Ærlighet vs. symptomer

[Gjest SMIRnøff]

Hvis en pasient er ærlig om sine ønsker og behov, fremfor ha symptomer, blir vedkommende frisk da?

Men hvordan skal pasienten klare dette? En kan jo ha temmelig barnslige ønsker og behov, som ikke blir så godt mottatt... folk kan jo reagere med fordømmelse - noe de ikke ville gjort, ofte, om vedkommende hadde brukt symptomer i stedet. Da ville jo vedkommende vært "syk".

Et dilemma?

[frosken]

Dette kommer an på hvilken setting du tenker på. I behandlingssituasjonen vil det å sette ord på sine følelser og behov, som regel bli godt mottatt, selv om behovene kan være av "barnslig" karakter. De fleste behandlere vil anse det å kunne snakke om slike temaer som verdifullt.

I forhold til andre vil det i mye mindre grad være rom for å snakke om barnslige behov. Mellom voksne vil man primært forventeat modenhet og rasjonalitet dominerer. I en slik situasjon har du rett i at folk ofte vil ha noe større forståelse for "symptomer" enn "barnslige ønsker og behov".

[Gjest SMIRnøff]

Dette kommer an på hvilken setting du tenker på. I behandlingssituasjonen vil det å sette ord på sine følelser og behov, som regel bli godt mottatt, selv om behovene kan være av "barnslig" karakter. De fleste behandlere vil anse det å kunne snakke om slike temaer som verdifullt.

I forhold til andre vil det i mye mindre grad være rom for å snakke om barnslige behov. Mellom voksne vil man primært forventeat modenhet og rasjonalitet dominerer. I en slik situasjon har du rett i at folk ofte vil ha noe større forståelse for "symptomer" enn "barnslige ønsker og behov".

Ja, dette har du nok rett i. Det er jo et skille der. Får bruke terapien til å være barn, da. For det er jo det jeg er. Har aldri blitt voksen...

[frosken]

Ja, dette har du nok rett i. Det er jo et skille der. Får bruke terapien til å være barn, da. For det er jo det jeg er. Har aldri blitt voksen...

Ja, bruk terapien til i størst mulig grad snakke om de mer umodne tanker og følelser du har. Fortell om hvordan du tenker og få hjelp til å forstå deg selv bedre.

[Gjest SMIRnøff]

Ja, bruk terapien til i størst mulig grad snakke om de mer umodne tanker og følelser du har. Fortell om hvordan du tenker og få hjelp til å forstå deg selv bedre.

Så du mener det burde være målet? Å forstå seg selv bedre? Tenkte nesten det var noe mer, jeg da... bli frisk eller noe...

[frosken]

Så du mener det burde være målet? Å forstå seg selv bedre? Tenkte nesten det var noe mer, jeg da... bli frisk eller noe...

Det er ingen motsetning mellom å forstå seg selv bedre og det å bli frisk. Tvert i mot vil økt selvinnsikt gi deg bedre forutsetninger for å håndtere din sykdom bedre. Jeg tror f.eks. at økt selvinnsikt ville kunne ha motivert deg til å ikke utagere på dol slik du periodevis gjør.

[Gjest SMIRnøff]

Det er ingen motsetning mellom å forstå seg selv bedre og det å bli frisk. Tvert i mot vil økt selvinnsikt gi deg bedre forutsetninger for å håndtere din sykdom bedre. Jeg tror f.eks. at økt selvinnsikt ville kunne ha motivert deg til å ikke utagere på dol slik du periodevis gjør.

Ja, enig der.

Føler at den "utageringen" ofte kommer av forvirring egentlig.

Men jeg vil jo bli frisk også. Bare det jeg mente. :-)

Har forresten sendt deg en mail...

[Madelenemie]

Hei!

Symtpomer sier jo noe om behov også.

Men man må ville ta til seg de gode rådene og den veiledningen man får.

Jeg har feks fått utpekt et umodent trekk for en tid tilbake, det betyr at selv om jeg trodde dette var et autismesymptom så fikk jeg klar beskjed om at her måtte jeg selv ta ansvar.

Det såret meg, men jeg valgte å gjøre det, i ettertid er jeg glad for det, det handler om fremgang, modning og tilfriskning (i den grad hver enkelt av oss kan)

Selv om syptomer er der, må vi ikke tro at symptomer ikke kan endres, enten de skyldes somatiske eller psykologiske forhold. Jeg får hjelp av forklaringer, det bedrer mine symptomer og gjør at noen forsvinner delvis, all bedring er bedre enn ingen.

