Kjæresten avslørte graviditet

[Gjest Wolverina]

Det ville vært en heller elendig konstruksjon om alle former for stress var katastrofe for fosteret.

;-)

Så skjørt som et foster er, er svangerskap likevel en utrolig robust affære. Forholdsvis lite går galt i forhold til alt som kunne gått skrekkelig ille.

mvh

*liker* Det er jaggu mye rart man skal få servert her inne altså. Og denne "hyggelige" formen for sarkasme der de later til å bry seg.

[PieLill]

''Jeg tror det sunneste både for deg og for barnet du venter (fostere merker mors sinnssteming - hvis ikke ny forskning viser noe annet...) er at du vender blikket framover og ser for en fantastisk tid du nå går i møte:) ''

Snakker om å legge utidig press på gravide som ikke er rolige og glade hele tida, togli! *streng*

Du har et poeng.

Om det kommer en ny serie med "Ikke gjør dette hjemme" håper jeg de blåser gravides lykkeplikt til himmels.

mvh

[Gjest Wolverina]

Det var ingen andre som visste om det ser du. Han fortalte det til sin sønn og denne damen samme kvelden. Og iom at min kjære var sikker på at det bare var sønnen han hadde fortalt det til var jeg da altså ikke forberedt på dette nei. Det virker som innlegget mitt skal vries i alle mulige himmelretninger. Jeg har OGSÅ siden første innlegg skrevet at vi har snakket om det og lagt det bak oss. Jeg må da vel kunne svare her fordi om, eller? Min sinnsstemning kommer ikke alltid til å være i skyene likevel og det tåler nok barnet helt fint. Jeg verken drikker, røyker eller spiser usunt....og har ellers ingen bekymringer for at dette ikke skal gå veien.

Å si at dette bare er en "vanlig happening" for mine aller nærmeste er helt på jordet. Men for andre utenforstående, ja. Skulle jeg forvente at de jeg ikke bryr meg om bryr seg om meg og mitt? Det er jo nettopp derfor jeg mener de ikke har noe med å vite det FØR de som betyr noe for meg gjør det.

Hva legger du egentlig i at det sunneste for meg og barnet er å se fremover... At jeg kommer til å spontanabortere av å tenke på noe som ikke er fullt så hyggelig? I så tilfelle-VANVITTIG drøy påstand.

[jubalong70]

Hm, må nok bare fortelle deg at humøret mitt ikke er noe annerledes enn før svangerskapet. Dette kan min samboer også signere på. Om noe så er jeg mer glad enn før fordi jeg endelig er gravid og vi fikk det til etter å ha prøvd en stund. Er verken mer deppa, grinete eller kranglete og håper det holder seg sånn. Om du ikke klarer å se at dette var et tillitsbrudd og over streken, så ditt problem. Skulle likt å se/høre deg i samme situasjon. Det er lett å sitte her og skrive om det perfekte atferdsmønster....noe annet å leve det ut selv Ikke alle er sure og sinte uten grunn i svangerskapet vet du. Vi er heldigvis forskjellige.

Jeg har ikke snakket om at hormonenen fører til at man blir sur og grinete - det ble heller ikke jeg. Men, jeg merket at følelsene ofte satt litt mer "utpå" - både de positive og de negative.

Jeg kan se at svaret mitt ble litt flåsete.

Samtidig mener jeg at problemet ikke er så stort - men det er meg... Jeg hadde heller gledet meg over at kjæresten min var så glad for graviditeten at han ikke klarte å holde helt tett.

Men meg om det...

