Hvis man har en grensepsykose

[Gjest lurer bare litt på dette]

Er det da best å oppholde seg i Norge eller Sverige. Hvilken side av grensen er best? Jeg får høre at jeg er sånn grensepsykotisk noen ganger. Lurer egentlig på hva dette betyr?

[Gjest Psyk av alt]

Hehe!

[cathlin]

Det betyr at du har enkelte symptomer på psykose, uten å være psykotisk.

[Gjest lurer bare litt på dette]

Det betyr at du har enkelte symptomer på psykose, uten å være psykotisk.

Tusen takk for svar.

[XbellaX]

hahahahahahahahahahahaha!! :-D

Den gikk rett i mitt hjerte.

[Gjest ambrose]

hahahahahahahahahahahaha!! :-D

Den gikk rett i mitt hjerte.

Til meg også

[Gjest trorjegda]

Du får sjekke om dette kan være en fylkesgrensepsykose det er snakk om før du evnt flytter til Sverige eller til Norge avhengig av hvor du bor.

[Gjest flere synspunkter]

Ha ha ha!

:-)

[Gjest flere synspunkter]

Du har super humor!!!! :-)

Grensepsykotisk - tror det kan være så enkelt som at man f.eks. tror at "alle misliker en" under en depresjon. Det er jo en forvrengning virkeligheten, og intelektuelt sett kan man likevel ha i bakhodet at dette faktisk er ens egne vrangforestillinger.

Hvis man er psykotisk, skiller man ikke lenger mellom egne tanker og omverdenen.

Spent på NHDs definisjon.

[Gjest Psyk av alt]

Du har super humor!!!! :-)

Grensepsykotisk - tror det kan være så enkelt som at man f.eks. tror at "alle misliker en" under en depresjon. Det er jo en forvrengning virkeligheten, og intelektuelt sett kan man likevel ha i bakhodet at dette faktisk er ens egne vrangforestillinger.

Hvis man er psykotisk, skiller man ikke lenger mellom egne tanker og omverdenen.

Spent på NHDs definisjon.

Slik var det/er det for meg: Jeg har en stemme i hodet. Denne stemmen sier kun stygge ting til meg selv. Men jeg vet at det er mine egne tanker. Det kan typisk være slik at om jeg ser meg selv i speilet så sier hodet automatisk: Støgga, jævla hore etc.

Jeg kan tenke at jeg hører hva barn tenker og føle hva de føler.

jeg har svært mye påtrengende bilder/flash av at jeg er hengt, at nå døde det noen, jeg kræsjer med bil, mitt barn har tatt sitt liv.

Jeg har svært mange mareritt, nesten hver eneste natt uansett om jeg er grensepsykotisk eller ikke. De er veldig levende og dreier seg utelukkende om død, lemlestelse og bedervelse. Dette er utrolig slitsomt, det pågår koninuerlig og farger dagen min.

Tvangstanker/synsbedrag og stemmen er nesten borte ved bruk av fluanxol 0,5 mg x 5 om dagen.

Men funksjonsnivået mitt er svært lavt..

[Gjest lurer bare litt på dette]

Du får sjekke om dette kan være en fylkesgrensepsykose det er snakk om før du evnt flytter til Sverige eller til Norge avhengig av hvor du bor.

Vet du om det er noen forskjell i behandlingen av en riksgrensepsykose og en fylkesgrensepsykose?

[Gjest flere synspunkter]

Slik var det/er det for meg: Jeg har en stemme i hodet. Denne stemmen sier kun stygge ting til meg selv. Men jeg vet at det er mine egne tanker. Det kan typisk være slik at om jeg ser meg selv i speilet så sier hodet automatisk: Støgga, jævla hore etc.

Jeg kan tenke at jeg hører hva barn tenker og føle hva de føler.

jeg har svært mye påtrengende bilder/flash av at jeg er hengt, at nå døde det noen, jeg kræsjer med bil, mitt barn har tatt sitt liv.

Jeg har svært mange mareritt, nesten hver eneste natt uansett om jeg er grensepsykotisk eller ikke. De er veldig levende og dreier seg utelukkende om død, lemlestelse og bedervelse. Dette er utrolig slitsomt, det pågår koninuerlig og farger dagen min.

Tvangstanker/synsbedrag og stemmen er nesten borte ved bruk av fluanxol 0,5 mg x 5 om dagen.

Men funksjonsnivået mitt er svært lavt..

Det må være utrolig vondt å ha det sånn! Og man må kjempe hele tiden. Ja, dette er vel grensepsykose også, men en mye tøffere versjon enn jeg har opplevd.

