Føler meg ikke forstått

[Gjest Kona_på_tur]

I vissse sammenhenger er det kjempeviktig-og godt- å få høre at ens reaksjoner er normale! Mens i andre situasjoner kan det gi en følelse av å ikke bli tatt på alvor. Skal forsøke å forklare min reaksjon. Prøv å sett deg inn i denne situasjonen:

Du har en type revmatisme, som gjør at du er svært stiv og vond i ryggen i perioder. Det er tungt å komme i gang om morgenen, spesielt, og du sover ikke godt om nettene grunnet smerter. Så hender følgende:

En person du kjenner godt spør hvordan du har det. Du svarer ærlig at "jeg sliter med mye ryggsmerter for tiden". Hvordan ville du da reagere hvis vedkommende responderer med at "Det er da helt normalt å ha vondt i ryggen, halvparten av alle nordmenn har ryggplager."?

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Du ønsker egentlig forståelse for det du legger frem. Forståelse, empati og trøst. Isteden får du en normalisering. Jeg ser at hvordan man opplever normalisering kommer an på i hvilken setting man er, hva man snakker om osv.

Noen ganger ønsker man eller iallfall jeg at terapauten ville si at det jeg følte var normalt. Jeg hadde ikke følt det på samme måte hvis jeg opplevde noe traumatisk og fortalte om det, og isteden for empati og forståelse ble møtt med normalisering.

Nå tror jeg at hvor ofte man blir møtt med enten det ene eller det andre eller begge, kommer an på mange ting. Hvem vi er, hva vi forventer, samspillet, osv, men også terapeautens egen personlighet og arbeidsmåter.

I mitt tilfelle ble det en opphopning av ikke å bli forstått, fordi det ble altfor lite normalisering.

Men når det er sagt, opplevde jeg veldig ofte at timene var like, uansett hva jeg brakte inn. Når jeg sier like, så var de jo ikke like for meg. Men terapeuten var veldig lik seg uansett hva jeg sa.

Jeg følte det veldig frustrerende at han var helt lik enten jeg pratet om dagligdagse ting eller veldig vonde og vanskelige ting.

I de situasjonene hvor jeg snakket om vonde ting, trengte jeg og ønsket jeg mer av ham. Jeg følte ikke at han så meg, eller forsto meg.

Nå løsnet dette mye og ting kom mer på plass etterhvert som terapien gikk sin gang. Husker tiden som veldig tøff, og jeg gikk i mange år før det ble en avslutning.

[Gjest Elextra]

Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har på ingen måte slitt som du, men har likevel opplevd lignende i perioder jeg har hatt det litt tungt. Da jeg en sjelden gang klaget litt overfor min mor, fikk jeg alltid høre om folk som hadde det verre og at alle hadde det slik som jeg i mellom. Jeg visste jo ikke hvor bra jeg hadde det, fikk jeg høre.

Jeg sluttet etterhvert å meddele hvordan jeg hadde det, og svarte bare "bra" om jeg ble spurt. Antar både min mor og andre mener det godt ved å normalisere, men av og til har man behov for å få anerkjent de følelsene en har.

[tonie]

I vissse sammenhenger er det kjempeviktig-og godt- å få høre at ens reaksjoner er normale! Mens i andre situasjoner kan det gi en følelse av å ikke bli tatt på alvor. Skal forsøke å forklare min reaksjon. Prøv å sett deg inn i denne situasjonen:

Du har en type revmatisme, som gjør at du er svært stiv og vond i ryggen i perioder. Det er tungt å komme i gang om morgenen, spesielt, og du sover ikke godt om nettene grunnet smerter. Så hender følgende:

En person du kjenner godt spør hvordan du har det. Du svarer ærlig at "jeg sliter med mye ryggsmerter for tiden". Hvordan ville du da reagere hvis vedkommende responderer med at "Det er da helt normalt å ha vondt i ryggen, halvparten av alle nordmenn har ryggplager."?