[nitty-gritty]

Til alle sammen som synes det ikke var noen big deal så kan jeg "glede dere" med at jeg har snakket med samboeren min og lagt dette bak meg. Han husker ikke at han gjorde det, men tror han vet hvorfor han gjorde det. Han burde ikke sagt det, men er stolt og det rant over som noen her sier. Til deg som mente at jeg ikke kunne forvente at han skulle forstå hvorfor dette var drøyt, du tok feil. Han har beklaget seg og det gjør han ikke om han ikke mener det. Jeg fikk til og med en bukett roser da han kom hjem fra jobb *dån* That's a first

En stor takk til PieLill og et fåtall andre som forstår hva dette dreier seg om uten å måtte skylde på hormoner. I dette tilfellet blir det for dumt. Tro det eller ei, men jeg er faktisk jamnt over i godt humør, så lenge jeg ikke får en stein nedover tærne. I det daglige så koser vi oss og gleder oss veldig over å skulle bli foreldre. Ingen skriker, gråter eller krangler. Det overrasker meg veldig hvor snusfornuftige, kalde og kyniske mange på dol fremstår, både denne og andre ganger man har det vanskelig. Dette blir nok siste gangen jeg søker råd på dette og noe annet forum. Takk for meg. Klem til PieLill

Jeg synes det er utidig at kvinner faar dyttet "hormonell"-merkelappen nedover hodet i alle svangerskap og to uker hver maaned. Naar jeg er hormonell, saa vet jeg det faktisk selv, det er ikke noe utenforstaaende skjoenner bedre enn meg.

Lykke til videre i svangerskapet. Glad det ordnet seg

[laban]

Hva legger du egentlig i at det sunneste for meg og barnet er å se fremover... At jeg kommer til å spontanabortere av å tenke på noe som ikke er fullt så hyggelig? I så tilfelle-VANVITTIG drøy påstand.

''At jeg kommer til å spontanabortere av å tenke på noe som ikke er fullt så hyggelig? ''

Jeg tror absolutt ikke togli mente det. Men jeg benytter anledningen til å dra et av mine faste gjenganger-svar her:

Et "ferskt" befruktet egg som har festet seg, er den seigeste snylteren som tenkes kan. For mindre enn 50 år siden var det en aktuell problemstilling for mange gravide å bli kvitt uønskede fostre. De løftet tungt, kjørte motorsykkel på grusvei, spiste medisiner de ikke burde tatt - og det som mye verre var. Og jeg garanterer at de ikke tenkte spesielt positive tanker! For de aller fleste var det likevel til ingen nytte, de fortsatte å være gravide.

Dessverre er tidlige spontanaborter meget vanlig. Men når det skjer, er det ikke fordi den gravide løp etter bussen, drakk for mye kaffe, stresset på jobben eller var beruset under unnfangelsen. Min generasjon hadde bestått av atskillig færre barn hvis det hadde vært så enkelt. Så ingen bør bebreide verken seg selv eller venninnene sine for spontanaborter. Vi har faktisk ikke kontroll over dette fenomenet.

Jeg skjønner godt at dere selv vil bestemme hvem som skal vite om graviditeten, sånn gjorde vi det også i sin tid. Lykke til.

[PieLill]

''At jeg kommer til å spontanabortere av å tenke på noe som ikke er fullt så hyggelig? ''

Jeg tror absolutt ikke togli mente det. Men jeg benytter anledningen til å dra et av mine faste gjenganger-svar her:

Et "ferskt" befruktet egg som har festet seg, er den seigeste snylteren som tenkes kan. For mindre enn 50 år siden var det en aktuell problemstilling for mange gravide å bli kvitt uønskede fostre. De løftet tungt, kjørte motorsykkel på grusvei, spiste medisiner de ikke burde tatt - og det som mye verre var. Og jeg garanterer at de ikke tenkte spesielt positive tanker! For de aller fleste var det likevel til ingen nytte, de fortsatte å være gravide.

Dessverre er tidlige spontanaborter meget vanlig. Men når det skjer, er det ikke fordi den gravide løp etter bussen, drakk for mye kaffe, stresset på jobben eller var beruset under unnfangelsen. Min generasjon hadde bestått av atskillig færre barn hvis det hadde vært så enkelt. Så ingen bør bebreide verken seg selv eller venninnene sine for spontanaborter. Vi har faktisk ikke kontroll over dette fenomenet.

Jeg skjønner godt at dere selv vil bestemme hvem som skal vite om graviditeten, sånn gjorde vi det også i sin tid. Lykke til.

