliggjorde og "normaliserte" følelsene jeg satt med. Han motsa meg og fikk meg til å tenke videre uten at jeg følte noen fordømmelse også. Det er viktig, for når man har det sånn er det ikke viljestyrt.

Kjenner en liten klump i halsen av takknemlighet når jeg tenker på ham.

Gjør noe med dette, for du blir utslitt av å kjempe slik.

[Gjest javedia]

Ingen er håpløse tilfeller og du bør starte med å fortelle deg selv at du har et enormt potensiale og at du med det kan overvinne/erobre alt Så starter du med små, små skritt å endre det som må endres for at funksjonsnivået ditt skal bedres. Jeg vet at små, små skritt er kjedelige greier. Men de er en nødvendighet når funksjonsnivået har vært lavt over lang tid. Det handler om at seiere er viktige for at man skal fortsette det man har påbegynt og for at det skal vedvare. Kom igjen! Du KAN!

Jeg har virkelig prøvd i mange år og komme meg ovenpå. Men jeg er syk hele tiden både fysisk og psykisk. Virker som om det ene slår det andre ihjel.

Har vært på rehabilitering flere ganger, men har vært så dårlig der også at jeg besvimer og er redd mennesker. Går i kognitiv terapi, men jeg er nå så deprimert, tror jeg, at ingenting nytter. Vet ikke helt om det er mere å gjøre. Kanskje kjøre meg på gjenbrukstorget for gjenvinning? Hvis det er noe å gjenvinne da, er ikke så sikker på det.

[Gjest emmene]

Jeg har virkelig prøvd i mange år og komme meg ovenpå. Men jeg er syk hele tiden både fysisk og psykisk. Virker som om det ene slår det andre ihjel.

Har vært på rehabilitering flere ganger, men har vært så dårlig der også at jeg besvimer og er redd mennesker. Går i kognitiv terapi, men jeg er nå så deprimert, tror jeg, at ingenting nytter. Vet ikke helt om det er mere å gjøre. Kanskje kjøre meg på gjenbrukstorget for gjenvinning? Hvis det er noe å gjenvinne da, er ikke så sikker på det.

Jeg kan jo ikke vurdere hvor mye/lite du har prøvd. Hvor mye du har lykkes i perioder og hvor mye du har mislykkes. Det jeg vet, etter selv å ha kjempet i mange mange år, er at det er mulig å lykkes i å bedre sitt funksjonsnivå. Det betyr ikke at alt kan fikses, men det kan bedres og bedring kan gjøre det hele mer levelig og til og med til tider gjøre at det faktisk føles bra. Det er "motbakker" som krever mer av oss og det er "utforbakker" hvor det meste går av seg selv. Jeg kan ikke se at det er grunner til at du skulle være så annerledes enn andre som sliter fysisk og psykisk. Derfor tror jeg at du, med mindre du har gitt opp, har mye å hente i å bedre ditt funksjonsnivå.

Jeg husker en samtale jeg hadde med en hudlege av alle ting når jeg slet mye. Jeg fortalte om mitt liv, min passitivitet, min sorg, min gråt, min oppgitthet osv. Han sa: Er det værre å gå å gråte enn å ligge å gråte? Etter det spm begynte jeg å gråte å gå. Og det var mye bedre. Nå går jeg og jeg har sluttet å gråte når jeg gjør det. Jeg nyter det

[Nøtteskall]

Det er vanskleig ¨å komme med råd når du sier at du har prøvd alt som er. Jeg vet mye om hvor vondt dette kan være. Jeg trenger også over ti timer søvn hver natt. Og ofte må jeg gå å legge meg på dagen. Jeg har vært til grundig undersøkelse hos lege og de finner ikke noe galt med meg fysisk.

Jeg har kommet fram til at dette er noe jeg må leve med, selv om det er tragisk å gå rundt med følelsen av at man går glipp av så mye i livet. Jeg må visst ha den søvnen. Jeg sliter også med angst, men jeg tror også det er viktig å presse seg selv noen ganger, selv om man kanskje innerst inne vet av tidligere erfaringer at man ikke kan bli så mye bedre. Øvelse gjør slettes ikke mester. Eneste råd jeg har er å prøve å delta på noe selv om du ikke blir frisk. Det er ikke alle som blir helt friske av psykisk sykdom. Jeg må ta medisiner, med en haug med bivirkninger og vet at jeg aldri vil fungere 100 prosent. Men lever med gode og dårlige dager.

