Føler meg ikke forstått

[Gjest Ellipse]

Hei,

jeg fungerer for tiden ganske godt(!), men det er ikke uten anstrengelser, for å si det mildt. Jeg kjemper en konstant kamp mot angsten på jobb, og gråter ofte av utmattelse når ettermiddagen/ kvelden kommer.

I det siste har det vært ekstra utfodrende på jobben, noe som nesten har vippet meg av pinnen-men bare nesten!;-) Har imidlertid hatt behov for å slippe ut noe frustrasjon overfor både behandler og nære familiemedlemmer. Men det er visst bedre å holde kjeft...For jeg føler meg overhodet ikke "sett" eller forstått. Blir barebmøtt med kommentarer som; "Dette er da helt normalt! Alle ville blitt slitne/nervøse i den situasjonen du er i" osv. De er så veldig opptatt av å NORMALISERE, alle sammen! Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men blir i alle fall bare ytterligere frustrert over å bli "avfeid" på denne måten. Jeg er ikke bare normalt nervøs, for svarte! Hvis det var tilfelle, hvorfor går jeg da til psykiater? Når jeg foreslår å kutte ut kontakten, blir det derimot baluba..

Forvirrende. Jeg vet hverken hvor jeg har meg selv, eller hvor lenge jeg klarer denne linedansen...

Bare et hjertesukk fra en sliten

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mitt standardspørsmål når noen ikke føler seg forstått:

Hva skulle de andre sagt eller ikke sagt, gjort eller ikke gjort for at du skulle føle deg forstått?

[Gjest Ellipse]

Mitt standardspørsmål når noen ikke føler seg forstått:

Hva skulle de andre sagt eller ikke sagt, gjort eller ikke gjort for at du skulle føle deg forstått?

Skal ikke psykiatere vite sånt? ;-p

Nei, altså, jeg aner ikke! Blir bare så frustrert. Så jeg er altså helt normal jeg da? Bare en "drama queen"?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Skal ikke psykiatere vite sånt? ;-p

Nei, altså, jeg aner ikke! Blir bare så frustrert. Så jeg er altså helt normal jeg da? Bare en "drama queen"?

Problemet med å ikke føle seg forstått ligger hos deg, ikke hos de andre.

Hvordan kan du føle deg forstått når du ikke vet hva du vil ha?

Hvordan kan en vite at en har nådd målet når en ikke vet hvor en skal?

[frosken]

Skal ikke psykiatere vite sånt? ;-p

Nei, altså, jeg aner ikke! Blir bare så frustrert. Så jeg er altså helt normal jeg da? Bare en "drama queen"?

'' Så jeg er altså helt normal jeg da? Bare en "drama queen"?

''

Problemet med slike "normaliseringsutsagn" er at folk reagerer så forskjellig på dem. For noen er det en lettelse å høre at det ikke er så rart at de reagerer og blir stresset siden mange mennesker ville ha reagert på tilsvarende situasjon, mens det for andre oppleves som en bagatellisering av vanskelige følelser.

Det høres ut som om du er inne i en fase hvor du forsåvidt mestrer hverdagslivet - men hvor du fortsatt har mange vanskelige følelser. Du ønsker avlastning, mens den støtten andre tilbyr ikke virker avlastende for deg. Jeg tror det går an å tematisere nettopp dette hos behandler. Forklar at de normaliserende utsagnene gjør at du f.eks. føler at du ikke har "rett" til å være fortvilet.

Dersom man har slitt gjennom lengre tid, og støtten og forståelsen fra behandlere i psykiatrien er blitt et vesentlig innslag i livet, så kan man på sett og vis si at det ikke er så mye på kort sikt "å vinne" på å bli "bedre". På kort sikt vil jo bedringen ofte innebære økte krav i hverdagen, økte krav til å holde ut vanskelige følelser - samtidig som det kan ta lang tid før du føler deg så mye bedre, og det tar også lang tid før livet totalt sett fungerer både psykologisk og sosialt.

Men som sagt; det kan hjelpe å sette ord på at du opplever at "normaliseringsutsagnene" gjør at du føler deg mer alene med de vanskelige følelsene dine.

Det var forøvrig hyggelig å lese at ting går bedre for deg totalt sett (med fare for å ha meldt meg på i "normaliseringshylekoret"...*s*) :-)

[Gjest Ellipse]

'' Så jeg er altså helt normal jeg da? Bare en "drama queen"?