Jeg blir aldri frisk fra min autisme, men jeg kan lære meg å leve med den på en bedre måte.Noe jeg er i ferd med, men det innebærer at jeg får mange og til tider harde spark av min psykiater. (det er jeg glad for, jeg ville ikke skjønt annet enn tydelig tale)

[Bella Dotte]

Innlegget ditt her traff meg veldig... Og dette fikk meg nesten til å grine:

''Får bruke terapien til å være barn, da. For det er jo det jeg er. Har aldri blitt voksen...''

Dette er langt på vei avhengig av terapeuten! Du fikk meg nå til å huske hvordan jeg hadde det da jeg startet opp med terapi, av alle ting hos en sisteårs psykologistudent. (Ja, bare le.) Jeg skjønte fort at her gjelder det å følge reglene og holde maska; mine behov er selvfølgelig bare barnslig sludder og umodenhet! Dessverre ble jeg ikke helt klar over det før det skar seg; da jeg overeksponerte meg og mannet meg opp til å be guttevalpen om en klem. "Sånn gjør vi det ikke her" og et uttrykk som om han hadde falt ned fra månen, kvitterte han med. Men jeg er kreativ, og brukte min oppfinnsomhet til å lage alskens symptomer, konstruerte "bilder": beskrev hvordan jeg så for meg forskjellige utgaver av meg selv på forskjellig alder inni meg selv (som en russisk matrusjka), snakket om forholdet til foreldrene mine (så langt jeg hadde kommet i å forstå det da), samtidig som jeg satt så pent jeg kunne og la om dialekten min, og var i det hele tatt en flink og veloppdragen pasient. Som du skjønner, hadde denne behandlingen bare begrenset effekt.

Men den åpnet øynene mine for at det kunne være hjelp å få, og jeg ble mer oppmerksom på hva jeg skulle se etter og styre unna. Jeg prøvde noen psykologer, med varierende utbytte. Men jeg er som sagt kreativ og ordnet meg med god samtalehjelp - og klemmehjelp - av en sosionomgutt. Sammen med ham "rekonstruerte" jeg barndommen min, jeg fikk lov til å være "barn" så mye jeg ville, kunne gråte og syte og fortelle de rareste og banaleste ting. Jeg fikk masse støtte og omsorg og ros og forståelse i to år, lærte masse av ham, før det også skar seg. (Vet ikke hvorfor.) Dette førte til et sammenbrudd.

Etter så å ha "prøvd lykken" med en tusseladd av en trygdekassepsykolog, fra hvem jeg, etter å blitt spurt om jeg sa det jeg sa for å provosere ham, fant ut at jeg måtte komme meg til helvete vekk, har jeg fått god hjelp fra voksenhabililteringen. Der har jeg kontakt med en psykiater og to psykologer. De er veldig flinke, imøtekommende og varme. Særlig den faste er bunnsolid, det kjennes ut som jeg kan si hva som helst til ham bare jeg klarer å få det ut. Det går nesten sport i å utfordre grensene mine :-) Jeg opplever paradoksalt nok at jeg blir tøffere og sterkere og mer selvstendig, jo mer jeg er åpen om behovene mine, som kan være temmelige barnslige, og jo mer de blir tilfredsstilt. Jeg får tømme meg for frustrasjoner, snakke om rare ting nesten bare jeg er interessert i, støtte og ros og bekreftelse, opplæring, og nå etterhvert også noen reale klemmer :-) Vi har pratet mye om dette, og selv om jeg er veldig opptatt av å finne ut hva som feiler meg, vender psykologen heller fokus mot det jeg vil snakke om, ikke mot diagnoser. Han betrakter meg ikke som syk, og mener ikke at man må være syk for å ha utbytte av psykologhjelp. Jeg får også fortsette der så lenge jeg selv måtte ha behov for det. Synes jeg har fått en bra deal :-)

[Gjest SMIRnøff]

Hei!

Symtpomer sier jo noe om behov også.

Men man må ville ta til seg de gode rådene og den veiledningen man får.

Jeg har feks fått utpekt et umodent trekk for en tid tilbake, det betyr at selv om jeg trodde dette var et autismesymptom så fikk jeg klar beskjed om at her måtte jeg selv ta ansvar.

