Hvem lurer hvem?

[Gjest SMIRnøff]

Jeg føler at jeg gjennom en årrekke har lurt psykiatrien til å tro at jeg har faktiske problemer, ikke viljestyrte problemer.

Men. Jeg føler også at de er veldig godt klar over dette! Men de spiller nemlig et spill med meg. De later som de tror jeg har faktiske problemer. Mens de i virkeligheten er klinkende klare på at det bare er viljefremkalte symptomer.

Likevel går jeg dit punktlig hver uke. Ser frem til timen. Koser meg, for jeg kommer meg ut, jeg får oppmerksomhet.

Men det hele er vel en slags paranoid fantasi fra min side... så jeg får prøve å slå meg til ro med det da.

[serenity777]

Tror den derre følelsen om att man "lurer" psykiatrien er noe mange føler. Jeg har selv føltt det. Att jeg egentlig ikke er psyk eller no, det er bare fundamentalister som kan kjenne sann visshet, og en fundamentalist er ikke særlig vis.

Lagom er best.

[Gjest SMIRnøff]

Tror den derre følelsen om att man "lurer" psykiatrien er noe mange føler. Jeg har selv føltt det. Att jeg egentlig ikke er psyk eller no, det er bare fundamentalister som kan kjenne sann visshet, og en fundamentalist er ikke særlig vis.

Lagom er best.

Ja...

Skulle gjerne bare hatt litt mer visshet... på ting...

[Bella Dotte]

Nå tror jeg at jeg skjønner hva du snakker om...! Uansett - jeg kaster ut dette også... Jeg tenker av og til at jeg snakker med psykologen(e) min(e) bare fordi det er hyggelig.. at jeg ikke fortjener den tiden og oppmerksomheten, at så mange med virkelige problemer trenger det mer enn meg... at jeg konstruerer problemer... overdriver... klager for å få sympati...

Men jeg VET at jeg vil klappe sammen hvis jeg ikke får dette tilbudet lenger. Og jeg trenger støtte og bekreftelse, alle gjør det, jeg trenger det enda mer for å oppveie for mange drittale år og korrigere skjevutvikling.

Mulig jeg overidentifiserer meg med deg i dag :-D Men jeg tror mye av problemstillingen her går ut på at behandlingen vi får ikke samsvarer med det vi forventer og har lært - vondt skal vondt fordrive - terapi skal være hardt og kaldt og smertefullt, vi skal eksponeres og provoserers og det skal graves i skamfulle episoder, mens psykologen sitter tilbakelent og sier mm, mm, mm.

[Gjest SMIRnøff]

Nå tror jeg at jeg skjønner hva du snakker om...! Uansett - jeg kaster ut dette også... Jeg tenker av og til at jeg snakker med psykologen(e) min(e) bare fordi det er hyggelig.. at jeg ikke fortjener den tiden og oppmerksomheten, at så mange med virkelige problemer trenger det mer enn meg... at jeg konstruerer problemer... overdriver... klager for å få sympati...

Men jeg VET at jeg vil klappe sammen hvis jeg ikke får dette tilbudet lenger. Og jeg trenger støtte og bekreftelse, alle gjør det, jeg trenger det enda mer for å oppveie for mange drittale år og korrigere skjevutvikling.

Mulig jeg overidentifiserer meg med deg i dag :-D Men jeg tror mye av problemstillingen her går ut på at behandlingen vi får ikke samsvarer med det vi forventer og har lært - vondt skal vondt fordrive - terapi skal være hardt og kaldt og smertefullt, vi skal eksponeres og provoserers og det skal graves i skamfulle episoder, mens psykologen sitter tilbakelent og sier mm, mm, mm.

Det er nok det det går på ja. :-D

Kanskje jeg overdriver sykdom for å få oppmerksomhet?

[Gjest freppedama]

Det er nok det det går på ja. :-D

Kanskje jeg overdriver sykdom for å få oppmerksomhet?

''Kanskje jeg overdriver sykdom for å få oppmerksomhet?''

Nå tror jeg du er inne på noe!

[Gjest SMIRnøff]

''Kanskje jeg overdriver sykdom for å få oppmerksomhet?''

Nå tror jeg du er inne på noe!

Hvis det er sant, hva gjør jeg med det, da? Det er jo sikkert bare "just do it", men på en annen side er jo også det et symptom.

[Bella Dotte]

Det er nok det det går på ja. :-D

Kanskje jeg overdriver sykdom for å få oppmerksomhet?

Jeg tror mange ikke er så syke som de tror, eller fagfolkene skal ha det til. Vikarpsykologen sa noe lurt: Alle symptomer er normale, det er bare når konsentrasjonen av dem blir for høy, at det blir sykdom. Mens min faste bedyrer at man ikke nødvendigvis trenger å være *syk* for å ha nytte av psykologhjelp, men at det kan være viktig å ha noen å snakke med.