Denne kjøper jeg!

:-)

mvh

[frk.susa]

Det samme skjedde meg i begge svangerskap med samme person! Første gangen klarte ikke den ene søstra mi å holde kjeft til en felles venninne av oss som jeg gjerne ville fortelle det til selv. Andre gangen sa jeg det til søstra mi at hun ikke fikk si det for jeg ville si det selv - bare for å få høre "Ja, det har XXX alt sagt!" da jeg fortalte det. *sukk*

Ikke noe å bry seg om. I ditt tilfelle var det jo den blivende far som fortalte det, han var sikkert så stolt at han ikke klarte å holde tett lenger.

Eg forstår reaksjonen din skikkeleg godt og ville tenkt på det som eit tillitsbrot sjølv. Eg trudde det var kotyme å vente til det er gått 12 veker før ein fortel om graviditeten til vener og familie (sjølvsagt seier ein det til barnefaren med ein gong ein veit det!), men etter å ha lest denne tråden ser eg at denne forventninga ikkje er så utbredt som eg trudde. Så eg nemnde problemstillinga til kjærasten som kunne forkynne at 12-vekersregelen var heilt ny for han (han visste heller ikkje om faren for spontanabort innanfor 1. trimester, ignoranten), men presiserte at han hadde sagt unnskyld om han hadde gjort det same som kjærasten til Wolverina gjorde sidan det tydeleg hadde gjort meg minst like opprøyrt som ho.

Så nemnde eg saken for min mannlege kollega som _hadde_ høyrt om 12-vekersregelen, men som kunne fortelle at han som mann likevel måtte blitt fortalt at han ikkje skulle nemne graviditeten før dei begge var einige. Så eg har jammen lært noko nytt av denne tråden: Fortel i klartekst kva du vil og trur og meiner når du vil og trur og meiner det og ikkje forvent at den du er glad i og som du trur kjenner deg både inn og ut, kjenner deg like godt som du kjenner han. Huff, fram med teskeia.

Og når det kjem til eksdama til kjærasten din, Wolverina, så er det dårleg gjort at ho har fortalt det vidare. Sjølv om ho igrunnen ikkje skulle ha visst det i heile tatt.

Også til den glupe påstanden om at ein må passe på å ikkje vere lei seg under graviditeten for då kan ein skade bornet; hæ?! Der er ein sjangse for at bornet ikkje har så godt av sterkt psykisk og fysisk stress gjennom heile graviditeten, men ikkje om ein tenkjer og føler som eit normalt menneske. Hugs for all del at sterke, friske born vert fødde under krig og anna faenskap, så den kommentaren der var heller unødig og sikkert veldig provoserande for mange gravide.

Til slutt vil eg seie:

Gratulerar med kjærleiken og graviditeten og lukke til framover! Eg vonar du slepp alle gravidplagene denne damen hadde: http://nornoir.wordpress.com/ og ynskjer deg og kjærasten din ei flott tid framover:)

[Lillemus]

Eg forstår reaksjonen din skikkeleg godt og ville tenkt på det som eit tillitsbrot sjølv. Eg trudde det var kotyme å vente til det er gått 12 veker før ein fortel om graviditeten til vener og familie (sjølvsagt seier ein det til barnefaren med ein gong ein veit det!), men etter å ha lest denne tråden ser eg at denne forventninga ikkje er så utbredt som eg trudde. Så eg nemnde problemstillinga til kjærasten som kunne forkynne at 12-vekersregelen var heilt ny for han (han visste heller ikkje om faren for spontanabort innanfor 1. trimester, ignoranten), men presiserte at han hadde sagt unnskyld om han hadde gjort det same som kjærasten til Wolverina gjorde sidan det tydeleg hadde gjort meg minst like opprøyrt som ho.

