Tanker rundt medisiner

[Gjest Mrs.Q]

Tror jeg har tatt solian snart et halvt år nå + seroquel da, og når jeg ser tilbake har jeg ikke vært noe dårlig i forhold til før jeg tok dem. Da lå jeg masse og var mye redd, kunne se og høre ting og fikk telepatiske beskjeder. Hadde og mer smerter i kroppen enn jeg har nå. Minuset er overspising, noe jeg ikke gjør uten medisiner. Prøver å ta meg sammen, er det verdt det?

Må klare å ta meg sammen. Samboeren min sa jeg er mer stabil nå og han sa jeg har ikke lagt så mye i år, ingenting faktisk. Lå jo endel før. Betyr det at jeg er i remisjon nå?

Likevel har jeg ønske om å slutte med medisiner, men da kan jeg jo takke meg selv hvis jeg blir dårlig?

Liker ikke å ligge å være dårlig, men samtidig føles dette ikke ut som meg. Men er det sånn jeg egentlig er? Har ikke grått siden desember, det var når jeg skulle begynne på solian. Var ganske redd da. Føler jeg har mindre følelser, både gode og vonde. Er det verdt det? Bør jeg være fornøyd nå?

[Gjest Mrs.Q]

Det eneste er at jeg blir sliten fremdeles av å være med folk, er det ingenting å gjøre med det?

Synes de prater om uvesentlige ting og mister fokus.

[Gondor]

Ja, bør du være fornøyd? Det kan bare du svare på. Ta en evaluering. Tenk på hvordan du hadde det før de medisinene du tar nå og hvordan du har det nå. Alle vi som tar medisiner, betaler en pris. Jeg savner feks hypomaniene mine. Av og til har jeg lyst til å slutte med alt bare for å oppleve de positive sidene ved sykdommen min. Det som hver gang stopper meg er tanken på depresjonene og tankekjøret. Det vil jeg definitivt ikke ha tilbake. Og til spørsmålet om du fremdeles er den du er kan du kanskje tenke slik at det du opplever nå er en versjon av deg. Er du sykdommen din? Jeg er ikke sykdommen min.

Hva er det du ikke vil ha tilbake? Hva er det ved livet ditt som er godt nå?

[Gjest Mrs.Q]

Ja, bør du være fornøyd? Det kan bare du svare på. Ta en evaluering. Tenk på hvordan du hadde det før de medisinene du tar nå og hvordan du har det nå. Alle vi som tar medisiner, betaler en pris. Jeg savner feks hypomaniene mine. Av og til har jeg lyst til å slutte med alt bare for å oppleve de positive sidene ved sykdommen min. Det som hver gang stopper meg er tanken på depresjonene og tankekjøret. Det vil jeg definitivt ikke ha tilbake. Og til spørsmålet om du fremdeles er den du er kan du kanskje tenke slik at det du opplever nå er en versjon av deg. Er du sykdommen din? Jeg er ikke sykdommen min.

Hva er det du ikke vil ha tilbake? Hva er det ved livet ditt som er godt nå?

Det som er godt er jo at jeg ikke er dårlig og redd, men selvsakt hadde sykdommen positive aspekter og. Kunne bli ganske "høy" jeg og, kunne få latterkrampe og ha det topp. Men så er det det negative, vil ikke ha det tilbake. Det er vel en vurderingssak ja. Alt i alt har jeg det bedre nå og det er bedre for folk rundt meg, er jo stabil nå.

Kanskje jeg var for mye av sykdommen min før jeg tok medisiner, kanskje jeg egentlig ikke er slik. Men de demper følelsene mine, savner å grine og bli rørt. Savner latterkrampene og.

[Gjest Psyk av alt]

Det som er godt er jo at jeg ikke er dårlig og redd, men selvsakt hadde sykdommen positive aspekter og. Kunne bli ganske "høy" jeg og, kunne få latterkrampe og ha det topp. Men så er det det negative, vil ikke ha det tilbake. Det er vel en vurderingssak ja. Alt i alt har jeg det bedre nå og det er bedre for folk rundt meg, er jo stabil nå.