I og for seg er begge standpunktene hensiktsmessige for å holde kundegrunnlaget ved like ;-)

[Gjest SMIRnøff]

Jeg tror mange ikke er så syke som de tror, eller fagfolkene skal ha det til. Vikarpsykologen sa noe lurt: Alle symptomer er normale, det er bare når konsentrasjonen av dem blir for høy, at det blir sykdom. Mens min faste bedyrer at man ikke nødvendigvis trenger å være *syk* for å ha nytte av psykologhjelp, men at det kan være viktig å ha noen å snakke med.

I og for seg er begge standpunktene hensiktsmessige for å holde kundegrunnlaget ved like ;-)

''Jeg tror mange ikke er så syke som de tror, eller fagfolkene skal ha det til.''

Det tror jeg og.... :-)

Men jeg er veldig opptatt av at ting skal være riktig, da. Jeg skal ha korrekthet i hvordan jeg selv ser på meg selv ang. sykdomsgrad, og hjelpeapparatet skal det samme...

[Gjest SMIRnøff]

Jeg tror mange ikke er så syke som de tror, eller fagfolkene skal ha det til. Vikarpsykologen sa noe lurt: Alle symptomer er normale, det er bare når konsentrasjonen av dem blir for høy, at det blir sykdom. Mens min faste bedyrer at man ikke nødvendigvis trenger å være *syk* for å ha nytte av psykologhjelp, men at det kan være viktig å ha noen å snakke med.

I og for seg er begge standpunktene hensiktsmessige for å holde kundegrunnlaget ved like ;-)

Det er viktig for meg at jeg faktisk er _syk_

Jeg vil ikke gå dit ellers.

[Bella Dotte]

''Jeg tror mange ikke er så syke som de tror, eller fagfolkene skal ha det til.''

Det tror jeg og.... :-)

Men jeg er veldig opptatt av at ting skal være riktig, da. Jeg skal ha korrekthet i hvordan jeg selv ser på meg selv ang. sykdomsgrad, og hjelpeapparatet skal det samme...

Nå er det sånn at diagnosene i diagnosemanualene blir til ved avstemming, og studier blir laget basert på ekstreme tilfeller. Psykiatri er ikke like entydig som matematikk. Mennesker kommer i en uendelighet av variasjoner. Sånn jeg ser det, bør diagnoser brukes som et utgangspunkt for behandling, ikke for å definere pasienten.

Jeg sliter med dette selv, jeg er veldig opptatt av "hva det er som feiler meg". Men det er mest med tanke på det jeg nettopp skrev; det er viktig å finne årsakene til problemene og hvordan de henger sammen; å bare blindt forsøke å behandle plagsomme symptomer, er som å sette plaster på en kreftsvulst.

[Gjest SMIRnøff]

Nå er det sånn at diagnosene i diagnosemanualene blir til ved avstemming, og studier blir laget basert på ekstreme tilfeller. Psykiatri er ikke like entydig som matematikk. Mennesker kommer i en uendelighet av variasjoner. Sånn jeg ser det, bør diagnoser brukes som et utgangspunkt for behandling, ikke for å definere pasienten.

Jeg sliter med dette selv, jeg er veldig opptatt av "hva det er som feiler meg". Men det er mest med tanke på det jeg nettopp skrev; det er viktig å finne årsakene til problemene og hvordan de henger sammen; å bare blindt forsøke å behandle plagsomme symptomer, er som å sette plaster på en kreftsvulst.

Ja, det er klart dette med hvor mangfoldige menneskene og deres lidelser er...

Det med å finne årsaker, det handler vel om å finne forklaringer for seg selv, som man selv tror på, ikke det å komme frem til det som vitenskapelig er korrekt?

Ble veldig opptatt av dette med å "overdrive sykdom for å få oppmerksomhet" nå da... hvis det gjelder meg, så må det jo komme av underskudd på oppmerksomhet? Men det igjen kommer jo av livssituasjonen min...

[Bella Dotte]

Ja, det er klart dette med hvor mangfoldige menneskene og deres lidelser er...

Det med å finne årsaker, det handler vel om å finne forklaringer for seg selv, som man selv tror på, ikke det å komme frem til det som vitenskapelig er korrekt?

Ble veldig opptatt av dette med å "overdrive sykdom for å få oppmerksomhet" nå da... hvis det gjelder meg, så må det jo komme av underskudd på oppmerksomhet? Men det igjen kommer jo av livssituasjonen min...