Så nemnde eg saken for min mannlege kollega som _hadde_ høyrt om 12-vekersregelen, men som kunne fortelle at han som mann likevel måtte blitt fortalt at han ikkje skulle nemne graviditeten før dei begge var einige. Så eg har jammen lært noko nytt av denne tråden: Fortel i klartekst kva du vil og trur og meiner når du vil og trur og meiner det og ikkje forvent at den du er glad i og som du trur kjenner deg både inn og ut, kjenner deg like godt som du kjenner han. Huff, fram med teskeia.

Og når det kjem til eksdama til kjærasten din, Wolverina, så er det dårleg gjort at ho har fortalt det vidare. Sjølv om ho igrunnen ikkje skulle ha visst det i heile tatt.

Også til den glupe påstanden om at ein må passe på å ikkje vere lei seg under graviditeten for då kan ein skade bornet; hæ?! Der er ein sjangse for at bornet ikkje har så godt av sterkt psykisk og fysisk stress gjennom heile graviditeten, men ikkje om ein tenkjer og føler som eit normalt menneske. Hugs for all del at sterke, friske born vert fødde under krig og anna faenskap, så den kommentaren der var heller unødig og sikkert veldig provoserande for mange gravide.

Til slutt vil eg seie:

Gratulerar med kjærleiken og graviditeten og lukke til framover! Eg vonar du slepp alle gravidplagene denne damen hadde: http://nornoir.wordpress.com/ og ynskjer deg og kjærasten din ei flott tid framover:)

Legg svaret ditt rett fra trådstarter så får hun det opp på sine "Svar-til-meg"-liste. )

[Gjest Wolverina]

Jeg har ikke snakket om at hormonenen fører til at man blir sur og grinete - det ble heller ikke jeg. Men, jeg merket at følelsene ofte satt litt mer "utpå" - både de positive og de negative.

Jeg kan se at svaret mitt ble litt flåsete.

Samtidig mener jeg at problemet ikke er så stort - men det er meg... Jeg hadde heller gledet meg over at kjæresten min var så glad for graviditeten at han ikke klarte å holde helt tett.

Men meg om det...

Etter å ha pratet med min samboer ser jeg mer slik på det jeg også. Men at jeg ble paff der og da, det ser jeg ikke på som noe urimelig. Jeg tror det kanskje må oppleves for at man kan forstå det helt og holdent. Men som jeg har sagt noen ganger nå, vi er ferdige med dette min kjære og jeg :-) det har ikke vært noe tema siden. Blir heldigvis fort ferdig med ting når man får luftet tankene og følelsene rundt det.

[jubalong70]

Etter å ha pratet med min samboer ser jeg mer slik på det jeg også. Men at jeg ble paff der og da, det ser jeg ikke på som noe urimelig. Jeg tror det kanskje må oppleves for at man kan forstå det helt og holdent. Men som jeg har sagt noen ganger nå, vi er ferdige med dette min kjære og jeg :-) det har ikke vært noe tema siden. Blir heldigvis fort ferdig med ting når man får luftet tankene og følelsene rundt det.

Så godt å høre

[Gjest Wolverina]

Denne kjøper jeg!

:-)

mvh

Og det gjør jeg også. Med disse påstandene gir jo togli en mer hodebry enn man noensinne hadde. Makan. Helt utrolig på meg at man faktisk presterer å påstå at man nærmest medvitent skader det mest dyrebare man har fordi man er ekstra tankefull en periode. Hva med de stakkars jenter og kvinner som virkelig er highstrung gjennom store deler av svangerskapet av forskjellige årsaker? Skal de i tillegg gå med en uutholdelig skyldfølelse for at de skader barnet sitt med noe de ikke kan noe for? Hinsides all sunn fornuft å i det hele tatt antyde noe slikt. Rett og slett ondskapsfullt.

[Gjest Wolverina]

Hva legger du egentlig i at det sunneste for meg og barnet er å se fremover... At jeg kommer til å spontanabortere av å tenke på noe som ikke er fullt så hyggelig? I så tilfelle-VANVITTIG drøy påstand.

