hvor går grensen for sykt/normalt hos tenåringer

[Gjest tålmodigheten tar snart slutt]

Har en ofte utagerende og sur datter på 13 år og som trekker seg inn i seg selv. Hvor går grensen for hva som er sykelig og normal adferd hos en tenåring?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I slike tilfeller ser jeg på funksjon. Om hun mister venner pga det eller hvis skoleprestasjonene går ned, eller det fører til at hun forlater organiserte fritidsaktiviteter.

[Gjest flere synspunkter]

Kan være at hun sliter med noe hun ikke tør si noe om, ikke klarer å sette ord på eller ikke forstår selv en gang.

Kan være noe vanskelig hun har opplevd.

Kan være et mønster/en mekanisme i familien også, selv om ingen vil noen noe vondt eller har dårlige intensjoner.

Kan være at hun blir mobbet på skolen eller fryst ut av andre jenter.

Mange mennesker (generelt) reagerer med følelser på ting som skjer/har skjedd- som f.eks. med uforståelig atferd, surhet, sinne, likegyldighet og tilbaketrekking, men klarer ikke sette ord på hvorfor.

Det er viktig å ikke sykeliggjøre henne, for da tror jeg det kan bli mye verre for henne (og deres forhold).

Hvis dere som foreldre overhodet ikke "når inn til henne" når dere vil snakke med henne om dette, er det kanskje en ide snakke med en dyktig psykolog først og kanskje få noen råd om hvordan dere kan nå inn? Og heller tenke på å søke behandling for psykiske problemer for henne i neste omgang - hvis hun stadig "skrur seg selv ned".

Aldri si til henne at dere "snart mister tålmodigheten", heller at dere er "bekymret for henne og gjerne vil se gladjenta igjen".

Ellers er jo dette et klassisk problem med tenåringer i huset. Jeg er lærer. :-)