Har du blitt grundig utskjelt noen gang?

[Gjest prust]

Har du blitt grundig utskjelt noen gang? Hvordan reagerer du? Er det forskjell på utskjelling privat og i jobbsammenheng?

Hvis utskjellingen virkelig går innpå deg, hvordan går du videre?

Jeg fikk en overhøvling av en jeg kjenner godt i dag. Ble helt satt ut, grein etterpå, og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Årsaken til utskjellingen vil jeg ikke gå inn på her, men det hadde mest med jobben min å gjøre men litt privat også. Personen som sa dette, mente at jeg hadde blandet meg i noe jeg ikke hadde noe med. Jeg vet at jeg faglig og juridisk har rett i det jeg sa.

Utskjellingen var på telefon, Jeg ble så perpleks av skyllebøtta, at jeg hørte lenge på det som ble sagt (jeg prøvde å kommentere litt innimellom, men det nyttet ikke), at når h*n var ferdig (regner jeg med), la jeg på. Det skulle jeg sikkert ikke ha gjort.

Jeg har aldri blitt tilsnakket slik av denne personen tidligere - og knapt av andre heller (husker en overhøvling fra en kunde en gang for mange år siden som var temmelig kraftig, men det gikk greit).

Så - hva gjør jeg nå? Strekker jeg ut en hånd (via sms eller telefon), later jeg som ingenting neste gang vi treffer på hverandre - eller hva? Jeg ble ordentlig lei meg.

[Axcia]

''Personen som sa dette, mente at jeg hadde blandet meg i noe jeg ikke hadde noe med. Jeg vet at jeg faglig og juridisk har rett i det jeg sa.''

Det hjelper ikke mye å ha rett, om en har blandet seg i en sak, som en ikke skulle stikket nesen sin bort i. (det første som slår meg).

Men jeg aner jo ikke hva dette dreier seg om. Jeg har blitt utskjelt på jobb en gang. I en kranglesak der jeg tok part, mot et vandrende gnagsår av en kollega. Jeg fikk heldigvis full støtte av alle andre, og kollegaen som sto for utskjellinga var i tydelig ubalanse. Det var fryktelig ubehagelig mens det sto på, og jeg sto der å argumenterte mot hans urimelige oppførsel mot en annen kollega. Jeg fikk den kjeftskura, fordi han mente jeg skulle holde meg unna saken.

Jaja, også en erfaring...

[Gjest Psyk av alt]

Har opplevd noe av det samme. Av min bestevenninne. Den gang (ca 6 mnd siden).

Grunnen var helt urimelig. Hun kom hit hjem til meg og stod og skrek til meg i innkjørselen. Helt ukontaktbar.

Jeg ble utrolig lei meg. Var helt satt ut i mange dager etterpå.Jeg brukte andre venninner og familie for å lufte ut frustrasjonen, som etterhvert gikk over til sinne.

Og jeg brukte psykologen.

Jeg hadde faktisk et par kvelder hvor jeg tok en vival for å roe meg, før det gikk over til sinne.

Jeg begynte å tenke hevntanker. Noe jeg ikke satte ut i livet. Heldigvis, godt jeg ikke sank til hennes nivå.

Nå, 6 mnd senere er jeg totalt likegyldig til hele dama. Jeg har ikke gjort noen forsøk på å ta opp kontakten, ikke hun heller, jeg regner "forholdet" vårt som over for godt.

Og jeg kjenner så inderlig godt igjen følelsen du sitter med nå. Huff, du er ordentlig lei deg og det skjønner jeg godt.

Du bør la det synke inn en stund før du bestemmer deg for om du vil forsøke å reparere. Kanskje egentlig hun som bør strekke ut en hånd først, men hvis vennskapet betyr mye for deg kan du gjøre det først uten å miste ansikt. Da er det viktigste å redde stumpene, ikke hvem som tar initiativet først.

Det som hjalp meg mest var å snakke med andre om det som hadde skjedd.

At dette er en blanding av jobb/privat gjør det enda litt mer innviklet...da er du vel nødt til å møte denne personen i ettertid.

Jeg slipper det.

