NHD: spørsmål ang. kreativitet vs sykdom

[lealaus]

Jeg har en bipolar lidelse, diagnostisert for 12 år siden. Før diagnosen hadde jeg et kunstnerisk ekspressivt uttrykk som ble borte da litium ble en viktig krykke i livet mitt, og jeg har savnet dette veldig. Har fått høre at det kommer tilbake, men det har ikke gjort det. I enkelte faser har det vært min ”unnskyldning” for å skippe medisinene, og en stund har det vært befriende, men det har flere ganger nesten endt fatalt.

De siste årene har jeg funnet igjen denne kreativiteten, skjønt nå har den fått en annen type uttrykk. Folk som får se mine ”verker” er over seg av begeistring – og det er ikke en type mennesker som har for vane å bare jatte med. Når jeg er i en skapende fase, bobler kreativiteten innvendig, jeg sover nesten ikke, og jeg er fullstendig oppslukt av selv de helt små detaljene. Jobber intens i flere døgn hvis omstendighetene tillater det, og føler meg fullstendig lykkelig.

Så er spørsmålet mitt: Må jeg dempe kreaiviteten min? Må jeg nekte meg selv dette utløp for følelser som jeg ikke får noe annet sted? Må jeg på grunnlag av min bipolare lidelse gi avkall på dette for meg unike uttrykket for å unngå nye sykdomsepisoder? Huff – jeg blir så sliiiten av å være så selvbevisst og gjennomtenkt i alt.

Har nettopp en slik fase bak meg, men mener selv at jeg fulgte nøye med på varsellampene og gjorde mitt beste for å få både i pose og sekk. Jeg har det slik at når denne kreativiteten bobler på denne måten, kommer den ene ideen etter den andre, og det krever mye viljestyrke å ikke kaste seg over en drøss med prosjekter. Denne gangen fokuserte jeg veldig på å holde meg til dette ene prosjektet og notere ned de andre og sette dem på vent. Da jeg så, etter noen døgn anså meg som ferdig, tvang jeg meg selv inn i regelmessig døgnrytme igjen og først da jeg hadde sovet tilstrekkelig i to netter, tok jeg fram lista med alle de andre prosjektene. Jeg kjente da at jeg hadde brukt såpass mye av meg selv at jeg bestemte meg for å la dem ligge inntil videre – ta en dag om gangen. Der ligger de enda…

Det hører med til historien at jeg nå er medisinert på en slik måte at jeg de siste par-tre årene har hatt et fantastisk godt liv – ikke flat, heller stabilt liggende litt over streken uten verken de ekstreme himmelsprang (bortsett når jeg ”skaper”) eller de dypeste daler. Det er imidlertid ikke bare medisinene som holder meg på plass – jeg har oppgjennom årene opparbeidet meg mye kompetanse på eget liv og velger i overveiende grad det gode livet framfor ”galskapen”. Men denne tilbakevendte kreativiteten er ganske ny for meg, og jeg lurer veldig på hvordan jeg skal håndtere det.

[Madelenemie]

Hei!

Skulle ønske jeg hadde fantasi og kreativitet.

Har lest at Munch hadde kanskje Bipolar Lidelse, glad han ikke ble medisinert, for malte så vakre bilder som gjør godt i hjertet og får en til å bli glad inni hele seg.

[frosken]

Hvis de kreative fasene dine verken medfører at du bli manisk eller deprimert, så høres det ut som om du har funnet en god balanse.

Jeg har en venninne med bipolar lidelse som har jobbet en del som skuespiller. Hun sier at alt det kreative forsvinner i depressive faser, men at det kommer tilbake igjen når depresjonen forsvinner. For henne har det vært nødvendig å passe på at hun ikke stiger for fort (og i praksis betyr det at hun må bremse når hun vil for mange ting på en gang), men hun har kunnet bruke sin kreativitet konstruktivt til tross for sykdommen.

[Gjest duken]

Hvis de kreative fasene dine verken medfører at du bli manisk eller deprimert, så høres det ut som om du har funnet en god balanse.