''En person du kjenner godt spør hvordan du har det. Du svarer ærlig at "jeg sliter med mye ryggsmerter for tiden". Hvordan ville du da reagere hvis vedkommende responderer med at "Det er da helt normalt å ha vondt i ryggen, halvparten av alle nordmenn har ryggplager."?''

Jeg sa faktisk nesten det samme her om dagen.

Klageren, en kroniker som alltid har vondt et eller annet sted: Æsj, nå har jeg hatt vondt i ryggen i en hel uke. At man aldri skal få fred!

Jeg: Uff da, men du er i godt selskap. Det er så mange som sliter med rygg og nakke. Halvparten av nordmenn har slike plager.

(Oversatt: Hvorfor tror hun at hennes vondter er så forbaska mye mer interessante og verre enn alle andres? Jeg har hatt flere prolaps, og ryggen og nakken verker konstant, og jeg prøver å ikke plage andre med det, og så skal jeg være nødt til å sitte og høre på andres gnål dag ut og dag inn! Dritt...)

[Gjest Nickløsheletida]

''En person du kjenner godt spør hvordan du har det. Du svarer ærlig at "jeg sliter med mye ryggsmerter for tiden". Hvordan ville du da reagere hvis vedkommende responderer med at "Det er da helt normalt å ha vondt i ryggen, halvparten av alle nordmenn har ryggplager."?''

Jeg sa faktisk nesten det samme her om dagen.

Klageren, en kroniker som alltid har vondt et eller annet sted: Æsj, nå har jeg hatt vondt i ryggen i en hel uke. At man aldri skal få fred!

Jeg: Uff da, men du er i godt selskap. Det er så mange som sliter med rygg og nakke. Halvparten av nordmenn har slike plager.

(Oversatt: Hvorfor tror hun at hennes vondter er så forbaska mye mer interessante og verre enn alle andres? Jeg har hatt flere prolaps, og ryggen og nakken verker konstant, og jeg prøver å ikke plage andre med det, og så skal jeg være nødt til å sitte og høre på andres gnål dag ut og dag inn! Dritt...)

''Klageren, en kroniker som alltid har vondt et eller annet sted:''

Det er ei sånn på jobben min også. Hver gang jeg ser henne så liksom faller hun sammen og alt er så tragisk og fælt. Etter flere år på den måten blir det mest ja og ha til slutt.

Nå skal ikke jeg påstå at jeg selv ikke har klaget mye på dol i det siste, men prøver på jobb har jeg et standarssvar.- Jo det går fremover og det godt å være tilbake. De skal slippe å høre på alle detaljene mine ;-)

[tonie]

''Klageren, en kroniker som alltid har vondt et eller annet sted:''

Det er ei sånn på jobben min også. Hver gang jeg ser henne så liksom faller hun sammen og alt er så tragisk og fælt. Etter flere år på den måten blir det mest ja og ha til slutt.

Nå skal ikke jeg påstå at jeg selv ikke har klaget mye på dol i det siste, men prøver på jobb har jeg et standarssvar.- Jo det går fremover og det godt å være tilbake. De skal slippe å høre på alle detaljene mine ;-)

Det hadde vært en mye bedre verden hvis folk prøvde å begrense sutringen litt. Vi kunne innført en maksgrense på én klage pr arbeidsdag;)

[Gjest Nickløsheletida]

Det hadde vært en mye bedre verden hvis folk prøvde å begrense sutringen litt. Vi kunne innført en maksgrense på én klage pr arbeidsdag;)

Jeg tåler å høre en del når mennesker jeg er glade i har det vanskelig, men det blir noe annet med kronikerne som klager av gammel vane/uvane.

[Gjest Ellipse]

''En person du kjenner godt spør hvordan du har det. Du svarer ærlig at "jeg sliter med mye ryggsmerter for tiden". Hvordan ville du da reagere hvis vedkommende responderer med at "Det er da helt normalt å ha vondt i ryggen, halvparten av alle nordmenn har ryggplager."?''

Jeg sa faktisk nesten det samme her om dagen.