[Gjest javedia]

Jeg kan jo ikke vurdere hvor mye/lite du har prøvd. Hvor mye du har lykkes i perioder og hvor mye du har mislykkes. Det jeg vet, etter selv å ha kjempet i mange mange år, er at det er mulig å lykkes i å bedre sitt funksjonsnivå. Det betyr ikke at alt kan fikses, men det kan bedres og bedring kan gjøre det hele mer levelig og til og med til tider gjøre at det faktisk føles bra. Det er "motbakker" som krever mer av oss og det er "utforbakker" hvor det meste går av seg selv. Jeg kan ikke se at det er grunner til at du skulle være så annerledes enn andre som sliter fysisk og psykisk. Derfor tror jeg at du, med mindre du har gitt opp, har mye å hente i å bedre ditt funksjonsnivå.

Jeg husker en samtale jeg hadde med en hudlege av alle ting når jeg slet mye. Jeg fortalte om mitt liv, min passitivitet, min sorg, min gråt, min oppgitthet osv. Han sa: Er det værre å gå å gråte enn å ligge å gråte? Etter det spm begynte jeg å gråte å gå. Og det var mye bedre. Nå går jeg og jeg har sluttet å gråte når jeg gjør det. Jeg nyter det

Det er helt sikkert noe i det du sier :-). Problemet mitt er at jeg er fysisk syk, men det kan jeg til en viss grad leve med. Jeg kan tvinge meg til å gå og gjøre ting selv om jeg er fysisk syk.

Med den psykiske sykdommen er det mye verre. Jeg har store problemer med å komme meg ut av huset, og gjør jeg dette og utfordrer meg for mye, blir jeg psykere. Jeg var ute i går og idag har jeg det ikke bra. Jeg fornemmer både det ene og det andre og det er mørkt rundt meg. Greier ikke å beskrive hvordan jeg har det. Jeg tar truxal, men blir ikke bedre av dette heller. Har trimmet litt her hjemme, sykler og løfter vekter. Kjenner at kroppen trenger aktivitet, skjelver bare jeg løfter noe, musklene dirrer.

Jeg har det også tøfft i mørketiden, som regel. Det blir kanskje bedre når det blir lysere igjen. Takk for at du svarte :-)

[Gjest javedia]

Det er vanskleig ¨å komme med råd når du sier at du har prøvd alt som er. Jeg vet mye om hvor vondt dette kan være. Jeg trenger også over ti timer søvn hver natt. Og ofte må jeg gå å legge meg på dagen. Jeg har vært til grundig undersøkelse hos lege og de finner ikke noe galt med meg fysisk.

Jeg har kommet fram til at dette er noe jeg må leve med, selv om det er tragisk å gå rundt med følelsen av at man går glipp av så mye i livet. Jeg må visst ha den søvnen. Jeg sliter også med angst, men jeg tror også det er viktig å presse seg selv noen ganger, selv om man kanskje innerst inne vet av tidligere erfaringer at man ikke kan bli så mye bedre. Øvelse gjør slettes ikke mester. Eneste råd jeg har er å prøve å delta på noe selv om du ikke blir frisk. Det er ikke alle som blir helt friske av psykisk sykdom. Jeg må ta medisiner, med en haug med bivirkninger og vet at jeg aldri vil fungere 100 prosent. Men lever med gode og dårlige dager.

Ja, det er vel sånn for meg også. Må forsøke og leve med dette. Det er ikke lett når jeg gjerne skulle hatt litt mere utfordringer sånn kognitivt sett. Jeg liker jo egentlig å snakke med folk, være sosial, fysisk aktivitet. Det er bare det at psykdommen forhindrer alt dette.

Medisiner har jeg også prøvd en hel haug av. Vet ikke hva som er verst av sykdommen og bivirkningene. Noe må jeg jo ta, ellers går ting litt for skjevt. Takk for at du svarte :-)

[Gjest javedia]

Jeg vet så utrolig godt hvordan det der føles og synes det er en god beskrivelse! Derfor sender jeg deg mine varmeste tanker til deg - fordi jeg virkelig vet hvor vondt det er!

Kanskje en beskrivelse av hvordan jeg takler slike ting kan hjelpe deg også? Du er ikke alene om å ha sånne følelser. Du vet det, men det er kanskje greit å høre det like vel.