Å skjønne hvordan en "har blitt som en har blitt" er viktig for opplevelsen av egen identitet, tror jeg. Kanskje det kan være noe å hente her: http://en.wikipedia.org/wiki/Narrative_therapy

''Ble veldig opptatt av dette med å "overdrive sykdom for å få oppmerksomhet" nå da... hvis det gjelder meg, så må det jo komme av underskudd på oppmerksomhet? Men det igjen kommer jo av livssituasjonen min...''

Skulle ikke forundre meg. Men er det noe galt i å prøve å bøte på et underskudd på oppmerksomhet da? Alle trenger oppmerksomhet. Mange spiser jo vitaminpiller - også uten at det foreligger noen vitaminmangel, men bare for sikkerhets skyld.

[Gjest SMIRnøff]

Å skjønne hvordan en "har blitt som en har blitt" er viktig for opplevelsen av egen identitet, tror jeg. Kanskje det kan være noe å hente her: http://en.wikipedia.org/wiki/Narrative_therapy

''Ble veldig opptatt av dette med å "overdrive sykdom for å få oppmerksomhet" nå da... hvis det gjelder meg, så må det jo komme av underskudd på oppmerksomhet? Men det igjen kommer jo av livssituasjonen min...''

Skulle ikke forundre meg. Men er det noe galt i å prøve å bøte på et underskudd på oppmerksomhet da? Alle trenger oppmerksomhet. Mange spiser jo vitaminpiller - også uten at det foreligger noen vitaminmangel, men bare for sikkerhets skyld.

Ja det jobber vi med i terapien, det med opplevelsen av jeg'et. Og da er det nok viktig å trekke linjer ja...

Men hvordan kan jeg vite om jeg overdriver symptomer for å få oppmerksomhet da? Vet du det og? :-) Hehe...

Hva skal jeg se etter? Jeg vil jo ikke være en sånn person, det ser jeg noe direkte galt i. Det er ikke bra. Ikke sympatisk, og psykiatrien gir meg mer hjelp enn jeg trenger.

[Bella Dotte]

Ja det jobber vi med i terapien, det med opplevelsen av jeg'et. Og da er det nok viktig å trekke linjer ja...

Men hvordan kan jeg vite om jeg overdriver symptomer for å få oppmerksomhet da? Vet du det og? :-) Hehe...

Hva skal jeg se etter? Jeg vil jo ikke være en sånn person, det ser jeg noe direkte galt i. Det er ikke bra. Ikke sympatisk, og psykiatrien gir meg mer hjelp enn jeg trenger.

Opplevelsen av symptomer er i høyeste grad subjektivt. Det kan faktisk hende du tilogmed underdriver symptomene dine. Når man har hatt det jævlig nok lenge nok, blir man gjerne vant til det og regner med at det er sånn det skal være. Innspill fra andre mennesker kan fungere som et sammenligningsgrunnlag, gi en pekepinn på hva som er normalt og vanlig.

Du kan jo teste om du vil beskrive symptomene dine på samme måte til deg selv som du gjør til dine behandlere? Og forestille deg hvordan du ville reagert hvis noen andre fortalte at de hadde det sånn som du forteller at du har det. Hva ville du tenkt om det mennesket? Ville du ha reagert med forbløffelse, sympati, irritasjon, interesse, forakt, vantro, likegyldighet?

Kan du være sikker på at du selv vet hva du trenger?

[Gjest SMIRnøff]

Opplevelsen av symptomer er i høyeste grad subjektivt. Det kan faktisk hende du tilogmed underdriver symptomene dine. Når man har hatt det jævlig nok lenge nok, blir man gjerne vant til det og regner med at det er sånn det skal være. Innspill fra andre mennesker kan fungere som et sammenligningsgrunnlag, gi en pekepinn på hva som er normalt og vanlig.

Du kan jo teste om du vil beskrive symptomene dine på samme måte til deg selv som du gjør til dine behandlere? Og forestille deg hvordan du ville reagert hvis noen andre fortalte at de hadde det sånn som du forteller at du har det. Hva ville du tenkt om det mennesket? Ville du ha reagert med forbløffelse, sympati, irritasjon, interesse, forakt, vantro, likegyldighet?

Kan du være sikker på at du selv vet hva du trenger?

Hehe, dette var bra saker! :-)

Jeg må tenke en stund på dette...

Men for å si noe om én ting da, så vet jeg ikke om noen som er som meg! Ikke her, ikke noen jeg har møtt i psykiatrien heller... det er jo ingen her som oppfører seg som meg. Det er jo litt rart, igrunn, og. For. Det er jo folk som kommer inn med paranoide _overbevisninger_, jeg har jo ingen paranoide overbevisninger av noe slag. Jeg bare har en livlig fantasi, som jeg ønsker å dele med andre...

