Forhold og borderline

[Gjest Fortvilet nå]

Jeg har skrevet tidligere her inne om forhold og borderline. Det er ei stund siden nå, nærmere bestemt høst 2010 og utover.

Det er sikkert ingen som husker det, så skal prøve å fortelle litt om bakgrunnen.

Vi traff hverandre sommeren 2010 og hang mye sammen før vi ble ordentlig sammen i september 2010. Vi flytta sammen i begynnelsen av mars i hans leilighet og bodde der til begynnelsen av juni 2010. Da flytta vi til min leilighet og har bodd sammen siden. Så nå har vi bodd sammen i snart elleve måneder. Det er utrolig at det har gått så lang tid. Vi forlovet oss forrige lørdag. Så nå har vi vært forlovet i ei hel uke.

Det er mer enn jeg noen gang forventet. Ikke trodde jeg han noen gang skulle fri. Til MEG - den psyke jenta som er forstyrret av borderline. Kanskje de siste årene har det vært mer PTSD og mindre pf.

Men saken er den at jeg er så ekstremt usikker og redd for avvisning..jeg klarer ikke noe, jeg er ekstremt sjalu. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette, og jeg er snart desperat etter å slippe å ha det sånn. Men jeg vet ikke hvordan. Forhistorien er vel mange svik. Og jeg vet jeg burde stole på han, men jeg vet ikke hvordan. Så derfor gjør det så vondt. Jeg ønsker ikke å utsette min forlovede for dette, for han må jo, som meg ha det godt i dette forholdet.

Og jeg klarer heller ikke dette lenger. Heldigvis ser han og sier at jeg er et veldig godt menneske. Det gjør godt, men klarer ikke helt tro han. Hva er det med meg som er så bra da? Fatter det ikke. Kunne ønske jeg gjorde.

Jeg har problemer med at han er med venner osv. Selv om han aldri er det. I dag prøvde jeg å vise interesse. Ved å bli med til en venn av han. Men hn var ikke hjemme. Heldigvis, tenkte jeg. For jeg har sosial angst og er "redd" folk. Redd de skal se hvilken taper jeg er. Mange sier jeg er pen og vakker. Fatter ikke hva de ser i meg. Føler meg bare som et skall som inneholder ingenting annet enn tomhet.

Jeg takler også dårlig at han kan være stille og fjern i blant. Da føler jeg meg avvist og verdiløs. Det er vondt å ha det sånn.

Vet jeg må og bør slippe han fri til å leve et liv. Og jeg VIL jo det. For jeg elsker han. Og jeg vil han bare godt. Men jeg vet ikke om jeg klarer...for tenk om han finner en annen. Selv om han sier han ikke vil det og jeg innerst inne tror han. Selv om jeg ikke føler meg "bra nok".

Spørsmålet er hva jeg skal gjøre med dette, Håper på å få noen råd her..

[Agarthian]

Du ER det mest verdifulle han har For han er du den ultimate skjønnhet. Slapp av, ikke tenk så mye, prøv heller å nyt situasjonen, siden du vet at du er elsket

[Gjest Been there, done that, øver fremdeles]

Hva hvis du prøver å få til et aldri så lite kunststykke

Hva om du først setter opp et mål, prøver å forestille deg hvordan du helst vil føle deg, hvordan du helst vil være, hvordan vil du at livet ditt skal være? Ta gjerne utgangspunkt i noen sunne bra mennesker du vet av som har taklet både fremgang, hverdag og store nederlag med verdighet og styrke.

Ta med ting som forhold vs. vennskap, alenetid og hobbyer-balanse, indre dialog, egenskaper (utforskningslyst, viljestyrke, positivitet, kommunikasjonsevner)

Så: tørre å risikere å bli såret igjen.

Tenke: Blir du såret, ja, så greier du det! Nå er du jo voksen, og da er du i stand til å takle det.

Da slapper du mer av. Du dytter grensene dine. Så kan du komme videre på veien mot det du har som mål.

Ideen er at du skal komme dithen at du føler deg trygg, selvbærende og fleksibel.

Da tror jeg sjansen for at han skal avvise deg også minker veldig, fordi det er så mye mer attraktivt for andre å forholde seg til en som "er seg selv", i seg selv. Det blir en vinn-vinn-situasjon for begge to, og andre du omgås også. Tror også man får enda mindre grunn til å være sjalu, fordi sjansen for å bli forlatt minker. Blir du full nok av deg selv på en bra måte, er ikke alle andre en trussel lenger. Når han er litt stille, så kommer du etter hvert til å heller tenke: Ja ja, og så tenke på noe annet, gå og gjør noe annet for deg selv. Fordi du er du, en trygg og voksen person som overlever helt fint uten hans 100% oppmerksomhet hele tiden, du lar han være seg, et menneske som også har sine egne behov og som ikke alltid er fokusert på deg. Det går helt fint, det.