Kanskje jeg var for mye av sykdommen min før jeg tok medisiner, kanskje jeg egentlig ikke er slik. Men de demper følelsene mine, savner å grine og bli rørt. Savner latterkrampene og.

Du skriver at alt i alt har du det bedre nå, er mer stabil. Da er vel svaret gitt tenker jeg.

Det å bli sliten av å være sammen med folk behøver absolutt ikke ha noe med sykdommen din å gjøre. Jeg kjenner mange som sier det samme, som er friske, som er slitne etter å ha vært i bursdager, konfirmasjoner, bryllup etc. Mulig dette er dårlige eksempler hvis du mener at du blir sliten av å kun være med noen få venner i noen timer.

Jeg blir og det...men jeg er jo ikke frisk. Jeg tar høyde for det, vet jeg blir sliten, men det er så mye annet positivt å hente ved å være sammen med folk at det veier opp :-)

Kanskje du burde slå deg til ro med at du skal stå på den mengden medisin du står på nå. jeg tror kanskje du vil få det bedre med deg selv om du bare godtar det og lar det ligge.

Tenk deg f.eks. en person med...tja la oss se.veldig høyt kolesterol. Denne personen er nødt til å ta medisiner. Og kan ikke gå og gruble på å slutte eller minske dosen. Og jeg vet at svært mange får ubehagelige bivirkninger av denne typen medisin. men de er nødt til å leve med det. Resten av livet.

Vær glad for at du er bedre :-)

[Gjest Mrs.Q]

Du skriver at alt i alt har du det bedre nå, er mer stabil. Da er vel svaret gitt tenker jeg.

Det å bli sliten av å være sammen med folk behøver absolutt ikke ha noe med sykdommen din å gjøre. Jeg kjenner mange som sier det samme, som er friske, som er slitne etter å ha vært i bursdager, konfirmasjoner, bryllup etc. Mulig dette er dårlige eksempler hvis du mener at du blir sliten av å kun være med noen få venner i noen timer.

Jeg blir og det...men jeg er jo ikke frisk. Jeg tar høyde for det, vet jeg blir sliten, men det er så mye annet positivt å hente ved å være sammen med folk at det veier opp :-)

Kanskje du burde slå deg til ro med at du skal stå på den mengden medisin du står på nå. jeg tror kanskje du vil få det bedre med deg selv om du bare godtar det og lar det ligge.

Tenk deg f.eks. en person med...tja la oss se.veldig høyt kolesterol. Denne personen er nødt til å ta medisiner. Og kan ikke gå og gruble på å slutte eller minske dosen. Og jeg vet at svært mange får ubehagelige bivirkninger av denne typen medisin. men de er nødt til å leve med det. Resten av livet.

Vær glad for at du er bedre :-)

Takk :-)

Får være glad jeg er bedre, er glad for det samtidig savner jeg "den gamle jeg". Må vel kanskje akseptere at jeg trenger denne medisinen, etter så mange år jeg har vært syk. Innser vel det nå.

[Gjest Psyk av alt]

Takk :-)

Får være glad jeg er bedre, er glad for det samtidig savner jeg "den gamle jeg". Må vel kanskje akseptere at jeg trenger denne medisinen, etter så mange år jeg har vært syk. Innser vel det nå.

Det tror jeg er lurt.

Jeg savner veldig tiden da jeg ikke hadde så mange symptomer på sykdom, hadde en periode på 10 år hvor jeg jobbet mye, mer enn 100%, var kjent for å være flink i jobben, svært sosial og godt likt.

Jeg tror ikke jeg kommer dit igjen. Dessverre.

Jeg har begynt å tenke at jeg er i den situasjonen jeg er i og kjenner at det egentlig er litt godt og tenke dette, senke skuldrene og ikke hige så voldsomt etter å bli slik jeg var før.