[Gjest Anonym i dag tror jeg]

Moren min skjelte meg ut etter noter en gang. Ikke på grunn av en enhelthendelse, det var mer kritikk av hvordan jeg oppfører meg, hvordan jeg oppdrar barna, hvor lite de liker mannen min, hvor tafatt jeg er osv. Jeg er av typen som knapt gråter i begravelser, men jeg endte faktisk opp med å krølle meg sammen på gulvet, og hikstet i flere timer etterpå.

Jeg har aldri fått noen beklagelse på hendelsen, og den sitter faktisk i enda.

[Liliaceae]

''Har du blitt grundig utskjelt noen gang? Hvordan reagerer du? Er det forskjell på utskjelling privat og i jobbsammenheng?''

Ja, det har jeg faktisk blitt en gang. Jeg ble som deg, helt perpleks. Klarte faktisk ikke å komme på noe fornuftig å si tilbake, da vedkommende hamret løs.

Dette var en kollega som jeg jobbet sammen med, og vi måtte i perioder jobbe en del sammen.

Jeg ble veldig lei meg, for en slik tone skal man ikke bruke mot andre. Det er mangel på folkeskikk, rett og slett.

Etter denne episoden holdt jeg vedkommende på en armlengdes avstand. Distanserte meg.

Jeg vil si det er en viss forskjell om det skjer privat eller i jobbsammenheng. Ting som skjer på jobben legger jeg fra meg der, mens det som skjer privat er hakket verre.. Men, om det hadde vært en kunde som hadde skjelt meg ut, hadde det vært mer forståelig, enn om kollegaen gjør det. Blir jo hakket mer personlig med kollega man jobber med.

[Gjest prust]

''Personen som sa dette, mente at jeg hadde blandet meg i noe jeg ikke hadde noe med. Jeg vet at jeg faglig og juridisk har rett i det jeg sa.''

Det hjelper ikke mye å ha rett, om en har blandet seg i en sak, som en ikke skulle stikket nesen sin bort i. (det første som slår meg).

Men jeg aner jo ikke hva dette dreier seg om. Jeg har blitt utskjelt på jobb en gang. I en kranglesak der jeg tok part, mot et vandrende gnagsår av en kollega. Jeg fikk heldigvis full støtte av alle andre, og kollegaen som sto for utskjellinga var i tydelig ubalanse. Det var fryktelig ubehagelig mens det sto på, og jeg sto der å argumenterte mot hans urimelige oppførsel mot en annen kollega. Jeg fikk den kjeftskura, fordi han mente jeg skulle holde meg unna saken.

Jaja, også en erfaring...

Mine arbeidsoppgaver er ikke direkte tilknyttet den aktuelle saken, men kollegaene mine (på nabokontoret) har slike saker. Og vi snakker og diskuterer løsninger som har med denne saken å gjøre, selv om ikke jeg er i direkte kontakt med de det gjelder.

Hørtes fæl ut, den episoden din og :-(

[Gjest prust]

Moren min skjelte meg ut etter noter en gang. Ikke på grunn av en enhelthendelse, det var mer kritikk av hvordan jeg oppfører meg, hvordan jeg oppdrar barna, hvor lite de liker mannen min, hvor tafatt jeg er osv. Jeg er av typen som knapt gråter i begravelser, men jeg endte faktisk opp med å krølle meg sammen på gulvet, og hikstet i flere timer etterpå.

Jeg har aldri fått noen beklagelse på hendelsen, og den sitter faktisk i enda.

Er det lenge siden dette hendte? Hvordan er forholdet mellom deg og din mor når dere treffes nå da?

Hadde mamma skjelt meg ut etter noter, hadde nok noe blitt ødelagt mellom oss :-(

[Gjest prust]

Har opplevd noe av det samme. Av min bestevenninne. Den gang (ca 6 mnd siden).

Grunnen var helt urimelig. Hun kom hit hjem til meg og stod og skrek til meg i innkjørselen. Helt ukontaktbar.

Jeg ble utrolig lei meg. Var helt satt ut i mange dager etterpå.Jeg brukte andre venninner og familie for å lufte ut frustrasjonen, som etterhvert gikk over til sinne.

Og jeg brukte psykologen.

Jeg hadde faktisk et par kvelder hvor jeg tok en vival for å roe meg, før det gikk over til sinne.

Jeg begynte å tenke hevntanker. Noe jeg ikke satte ut i livet. Heldigvis, godt jeg ikke sank til hennes nivå.