Klageren, en kroniker som alltid har vondt et eller annet sted: Æsj, nå har jeg hatt vondt i ryggen i en hel uke. At man aldri skal få fred!

Jeg: Uff da, men du er i godt selskap. Det er så mange som sliter med rygg og nakke. Halvparten av nordmenn har slike plager.

(Oversatt: Hvorfor tror hun at hennes vondter er så forbaska mye mer interessante og verre enn alle andres? Jeg har hatt flere prolaps, og ryggen og nakken verker konstant, og jeg prøver å ikke plage andre med det, og så skal jeg være nødt til å sitte og høre på andres gnål dag ut og dag inn! Dritt...)

Konstant sutring og klaging er skikkelig irriterende. Har en kollega som stadig (ubedt) holder foredrag over alle sine vondter og diagnoser.

Jeg passer meg veldig for å bli en sånn "sutrekjerring". Nevner det f.eks. aldri om jeg har vondt i hodet eller andre småplager, og bekjente av meg aner ingenting om det jeg sliter med. Snakker aldri om de psykiske problemene med andre en behandler og nærmest familie-og stort sett bare når de spør direkte. Men det er mulig de er lei av å høre om problemene mine, så skal prøve å skjerpe meg.

Alle er seg selv nærmest, og de fleste har sitt å stri med, så det beste er nok å holde kjeft.

[Gjest Ellipse]

Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har på ingen måte slitt som du, men har likevel opplevd lignende i perioder jeg har hatt det litt tungt. Da jeg en sjelden gang klaget litt overfor min mor, fikk jeg alltid høre om folk som hadde det verre og at alle hadde det slik som jeg i mellom. Jeg visste jo ikke hvor bra jeg hadde det, fikk jeg høre.

Jeg sluttet etterhvert å meddele hvordan jeg hadde det, og svarte bare "bra" om jeg ble spurt. Antar både min mor og andre mener det godt ved å normalisere, men av og til har man behov for å få anerkjent de følelsene en har.

Ja, det hjelper sjelden å høre om andre som har det verre når en sliter. Vi skulle jo ikke hatt rett til å klage i det hele tatt, vi som tross alt bor i rike Norge...Men, sykdom og ensomhet rammer også her til lands. Tror det var Mor Teresa som uttalte at "ensomhet er den verste formen for menneskelig fattigdom". (Eller noe sånt. ) Det er noe i det..

Ønsker deg en god helg:-)

[Gjest Ellipse]

Jeg hadde det veldig dårlig en periode, og etterpå, da jeg kom meg ovenpå igjen, skulle alle hele tiden fortelle meg hvor bra det gikk med meg. I lang tid etterpå. Grr;-)

Hyggelig å se deg igjen, forresten:-) Har lurt på hvordan det gikk med deg.

Veldig hyggelig å "se" deg også Cathlin! :-)

Har du noen nye, sprelske påfunn på gang?;-)

[Gjest Ellipse]

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Du ønsker egentlig forståelse for det du legger frem. Forståelse, empati og trøst. Isteden får du en normalisering. Jeg ser at hvordan man opplever normalisering kommer an på i hvilken setting man er, hva man snakker om osv.

Noen ganger ønsker man eller iallfall jeg at terapauten ville si at det jeg følte var normalt. Jeg hadde ikke følt det på samme måte hvis jeg opplevde noe traumatisk og fortalte om det, og isteden for empati og forståelse ble møtt med normalisering.

Nå tror jeg at hvor ofte man blir møtt med enten det ene eller det andre eller begge, kommer an på mange ting. Hvem vi er, hva vi forventer, samspillet, osv, men også terapeautens egen personlighet og arbeidsmåter.

I mitt tilfelle ble det en opphopning av ikke å bli forstått, fordi det ble altfor lite normalisering.

Men når det er sagt, opplevde jeg veldig ofte at timene var like, uansett hva jeg brakte inn. Når jeg sier like, så var de jo ikke like for meg. Men terapeuten var veldig lik seg uansett hva jeg sa.