For å komme dit, må du virkelig ville hoppe i noe nytt, ukjent og spennende. Når du så får lyst til å klamre deg til de samme gamle følelsene og reaksjonene igjen, må du lære deg å styre deg selv tilbake til lysten og viljen til å fortsette på den nye veien.

[Gjest Been there, done that, øver fremdeles]

Hva hvis du prøver å få til et aldri så lite kunststykke

Hva om du først setter opp et mål, prøver å forestille deg hvordan du helst vil føle deg, hvordan du helst vil være, hvordan vil du at livet ditt skal være? Ta gjerne utgangspunkt i noen sunne bra mennesker du vet av som har taklet både fremgang, hverdag og store nederlag med verdighet og styrke.

Ta med ting som forhold vs. vennskap, alenetid og hobbyer-balanse, indre dialog, egenskaper (utforskningslyst, viljestyrke, positivitet, kommunikasjonsevner)

Så: tørre å risikere å bli såret igjen.

Tenke: Blir du såret, ja, så greier du det! Nå er du jo voksen, og da er du i stand til å takle det.

Da slapper du mer av. Du dytter grensene dine. Så kan du komme videre på veien mot det du har som mål.

Ideen er at du skal komme dithen at du føler deg trygg, selvbærende og fleksibel.

Da tror jeg sjansen for at han skal avvise deg også minker veldig, fordi det er så mye mer attraktivt for andre å forholde seg til en som "er seg selv", i seg selv. Det blir en vinn-vinn-situasjon for begge to, og andre du omgås også. Tror også man får enda mindre grunn til å være sjalu, fordi sjansen for å bli forlatt minker. Blir du full nok av deg selv på en bra måte, er ikke alle andre en trussel lenger. Når han er litt stille, så kommer du etter hvert til å heller tenke: Ja ja, og så tenke på noe annet, gå og gjør noe annet for deg selv. Fordi du er du, en trygg og voksen person som overlever helt fint uten hans 100% oppmerksomhet hele tiden, du lar han være seg, et menneske som også har sine egne behov og som ikke alltid er fokusert på deg. Det går helt fint, det.

For å komme dit, må du virkelig ville hoppe i noe nytt, ukjent og spennende. Når du så får lyst til å klamre deg til de samme gamle følelsene og reaksjonene igjen, må du lære deg å styre deg selv tilbake til lysten og viljen til å fortsette på den nye veien.

En liten ting til:

Husk at menn er som gummistrikk.

De trekker seg bort til tider, men om du ikke følger så kommer de tilbake

Altså: La han trekke seg bort og være litt innesluttet til tider. Merk at ved å slappe av, sentrere deg selv, være deg selv og føle deg bra, så kommer han tilbake og er kjærlig igjen.

Øv på denne vekslingen av nærhet og følelsen av å være din egen person som takler at den andre er litt for seg selv. Jo mer fleksibilitet du greier å opparbeide deg der, jo utrolig mye lettere blir alt

[Madelenemie]

Hei!

Du må slutte å forholde deg til følerier, spør han rett ut, du får et svar, er det upresist spør videre til det er plassert, svaret du får er det viktige.

Når mennesker sier du er vakker, er du det, ingen sier det til meg, jeg tror jeg er sånn midt på, ikke stygg, ingen modell, det bryr meg mindre om, vil bare se okey ut i speilet for min egen del.

Min mann sa jeg er søt, men det er jo noe annet enn vakker.

Tror ikke mennesker sier sånt hvis de ikke virkelig mener det.

Det satt en dame ved siden av meg i kirken i dag, hun sang så vakkert at jeg snudde meg og så på henne, fikk så lyst til å si at hun sang seg inn i mitt hjerte. Jeg sluttet å synge selv, for ville bare høre vær tone, hun hørtes ut som nympeparakitten min, men var et menneske

Jeg blir sliten av følerier, jeg liker forklaringer, ferdig da vet man akkurat hvordan saken er, også trenger man ikke tenke mer på den saken.

Lykke til.

[Gjest Fortvilet nå]

Hei!

Du må slutte å forholde deg til følerier, spør han rett ut, du får et svar, er det upresist spør videre til det er plassert, svaret du får er det viktige.

Når mennesker sier du er vakker, er du det, ingen sier det til meg, jeg tror jeg er sånn midt på, ikke stygg, ingen modell, det bryr meg mindre om, vil bare se okey ut i speilet for min egen del.