Det såret meg, men jeg valgte å gjøre det, i ettertid er jeg glad for det, det handler om fremgang, modning og tilfriskning (i den grad hver enkelt av oss kan)

Selv om syptomer er der, må vi ikke tro at symptomer ikke kan endres, enten de skyldes somatiske eller psykologiske forhold. Jeg får hjelp av forklaringer, det bedrer mine symptomer og gjør at noen forsvinner delvis, all bedring er bedre enn ingen.

Jeg blir aldri frisk fra min autisme, men jeg kan lære meg å leve med den på en bedre måte.Noe jeg er i ferd med, men det innebærer at jeg får mange og til tider harde spark av min psykiater. (det er jeg glad for, jeg ville ikke skjønt annet enn tydelig tale)

Symptomer sier noe om behov ja. :-)

Men er ikke alltid like enkelt å forstå seg på... som klar tale. :-)

[Gjest SMIRnøff]

Innlegget ditt her traff meg veldig... Og dette fikk meg nesten til å grine:

''Får bruke terapien til å være barn, da. For det er jo det jeg er. Har aldri blitt voksen...''

Dette er langt på vei avhengig av terapeuten! Du fikk meg nå til å huske hvordan jeg hadde det da jeg startet opp med terapi, av alle ting hos en sisteårs psykologistudent. (Ja, bare le.) Jeg skjønte fort at her gjelder det å følge reglene og holde maska; mine behov er selvfølgelig bare barnslig sludder og umodenhet! Dessverre ble jeg ikke helt klar over det før det skar seg; da jeg overeksponerte meg og mannet meg opp til å be guttevalpen om en klem. "Sånn gjør vi det ikke her" og et uttrykk som om han hadde falt ned fra månen, kvitterte han med. Men jeg er kreativ, og brukte min oppfinnsomhet til å lage alskens symptomer, konstruerte "bilder": beskrev hvordan jeg så for meg forskjellige utgaver av meg selv på forskjellig alder inni meg selv (som en russisk matrusjka), snakket om forholdet til foreldrene mine (så langt jeg hadde kommet i å forstå det da), samtidig som jeg satt så pent jeg kunne og la om dialekten min, og var i det hele tatt en flink og veloppdragen pasient. Som du skjønner, hadde denne behandlingen bare begrenset effekt.

Men den åpnet øynene mine for at det kunne være hjelp å få, og jeg ble mer oppmerksom på hva jeg skulle se etter og styre unna. Jeg prøvde noen psykologer, med varierende utbytte. Men jeg er som sagt kreativ og ordnet meg med god samtalehjelp - og klemmehjelp - av en sosionomgutt. Sammen med ham "rekonstruerte" jeg barndommen min, jeg fikk lov til å være "barn" så mye jeg ville, kunne gråte og syte og fortelle de rareste og banaleste ting. Jeg fikk masse støtte og omsorg og ros og forståelse i to år, lærte masse av ham, før det også skar seg. (Vet ikke hvorfor.) Dette førte til et sammenbrudd.

Etter så å ha "prøvd lykken" med en tusseladd av en trygdekassepsykolog, fra hvem jeg, etter å blitt spurt om jeg sa det jeg sa for å provosere ham, fant ut at jeg måtte komme meg til helvete vekk, har jeg fått god hjelp fra voksenhabililteringen. Der har jeg kontakt med en psykiater og to psykologer. De er veldig flinke, imøtekommende og varme. Særlig den faste er bunnsolid, det kjennes ut som jeg kan si hva som helst til ham bare jeg klarer å få det ut. Det går nesten sport i å utfordre grensene mine :-) Jeg opplever paradoksalt nok at jeg blir tøffere og sterkere og mer selvstendig, jo mer jeg er åpen om behovene mine, som kan være temmelige barnslige, og jo mer de blir tilfredsstilt. Jeg får tømme meg for frustrasjoner, snakke om rare ting nesten bare jeg er interessert i, støtte og ros og bekreftelse, opplæring, og nå etterhvert også noen reale klemmer :-) Vi har pratet mye om dette, og selv om jeg er veldig opptatt av å finne ut hva som feiler meg, vender psykologen heller fokus mot det jeg vil snakke om, ikke mot diagnoser. Han betrakter meg ikke som syk, og mener ikke at man må være syk for å ha utbytte av psykologhjelp. Jeg får også fortsette der så lenge jeg selv måtte ha behov for det. Synes jeg har fått en bra deal :-)

Takk for innlegget, var bra. :-)

Vet ikke helt hva jeg skal svare... er veldig viktig med riktig behandler ja...