''

Problemet med slike "normaliseringsutsagn" er at folk reagerer så forskjellig på dem. For noen er det en lettelse å høre at det ikke er så rart at de reagerer og blir stresset siden mange mennesker ville ha reagert på tilsvarende situasjon, mens det for andre oppleves som en bagatellisering av vanskelige følelser.

Det høres ut som om du er inne i en fase hvor du forsåvidt mestrer hverdagslivet - men hvor du fortsatt har mange vanskelige følelser. Du ønsker avlastning, mens den støtten andre tilbyr ikke virker avlastende for deg. Jeg tror det går an å tematisere nettopp dette hos behandler. Forklar at de normaliserende utsagnene gjør at du f.eks. føler at du ikke har "rett" til å være fortvilet.

Dersom man har slitt gjennom lengre tid, og støtten og forståelsen fra behandlere i psykiatrien er blitt et vesentlig innslag i livet, så kan man på sett og vis si at det ikke er så mye på kort sikt "å vinne" på å bli "bedre". På kort sikt vil jo bedringen ofte innebære økte krav i hverdagen, økte krav til å holde ut vanskelige følelser - samtidig som det kan ta lang tid før du føler deg så mye bedre, og det tar også lang tid før livet totalt sett fungerer både psykologisk og sosialt.

Men som sagt; det kan hjelpe å sette ord på at du opplever at "normaliseringsutsagnene" gjør at du føler deg mer alene med de vanskelige følelsene dine.

Det var forøvrig hyggelig å lese at ting går bedre for deg totalt sett (med fare for å ha meldt meg på i "normaliseringshylekoret"...*s*) :-)

Nettopp!!!! Du satte ord på det jeg ikke klarte å få fram, eksakt sånn er det! *imponert*

Du setter spikeren på hodet med bl.a. disse beskrivelsene:

''oppleves som en bagatellisering av vanskelige følelser''

''de normaliserende utsagnene gjør at du f.eks. føler at du ikke har "rett" til å være fortvilet.''

Jepp. For jeg tenker jo at jeg burde takle det bedre da, og la være å "syte", ikke sant? Jeg skal prøve å ta det opp i neste terapitime (hvis jeg husker det, for er over 1 mnd. til).

For meg hadde det nok vært bedre å få aksept for at jeg synes jobb-hverdagen er i overkant tøff nå, enn å bli avfeid med at alle har det likedan. De har jo tydeligvis ikke det heller, de fleste - for mange klarer jo både å ta seg av barn/ familie, drive med hobbyer, treffe venner etc. når de kommer hjem fra jobb. For meg er det helt utenkelig. Og akkurat det synes jeg er litt trist. Å mekke sammen en enkel omelett til middag er en bragd:-/ Men jeg tror på at det kan bli bedre med tiden, bare jeg holder ut...:-) Har tross alt kommet LANGT bare det siste året!

Tusen takk for svaret ditt, frosk-like klokt som alltid:-) Opplevde mer støtte i det, enn i alle kommentarene fra familie og behandler...*s* Håper det står bra til med deg?!

[Gjest Ellipse]

Problemet med å ikke føle seg forstått ligger hos deg, ikke hos de andre.

Hvordan kan du føle deg forstått når du ikke vet hva du vil ha?

Hvordan kan en vite at en har nådd målet når en ikke vet hvor en skal?

Se gjerne svaret til frosken- hun forklarer det svært godt. Jeg har vanligvis problemer med å tolke/beskrive (både overfor meg selv, og for andre) hva jeg til enhver tid føler, ønsker og trenger. Tror jeg har litt dårlig kontakt med meg selv på det området.

Noe av grunnen til det, tipper jeg er fordi jeg i årevis har brukt mat som løsning på det meste...?? Finnes det øvelser for å bli bedre på å "forstå seg selv"? Evt. litteraturtips tas også imot med takk.

Jeg er blitt mye bedre enn jeg var-så det er sagt, og tyr bare til overspising ca. 1 gang per uke nå. Men fortsatt er "sug" (etter mat) min første reaksjon på stress og når ting går litt skeis.

[Madelenemie]

Hei!

Når mennesker sier det der med at "det er da helt normalt alle ville blitt slitne" osv... ulike ting og innfallsvinkler, så er det godt ment!

Min psykiater sier det ganske ofte til meg og jeg tenker da ca noe sånt " virkelig, ville alle reagert sånn?", det er fint på sin egen måte, det kobler en opp til alt, og gjør ikke avstanden så stor, det allmineliggjør en del ting og forenkler.

