Å se sin egen fremtid?

[Gjest Et_verdig_liv]

Etter mye bekymring og mangel på kontakt fikk jeg i dag bekreftelsen som jeg har fryktet.

En eldre dame som jeg har vært besøksvenn for i flere år nå døde for en tid siden. Jeg fikk ikke engang vært i begravelsen fordi jeg fant ut av det for seint.

På mange måter så er det vedmodig men ikke så fryktelig trist. Dette mennesket hadde hatt et langt liv med mye fine opplevelser .Men hun var mennske som ikke hadde det så bra på sine eldre dager og som heller ikke hadde så mange lyspunkter i hverdagen. Mesteparten av kontakten var med profesjonelle hjelpere hvor jeg til en hvis grad også var det.

Jeg burde ikke gjøre dette til en sak med meg men dette har fått meg til å tenke veldig mye. Det er min aller største frykt at livet mitt skal bli slikt.Men det skal det ikke bli. Jeg skal sørge for å ta sjanser på å knytte bånd og å treffe nye mennesker.Jeg vet også at jeg endag ønsker meg en familie.

Hun hadde Ingen barn eller nære venner som kunne være der for henne.En kan tenke at i slike tilfeller kan døden være en befrielse.

Jeg skal ihvertfall finne en ut hvor gravstedet hennes ligger slik at jeg kan vise at for meg betydde hun noe og jeg kommer til å savne samtalene. Tror ikke jeg orker å være besøksvenn igjen med det første egentlig.

[Gjest antisosial]

Mener du virkelig at døden var en befrielse for henne bare fordi hun ikke hadde familie og venner?. Har hørt lignende uttalelser før og det provoserer.

Og hvorfor ser du din egen fremtid i dette? Eller er det stor sannsynlighet for at du havner i hennes situasjon?.

[cumbaya]

ja er og sånn jeg ser for meg fremtiden, men gjort det forsåvidt siden jeg var liten, og er vel delevis der ... jeg klarer ikke "connecte" med folk og holde fasaden oppe, er i trygdevesenet så har da den biten på plass, og gått hos psykolog, psykiater, innleggelse osv men får 0 ut av det, og særlig innleggelse blir jeg bare dårligere av nå. Jeg må være et merkelig tilfelle, da jeg både føler meg ensom, og har lite ut av å snakke med folk. Forsåvidt ikke tenkt jeg har et så alt for ille utseende osv, det er bare etellerannet sosialt/psykisk som mangler og igrunn altid har manglet.

Ikke sikker på hva det er med meg heller, jeg begynte å bli redd da psykologen antydet jeg var schitzofren, for det bekreftet at jeg føler jeg mister grepet om virkeligheten og at jeg går rundt i min egen "verden", så begynte hun å snakke om at jeg har post traumatisk stress og diverse nå, men vet ikke om hun skiftet om bare for å roe meg ned eller hva det står i papirene mine.

[Nøtteskall]

ja er og sånn jeg ser for meg fremtiden, men gjort det forsåvidt siden jeg var liten, og er vel delevis der ... jeg klarer ikke "connecte" med folk og holde fasaden oppe, er i trygdevesenet så har da den biten på plass, og gått hos psykolog, psykiater, innleggelse osv men får 0 ut av det, og særlig innleggelse blir jeg bare dårligere av nå. Jeg må være et merkelig tilfelle, da jeg både føler meg ensom, og har lite ut av å snakke med folk. Forsåvidt ikke tenkt jeg har et så alt for ille utseende osv, det er bare etellerannet sosialt/psykisk som mangler og igrunn altid har manglet.

Ikke sikker på hva det er med meg heller, jeg begynte å bli redd da psykologen antydet jeg var schitzofren, for det bekreftet at jeg føler jeg mister grepet om virkeligheten og at jeg går rundt i min egen "verden", så begynte hun å snakke om at jeg har post traumatisk stress og diverse nå, men vet ikke om hun skiftet om bare for å roe meg ned eller hva det står i papirene mine.