Virker som jeg utvikler meg i forskjellige retninger alt ettersom hvilken behandler jeg har - jeg har hatt en del.

[Gjest Hulderen]

Jeg skjønner ikke hva du mener. Sier du at du ikke har symptomer, bare barnslige ønsker og behov? Og at du lyver på deg symptomer for å fremstå som syk?

Kan du komme med et eksempel på et barnslig ønske, og hvilket symptom du i stedet påberoper deg, slik at jeg skjønner hva du snakker om?

[Gjest SMIRnøff]

Jeg skjønner ikke hva du mener. Sier du at du ikke har symptomer, bare barnslige ønsker og behov? Og at du lyver på deg symptomer for å fremstå som syk?

Kan du komme med et eksempel på et barnslig ønske, og hvilket symptom du i stedet påberoper deg, slik at jeg skjønner hva du snakker om?

Jeg mener at symptomene "dekker over" barnslige ønsker og behov, som ikke har fått utvikle seg, nettopp pga. symptomene!

Symptomer som jeg sliter med kan jo være at jeg tenker over at alle rundt meg er opptatt av meg og snakker om meg. F.eks.

Dette dekker vel over et grunnleggende behov om oppmerksomhet, for meg.

Barn trenger jo oppmerksomhet.

Det ville være mer "ærlig" å si det slik. :-)

[Gjest Hulderen]

Jeg mener at symptomene "dekker over" barnslige ønsker og behov, som ikke har fått utvikle seg, nettopp pga. symptomene!

Symptomer som jeg sliter med kan jo være at jeg tenker over at alle rundt meg er opptatt av meg og snakker om meg. F.eks.

Dette dekker vel over et grunnleggende behov om oppmerksomhet, for meg.

Barn trenger jo oppmerksomhet.

Det ville være mer "ærlig" å si det slik. :-)

Nå skjønte jeg litt mer, tror jeg. Men om vi ser på eksempelet ditt:

Barn trenger og ønsker oppmerksomhet. De sier gjerne: "Mamma, se på meg!" og blir stolte når mamma ser og skryter. Men det at du tror at alle er opptatt av deg, er vel ikke positivt? Det er paranoia. Det gir deg ikke glede, bare bekymring, om jeg husker riktig.

[Gjest SMIRnøff]

Nå skjønte jeg litt mer, tror jeg. Men om vi ser på eksempelet ditt:

Barn trenger og ønsker oppmerksomhet. De sier gjerne: "Mamma, se på meg!" og blir stolte når mamma ser og skryter. Men det at du tror at alle er opptatt av deg, er vel ikke positivt? Det er paranoia. Det gir deg ikke glede, bare bekymring, om jeg husker riktig.

Jo, det er ubehagelig, men på et vis føler jeg at det kommer av den ensomheten jeg opplever... som om det på et vis gir en slags "trøst" å hele tiden være i sentrum...

Høre kanskje rart/feil/dumt ut, men jeg vet ikke...

Kanskje jeg må forkaste denne teorien, men jeg må uansett forsøke å finne ut hvorfor jeg har det slik.

[Gjest Hulderen]

Jo, det er ubehagelig, men på et vis føler jeg at det kommer av den ensomheten jeg opplever... som om det på et vis gir en slags "trøst" å hele tiden være i sentrum...

Høre kanskje rart/feil/dumt ut, men jeg vet ikke...

Kanskje jeg må forkaste denne teorien, men jeg må uansett forsøke å finne ut hvorfor jeg har det slik.

Må det ha en forklaring? Du har det slik. Godta det, og fokuser på hvordan du kan få det bedre. Grubling over fortiden fører deg ikke fremover.

[Bella Dotte]

Takk for innlegget, var bra. :-)

Vet ikke helt hva jeg skal svare... er veldig viktig med riktig behandler ja...

Virker som jeg utvikler meg i forskjellige retninger alt ettersom hvilken behandler jeg har - jeg har hatt en del.

Takk, det gjorde godt å sette ord på det også :-)

Jeg mener relasjonen med behandler har veldig mye å si. Det er ikke som å få hjelp til å fylle ut en søknad, liksom, det handler om å jobbe med ens komplette livssituasjon. Det krever faktisk ganske mye av behandleren. Men det betyr også at det kreves mye av pasienten også; man må være forberedt på å måtte lete og prøve og feile, kanskje flere ganger, før man finner en som passer.