Feiler det meg noe?

[Gjest forvirra tenåring]

Hei. Er en jente på 17 år. Har hatt problemer fra jeg var liten med psykisk misshandling fra min stefar. Har slitt med selvfølelse osv. Og nå når jeg ble eldre fant jeg meg en kjæreste som ikke akkurat er så snill han heller. Vi har vært ilag fra jeg var 15, Han er 25. Jeg sliter med at i sosiale sammenhenger kan jeg bli rød i ansiktet når jeg skal prate,redd for at jeg skal si noe feil. også begynner jeg å svette mye. Også har jeg begynt å bli usikker på ting kjæresten min sier, å andre, at jeg kanskje har hørt feil liksom. Kanskje ikke di sa det jeg trodde? Føler meg så teit når det skjer. Men har hatt psykiske problemer før, som jeg har kommet meg igjennom uten å ha fortalt det til noenr. Men igår skjedde det samme på nytt. Satt å prata me kjæresten, åsså kommenterte han at jeg var så rød i ansiktet (på en frekk måte), å han vet at jeg har slitt med akkurat det), Og jeg fikk helt panikk liksom. Fordi jeg følte selv d var respektløst, at han gjorde det når jeg pratet med han om noe alvorlig, og når han vet at jeg har slitt med det. Så da ble hele situasjonen enda værre.... Hadde kranglet tidligere på dagen også, hvis det har noe å si. Har ikke brukt å fått sånn foran han , før igår. Så etterpå så begynte jeg med å tvile igjen. Sa han det? i så fall, hvorfor? osv Er jeg helt på jordet???? Føler meg som verdens dummeste. Å di gangene jeg har fått sånn, føles det nesten ut som jeg ikke er i min egen kropp på en måte. Som om jeg får ett støt i 2sek sånn nervøshet som kommer plutselig. Det har jeg hatt sånn ca 3 ganger. Er det noe galt med meg ? OGSÅ Når jeg møtte kjæresten min , var jeg så opptatt med han at jeg klarte ikke skolen. Og dette året måtte jeg droppe ut, for jeg klarte ikke sitte på skolen, når kjæresten min satt hjemme å kranglet med meg å var frekk. Han har vært utro, dyttet meg osv.. En stund var jeg så deppa at jeg lå i senga å skreik i 1 uke uten at jeg skjønte selv hva det var. Familien min hater han. Sier jeg kan få mye bedre, siden han bruker dop, og gjør at jeg blir lei meg nesten hele tiden. Jeg er ikke stygg eller noe. Tvert i mot. Jeg kan være flink når jeg vil. Går jeg inn for noe så blir det bra.. Å jeg kan gå kledd i hva jeg vil, spise hva jeg vil. Sånne bekymringer har jeg ikke. Men alt det andre, jeg vil ikke bli flau. Før var jeg utadvendt, å nå er jeg bare sjenert. Rotete innlegg, må bare få sagt alt jeg tenker på. Tenkte du kanskje måtte vite litt mer om meg for å kunne hjelpe meg til å vite hva som er galt Har ingen ordentlige venniner. Jeg er til å stole på og alt det der. Men problemet er vel heller at jeg ikke trives med dem jeg har. Jeg liker ikke sladder, (går inn det ene øret, ut det andre) Drama, krangling osv og jeg liker ikke folk som er mer opptatt av penger enn andre viktige verdier (i mine øyne). Er ikke sånn at jeg absolutt ikke ''liker'' dem, men vi er liksom ikke på bølgelengde. Føler jeg ikke finner noen som er mer lik meg. Å nå er bare hele livet mitt så å si ødelagt. Prøver å finne glede i små ting i hverdagen som faktisk egentlig er det man skal være glad for. Men jeg har rotet det så til! Skolen, familien osv. Og nå hemmes jeg av det med å bli flau.

[Lillemus]

Du må komme deg bort fra denne såkalte "kjæresten" i alle fall! Han gjør ingenting godt for deg, han trekker deg bare ned og gjør det hele enda verre. Mobiliser alt du eier og har av styrke og mot og gjør det slutt så fort som mulig. Har du noen voksne du kan snakke med om kan støtte deg? Helsesøster, tante, mor eller far?

[Gjest ambrose]

Det er mye i innlegget ditt som tyder på at du bør komme deg utav dette forholdet. Du bør bryte allerede nå, for jo lenger du venter med det, dess verre blir det å komme seg ut av det, for til slutt sitter du igjen med null selvfølelse og han har deg i sin hule hånd.

Han bryter deg ned, jente. Han tar fra deg selvtillit og selvfølelse. Han mishandler deg og han bruker dop.

Du fortjener bedre enn som så. Du er ung og har hele livet foran deg, du har god tid på å finne mannen i ditt liv enda, og du må ikke godta å ha det slik resten av livet. IKKE følg i din mors fotspor!

Jeg vil på det sterkeste råde deg til å ta kontakt med fastlegen din for å få hjelp til å bearbeide dette som du nå går gjennom. Det kan også være at du har en sosial fobi, og det finnes det god behandling for.

Jeg synes det er fint at du har funnet ut hvem du trives sammen med av venner også, det handler vel litt om å "finne seg selv" som det så fint heter :-)

Jeg ønsker deg masse lykke til videre, og jeg håper at du kommer deg utav dette forholdet NÅ.

[Gjest forvirra tenåring]

Du må komme deg bort fra denne såkalte "kjæresten" i alle fall! Han gjør ingenting godt for deg, han trekker deg bare ned og gjør det hele enda verre. Mobiliser alt du eier og har av styrke og mot og gjør det slutt så fort som mulig. Har du noen voksne du kan snakke med om kan støtte deg? Helsesøster, tante, mor eller far?

Ja jeg har noen som kan støtte meg.

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten ham. Vi er så knyttet sammen. Forrige gang jeg gjorde det slutt satt han å hylskreik til meg, å sa han holdt på å dø. Å jeg hadde ikke samvittighet til noe annet enn å bare dra tilbake

[Lillemus]

Ja jeg har noen som kan støtte meg.

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten ham. Vi er så knyttet sammen. Forrige gang jeg gjorde det slutt satt han å hylskreik til meg, å sa han holdt på å dø. Å jeg hadde ikke samvittighet til noe annet enn å bare dra tilbake

''Forrige gang jeg gjorde det slutt satt han å hylskreik til meg, å sa han holdt på å dø. Å jeg hadde ikke samvittighet til noe annet enn å bare dra tilbake''

Det sier han bare for ikke å miste makten over deg. Han holder slettes ikke på å dø, det er bare vissvass. Kom deg unna!