Håper du har noen å snakke med om dette. Jeg leste på internett noen innlegg av folk som hadde vært innlagt på psykiatrisk sykehus - blant annet pga psykoser. De hadde kommet seg ut av det igjen - og mente at forståelse av psykoser i større grad burde ses på som en mulighet å finne veien ut mer enn noe farlig som bare måtte medisineres bort.

Er du i terapi hvor du kan snakke om psykosene dine og finne nøklene til å komme ut av dette?

En stor og god klem til eg!

[Gjest Psyk av alt]

Det må være utrolig vondt å ha det sånn! Og man må kjempe hele tiden. Ja, dette er vel grensepsykose også, men en mye tøffere versjon enn jeg har opplevd.

Håper du har noen å snakke med om dette. Jeg leste på internett noen innlegg av folk som hadde vært innlagt på psykiatrisk sykehus - blant annet pga psykoser. De hadde kommet seg ut av det igjen - og mente at forståelse av psykoser i større grad burde ses på som en mulighet å finne veien ut mer enn noe farlig som bare måtte medisineres bort.

Er du i terapi hvor du kan snakke om psykosene dine og finne nøklene til å komme ut av dette?

En stor og god klem til eg!

Psykologen min sier det ikke er grensepsykose, bare naturlige reaksjoner på alt jeg har opplevd i livet.

Fastlegen mener det er grensepsykose og har større "forsåelse".

Jeg har gått i terapi i 7 år. Psykologen mener at jeg er gjennomanalysert og alle negative symptomer jeg forsøker å snakke om nå bli "avfeid" med at jeg er redd for livet, leve livet.

Jeg føler meg psyk. Det er frustrerende og jeg kjenner at jeg er veldig trist pga dette når jeg skriver nå.

[Gjest Psyk av alt]

Det må være utrolig vondt å ha det sånn! Og man må kjempe hele tiden. Ja, dette er vel grensepsykose også, men en mye tøffere versjon enn jeg har opplevd.

Håper du har noen å snakke med om dette. Jeg leste på internett noen innlegg av folk som hadde vært innlagt på psykiatrisk sykehus - blant annet pga psykoser. De hadde kommet seg ut av det igjen - og mente at forståelse av psykoser i større grad burde ses på som en mulighet å finne veien ut mer enn noe farlig som bare måtte medisineres bort.

Er du i terapi hvor du kan snakke om psykosene dine og finne nøklene til å komme ut av dette?

En stor og god klem til eg!

Har du opplevd grensepsykose?

Evt. hvordan var det for deg?

Var det en psykiater/psykolog som sa det var grensepsykose?

Masse spørsmål

[Gjest flere synspunkter]

Psykologen min sier det ikke er grensepsykose, bare naturlige reaksjoner på alt jeg har opplevd i livet.

Fastlegen mener det er grensepsykose og har større "forsåelse".

Jeg har gått i terapi i 7 år. Psykologen mener at jeg er gjennomanalysert og alle negative symptomer jeg forsøker å snakke om nå bli "avfeid" med at jeg er redd for livet, leve livet.

Jeg føler meg psyk. Det er frustrerende og jeg kjenner at jeg er veldig trist pga dette når jeg skriver nå.

Faren med mangeårig terapi er at det KAN bli for mye problemfokus - stadig analyse av forkaringer på "hvorfor man har problemer". Ubevisst kan man da bli sittende igjen med en identitet og et selvbilde knyttet til at man er "psyk". Og psykologer er dessuten også feilbarlige mennesker i et system - akkurat som deg og meg.:-)

Tror psykologen din virkelig vil hjelpe deg med å få deg bort fra ditt eget problemfokus, men det slår feil ut overfor deg kanskje fordi - etter det du sier - hun har en alt for fasit-aktig definisjon av "hvofor du har problemer" igjen.

Jeg synes det er veldig viktig å ikke bare avvise det man i psykiatrien kaller "psykoser" eller "grensepsykoser", men heller bruke dem som nøkler til å finne løsninger og veien ut av dem. Nesten som å tolke drømmer. Jeg betraker psykoser som at man ikke lenger klarer å skille mellom egne tanker og omverdenen/"virkeligheten".

At du kun får "grensepsykoser" og ikke "psykoser" forteller meg at du har meget god intellektuell kontroll. Det lover godt for at du kan komme ut av dette med de rette midlene for deg.