Nå, 6 mnd senere er jeg totalt likegyldig til hele dama. Jeg har ikke gjort noen forsøk på å ta opp kontakten, ikke hun heller, jeg regner "forholdet" vårt som over for godt.

Og jeg kjenner så inderlig godt igjen følelsen du sitter med nå. Huff, du er ordentlig lei deg og det skjønner jeg godt.

Du bør la det synke inn en stund før du bestemmer deg for om du vil forsøke å reparere. Kanskje egentlig hun som bør strekke ut en hånd først, men hvis vennskapet betyr mye for deg kan du gjøre det først uten å miste ansikt. Da er det viktigste å redde stumpene, ikke hvem som tar initiativet først.

Det som hjalp meg mest var å snakke med andre om det som hadde skjedd.

At dette er en blanding av jobb/privat gjør det enda litt mer innviklet...da er du vel nødt til å møte denne personen i ettertid.

Jeg slipper det.

Det var sikkert det beste for din del, å sette en strek over det hele, og nå bare være likegyldig overfor henne. Hevn er vel som regel lite fruktbart.

Her er det mer komplisert ja, jeg kommer til å ha kontakt med denne personen fremover, og jeg ønsker å redde stumpene. Skal ikek gjøre noe overilt.

[Gjest prust]

''Har du blitt grundig utskjelt noen gang? Hvordan reagerer du? Er det forskjell på utskjelling privat og i jobbsammenheng?''

Ja, det har jeg faktisk blitt en gang. Jeg ble som deg, helt perpleks. Klarte faktisk ikke å komme på noe fornuftig å si tilbake, da vedkommende hamret løs.

Dette var en kollega som jeg jobbet sammen med, og vi måtte i perioder jobbe en del sammen.

Jeg ble veldig lei meg, for en slik tone skal man ikke bruke mot andre. Det er mangel på folkeskikk, rett og slett.

Etter denne episoden holdt jeg vedkommende på en armlengdes avstand. Distanserte meg.

Jeg vil si det er en viss forskjell om det skjer privat eller i jobbsammenheng. Ting som skjer på jobben legger jeg fra meg der, mens det som skjer privat er hakket verre.. Men, om det hadde vært en kunde som hadde skjelt meg ut, hadde det vært mer forståelig, enn om kollegaen gjør det. Blir jo hakket mer personlig med kollega man jobber med.

Ja, mye verre med kollega enn kunde - helt klart!

Dette er på en måte en kunde, men også en person jeg har en relasjon til. Vanskelig.

[Gjest Anonym i dag tror jeg]

Er det lenge siden dette hendte? Hvordan er forholdet mellom deg og din mor når dere treffes nå da?

Hadde mamma skjelt meg ut etter noter, hadde nok noe blitt ødelagt mellom oss :-(

Noe ble absolutt ødelagt. Mellom oss naturligvis, men nesten mer inne i meg selv. Jeg har aldri hatt noe bra selvbilde, og da nærmeste familie så tydelig synes at jeg ikke er noe tess, at jeg er rar og tafatt, det var og er vondt. At jeg ikke er bra nok.

[frosken]

''Så - hva gjør jeg nå? Strekker jeg ut en hånd (via sms eller telefon), later jeg som ingenting neste gang vi treffer på hverandre - eller hva? Jeg ble ordentlig lei meg.''

Jeg ville tatt kontakt i morgen og sagt noe om at du ble veldig satt ut av hennes reaksjon. Kan godt hende at hun var helt urimelig med deg - men det kan også hende at du ikke helt har forstått hva som vekket en så sterk reaksjon hos henne.

Noen har sterke reaksjonsformer - andre er mer "milde" i sin tilnærming. Såfremt ikke vedkommende sa noen fryktelig stygge, personlige ting til deg i et bevisst forsøk på å såre deg, så hadde jeg vært opptatt av å forstå hva som vekket hennes reaksjon, formidle min egen - og så legge episoden bak meg.

[Gjest Pilka]

Det har jeg noen ganger og det er umulig å svare på hva er best å gjøre. Det kommer helt anpå situasjonen.

Ikke tenk eller legg for mye i dette. Antageligvis er det best å oppføre seg som vanlig når du møter personen neste gang, men nå vet jeg ikke detaljer.