For min del kommer slike følelser hvis jeg har spist veldig lite eller spist "feil", samt fått i meg mye kaffe eller alkohol - og/eller blitt midlertidig svekket av et emosjonelt sjokk av et eller annet slag- sorg over noe, en negativ opplevelse og/eller at jeg kommer inn i en ond sirkel av mitt eget tankespinn (særlig når jeg er mye alene). Det er gjerne et sjokk som gjør at jeg mister matlysta, og jeg er i utgangspunket ganske følsom.

Har opparbeidet meg noen "kognive teknikker" for å komme ut av den onde sirkelen - f.eks. som å tenke at dette er "katastrofetenkning" og finne andre forklaringer på ting jeg - i en tilstand av nedstemthet - bevisst eller ubevisst tolker som negativt rettet mot meg og min person.

Fikk imidlertid en stor ahaopplevelse da jeg oppdaget hvordan riktige næringsstoffer/balansert sunn mat og stabilt blodsukker kunne gjøre det lettere for hjernen å takle dette stresset. Er blitt mye mindre "følsom".

Den "bobla" utenfor alle andre som du beskriver opplever jeg så å s i ikke lenger. Men vet den kommer - dvs. kjenner en antydning til den hvis jeg slurver med å holde blodsukkeret konstant..

Før ringte jeg en lavterskel psykiatrisk hjelpetelefon (nattåpen) når jeg følte denne angsten bygge seg opp. Noen av dem som satt på denne hjelpetelefonen var ekstremt dyktige til å få meg til å se hvorfor denne følelsen oppstod der og da, samt at de tok meg alvorlig uten å sykeliggjøre meg.

De ytterst få gangene jeg traff på folk som ikke gjorde meg godt der (kanskje pga av personlige kjemiforskjeller), avsluttet jeg bare samtalen tidlig.

Men traff bl.a. på en eldre kar som var utdannet vernepleier - og som var sinnsykt flink. Han anbefalte meg blant annet å lese boken "Omegasonen", men ufarliggjorde og "normaliserte" følelsene jeg satt med. Han motsa meg og fikk meg til å tenke videre uten at jeg følte noen fordømmelse også. Det er viktig, for når man har det sånn er det ikke viljestyrt.

Kjenner en liten klump i halsen av takknemlighet når jeg tenker på ham.

Gjør noe med dette, for du blir utslitt av å kjempe slik.

''Gjør noe med dette, for du blir utslitt av å kjempe slik.''

Jeg har jo gjort alt, tror jeg, for å bli bedre. Har prøvd og bruker omega 3, drikker tran, tar D-vitaminer, magnesium, medisiner mot fysisk og psykiske sykdommer.

Jeg trener det jeg greier, men blir ganske raskt liggende. Får lett feber og blir fysisk syk. I tillegg er jeg så redd hele tiden og ser et mørke som kommer imot meg. Jeg tørr rett og slett ikke å gå ut idag. Jeg er ikke sånn som alle andre. Takk for at du svarte :-)

[Gjest Omsorg2]

Jeg kan jo ikke vurdere hvor mye/lite du har prøvd. Hvor mye du har lykkes i perioder og hvor mye du har mislykkes. Det jeg vet, etter selv å ha kjempet i mange mange år, er at det er mulig å lykkes i å bedre sitt funksjonsnivå. Det betyr ikke at alt kan fikses, men det kan bedres og bedring kan gjøre det hele mer levelig og til og med til tider gjøre at det faktisk føles bra. Det er "motbakker" som krever mer av oss og det er "utforbakker" hvor det meste går av seg selv. Jeg kan ikke se at det er grunner til at du skulle være så annerledes enn andre som sliter fysisk og psykisk. Derfor tror jeg at du, med mindre du har gitt opp, har mye å hente i å bedre ditt funksjonsnivå.

Jeg husker en samtale jeg hadde med en hudlege av alle ting når jeg slet mye. Jeg fortalte om mitt liv, min passitivitet, min sorg, min gråt, min oppgitthet osv. Han sa: Er det værre å gå å gråte enn å ligge å gråte? Etter det spm begynte jeg å gråte å gå. Og det var mye bedre. Nå går jeg og jeg har sluttet å gråte når jeg gjør det. Jeg nyter det

Å gå og gråte i stedet for å ligge og gråte!

Så utrolig bra sagt! :-)

Det setter ord på det jeg selv gjorde for å komme ut av en veldig ond sirkel for noen år sden. Det hadde vart virkelig lenge også, og jeg skjønner i dag ikke hvordan jeg klarte meg så bra i en situasjon med så mye emosjonelt stress.