Men jeg har bestemt meg for å bli mer aktiv, sosial og komme meg i jobb. Vet ikke enda hvor mye jeg kan jobbe, men et sted må jeg begynne. Og hvem vet...kanskje jeg blir litt mer lik meg selv slik jeg var før når jeg får til dette?

Men det må først gjøres.

Jeg har tro på deg. Du virker reflektert, gir fine svar til andre og jeg misstenker at du klarer mer enn du tror.

Vi er, du og jeg, halvgale, men livet behøver ikke stoppe opp for det. Man må bare ta litt hensyn til det, lære å leve med det.

Du kunne ikke tenke deg å jobbe litt da?

[Gjest SMIRnøff]

Høres ut som de hjelper deg...

Selv har jeg en tendens til å skylde på medisinen hva gjelder ting som inaktivitet, interesseløshet og usunt koshold...

Men psykiateren mener det er negative symptomer. Ikke bivirkninger.

Ikke vet jeg. Men. Men.

[Gjest Mrs.Q]

Det tror jeg er lurt.

Jeg savner veldig tiden da jeg ikke hadde så mange symptomer på sykdom, hadde en periode på 10 år hvor jeg jobbet mye, mer enn 100%, var kjent for å være flink i jobben, svært sosial og godt likt.

Jeg tror ikke jeg kommer dit igjen. Dessverre.

Jeg har begynt å tenke at jeg er i den situasjonen jeg er i og kjenner at det egentlig er litt godt og tenke dette, senke skuldrene og ikke hige så voldsomt etter å bli slik jeg var før.

Men jeg har bestemt meg for å bli mer aktiv, sosial og komme meg i jobb. Vet ikke enda hvor mye jeg kan jobbe, men et sted må jeg begynne. Og hvem vet...kanskje jeg blir litt mer lik meg selv slik jeg var før når jeg får til dette?

Men det må først gjøres.

Jeg har tro på deg. Du virker reflektert, gir fine svar til andre og jeg misstenker at du klarer mer enn du tror.

Vi er, du og jeg, halvgale, men livet behøver ikke stoppe opp for det. Man må bare ta litt hensyn til det, lære å leve med det.

Du kunne ikke tenke deg å jobbe litt da?

Du er flink :-)

Jo, kunne tenkt meg å jobbe...iallefall gjort et eller annet. Tror ikke det er bra å ikke gjøre noe, får se til høsten. Bra du ikke ser på meg som dum. Men jeg blir stressa av folk, har vel noe med at jeg har vært så mye alene. Kanskje det er normalt da, vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem.

[Gjest Mrs.Q]

Høres ut som de hjelper deg...

Selv har jeg en tendens til å skylde på medisinen hva gjelder ting som inaktivitet, interesseløshet og usunt koshold...

Men psykiateren mener det er negative symptomer. Ikke bivirkninger.

Ikke vet jeg. Men. Men.

Vet ikke jeg heller, er jo inaktiv og overspiser jeg og. Men jeg har ikke ant å gjøre heller da. Vil egentlig mer enn det.

[Gjest SMIRnøff]

Vet ikke jeg heller, er jo inaktiv og overspiser jeg og. Men jeg har ikke ant å gjøre heller da. Vil egentlig mer enn det.

Hva hindrer deg da?

[Gjest Mrs.Q]

Hva hindrer deg da?

Vanskelig spørsmål.

[Gjest Psyk av alt]

Du er flink :-)

Jo, kunne tenkt meg å jobbe...iallefall gjort et eller annet. Tror ikke det er bra å ikke gjøre noe, får se til høsten. Bra du ikke ser på meg som dum. Men jeg blir stressa av folk, har vel noe med at jeg har vært så mye alene. Kanskje det er normalt da, vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem.

Nei, jeg ser absolutt ikke på deg som dum. Heller det motsatte, vi har jo "skravlet" litt her og jeg har lest det du svarer andre.

Hvordan forholde seg til å bli sliten av å være med folk...tja, godta det kanskje. Og tenke at det blir noe bedre av at en utsetter seg mer for det, altså er med venner litt oftere.