Jeg har en venninne med bipolar lidelse som har jobbet en del som skuespiller. Hun sier at alt det kreative forsvinner i depressive faser, men at det kommer tilbake igjen når depresjonen forsvinner. For henne har det vært nødvendig å passe på at hun ikke stiger for fort (og i praksis betyr det at hun må bremse når hun vil for mange ting på en gang), men hun har kunnet bruke sin kreativitet konstruktivt til tross for sykdommen.

Hmm... Hun kan da ikke være godt nok medisinert?

[frosken]

Hmm... Hun kan da ikke være godt nok medisinert?

Jo, hun er optimalt medisinert. Hennes psykiater er ansett for å være svært god på behandling av bipolar lidelse, men hun har en aggressiv variant av sykdommen.

[Gjest duken]

Jo, hun er optimalt medisinert. Hennes psykiater er ansett for å være svært god på behandling av bipolar lidelse, men hun har en aggressiv variant av sykdommen.

Huff, må være slitsomt. Ønsker henne det beste!

[lealaus]

Hvis de kreative fasene dine verken medfører at du bli manisk eller deprimert, så høres det ut som om du har funnet en god balanse.

Jeg har en venninne med bipolar lidelse som har jobbet en del som skuespiller. Hun sier at alt det kreative forsvinner i depressive faser, men at det kommer tilbake igjen når depresjonen forsvinner. For henne har det vært nødvendig å passe på at hun ikke stiger for fort (og i praksis betyr det at hun må bremse når hun vil for mange ting på en gang), men hun har kunnet bruke sin kreativitet konstruktivt til tross for sykdommen.

Takk for det, frosken - det hele er litt for nytt for meg til at jeg synes jeg kan påstaå at jeg har funnet den gode balansen. Det ser ut til at jeg greide det denne gangen, men det er også første gang jeg har håndert det på denne måten. Vanligvis har det tatt av og jeg har beveget meg i svimlende høyder. Ikke så lett å være strukturert og tøyle seg selv når alt bare bobler så utrolig morsomt.

Før diagnostisering og medisiner var jeg på mitt mest kreative når jeg var moderat til dypt deprimert. Nå er det motsatt - jeg skaper de beste uttrykk når jeg er temmelig høy, og med tanke på at det føles så helt utrolig godt å få utløp for så utrolig mye, er jeg redd det er fort gjort å ri på den nesten berusende bølgen av happyness...

[frosken]

Takk for det, frosken - det hele er litt for nytt for meg til at jeg synes jeg kan påstaå at jeg har funnet den gode balansen. Det ser ut til at jeg greide det denne gangen, men det er også første gang jeg har håndert det på denne måten. Vanligvis har det tatt av og jeg har beveget meg i svimlende høyder. Ikke så lett å være strukturert og tøyle seg selv når alt bare bobler så utrolig morsomt.

Før diagnostisering og medisiner var jeg på mitt mest kreative når jeg var moderat til dypt deprimert. Nå er det motsatt - jeg skaper de beste uttrykk når jeg er temmelig høy, og med tanke på at det føles så helt utrolig godt å få utløp for så utrolig mye, er jeg redd det er fort gjort å ri på den nesten berusende bølgen av happyness...

Har du lest boka "Mitt urolige sinn" av Kay Jamison? Hun er en psykiater som skriver om sin egen sykdom. Hun skriver om hvor vanskelig det var for henne å skulle gi avkall på oppturene (som dessverre ble etterfulgt av dype depresjoner).

[lealaus]

Har du lest boka "Mitt urolige sinn" av Kay Jamison? Hun er en psykiater som skriver om sin egen sykdom. Hun skriver om hvor vanskelig det var for henne å skulle gi avkall på oppturene (som dessverre ble etterfulgt av dype depresjoner).

Ja, har lest den - flere ganger og finner mye klangbunn i den. Har også lest "Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve" av Ann Heberlein og finner mye klangbunn der også. Det er vel de to bøkene som har gitt meg mest i forhold til å føle at jeg finner gjenkjennelse og forståelse.