Tror det er bare godt ment, ment som en oppmuntring til å stå på

[Madelenemie]

Nettopp!!!! Du satte ord på det jeg ikke klarte å få fram, eksakt sånn er det! *imponert*

Du setter spikeren på hodet med bl.a. disse beskrivelsene:

''oppleves som en bagatellisering av vanskelige følelser''

''de normaliserende utsagnene gjør at du f.eks. føler at du ikke har "rett" til å være fortvilet.''

Jepp. For jeg tenker jo at jeg burde takle det bedre da, og la være å "syte", ikke sant? Jeg skal prøve å ta det opp i neste terapitime (hvis jeg husker det, for er over 1 mnd. til).

For meg hadde det nok vært bedre å få aksept for at jeg synes jobb-hverdagen er i overkant tøff nå, enn å bli avfeid med at alle har det likedan. De har jo tydeligvis ikke det heller, de fleste - for mange klarer jo både å ta seg av barn/ familie, drive med hobbyer, treffe venner etc. når de kommer hjem fra jobb. For meg er det helt utenkelig. Og akkurat det synes jeg er litt trist. Å mekke sammen en enkel omelett til middag er en bragd:-/ Men jeg tror på at det kan bli bedre med tiden, bare jeg holder ut...:-) Har tross alt kommet LANGT bare det siste året!

Tusen takk for svaret ditt, frosk-like klokt som alltid:-) Opplevde mer støtte i det, enn i alle kommentarene fra familie og behandler...*s* Håper det står bra til med deg?!

Hei!

det er viktig å skille mellom hva du opplever og føler og hva som er!

De ordene er ment som oppmuntring hvordan man oppfatter dem er begrenset til vår oppfattelse.

[Bella Dotte]

Nettopp!!!! Du satte ord på det jeg ikke klarte å få fram, eksakt sånn er det! *imponert*

Du setter spikeren på hodet med bl.a. disse beskrivelsene:

''oppleves som en bagatellisering av vanskelige følelser''

''de normaliserende utsagnene gjør at du f.eks. føler at du ikke har "rett" til å være fortvilet.''

Jepp. For jeg tenker jo at jeg burde takle det bedre da, og la være å "syte", ikke sant? Jeg skal prøve å ta det opp i neste terapitime (hvis jeg husker det, for er over 1 mnd. til).

For meg hadde det nok vært bedre å få aksept for at jeg synes jobb-hverdagen er i overkant tøff nå, enn å bli avfeid med at alle har det likedan. De har jo tydeligvis ikke det heller, de fleste - for mange klarer jo både å ta seg av barn/ familie, drive med hobbyer, treffe venner etc. når de kommer hjem fra jobb. For meg er det helt utenkelig. Og akkurat det synes jeg er litt trist. Å mekke sammen en enkel omelett til middag er en bragd:-/ Men jeg tror på at det kan bli bedre med tiden, bare jeg holder ut...:-) Har tross alt kommet LANGT bare det siste året!

Tusen takk for svaret ditt, frosk-like klokt som alltid:-) Opplevde mer støtte i det, enn i alle kommentarene fra familie og behandler...*s* Håper det står bra til med deg?!

Jeg er litt skuffet på dine vegne over at din behandler ikke skjønner dette. Det skal helst være et riktig forhold mellom "normalisering" og "støtte i at det er tungt". Min psykolog vet stort sett når det ene og det andre passer; hvis ikke hadde jeg blitt mektig frustrert.

[Gjest Ellipse]

Hei!

Når mennesker sier det der med at "det er da helt normalt alle ville blitt slitne" osv... ulike ting og innfallsvinkler, så er det godt ment!

Min psykiater sier det ganske ofte til meg og jeg tenker da ca noe sånt " virkelig, ville alle reagert sånn?", det er fint på sin egen måte, det kobler en opp til alt, og gjør ikke avstanden så stor, det allmineliggjør en del ting og forenkler.

Tror det er bare godt ment, ment som en oppmuntring til å stå på

Jo, jeg vet det er godt ment, og jeg skjønner at folk reagerer forskjellig på slik "normalisering". Det kan også godt hende jeg hadde opplevd det positivt hvis jeg var på et annet sted mentalt.

