Anerkjennelse

[Gjest SMIRnøff]

Tenker endel på dette med anerkjennelse - det er viktig for meg. Det er viktig å føle at jeg er bra nok. Jeg sliter endel med at jeg føler meg dårlig som menneske, og da er det jo godt de stundene man føler seg anerkjent som menneske.

Men. Dette er jo opplagt. Jeg har et poeng med dette innlegget. Jeg tror jeg føler at det kan komme mye anerkjennelse ved at folk ser på deg som syk!

Fordi da er man jo syk - man er ikke noe dårlig menneske.

Dette er imidlertid ikke noe som enten er der eller ikke er der. De gangene jeg har blitt fortalt at jeg er syk, har jeg følt meg anerkjent. Jeg har en langvarig lidelse, så man kan vel si at jeg er syk hele tiden, på et vis. Men hvor syk jeg føler meg varierer. Sammen med hvor godt jeg føler meg anerkjent som menneske.

Kanskje det er derfor jeg prater så mye om sykdom på forumet - fordi jeg trenger anerkjennelse. Og at jeg der og da ikke ser andre måter å bli anerkjent på enn at folk ser på deg som syk.

Men jeg tror jeg har kommet et stukke lenger nå, ikke bare ved å oppnå denne tankegangen. Men også fordi jeg (i større grad), klarer å innse at jeg er syk.

Jeg føler meg i alle fall mer anerkjent som menneske i dag. Det trenger ikke komme av at jeg føler at jeg er sykere enn tidligere, men kanskje?

Jeg er jo ikke sykere enn tidligere, tvert imot igrunn. Men jeg føler mer eller mindre at jeg kan legge mine feil fra meg, i dag i alle fall!

Jeg vet ikke helt... kanskje kommer det ikke av større grad av sykdomsfølelse. Men jeg føler meg i alle fall veldig anerkjent i dag, og det er en bra ting. Man har det bedre, og man får mer lyst til å være konstruktuv og "flink".

Men hva tror dere, kan det være noe i disse tankene med at jeg ofte har følt at veien til anerkjennelse er det å bli sett på som syk (siden skylden da ikke er ens egen, men noe utenfor en selv...)?

Hva tenker dere så videre om dette? Er det normale tanker, for noen som er syke, og er i en slik situasjon jeg f.eks. er i?

[Gjest Mrs.Q]

For min del har det å være syk bare hatt negative følger, har blitt dømt nedenom og hjem. Når jeg ser tilbake har "psykisk syk" vært en besettelse og har bare ført ondt med seg. Følt meg uglesett og som en dårlig person pga sykdom, aldri hatt verdi pga sykdom.

Så kan ikke forstå at det er noe positivt med det. Friske folk slipper å ha stempel på seg, jeg vil være frisk.

[Gjest SMIRnøff]

For min del har det å være syk bare hatt negative følger, har blitt dømt nedenom og hjem. Når jeg ser tilbake har "psykisk syk" vært en besettelse og har bare ført ondt med seg. Følt meg uglesett og som en dårlig person pga sykdom, aldri hatt verdi pga sykdom.

Så kan ikke forstå at det er noe positivt med det. Friske folk slipper å ha stempel på seg, jeg vil være frisk.

Da er vi ganske motsatte da. ;-)

Det beste hadde selvsagt vært å ikke hatt "sykdomsstempel" på seg, men når ting er som det er, er det (for meg) langt bedre enn å bli sett på et dårlig menneske.

[Gjest Mrs.Q]

Da er vi ganske motsatte da. ;-)

Det beste hadde selvsagt vært å ikke hatt "sykdomsstempel" på seg, men når ting er som det er, er det (for meg) langt bedre enn å bli sett på et dårlig menneske.

Jepp

Folk er vel forskjellige rundt omkring, noen liker å sparke mens man ligger nede mens andre vil hjelpe deg opp.

[Gjest SMIRnøff]

Jepp

Folk er vel forskjellige rundt omkring, noen liker å sparke mens man ligger nede mens andre vil hjelpe deg opp.

Jaha?

[Nøtteskall]

Da er vi ganske motsatte da. ;-)

Det beste hadde selvsagt vært å ikke hatt "sykdomsstempel" på seg, men når ting er som det er, er det (for meg) langt bedre enn å bli sett på et dårlig menneske.

Det er litt sånn med meg at når jeg synes jeg presterer dårlig så trenger jeg sykdommene mine. Dette er fordi jeg ikke aksepterer meg selv når jeg ikke gjør ting bra nok. Da er jeg egentlig bare glad for at jeg blir syk og skjermet litt fra virkeligheten. Jeg blir stressa når jeg blir veldig opphengt i det å skulle være "normal" og omgåes andre normalt. Da savner jeg veldig å bli innlagt og da kan jeg tillate meg å være så gal som helst egentlig. Men jeg blir jo ordentlig psykisk syk da, tror kanskje det kommer av stresset og redselen for å ikke være normal.

Og man får vel en slags anerkjennelse på noe når man kan forklare ting med en psykisk diagnose. Da er man liksom ikke bare dum.

Jeg forstår ikke dette helt selv egentlig :-)

[Gjest SMIRnøff]

Det er litt sånn med meg at når jeg synes jeg presterer dårlig så trenger jeg sykdommene mine. Dette er fordi jeg ikke aksepterer meg selv når jeg ikke gjør ting bra nok. Da er jeg egentlig bare glad for at jeg blir syk og skjermet litt fra virkeligheten. Jeg blir stressa når jeg blir veldig opphengt i det å skulle være "normal" og omgåes andre normalt. Da savner jeg veldig å bli innlagt og da kan jeg tillate meg å være så gal som helst egentlig. Men jeg blir jo ordentlig psykisk syk da, tror kanskje det kommer av stresset og redselen for å ikke være normal.

Og man får vel en slags anerkjennelse på noe når man kan forklare ting med en psykisk diagnose. Da er man liksom ikke bare dum.

Jeg forstår ikke dette helt selv egentlig :-)

Syns det er ganske logisk jeg; hvis man har et brukket bein klarer man jo ikke male huset, man er syk, på et vis, men ellers hvis man ikke maler huset så er man et dårlig menneske, fordi man er lat.