uhemmet, intenst pratebehov.

[Gjest NNfemti.]

Hei . Hva kommer uhemmet prat av? Hvordan kan jeg si fra, eller sette grenser? Bakgrunn: Jeg har en mor som kan prate uhemmet og detaljert om seg og sitt, på innpust og utpust. Hun stiller meg et spørsmål i ny og ne, men hører sjelden etter når jeg svarer. Det er vanskelig for meg å sette grense/si fra, for da kan hun lett bli fornærmet, eller formidle skyld. Vi treffes sjelden/bor langt unna, men telefonsamtalene er like ens. Jeg tenker at hun egentlig er utrygg og blir kontrollerende med snakket sitt. Jeg har også lurt på om hun tidligere i livet har vært i nærheten av post-traumatisk-stress... Hun var flyktning under 2.verdenskrig. Seinere i livet hadde hun mye mareritt om da hun som 10-åring måtte pakke selv før flukt. Som småbarnsmor med mann og husbygging ble hun "alene" da mannen/faren min ble psykotisk/fikk langvarig sinnslidelse. Hilsen NN.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror dette skyldes kombinasjonen av en selvsentrert og umoden personlighet. Umoden i den forstand at evnen (og viljen?) til å se seg selv utenfra og sin virkning på andre i en sosial setting, er meget begrenset.

[Gjest Ladytron]

Jeg tror dette skyldes kombinasjonen av en selvsentrert og umoden personlighet. Umoden i den forstand at evnen (og viljen?) til å se seg selv utenfra og sin virkning på andre i en sosial setting, er meget begrenset.

Hva er årsaken til at enkelte mennesker utvikler seg slik?

Jeg har en person i min utvidete familie som oppfører seg på lik måte som moren til trådstarter. Slik jeg har oppfattet det hadde hun en svært vanskelig barndom med mobbing og fysisk mishandling fra sine foreldre. Hun virker også veldig lite selvstendig med tanke på alder - hun er for eksempel ikke i stand til å forsørge seg selv (selv om helsen stort sett har vært god i de senere år)...

Merker jeg blir veldig provosert over væremåten hennes, for ikke å snakke om sliten.

[cumbaya]

Jeg tror dette skyldes kombinasjonen av en selvsentrert og umoden personlighet. Umoden i den forstand at evnen (og viljen?) til å se seg selv utenfra og sin virkning på andre i en sosial setting, er meget begrenset.

jeg har det sånn at jeg overanalyserer og må forklare sammenhenger i voldsomme detaljer for å male et bilde av hva jeg tenker, og da kan jeg holde på lenge, hvis du bare får en liten bit av det høres det meningsløst ut når jeg først kommer inn på et tema med noen, men jeg ser meg altid utenfra og innser det virket tåpelig etterpå, bare der og da "forsvinner" jeg litt og går på autopilot, jeg kan heller ikke liksom kutte av midt i, det virker enda dummere ... og selvanalyseringen av meg selv gjør at jeg prøver å forsvare/forklare min egen "outsider" rolle ofte til folk jeg skjønner er lei / ikke gidder høre

men heller ikke utviklet meg "normalt" sosialt

[Helmi]

Alt dette kunne jeg ha skrevet om meg og min mor, bortsett fra det siste du skriver.

Jeg har lært at jeg ikke klarer å gjøre noe med hennes prating, og har valgt å la henne snakke. Setter telefonen på høytalerfunksjon og sier "ja og ha", mens jeg driver med alt mulig annet. Hun får sitt behov dekket og jeg slipper å irritere meg (så mye som jeg pleide).

Jeg fant ut. at det viktigste for meg er å ha et konfliktfritt forhold til henne. Og det betyr bl.a. at jeg ikke sier noe om taleflommen og at jeg ikke føler at hun er særlig interessert i annet enn seg og sitt.