Jeg vet ikke hva jeg trenger selv. Men hvis jeg overdriver, og de da blir lurt til at jeg trenger masse, så blir jeg jo feilbehandlet, og det brukes for mye ressurser.

Men takker så mye for svar.

[Bella Dotte]

Hehe, dette var bra saker! :-)

Jeg må tenke en stund på dette...

Men for å si noe om én ting da, så vet jeg ikke om noen som er som meg! Ikke her, ikke noen jeg har møtt i psykiatrien heller... det er jo ingen her som oppfører seg som meg. Det er jo litt rart, igrunn, og. For. Det er jo folk som kommer inn med paranoide _overbevisninger_, jeg har jo ingen paranoide overbevisninger av noe slag. Jeg bare har en livlig fantasi, som jeg ønsker å dele med andre...

Jeg vet ikke hva jeg trenger selv. Men hvis jeg overdriver, og de da blir lurt til at jeg trenger masse, så blir jeg jo feilbehandlet, og det brukes for mye ressurser.

Men takker så mye for svar.

''Jeg bare har en livlig fantasi, som jeg ønsker å dele med andre''

Og det er jo en kjemperessurs! Men det er ikke alle som vil høre på fantasifulle historier og diskutere komplekse tankerekker, mange foretrekker hverdagslig prat om matlaging og gardinoppheng. Det gjelder å velge sitt publikum med omhu ;-)

''Jeg vet ikke hva jeg trenger selv. Men hvis jeg overdriver, og de da blir lurt til at jeg trenger masse, så blir jeg jo feilbehandlet, og det brukes for mye ressurser.''

Jeg synes du kan overlate ansvaret for korrekt forvaltning av ressursene til de som styrer med dette :-)

[Gjest SMIRnøff]

Opplevelsen av symptomer er i høyeste grad subjektivt. Det kan faktisk hende du tilogmed underdriver symptomene dine. Når man har hatt det jævlig nok lenge nok, blir man gjerne vant til det og regner med at det er sånn det skal være. Innspill fra andre mennesker kan fungere som et sammenligningsgrunnlag, gi en pekepinn på hva som er normalt og vanlig.

Du kan jo teste om du vil beskrive symptomene dine på samme måte til deg selv som du gjør til dine behandlere? Og forestille deg hvordan du ville reagert hvis noen andre fortalte at de hadde det sånn som du forteller at du har det. Hva ville du tenkt om det mennesket? Ville du ha reagert med forbløffelse, sympati, irritasjon, interesse, forakt, vantro, likegyldighet?

Kan du være sikker på at du selv vet hva du trenger?

Har vært i samtalegruppe.

Det var ingen der som skjønte hva jeg mente, når jeg sa folk pratet om meg. Noen sa bare at jeg skulle drite i det, for det gjorde han. Han hadde også opplevd at folk hadde snakket nedsettende om han etter at han ble syk. Men det var jo selvsagt helt virkelig. De hadde gjort det, og han dreit i det. Bra for han. Men han skjønte ikke hva jeg mente. En annen snakket hele tiden om angsten for å være med andre. Det låste seg, sa han, for han. Han frøys helt av skrekk. Stakkars. Men han skjønte heller ikke dette med at folk pratet om en, for det var ingen som pratet om han, mente han.

For meg så dreier det seg jo om at alle fremmede vet ting om meg, og da snakker om dette.

[Bella Dotte]

Har vært i samtalegruppe.

Det var ingen der som skjønte hva jeg mente, når jeg sa folk pratet om meg. Noen sa bare at jeg skulle drite i det, for det gjorde han. Han hadde også opplevd at folk hadde snakket nedsettende om han etter at han ble syk. Men det var jo selvsagt helt virkelig. De hadde gjort det, og han dreit i det. Bra for han. Men han skjønte ikke hva jeg mente. En annen snakket hele tiden om angsten for å være med andre. Det låste seg, sa han, for han. Han frøys helt av skrekk. Stakkars. Men han skjønte heller ikke dette med at folk pratet om en, for det var ingen som pratet om han, mente han.

For meg så dreier det seg jo om at alle fremmede vet ting om meg, og da snakker om dette.

''For meg så dreier det seg jo om at alle fremmede vet ting om meg, og da snakker om dette.''

Alle fremmede? Mener du sånne som meg? Folk som ikke har møtt deg? Eller fremmede du møter på gata?

[Gjest SMIRnøff]

''For meg så dreier det seg jo om at alle fremmede vet ting om meg, og da snakker om dette.''

Alle fremmede? Mener du sånne som meg? Folk som ikke har møtt deg? Eller fremmede du møter på gata?

Fremmede på gata, f.eks. ja...

Jeg er den store "snakkisen" til bys...