Det var heller aldri så om å gjøre å være først ute av meg og min kjære. Det var aldri det det dreiet seg om. Kun og blott at man forteller det til sine nære og kjære før man forteller det til gamle kjente på fest. Hvem av oss som får oppleve ditt og datt senere først er ganske tilfeldig...og har egentlig ingen verdens ting med mitt innlegg nå å gjøre. Jeg er litt usikker på om du egentlig skriver i beste mening for du høres til tider veldig nedlatende og bedrevitende ut.

Du forteller meg at min graviditet er det største i verden for meg-men at det nærmest er en dagligdags ting for mine kjære jeg har rundt meg. Ja, jeg er klar over at det er spesielt for meg siden det er jeg som bærer barnet, men det virker som du prøver å bagatellisere min graviditet når det kommer til hva familien min føler. Hva vet vel du om hva barnefar og vordende beste og oldeforeldre tenker rundt det som skal skje? Kanskje det er noe av det største i verden for dem også? Dette blir bare helt absurd.

[Gjest Wolverina]

Så godt å høre

[Katt-ja]

''Har jeg grunn til å føle meg skuffet, sint og trist? Eller? Hva ville dere jenter/damer følt?''

Neste gang du lurer på hva vi mener, men egentlig bare vil ha én type svar...vel - da trenger du ikke å spørre ;-)

Altså - jeg har hele tiden vært enig i at det var litt kjedelig det du opplevde - men synes du har vært litt vel irritert i svarene dine på den responsen som ikke var 100% sånn som du likte. Uten at jeg dermed antyder (Gud forby!!) at det har noe med hormoner å gjøre, hehe.

[PieLill]

Og det gjør jeg også. Med disse påstandene gir jo togli en mer hodebry enn man noensinne hadde. Makan. Helt utrolig på meg at man faktisk presterer å påstå at man nærmest medvitent skader det mest dyrebare man har fordi man er ekstra tankefull en periode. Hva med de stakkars jenter og kvinner som virkelig er highstrung gjennom store deler av svangerskapet av forskjellige årsaker? Skal de i tillegg gå med en uutholdelig skyldfølelse for at de skader barnet sitt med noe de ikke kan noe for? Hinsides all sunn fornuft å i det hele tatt antyde noe slikt. Rett og slett ondskapsfullt.

Jeg oppfattet ikke det togli skrev på den måten. Både ut fra det hun skrev og hvilke synspunkter og holdninger hun pleier å gi uttrykk for.

I mine øyne var det mer som en kommentar om at 'Den aller beste løsningen er...' Ikke at alt går rett vest om du gjør noe annet.

Jeg er enig i at forslaget ikke kom i den beste innpakningen, men ganske sikker på at det ikke var ment som en variant av dommedagstale.

Tror jeg kan forstå litt av din frustrasjon over noen av svarene du har fått her. Kunne fått meg til å føle meg fratatt retten til å reagere på noe som var galt med henvisning til at problemet satt mellom mine ører.

Samtidig ser det fra mitt ståsted ut som du kanskje tillegger enkelte flere dårlige og vrange tanker en de faktisk er i besittelse av.

Denne tråden viser i alle fall hvor forskjellig man kan tenke og føle omkring dette temaet.

mvh

[PieLill]

Eg forstår reaksjonen din skikkeleg godt og ville tenkt på det som eit tillitsbrot sjølv. Eg trudde det var kotyme å vente til det er gått 12 veker før ein fortel om graviditeten til vener og familie (sjølvsagt seier ein det til barnefaren med ein gong ein veit det!), men etter å ha lest denne tråden ser eg at denne forventninga ikkje er så utbredt som eg trudde. Så eg nemnde problemstillinga til kjærasten som kunne forkynne at 12-vekersregelen var heilt ny for han (han visste heller ikkje om faren for spontanabort innanfor 1. trimester, ignoranten), men presiserte at han hadde sagt unnskyld om han hadde gjort det same som kjærasten til Wolverina gjorde sidan det tydeleg hadde gjort meg minst like opprøyrt som ho.