Men jeg tror det var fordi jeg "gråt mens jeg gikk".

Jeg har kalt meg Send In The Clowns, men endret navn fordi det synes å provosere enkelte her inne veldig. :-)

[Gjest Omsorg2]

''Gjør noe med dette, for du blir utslitt av å kjempe slik.''

Jeg har jo gjort alt, tror jeg, for å bli bedre. Har prøvd og bruker omega 3, drikker tran, tar D-vitaminer, magnesium, medisiner mot fysisk og psykiske sykdommer.

Jeg trener det jeg greier, men blir ganske raskt liggende. Får lett feber og blir fysisk syk. I tillegg er jeg så redd hele tiden og ser et mørke som kommer imot meg. Jeg tørr rett og slett ikke å gå ut idag. Jeg er ikke sånn som alle andre. Takk for at du svarte :-)

I stedet for å gi masse råd ut i fra min egen situasjon, skulle jeg ønske jeg kunne gi deg en stor og varm klem i stedet.:-)

Selv har jeg også opplevd å være i en tilstand hvor jeg bare hadde behov for å formidle hvordan jeg følte meg.

Er det sånn du har det nå?

[Gjest Omsorg2]

Det er helt sikkert noe i det du sier :-). Problemet mitt er at jeg er fysisk syk, men det kan jeg til en viss grad leve med. Jeg kan tvinge meg til å gå og gjøre ting selv om jeg er fysisk syk.

Med den psykiske sykdommen er det mye verre. Jeg har store problemer med å komme meg ut av huset, og gjør jeg dette og utfordrer meg for mye, blir jeg psykere. Jeg var ute i går og idag har jeg det ikke bra. Jeg fornemmer både det ene og det andre og det er mørkt rundt meg. Greier ikke å beskrive hvordan jeg har det. Jeg tar truxal, men blir ikke bedre av dette heller. Har trimmet litt her hjemme, sykler og løfter vekter. Kjenner at kroppen trenger aktivitet, skjelver bare jeg løfter noe, musklene dirrer.

Jeg har det også tøfft i mørketiden, som regel. Det blir kanskje bedre når det blir lysere igjen. Takk for at du svarte :-)

Jeg har for øvrig kalt meg Send In the Clowns tidligere, men noen ble så provosert av det at jeg endret navnet til Omsorg2 - som passer bedre på hvem jeg er også. :-)

Noen ganger vil alle råd man får bare gi en dårligere samvittighet fordi man rett og slett ikke kommer seg ut av den depressive tilstanden med egen viljekraft akkurat der og da.

IKKE ha dårlig samvittiget for hvordan du føler deg nå - beskriv følelsen og la bølgen skylde over deg.

Vet ikke hva du sliter med fysisk, men jeg tror alt henger sammen på måter moderne vitenskap ennå ikke har oppdaget.

Ikke gi opp med å prøve å finne nye veier!

Så at du fikk et innlegg med "å gå mens man gåter". Det synes jeg er utrolig bra sagt! Du nevnte også mørketiden selv...fortell deg selv at dette er en følelsesmessig "tilstand" og ikke du som er verdiløs.

[Gjest Omsorg2]

''Gjør noe med dette, for du blir utslitt av å kjempe slik.''

Jeg har jo gjort alt, tror jeg, for å bli bedre. Har prøvd og bruker omega 3, drikker tran, tar D-vitaminer, magnesium, medisiner mot fysisk og psykiske sykdommer.

Jeg trener det jeg greier, men blir ganske raskt liggende. Får lett feber og blir fysisk syk. I tillegg er jeg så redd hele tiden og ser et mørke som kommer imot meg. Jeg tørr rett og slett ikke å gå ut idag. Jeg er ikke sånn som alle andre. Takk for at du svarte :-)

En mulighet:

Har du prøvd å ta Udos Choice eller Okinavaolje med omega 3, 6 og 9 (essenseielle fettsyrer i de riktige forholdene) + tilleggsstoffer som letter opptaket og som kroppen trenger? Selges i kostholdsbutikker. Kan uansett ikke skade om man prøver.

B-vitaminmangel synes ellers også å klart gi depresjon som reaksjon.

Jeg har eksperimentert masse på meg selv med kosthold og kosttilskudd - og har enormt lyst til å gå på kurs og lære mer om det.

Er blitt interessert i noe som kalles "supermat", dvs mat som har høyere næringsverdi enn annen mat.

Man må bare finne de gode kursene :-).