Noen er mindre sosiale. Jeg tenker ofte at jeg går glipp av mye fordi jeg hele tiden sammenligner meg med andre. Jeg har store problemer med å være sosial. Jeg har faktisk fått høre at jeg virker overlegen, noe som jeg overhode ikke er. Jeg er vel heller sjenert. Jeg prøver å godta at det er sånn jeg er. Men klart det er vanskelig.

Jeg ser også for meg en framtid der jeg er avhengi av omsorgspersoner (helse personell) for å takle livet. Men tenker litt sånn at såkalte "venner" kan man ikke bestandig stole på vil være der hvis man blir alvorlig syk eller noe. Da er det mange som trekker seg unna. De som jobber her oppe er vel egentlig pliktig til å hjelp meg i en hver situasjon både når det gjelder aktiviteter eller hjelp til å finne en ny seng på IKEA. Det er vel kanskje mer enn venner ville ha hjulpet meg med.

Men er det egentlig synd på meg?

[cumbaya]

Noen er mindre sosiale. Jeg tenker ofte at jeg går glipp av mye fordi jeg hele tiden sammenligner meg med andre. Jeg har store problemer med å være sosial. Jeg har faktisk fått høre at jeg virker overlegen, noe som jeg overhode ikke er. Jeg er vel heller sjenert. Jeg prøver å godta at det er sånn jeg er. Men klart det er vanskelig.

Jeg ser også for meg en framtid der jeg er avhengi av omsorgspersoner (helse personell) for å takle livet. Men tenker litt sånn at såkalte "venner" kan man ikke bestandig stole på vil være der hvis man blir alvorlig syk eller noe. Da er det mange som trekker seg unna. De som jobber her oppe er vel egentlig pliktig til å hjelp meg i en hver situasjon både når det gjelder aktiviteter eller hjelp til å finne en ny seng på IKEA. Det er vel kanskje mer enn venner ville ha hjulpet meg med.

Men er det egentlig synd på meg?

da er du på en måte heldig, har ikke helse personell rundt meg sånn i det daglige, ser ikke ut her jeg bor, dratt for gardiner, ikke vaska på årevis og søppel og orker ikke engang lage meg egen mat så jeg lever på junkfood, ikke vært noen andre inne her på flere år, jeg orker stort sett bare sitte her eller ligge i senga og har blitt dårligere og dårligere .. og det begynner så smått å syns på utseende

er kjipt å ha det sånn, inbiller meg folk med fysiske funksjonshemninger har det mye bedre, så lenge de ikke sklir inn i samme psykiske modus jeg er i

skulle ønske det var et slags hjem eller noe sånt, for folk i min situasjon, for da hadde jeg søkt om plass der, er det noe sånt du er på?

[cumbaya]

Noen er mindre sosiale. Jeg tenker ofte at jeg går glipp av mye fordi jeg hele tiden sammenligner meg med andre. Jeg har store problemer med å være sosial. Jeg har faktisk fått høre at jeg virker overlegen, noe som jeg overhode ikke er. Jeg er vel heller sjenert. Jeg prøver å godta at det er sånn jeg er. Men klart det er vanskelig.

Jeg ser også for meg en framtid der jeg er avhengi av omsorgspersoner (helse personell) for å takle livet. Men tenker litt sånn at såkalte "venner" kan man ikke bestandig stole på vil være der hvis man blir alvorlig syk eller noe. Da er det mange som trekker seg unna. De som jobber her oppe er vel egentlig pliktig til å hjelp meg i en hver situasjon både når det gjelder aktiviteter eller hjelp til å finne en ny seng på IKEA. Det er vel kanskje mer enn venner ville ha hjulpet meg med.

Men er det egentlig synd på meg?

får si at psykater er forresten klar over det, men jeg har skjønt det som det ikke er noe mer hjelp å få, annet enn hjemmehjelp, hadde dette for noen år tilbake men det falt ut, var på en måte ikke nok for at jeg skulel fungere. tenkte på litt ala innleggelse med hjelp utover de minuttene hjemmehjelp er der uten pliktene med å være sosial osv