[Gjest Ellipse]

Jeg er litt skuffet på dine vegne over at din behandler ikke skjønner dette. Det skal helst være et riktig forhold mellom "normalisering" og "støtte i at det er tungt". Min psykolog vet stort sett når det ene og det andre passer; hvis ikke hadde jeg blitt mektig frustrert.

Takk for støtten:-)

[Madelenemie]

Jo, jeg vet det er godt ment, og jeg skjønner at folk reagerer forskjellig på slik "normalisering". Det kan også godt hende jeg hadde opplevd det positivt hvis jeg var på et annet sted mentalt.

Hei!

Akkurat ja det kan jeg forstå

[Madelenemie]

Se gjerne svaret til frosken- hun forklarer det svært godt. Jeg har vanligvis problemer med å tolke/beskrive (både overfor meg selv, og for andre) hva jeg til enhver tid føler, ønsker og trenger. Tror jeg har litt dårlig kontakt med meg selv på det området.

Noe av grunnen til det, tipper jeg er fordi jeg i årevis har brukt mat som løsning på det meste...?? Finnes det øvelser for å bli bedre på å "forstå seg selv"? Evt. litteraturtips tas også imot med takk.

Jeg er blitt mye bedre enn jeg var-så det er sagt, og tyr bare til overspising ca. 1 gang per uke nå. Men fortsatt er "sug" (etter mat) min første reaksjon på stress og når ting går litt skeis.

Hei!

Overspise høres ikke bra ut, det er det vel ikke heller, men kan du ikke gjøre noe annet?

Feks bestemme deg for å gå på museum istedet? Når du blir så sulten.

Eller gjøre noe annet som interesserer deg?

Da jeg ikke fikk gjort annet enn å svare her inne en periode, måtte jeg kutte det ut for en periode, da bestemmer man seg for det, det blir som om man var avhengig av feks alkohol og skjønner at det blir ødeleggende da slutter man.

Man må bare finne noe interessant å skifte det ut med, derfor jeg foreslår museum, men sikkert fint det andre spennende ting, feks biblioteket, der er det hyggelig å sitte å lese aviser og se på boknyheter. Kanskje du er interessert i andre ting, men det gjelder å bestemme seg og fylle på med det som er bedre for en.

men jeg syns forøvrig frosken skrev det der bra.

[Gjest Kona_på_tur]

Jeg opplevde terapien stikk motsatt. Jeg ønsket mange ganger at terapeuten ville si at det du føler er normalt. istedet følte jeg alt skulle plukkes i biter og sykeliggjøres.

Og når det var følelser og reaksjoner jeg var sikker på at andre også følte i gitte situasjoner ble jeg helt ute av meg, for han kunne si. Det er ingen andre som reagerer, bare du.

Jeg gikk samtidig i gruppeteterapi, og jeg luftet også disse tingene der, og fikk der høre at det var helt normalt. Jeg synes det hele var forvirrende.

Men for meg ville normalisering være en bra ting. Ikke alle ting er en følge av psykdom, ikke alt må plukkes i biter og analyseres. Noe er bare det de er, fordi vi er mennesker med følelser på godt og vondt.

[Gjest Ellipse]

Jeg opplevde terapien stikk motsatt. Jeg ønsket mange ganger at terapeuten ville si at det du føler er normalt. istedet følte jeg alt skulle plukkes i biter og sykeliggjøres.

Og når det var følelser og reaksjoner jeg var sikker på at andre også følte i gitte situasjoner ble jeg helt ute av meg, for han kunne si. Det er ingen andre som reagerer, bare du.

Jeg gikk samtidig i gruppeteterapi, og jeg luftet også disse tingene der, og fikk der høre at det var helt normalt. Jeg synes det hele var forvirrende.

Men for meg ville normalisering være en bra ting. Ikke alle ting er en følge av psykdom, ikke alt må plukkes i biter og analyseres. Noe er bare det de er, fordi vi er mennesker med følelser på godt og vondt.

I vissse sammenhenger er det kjempeviktig-og godt- å få høre at ens reaksjoner er normale! Mens i andre situasjoner kan det gi en følelse av å ikke bli tatt på alvor. Skal forsøke å forklare min reaksjon. Prøv å sett deg inn i denne situasjonen:

Du har en type revmatisme, som gjør at du er svært stiv og vond i ryggen i perioder. Det er tungt å komme i gang om morgenen, spesielt, og du sover ikke godt om nettene grunnet smerter. Så hender følgende:

En person du kjenner godt spør hvordan du har det. Du svarer ærlig at "jeg sliter med mye ryggsmerter for tiden". Hvordan ville du da reagere hvis vedkommende responderer med at "Det er da helt normalt å ha vondt i ryggen, halvparten av alle nordmenn har ryggplager."?