Når ingenting hjelper, har man i hvert fall ikke noe å tape på å prøve å finne riktig mat som medisin (eller avdekke hva slags mat ens egen kropp reagerer psykisk negativt på). Det er ikke farligere enn å "prøve ut" medisiner i hvert fall!

Håper jeg ikke demotiverer deg med kostholdspreiket mitt her og nå - men dette er noe jeg VET hjalp meg ut av sumpen.

[Gjest emmene]

Det er helt sikkert noe i det du sier :-). Problemet mitt er at jeg er fysisk syk, men det kan jeg til en viss grad leve med. Jeg kan tvinge meg til å gå og gjøre ting selv om jeg er fysisk syk.

Med den psykiske sykdommen er det mye verre. Jeg har store problemer med å komme meg ut av huset, og gjør jeg dette og utfordrer meg for mye, blir jeg psykere. Jeg var ute i går og idag har jeg det ikke bra. Jeg fornemmer både det ene og det andre og det er mørkt rundt meg. Greier ikke å beskrive hvordan jeg har det. Jeg tar truxal, men blir ikke bedre av dette heller. Har trimmet litt her hjemme, sykler og løfter vekter. Kjenner at kroppen trenger aktivitet, skjelver bare jeg løfter noe, musklene dirrer.

Jeg har det også tøfft i mørketiden, som regel. Det blir kanskje bedre når det blir lysere igjen. Takk for at du svarte :-)

Bare hyggelig At du skjelver av å gjøre noe når dagene er passive er ikke det minste merkelig. Muskulatur må trenes opp igjen etter passivitet og det krever at man gjør det og at man våger å tåle det. For protester fra kroppen vil komme. Derfor viktig med små tak jevnlig i stedet for et sjau i ny og ne. Jeg har som deg en fysisk sykdom og har hatt en psykisk. Jeg kom meg ikke til potskassen en gang da jeg hadde den psykiske. Den fysiske er kronisk og her må ting tilpasses. Jeg kan ikke trene/mosjonere når den er på sitt værste, da det ikke finnes noen energi til det. Den psykiske har jeg kvittet meg med. Jeg har jobbet hardt og lenge for det og det er derfor jeg sier at jeg tror på deg om jeg en gang i tiden ikke en gang hadde troen på meg selv. Jeg vet at det er mulig og jeg håper at du igjen vil finne igjen pågangsmot og utfordre deg selv både fysisk og psykisk. Jeg vet det ikke er enkelt, men jeg vet det er mulig.

[Gjest emmene]

Å gå og gråte i stedet for å ligge og gråte!

Så utrolig bra sagt! :-)

Det setter ord på det jeg selv gjorde for å komme ut av en veldig ond sirkel for noen år sden. Det hadde vart virkelig lenge også, og jeg skjønner i dag ikke hvordan jeg klarte meg så bra i en situasjon med så mye emosjonelt stress.

Men jeg tror det var fordi jeg "gråt mens jeg gikk".

Jeg har kalt meg Send In The Clowns, men endret navn fordi det synes å provosere enkelte her inne veldig. :-)

''Men jeg tror det var fordi jeg "gråt mens jeg gikk".''

Jeg er glad du gjorde nettopp det Jeg har selv gjort det mange ganger og det er langt bedre enn å ligge å gråte. Plutselig begynner det å skje ting om man går og gråter, det gjør det ikke om man ligger og gråter.

[Gjest Omsorg2]

''Men jeg tror det var fordi jeg "gråt mens jeg gikk".''

Jeg er glad du gjorde nettopp det Jeg har selv gjort det mange ganger og det er langt bedre enn å ligge å gråte. Plutselig begynner det å skje ting om man går og gråter, det gjør det ikke om man ligger og gråter.

Innlegget ditt er superbra! Ja, da lar man ikke passivitet ødelegge for seg. Og har større sjanse til å oppleve en mestring som får en ut av tunnellen.

[Gjest mannensin]

Funksjonsnivået ditt er jo en konsekvens av depresjonen din. Slik at du må jo tak i årsakene til depresjonen. Du blir dårlig av å være sosial sier du, men dette gjelder ikke sammen med mannen din(?). Har du forsøkt å reflektere over hvorfor det er slik og hva du egentlig er redd for?

Har du prøvd lysterapi?. Du bør utfordre deg selv og ikke bare være inne. Frisk luft er bra for psyken. Gå turer i skogen f.eks.

Går du på medikamenter?.