Problemfokus i seg selv kan etter min mening være med på å skape det jeg også kunne kalt "grensepsykotiske" reaksjoner - fordi hjernen begynner å "leve sitt eget liv" for å takle følelsene som oppstår i oss. Vi mennesker reagerer ubevisst på mange ting - og se blant annet hvordan dette utnyttes i salg.

Jeg opplevde for øvrig at en psykolog (med veldig gode intensjoner) begynte å behandle meg for "sosiale atferdsvansker" jeg faktisk ikke hadde - fordi jeg selv trodde og snakket om at jeg alltid "kom i konflikt med andre". Da skapte det en "grensepsykotitsk" tilstand hos meg - i form av at jeg trodde alle hatet meg - og hadde drømmer/mareritt om at folks ansikter plutselig ble til monsterfjes som utstrålte ren ondskap. Smiler litt av dette nå.

I virkeligheten rotet jeg meg borti folk som ikke var bra for meg - og som speilet meg negativt fordi DE hadde behov for å føle seg større enn noen. Med mitt lave selvbilde, var jeg bare TAKKNEMLIG for at NOEN ville være sammen med MEG! :-).

Jeg vet noe om å slite psykisk fordi jeg har bipolar lidelse (anerkjenner selv denne diagnosen), dvs har en medfødt sårbarhet for å få endringer i stemningsleiet (svinge mellom depresjoner og overdreven oppstemthet). Har opplevd såkal "grensepsykose" flere ganger, og de har alltid samme mønster og utløses av det samme.

Jeg fant veien ut av den "tunge tilværelsen" ved å analysere mine egne vrangforestillinger med løsningsfokus- ikke problemfokus.

Endret kostholdet og begynte å ta tilskudd av essensielle fettsyrer. (omega 3, 6 og 9 i forholdet 2:1:1 - Har også fått meg personlig trener. Tar ekstra mye av essensielle fettsyrer, men ikke den dårlige typen man kjøper i vanlige matbutikker.

Derfor takler hjernen min stress bedre enn noen gang før! De "grensepsykotiske tilstandene" kommer ikke lenger i så sterk grad fordi jeg tilfører hjernen og kroppen min mer energi.

[Gjest Psyk av alt]

Faren med mangeårig terapi er at det KAN bli for mye problemfokus - stadig analyse av forkaringer på "hvorfor man har problemer". Ubevisst kan man da bli sittende igjen med en identitet og et selvbilde knyttet til at man er "psyk". Og psykologer er dessuten også feilbarlige mennesker i et system - akkurat som deg og meg.:-)

Tror psykologen din virkelig vil hjelpe deg med å få deg bort fra ditt eget problemfokus, men det slår feil ut overfor deg kanskje fordi - etter det du sier - hun har en alt for fasit-aktig definisjon av "hvofor du har problemer" igjen.

Jeg synes det er veldig viktig å ikke bare avvise det man i psykiatrien kaller "psykoser" eller "grensepsykoser", men heller bruke dem som nøkler til å finne løsninger og veien ut av dem. Nesten som å tolke drømmer. Jeg betraker psykoser som at man ikke lenger klarer å skille mellom egne tanker og omverdenen/"virkeligheten".

At du kun får "grensepsykoser" og ikke "psykoser" forteller meg at du har meget god intellektuell kontroll. Det lover godt for at du kan komme ut av dette med de rette midlene for deg.

Problemfokus i seg selv kan etter min mening være med på å skape det jeg også kunne kalt "grensepsykotiske" reaksjoner - fordi hjernen begynner å "leve sitt eget liv" for å takle følelsene som oppstår i oss. Vi mennesker reagerer ubevisst på mange ting - og se blant annet hvordan dette utnyttes i salg.

Jeg opplevde for øvrig at en psykolog (med veldig gode intensjoner) begynte å behandle meg for "sosiale atferdsvansker" jeg faktisk ikke hadde - fordi jeg selv trodde og snakket om at jeg alltid "kom i konflikt med andre". Da skapte det en "grensepsykotitsk" tilstand hos meg - i form av at jeg trodde alle hatet meg - og hadde drømmer/mareritt om at folks ansikter plutselig ble til monsterfjes som utstrålte ren ondskap. Smiler litt av dette nå.

I virkeligheten rotet jeg meg borti folk som ikke var bra for meg - og som speilet meg negativt fordi DE hadde behov for å føle seg større enn noen. Med mitt lave selvbilde, var jeg bare TAKKNEMLIG for at NOEN ville være sammen med MEG! :-).