Så nemnde eg saken for min mannlege kollega som _hadde_ høyrt om 12-vekersregelen, men som kunne fortelle at han som mann likevel måtte blitt fortalt at han ikkje skulle nemne graviditeten før dei begge var einige. Så eg har jammen lært noko nytt av denne tråden: Fortel i klartekst kva du vil og trur og meiner når du vil og trur og meiner det og ikkje forvent at den du er glad i og som du trur kjenner deg både inn og ut, kjenner deg like godt som du kjenner han. Huff, fram med teskeia.

Og når det kjem til eksdama til kjærasten din, Wolverina, så er det dårleg gjort at ho har fortalt det vidare. Sjølv om ho igrunnen ikkje skulle ha visst det i heile tatt.

Også til den glupe påstanden om at ein må passe på å ikkje vere lei seg under graviditeten for då kan ein skade bornet; hæ?! Der er ein sjangse for at bornet ikkje har så godt av sterkt psykisk og fysisk stress gjennom heile graviditeten, men ikkje om ein tenkjer og føler som eit normalt menneske. Hugs for all del at sterke, friske born vert fødde under krig og anna faenskap, så den kommentaren der var heller unødig og sikkert veldig provoserande for mange gravide.

Til slutt vil eg seie:

Gratulerar med kjærleiken og graviditeten og lukke til framover! Eg vonar du slepp alle gravidplagene denne damen hadde: http://nornoir.wordpress.com/ og ynskjer deg og kjærasten din ei flott tid framover:)

''Fortel i klartekst kva du vil og trur og meiner når du vil og trur og meiner det og ikkje forvent at den du er glad i og som du trur kjenner deg både inn og ut, kjenner deg like godt som du kjenner han. Huff, fram med teskeia.''

Og hadde vi alle blitt flinkere på det området, ville en del vonde samlivsproblemer vært spart. Antagelser er roten til misforståelser. Hurra for teskjeen.

Jeg har ikke oppfattet 12-ukersregelen som noe universelt, men som noe mange foretrekker.

Derimot pleier jeg å spørre hvem som vet og ikke, samt planer om videre offentliggjøring når noen meddeler meg de lykkelige omstendighetene.

mvh

[morsan]

Jeg oppfattet ikke det togli skrev på den måten. Både ut fra det hun skrev og hvilke synspunkter og holdninger hun pleier å gi uttrykk for.

I mine øyne var det mer som en kommentar om at 'Den aller beste løsningen er...' Ikke at alt går rett vest om du gjør noe annet.

Jeg er enig i at forslaget ikke kom i den beste innpakningen, men ganske sikker på at det ikke var ment som en variant av dommedagstale.

Tror jeg kan forstå litt av din frustrasjon over noen av svarene du har fått her. Kunne fått meg til å føle meg fratatt retten til å reagere på noe som var galt med henvisning til at problemet satt mellom mine ører.

Samtidig ser det fra mitt ståsted ut som du kanskje tillegger enkelte flere dårlige og vrange tanker en de faktisk er i besittelse av.

Denne tråden viser i alle fall hvor forskjellig man kan tenke og føle omkring dette temaet.

mvh

''Tror jeg kan forstå litt av din frustrasjon over noen av svarene du har fått her. Kunne fått meg til å føle meg fratatt retten til å reagere på noe som var galt med henvisning til at problemet satt mellom mine ører.

Samtidig ser det fra mitt ståsted ut som du kanskje tillegger enkelte flere dårlige og vrange tanker en de faktisk er i besittelse av.''

Enig & enig.

[morsan]

''Fortel i klartekst kva du vil og trur og meiner når du vil og trur og meiner det og ikkje forvent at den du er glad i og som du trur kjenner deg både inn og ut, kjenner deg like godt som du kjenner han. Huff, fram med teskeia.''

Og hadde vi alle blitt flinkere på det området, ville en del vonde samlivsproblemer vært spart. Antagelser er roten til misforståelser. Hurra for teskjeen.

Jeg har ikke oppfattet 12-ukersregelen som noe universelt, men som noe mange foretrekker.