Jeg følte det veldig frustrerende at han var helt lik enten jeg pratet om dagligdagse ting eller veldig vonde og vanskelige ting.

I de situasjonene hvor jeg snakket om vonde ting, trengte jeg og ønsket jeg mer av ham. Jeg følte ikke at han så meg, eller forsto meg.

Nå løsnet dette mye og ting kom mer på plass etterhvert som terapien gikk sin gang. Husker tiden som veldig tøff, og jeg gikk i mange år før det ble en avslutning.

''I mitt tilfelle ble det en opphopning av ikke å bli forstått, fordi det ble altfor lite normalisering. Men når det er sagt, opplevde jeg veldig ofte at timene var like, uansett hva jeg brakte inn. Når jeg sier like, så var de jo ikke like for meg. Men terapeuten var veldig lik seg uansett hva jeg sa. Jeg følte det veldig frustrerende at han var helt lik enten jeg pratet om dagligdagse ting eller veldig vonde og vanskelige ting. I de situasjonene hvor jeg snakket om vonde ting, trengte jeg og ønsket jeg mer av ham. Jeg følte ikke at han så meg, eller forsto meg.''

Huff, så frustrerende. Tok du det noen gang opp med ham? Godt det løste seg etter hvert.

Av og til tror jeg kanskje vi venter oss litt for mye av terapeuter også- at de skal forstå ting helt av seg. De er jo ikke synske de heller, stakkar. Alt i alt, så har jeg vært veldig fornøyd med min behandler, men jeg opplever ikke å få noe særlig hjelp av han nå mer. Kan hende jeg er kommet dithen at behovet for terapi er forsvunnet, rett og slett? Normaliseringen hans kan jo være en måte å få meg til å innse det.

[cathlin]

Veldig hyggelig å "se" deg også Cathlin! :-)

Har du noen nye, sprelske påfunn på gang?;-)

Tja, det er jo hverdagslivet stort sett, og studier. Jeg har begynt å lage middag. Og caffe latte som vanlig. Og nå skal jeg på kino. Ellers er jeg litt hekta på shopping og ferie, men økonomien strekker ikke til alt jeg vil;-)

[Gjest Elextra]

Ja, det hjelper sjelden å høre om andre som har det verre når en sliter. Vi skulle jo ikke hatt rett til å klage i det hele tatt, vi som tross alt bor i rike Norge...Men, sykdom og ensomhet rammer også her til lands. Tror det var Mor Teresa som uttalte at "ensomhet er den verste formen for menneskelig fattigdom". (Eller noe sånt. ) Det er noe i det..

Ønsker deg en god helg:-)

Ja, god helg! :-)

[Magne30+]

Se gjerne svaret til frosken- hun forklarer det svært godt. Jeg har vanligvis problemer med å tolke/beskrive (både overfor meg selv, og for andre) hva jeg til enhver tid føler, ønsker og trenger. Tror jeg har litt dårlig kontakt med meg selv på det området.

Noe av grunnen til det, tipper jeg er fordi jeg i årevis har brukt mat som løsning på det meste...?? Finnes det øvelser for å bli bedre på å "forstå seg selv"? Evt. litteraturtips tas også imot med takk.

Jeg er blitt mye bedre enn jeg var-så det er sagt, og tyr bare til overspising ca. 1 gang per uke nå. Men fortsatt er "sug" (etter mat) min første reaksjon på stress og når ting går litt skeis.

Bare et lite input...om at jeg føler psykiateren har komt med feil tilbakemeldinger til deg...

Vet ikke i hvilken tone det er skrevet ifra psykiateren, men om det er skrevet i en kritikkaktig tone, blir det feil, siden en ikke kan kritisere folk om de ikke klarer å gjøre seg forstått.

Videre...det er ikke så enkelt, at om noen ikke blir forstått...at det er pga de ikke er flinke nok til å forklare seg etc. Det har også med hvor vanskelig / komplisert det kan være å få formidle ting rett, og hvor flink og hvor mye erfaring personene har som prøver å skjønne etc.