Jeg vet noe om å slite psykisk fordi jeg har bipolar lidelse (anerkjenner selv denne diagnosen), dvs har en medfødt sårbarhet for å få endringer i stemningsleiet (svinge mellom depresjoner og overdreven oppstemthet). Har opplevd såkal "grensepsykose" flere ganger, og de har alltid samme mønster og utløses av det samme.

Jeg fant veien ut av den "tunge tilværelsen" ved å analysere mine egne vrangforestillinger med løsningsfokus- ikke problemfokus.

Endret kostholdet og begynte å ta tilskudd av essensielle fettsyrer. (omega 3, 6 og 9 i forholdet 2:1:1 - Har også fått meg personlig trener. Tar ekstra mye av essensielle fettsyrer, men ikke den dårlige typen man kjøper i vanlige matbutikker.

Derfor takler hjernen min stress bedre enn noen gang før! De "grensepsykotiske tilstandene" kommer ikke lenger i så sterk grad fordi jeg tilfører hjernen og kroppen min mer energi.

Ja, jeg har tenkt på at jeg har gått for lenge i terapi og ikke er "gjennomanalysert" som psykologen sier, men heller "overanalysert".

Vi har snakket om "psykosene", noe hun ikke har satt navn på. Og hun mener det stammer fra traumer tidligere i livet. Det forstår jeg, det er logisk. Men vi kommer ikke lenger..

Jeg vet ihvertfall hva jeg skal snakke om i neste time. Jeg er deprimert på 10 året. Jeg orker ikke mer depresjon. Er også enda litt mer deprimert nå enn ellers og jeg kjenner at jeg blir meget oppgitt.

NHD har sagt han råder meg til en ny utredning hos psykiater før noe annet blir gjort. Så har alerede bestillt time hos fastlegen for rekvisisjon. Fikk time om to uker. Lenge å vente.

Takk for historien din.

[Gjest flere synspunkter]

Har du opplevd grensepsykose?

Evt. hvordan var det for deg?

Var det en psykiater/psykolog som sa det var grensepsykose?

Masse spørsmål

Jeg leste om psykoser og fikk en god defininisjon på det.

En psykotisk tilstand ble definert som at det "ikke lenger er noe skille mellom egne tanker og omverdenen". Da forstod jeg at "grensepsykose" antakelig er at man fremdeles har intelektuell kontroll og evner å stoppe følelsene i å ta overhånd. Man klarer fortsatt å skille mellom egne tanker og "virkeligheten", men de stadig tilbakevendende tankene man f.eks. har om død, ulykke og/eller avvisning plager en likevel. Enormt slitsomt i lengden, for jeg opplevde det i mitt tilfelle som en slags "nedsatt bevissthetstilstand". Fikk et sags "tunnellsyn", hvor jeg ikke klarte å løse utfordringene mine på en måte som gjorde meg godt.

Mange folk med psykiske utfordringer er uhyre intelligente, og noen av dem får psykoser. Og kommer ut av denne "tilstanden" igjen ved å finne den rette nøkkelen. Dvs. forstå hva som grunnleggende sett har skapt og utløser en slik psykisk reaksjon.

Når jeg tenkte tilbake i tid på tanker jeg har hatt og hvordan virkeligheten viste seg for meg da jeg fikk mer informasjon, forstod jeg at jeg i noen tilfeller har vært "på grensen til psykotisk".

Psykose er ikke noe negativt moralsk, men en beskrivelse av et fenomen som kan ramme alle - og også såkalt "friske" mennesker kan oppleve grensepsykotiske tilstander - og mange opplever øyeblikk av psykose for den saks skyld også.

Psykoser oppstår etter min mening når følelser tar overhånd og undertrykker intellektet. Hjernen kan faktisk leve sitt eget liv pga stress.

En nøkkel KAN også være å gjøre tiltak for å redusere stress. Hvilke stressfaktorer har du i livet ditt?

Det holder ikke bare å si at du er "redd for å leve" - det er for generelt.

Reduserer du stresset, blir det nok lettere å leve. Da kan du begynne å gå små skritt framover i retning av å leve. En ny verden av små, men verdifulle gleder vil begynne å åpne seg for deg - slik det gjorde for meg.:-)

Hjernen trenger å bli tilført masse energi for å løse utfordringer, og man kan ikke bare snakke seg ut av alt.

Kjempeklem

[Gjest Psyk av alt]

Jeg leste om psykoser og fikk en god defininisjon på det.