[Gjest Psyk av alt]

Det var sikkert det beste for din del, å sette en strek over det hele, og nå bare være likegyldig overfor henne. Hevn er vel som regel lite fruktbart.

Her er det mer komplisert ja, jeg kommer til å ha kontakt med denne personen fremover, og jeg ønsker å redde stumpene. Skal ikek gjøre noe overilt.

La det hvile litt og gjør som du har tenkt.

Lykke til!

[Gjest britttgj]

Føler med deg, slikt kan være forferdelig!!

Har opplevd noe ganske lignende. Holdt på å få angst og problemer med å gå på jobb i ettertid. Slet med hjertebank, tankespinn og kvalme. Slet i flere uker etterpå, gikk utover fritida mi også, ble fjern. Tvingte meg på jobb for å ikke la dette gjøre meg syk. (Kan bli til angst eller depresjon slike ting.. Fikk noen beroligende av legen og noen trøstende ord. )

Skværet aldri opp med kollegaen, men har holdt meg unna vedkommende etterpå. Later som alt er greit, er så vennlig jeg kan, men holder meg langt unna. Var godt å få støtte fra andre om at det var den andre som var urimelig, men samtidig må man være forsiktig og ikke snakke om dette med for mange på jobb for da kan det bli et stort problem. I ettertid ser jeg også at jeg kunne gjort enkelte ting annerledes og ser det mer fra vedkommendes side,- selv om jeg syns reaksjonen var helt bak mål. Blander meg mindre inn i andres avgjørelser/ting etter dette - har fått meg en smekk.

Jeg ble litt sjokkert over hvor svak jeg var, faktisk. Det oppleves som en helt utrolig truende situasjon, selv om en ikke tror en skal bli fysisk skadet. En opplever seg vel fort krenket, tror jeg.

Det er noe en må jobbe med, å ikke la seg krenke. Vi damer tenker vel og føler vel ofte litt for mye.

[Gjest prust]

Noe ble absolutt ødelagt. Mellom oss naturligvis, men nesten mer inne i meg selv. Jeg har aldri hatt noe bra selvbilde, og da nærmeste familie så tydelig synes at jeg ikke er noe tess, at jeg er rar og tafatt, det var og er vondt. At jeg ikke er bra nok.

Forstår veldig godt det du sier.

Jeg hadde en annen opprivende "episode" for to år siden med min søster - og hun ødela noe mellom oss og litt inni meg - selv om jeg vel har klart å bygge det opp igjen det inni meg. Mellom meg og min søster blir det nok aldri helt godt, selv om vi har gode perioder innimellom og på overflaten ser det greit ut, og jeg kan til og med innbille meg at vi har et fint forhold. Men tilliten har slått veldige sprekker.

Dette i dag kom så plutselig. Vi hadde sms'et i går, og så ringte jeg i dag for å prate om det - og så bare eksploderte vedkommende. Min hensikt var å rydde opp i noe som ikke var helt greit (juridisk og faglig) og hjelpe vedkommende.

Litt også for min egen del - at jeg ikke hadde helt god samvittighet ift jobben når jeg visste at noe hos denne personen ikke var helt som det skulle.

[Gjest prust]

La det hvile litt og gjør som du har tenkt.

Lykke til!

Takk!

[tonie]

Man skal være svært forsiktig med å blande seg i ting man ikke har noe med, selv om man har rett. Det er lurt å holde seg unna til man eventuelt blir bedt om å mene eller gjøre noe, i alle fall hvis det ikke gjelder liv eller helse. Når det nå likevel har skjedd tror jeg kanskje det vil være lurt å trekke deg unna og se saken an. Hvis du begynner med opprydding og styr nå kan det fort oppfattes som enda mer uønsket innblanding.

Jeg blir innimellom utskjelt av ustabile mennesker på jobben. Det går sjelden inn på meg, selv om det selvsagt ikke er hyggelig å oppleve. Å bli utskjelt privat synes jeg er mye verre. Det har jeg også opplevd et par ganger. Den ene gangen var det fortjent. Det var den verste.

[Gjest prust]

Føler med deg, slikt kan være forferdelig!!