Min mann sa jeg er søt, men det er jo noe annet enn vakker.

Tror ikke mennesker sier sånt hvis de ikke virkelig mener det.

Det satt en dame ved siden av meg i kirken i dag, hun sang så vakkert at jeg snudde meg og så på henne, fikk så lyst til å si at hun sang seg inn i mitt hjerte. Jeg sluttet å synge selv, for ville bare høre vær tone, hun hørtes ut som nympeparakitten min, men var et menneske

Jeg blir sliten av følerier, jeg liker forklaringer, ferdig da vet man akkurat hvordan saken er, også trenger man ikke tenke mer på den saken.

Lykke til.

Hei

Jeg sliter veldig med følerier, det er sant. Så jeg gjør som du foreslår og jeg spør. Men jeg synes det blir for mange spørsmål, og det plager meg. Lurer på hvor mye han skal tåle. Han har gjort det hittil, og nå er vi forlovet. Men jeg vil ikke at dette skal forsure tilværelsen for oss. Men jeg leter fremdeles etter fasiten for hvordan spørre mindre om ting jeg er redd for. Det som også er litt ekkelt, er at jeg har det med å "finne" ting med han som gjør meg lei meg eller trist. Det er som om jeg er ute etter å "ta han". Og jeg kan forstå veldig godt at han kan oppfatte det sånn. Samtidig er det ikke meningen min, jeg er bare ute etter å forsikre meg. Men må gjøre noe med dette. Vil ha det best mulig i forholdet.

[Gjest Fortvilet nå]

En liten ting til:

Husk at menn er som gummistrikk.

De trekker seg bort til tider, men om du ikke følger så kommer de tilbake

Altså: La han trekke seg bort og være litt innesluttet til tider. Merk at ved å slappe av, sentrere deg selv, være deg selv og føle deg bra, så kommer han tilbake og er kjærlig igjen.

Øv på denne vekslingen av nærhet og følelsen av å være din egen person som takler at den andre er litt for seg selv. Jo mer fleksibilitet du greier å opparbeide deg der, jo utrolig mye lettere blir alt

Hei og takk for gode råd!

Bra du minnet meg på dette, fokuset mitt har vært altfor mye på han, og ikke på meg. Jeg har glemt å "sentrere" meg selv, og jeg har faktisk ikke tenkt på det engang. Kanskje bør jeg øve meg på dette, og å være opptatt av egne ting og egne tanker. Ikke la hans vibber (eller det jeg innbiller meg er vibber..) styre alt. Men at slik jeg vil ha det, kommer innenfra. Vanskelig dette her, og vet ikke helt hvordan få det til, men er viktig å være obs på det.

[Gjest Fortvilet nå]

Du ER det mest verdifulle han har For han er du den ultimate skjønnhet. Slapp av, ikke tenk så mye, prøv heller å nyt situasjonen, siden du vet at du er elsket

Jeg skal gjøre så godt jeg kan :-)

På mange måter så vet jeg dette, rart at tvilen kommer snikende allikevel. Akkurat som om jeg ikke klarer å stole på dette. Når det er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant, tenker jeg. Men kanskje er det min tur å ha det godt nå.

[Madelenemie]

Hei

Jeg sliter veldig med følerier, det er sant. Så jeg gjør som du foreslår og jeg spør. Men jeg synes det blir for mange spørsmål, og det plager meg. Lurer på hvor mye han skal tåle. Han har gjort det hittil, og nå er vi forlovet. Men jeg vil ikke at dette skal forsure tilværelsen for oss. Men jeg leter fremdeles etter fasiten for hvordan spørre mindre om ting jeg er redd for. Det som også er litt ekkelt, er at jeg har det med å "finne" ting med han som gjør meg lei meg eller trist. Det er som om jeg er ute etter å "ta han". Og jeg kan forstå veldig godt at han kan oppfatte det sånn. Samtidig er det ikke meningen min, jeg er bare ute etter å forsikre meg. Men må gjøre noe med dette. Vil ha det best mulig i forholdet.

Hei!

Spørre er en lur ting,

så må du akseptere svaret,

Du kan jo også si, "Jeg kommer til å spørre deg mange spørsmål fremover, dette fordi jeg ønsker vi skal få det bra og jeg skal slippe bli usikker inni meg". Dette kan du gjenta samt tilføye, "Håper du forstår".

De som bor med meg har måttet venne seg til spørsmål, for jeg ser ikke hvilket humør noen er i, og av og til vil jeg jo vite det, og mange andre ting.

Håper det går bedre for deg etter hvert og at han vil hjelpe deg med å bli trygg inni deg:)