En psykotisk tilstand ble definert som at det "ikke lenger er noe skille mellom egne tanker og omverdenen". Da forstod jeg at "grensepsykose" antakelig er at man fremdeles har intelektuell kontroll og evner å stoppe følelsene i å ta overhånd. Man klarer fortsatt å skille mellom egne tanker og "virkeligheten", men de stadig tilbakevendende tankene man f.eks. har om død, ulykke og/eller avvisning plager en likevel. Enormt slitsomt i lengden, for jeg opplevde det i mitt tilfelle som en slags "nedsatt bevissthetstilstand". Fikk et sags "tunnellsyn", hvor jeg ikke klarte å løse utfordringene mine på en måte som gjorde meg godt.

Mange folk med psykiske utfordringer er uhyre intelligente, og noen av dem får psykoser. Og kommer ut av denne "tilstanden" igjen ved å finne den rette nøkkelen. Dvs. forstå hva som grunnleggende sett har skapt og utløser en slik psykisk reaksjon.

Når jeg tenkte tilbake i tid på tanker jeg har hatt og hvordan virkeligheten viste seg for meg da jeg fikk mer informasjon, forstod jeg at jeg i noen tilfeller har vært "på grensen til psykotisk".

Psykose er ikke noe negativt moralsk, men en beskrivelse av et fenomen som kan ramme alle - og også såkalt "friske" mennesker kan oppleve grensepsykotiske tilstander - og mange opplever øyeblikk av psykose for den saks skyld også.

Psykoser oppstår etter min mening når følelser tar overhånd og undertrykker intellektet. Hjernen kan faktisk leve sitt eget liv pga stress.

En nøkkel KAN også være å gjøre tiltak for å redusere stress. Hvilke stressfaktorer har du i livet ditt?

Det holder ikke bare å si at du er "redd for å leve" - det er for generelt.

Reduserer du stresset, blir det nok lettere å leve. Da kan du begynne å gå små skritt framover i retning av å leve. En ny verden av små, men verdifulle gleder vil begynne å åpne seg for deg - slik det gjorde for meg.:-)

Hjernen trenger å bli tilført masse energi for å løse utfordringer, og man kan ikke bare snakke seg ut av alt.

Kjempeklem

Tusen, tusen takk for konsruktivt innspill.

Kjempeklem tilbake.

[Gjest flere synspunkter]

Ja, jeg har tenkt på at jeg har gått for lenge i terapi og ikke er "gjennomanalysert" som psykologen sier, men heller "overanalysert".

Vi har snakket om "psykosene", noe hun ikke har satt navn på. Og hun mener det stammer fra traumer tidligere i livet. Det forstår jeg, det er logisk. Men vi kommer ikke lenger..

Jeg vet ihvertfall hva jeg skal snakke om i neste time. Jeg er deprimert på 10 året. Jeg orker ikke mer depresjon. Er også enda litt mer deprimert nå enn ellers og jeg kjenner at jeg blir meget oppgitt.

NHD har sagt han råder meg til en ny utredning hos psykiater før noe annet blir gjort. Så har alerede bestillt time hos fastlegen for rekvisisjon. Fikk time om to uker. Lenge å vente.

Takk for historien din.

Det er veldig lurt! :-). Men det er ofte en lang kø der - hvor de med dårligst funksjonsevne alltid går foran.

Som sagt har jeg anerkjent for meg selv at jeg har "bipolar lidelse" etter at en psykiater sa dette til meg - noe som nok er en medfødt og arvet sårbarhet - og som faktisk kan bety økt sjanse for å bli traumatisert av konkrete opplevelser .

En diagnose utløste ikke noen ekstra ressurser for meg som er såpass velfungerende, men gir meg i dag retning for hva jeg må gjøre for å unngå dpresjonene mine og "holde meg på jorda". Jeg var ikke enig i psykiariens løsninger på mine problemer, men det hjalp å skjønne at de symtomene jeg hadde var kjent og at det kunne knyttes til noe hjerneorganisk.

Så lenge kosthold og trening fungerer så bra for meg, er jeg personlig ikke villig til å gå på stemningsstabiliserende medisiner. Som i psykiatrien ble sagt var helt avgjørende som behandling for denne lidelsen.

Så jeg foreslår at du jobber med kosthold og trening mens du venter på å komme til utredning. Hadde ikke dette hjulpet meg i det hele tatt, ville jeg uten tvil vært villig til å prøve ut hvllke medisiner som kunne hjelpe meg.

For depresjoner unner jeg ikke en gang min verste fiende!

[Gjest trorjegda]

Vet du om det er noen forskjell i behandlingen av en riksgrensepsykose og en fylkesgrensepsykose?

Jeg vil tro den er den samme, da en grense er en grense lissom. Men jeg er ingen psykolog.