Har opplevd noe ganske lignende. Holdt på å få angst og problemer med å gå på jobb i ettertid. Slet med hjertebank, tankespinn og kvalme. Slet i flere uker etterpå, gikk utover fritida mi også, ble fjern. Tvingte meg på jobb for å ikke la dette gjøre meg syk. (Kan bli til angst eller depresjon slike ting.. Fikk noen beroligende av legen og noen trøstende ord. )

Skværet aldri opp med kollegaen, men har holdt meg unna vedkommende etterpå. Later som alt er greit, er så vennlig jeg kan, men holder meg langt unna. Var godt å få støtte fra andre om at det var den andre som var urimelig, men samtidig må man være forsiktig og ikke snakke om dette med for mange på jobb for da kan det bli et stort problem. I ettertid ser jeg også at jeg kunne gjort enkelte ting annerledes og ser det mer fra vedkommendes side,- selv om jeg syns reaksjonen var helt bak mål. Blander meg mindre inn i andres avgjørelser/ting etter dette - har fått meg en smekk.

Jeg ble litt sjokkert over hvor svak jeg var, faktisk. Det oppleves som en helt utrolig truende situasjon, selv om en ikke tror en skal bli fysisk skadet. En opplever seg vel fort krenket, tror jeg.

Det er noe en må jobbe med, å ikke la seg krenke. Vi damer tenker vel og føler vel ofte litt for mye.

''Jeg ble litt sjokkert over hvor svak jeg var, faktisk. Det oppleves som en helt utrolig truende situasjon, selv om en ikke tror en skal bli fysisk skadet. En opplever seg vel fort krenket, tror jeg. Det er noe en må jobbe med, å ikke la seg krenke. Vi damer tenker vel og føler vel ofte litt for mye.

''

Ja, jeg ble vel også overrasket over hvor truende jeg opplevde denne personen. Og så er jeg flau over at jeg la på.

Takk for det du skrev!

[Gjest Anonym i dag tror jeg]

Forstår veldig godt det du sier.

Jeg hadde en annen opprivende "episode" for to år siden med min søster - og hun ødela noe mellom oss og litt inni meg - selv om jeg vel har klart å bygge det opp igjen det inni meg. Mellom meg og min søster blir det nok aldri helt godt, selv om vi har gode perioder innimellom og på overflaten ser det greit ut, og jeg kan til og med innbille meg at vi har et fint forhold. Men tilliten har slått veldige sprekker.

Dette i dag kom så plutselig. Vi hadde sms'et i går, og så ringte jeg i dag for å prate om det - og så bare eksploderte vedkommende. Min hensikt var å rydde opp i noe som ikke var helt greit (juridisk og faglig) og hjelpe vedkommende.

Litt også for min egen del - at jeg ikke hadde helt god samvittighet ift jobben når jeg visste at noe hos denne personen ikke var helt som det skulle.

Du får gjerne en klem og gode tanker. Riktignok fra en fremmed via nett, men likevel..

Det er vondt. Jeg ble lei meg på en helt annen måte enn etter et dødsfall f.eks. Det var for min del mye skam i bildet også. Var jeg kanskje like mislykket som moren min mente?

[Gjest prust]

''Så - hva gjør jeg nå? Strekker jeg ut en hånd (via sms eller telefon), later jeg som ingenting neste gang vi treffer på hverandre - eller hva? Jeg ble ordentlig lei meg.''

Jeg ville tatt kontakt i morgen og sagt noe om at du ble veldig satt ut av hennes reaksjon. Kan godt hende at hun var helt urimelig med deg - men det kan også hende at du ikke helt har forstått hva som vekket en så sterk reaksjon hos henne.

Noen har sterke reaksjonsformer - andre er mer "milde" i sin tilnærming. Såfremt ikke vedkommende sa noen fryktelig stygge, personlige ting til deg i et bevisst forsøk på å såre deg, så hadde jeg vært opptatt av å forstå hva som vekket hennes reaksjon, formidle min egen - og så legge episoden bak meg.

Jeg forstår på en måte at h*n ikke likte at jeg tok dette opp - og jeg vet hva som opprørte vedkommende. Slike saker har vi imidlertid mange av, og vi har ulike forslag til smidige løsninger som likevel er innenfor regelverket - men jeg kom jo ikke til ordet.

Må si at jeg gruer meg til å treffe denne personen neste gang.