[Gjest Nickløsheletida]

I vissse sammenhenger er det kjempeviktig-og godt- å få høre at ens reaksjoner er normale! Mens i andre situasjoner kan det gi en følelse av å ikke bli tatt på alvor. Skal forsøke å forklare min reaksjon. Prøv å sett deg inn i denne situasjonen:

Du har en type revmatisme, som gjør at du er svært stiv og vond i ryggen i perioder. Det er tungt å komme i gang om morgenen, spesielt, og du sover ikke godt om nettene grunnet smerter. Så hender følgende:

En person du kjenner godt spør hvordan du har det. Du svarer ærlig at "jeg sliter med mye ryggsmerter for tiden". Hvordan ville du da reagere hvis vedkommende responderer med at "Det er da helt normalt å ha vondt i ryggen, halvparten av alle nordmenn har ryggplager."?

''En person du kjenner godt spør hvordan du har det. Du svarer ærlig at "jeg sliter med mye ryggsmerter for tiden". Hvordan ville du da reagere hvis vedkommende responderer med at "Det er da helt normalt å ha vondt i ryggen, halvparten av alle nordmenn har ryggplager."?''

Da ville jeg automatisk ha begynt å tenke over hvordan jeg selv fremsto. Har jeg opptrådd veldig klagete sånn generelt, er en tanke som ville slått meg.

[Gjest spiseforstyrra_nok]

Se gjerne svaret til frosken- hun forklarer det svært godt. Jeg har vanligvis problemer med å tolke/beskrive (både overfor meg selv, og for andre) hva jeg til enhver tid føler, ønsker og trenger. Tror jeg har litt dårlig kontakt med meg selv på det området.

Noe av grunnen til det, tipper jeg er fordi jeg i årevis har brukt mat som løsning på det meste...?? Finnes det øvelser for å bli bedre på å "forstå seg selv"? Evt. litteraturtips tas også imot med takk.

Jeg er blitt mye bedre enn jeg var-så det er sagt, og tyr bare til overspising ca. 1 gang per uke nå. Men fortsatt er "sug" (etter mat) min første reaksjon på stress og når ting går litt skeis.

Har du noengang hatt kontakt med Iks? Anbefaler dem på det STERKESTE! Om du ikke bor på steder der de finnes, så har de en utmerket telefon/epost/forum-tjeneste.

iks.no

[cathlin]

Ååå, det har jeg også opplevd en del av. Det er irriterende med all normaliseringen, og ingen som vil ta i mot:-)

[cathlin]

Nettopp!!!! Du satte ord på det jeg ikke klarte å få fram, eksakt sånn er det! *imponert*

Du setter spikeren på hodet med bl.a. disse beskrivelsene:

''oppleves som en bagatellisering av vanskelige følelser''

''de normaliserende utsagnene gjør at du f.eks. føler at du ikke har "rett" til å være fortvilet.''

Jepp. For jeg tenker jo at jeg burde takle det bedre da, og la være å "syte", ikke sant? Jeg skal prøve å ta det opp i neste terapitime (hvis jeg husker det, for er over 1 mnd. til).

For meg hadde det nok vært bedre å få aksept for at jeg synes jobb-hverdagen er i overkant tøff nå, enn å bli avfeid med at alle har det likedan. De har jo tydeligvis ikke det heller, de fleste - for mange klarer jo både å ta seg av barn/ familie, drive med hobbyer, treffe venner etc. når de kommer hjem fra jobb. For meg er det helt utenkelig. Og akkurat det synes jeg er litt trist. Å mekke sammen en enkel omelett til middag er en bragd:-/ Men jeg tror på at det kan bli bedre med tiden, bare jeg holder ut...:-) Har tross alt kommet LANGT bare det siste året!

Tusen takk for svaret ditt, frosk-like klokt som alltid:-) Opplevde mer støtte i det, enn i alle kommentarene fra familie og behandler...*s* Håper det står bra til med deg?!

Jeg hadde det veldig dårlig en periode, og etterpå, da jeg kom meg ovenpå igjen, skulle alle hele tiden fortelle meg hvor bra det gikk med meg. I lang tid etterpå. Grr;-)

Hyggelig å se deg igjen, forresten:-) Har lurt på hvordan det gikk med deg.