Jeg prøver å være mer sosial for tiden, men korter ned tiden jeg er på besøk. I dag var jeg hos min søster, hun har fri på mandager. Hun har to små barn, det er mye "bråk" der. Så jeg ble kun en time, før jeg rakk å bli sliten. Tror det kan være en bra taktikk å bestemme seg på forhånd hvor lenge man blir. Også kan man jo fortelle gode venner og familie hvorfor man bare blir en kort stund.

[Gjest Mrs.Q]

Nei, jeg ser absolutt ikke på deg som dum. Heller det motsatte, vi har jo "skravlet" litt her og jeg har lest det du svarer andre.

Hvordan forholde seg til å bli sliten av å være med folk...tja, godta det kanskje. Og tenke at det blir noe bedre av at en utsetter seg mer for det, altså er med venner litt oftere.

Jeg prøver å være mer sosial for tiden, men korter ned tiden jeg er på besøk. I dag var jeg hos min søster, hun har fri på mandager. Hun har to små barn, det er mye "bråk" der. Så jeg ble kun en time, før jeg rakk å bli sliten. Tror det kan være en bra taktikk å bestemme seg på forhånd hvor lenge man blir. Også kan man jo fortelle gode venner og familie hvorfor man bare blir en kort stund.

Høres lurt ut å prøve seg frem på den måten, ta litt og litt. Bør øve meg på det, å være med folk. Blir mer av det til sommeren. Men aldri skal noen få vite noe ang min psyke igjen, det trenger ingen vite heller når jeg er oppegående.

[Nøtteskall]

Du har friheten til å velge. Heldige du.

[Gjest Mrs.Q]

Du har friheten til å velge. Heldige du.

Kan du ikke velge?

Har aldri vært tvangsmedisinert jeg. Da hadde jeg blitt sint. Men det har vel med å gjøre hvor syk man er.

[Gjest Psyk av alt]

Høres lurt ut å prøve seg frem på den måten, ta litt og litt. Bør øve meg på det, å være med folk. Blir mer av det til sommeren. Men aldri skal noen få vite noe ang min psyke igjen, det trenger ingen vite heller når jeg er oppegående.

Det er alltid mer sosialt om sommeren :-)

Har du dårlig erfaring vedr å dele din psyke med noen siden du skriver det at du aldri vil gjøre det?

Jeg tenkte mer på at du kan si til, gode venner/familie, som kjenner deg, at du for tiden er litt sliten og dermed må ha korte besøk.

Du behøver jo ikke fortelle hele historien?

[Gjest Mrs.Q]

Det er alltid mer sosialt om sommeren :-)

Har du dårlig erfaring vedr å dele din psyke med noen siden du skriver det at du aldri vil gjøre det?

Jeg tenkte mer på at du kan si til, gode venner/familie, som kjenner deg, at du for tiden er litt sliten og dermed må ha korte besøk.

Du behøver jo ikke fortelle hele historien?

Har dårlig erfaring med det ja. Bedre å ha migrene da, men kan jo si "jeg er litt sliten", for det kan jo alle folk bli.

[Gjest Psyk av alt]

Har dårlig erfaring med det ja. Bedre å ha migrene da, men kan jo si "jeg er litt sliten", for det kan jo alle folk bli.

Ja, litt sliten er jo helt vanlig!

Jeg har også blitt dolket i ryggen av "venner" eks-kjærester etter å fortrolig ha fortalt om hvordan jeg har hatt det/hadde det da.

Jeg har også lært meg å være svært forsiktig med hva jeg forteller til hvem.

[Gjest Mrs.Q]

Ja, litt sliten er jo helt vanlig!

Jeg har også blitt dolket i ryggen av "venner" eks-kjærester etter å fortrolig ha fortalt om hvordan jeg har hatt det/hadde det da.

Jeg har også lært meg å være svært forsiktig med hva jeg forteller til hvem.

Best å si minst mulig om seg selv, folk elsker jo å prate om seg og sitt uansett