Derimot pleier jeg å spørre hvem som vet og ikke, samt planer om videre offentliggjøring når noen meddeler meg de lykkelige omstendighetene.

mvh

''Jeg har ikke oppfattet 12-ukersregelen som noe universelt, men som noe mange foretrekker.''

Samme her. Personlig tenkte jeg litt slik at jeg ville at andre folk skulle vite, selv om det skulle gå galt. Jeg har aldri forstått hvorfor det er så viktig at ikke folk vet det i tilfelle det går galt.

Det eneste må være hvis det er så viden spredt at man risikerer å få lykkeønskninger/spørsmål fra noen som mange måneder senere ikke har fått med seg kontrabeskjeden. Men bortsett fra det ville jeg nok foretrukket at nære venner, familie og kanskje også kolleger visste om det.

Og dessuten skulle jeg på utenlandsreise med sjefen i ukene 8 og 10 eller deromkring og jeg ville han skulle vite dette før vi tilbrakte masse tid sammen flere dager i strekk :-) Da var lizm katt ute av sekken uansett ;-)

[morsan]

Eg forstår reaksjonen din skikkeleg godt og ville tenkt på det som eit tillitsbrot sjølv. Eg trudde det var kotyme å vente til det er gått 12 veker før ein fortel om graviditeten til vener og familie (sjølvsagt seier ein det til barnefaren med ein gong ein veit det!), men etter å ha lest denne tråden ser eg at denne forventninga ikkje er så utbredt som eg trudde. Så eg nemnde problemstillinga til kjærasten som kunne forkynne at 12-vekersregelen var heilt ny for han (han visste heller ikkje om faren for spontanabort innanfor 1. trimester, ignoranten), men presiserte at han hadde sagt unnskyld om han hadde gjort det same som kjærasten til Wolverina gjorde sidan det tydeleg hadde gjort meg minst like opprøyrt som ho.

Så nemnde eg saken for min mannlege kollega som _hadde_ høyrt om 12-vekersregelen, men som kunne fortelle at han som mann likevel måtte blitt fortalt at han ikkje skulle nemne graviditeten før dei begge var einige. Så eg har jammen lært noko nytt av denne tråden: Fortel i klartekst kva du vil og trur og meiner når du vil og trur og meiner det og ikkje forvent at den du er glad i og som du trur kjenner deg både inn og ut, kjenner deg like godt som du kjenner han. Huff, fram med teskeia.

Og når det kjem til eksdama til kjærasten din, Wolverina, så er det dårleg gjort at ho har fortalt det vidare. Sjølv om ho igrunnen ikkje skulle ha visst det i heile tatt.

Også til den glupe påstanden om at ein må passe på å ikkje vere lei seg under graviditeten for då kan ein skade bornet; hæ?! Der er ein sjangse for at bornet ikkje har så godt av sterkt psykisk og fysisk stress gjennom heile graviditeten, men ikkje om ein tenkjer og føler som eit normalt menneske. Hugs for all del at sterke, friske born vert fødde under krig og anna faenskap, så den kommentaren der var heller unødig og sikkert veldig provoserande for mange gravide.

Til slutt vil eg seie:

Gratulerar med kjærleiken og graviditeten og lukke til framover! Eg vonar du slepp alle gravidplagene denne damen hadde: http://nornoir.wordpress.com/ og ynskjer deg og kjærasten din ei flott tid framover:)

''Også til den glupe påstanden om at ein må passe på å ikkje vere lei seg under graviditeten for då kan ein skade bornet; hæ?! Der er ein sjangse for at bornet ikkje har så godt av sterkt psykisk og fysisk stress gjennom heile graviditeten, men ikkje om ein tenkjer og føler som eit normalt menneske. Hugs for all del at sterke, friske born vert fødde under krig og anna faenskap, så den kommentaren der var heller unødig og sikkert veldig provoserande for mange gravide. ''

Apropos dette temaet: Husker jeg i en sosial setting for mange år siden traff på en gravid dame som unnskyldte røykingen sin med nettopp det at dersom hun kuttet ut røyken ville hun bli så stresset og urolig at det ville være verre for fosteret enn røyk...