Å ikke bli hørt før det er for sent.

[Gjest germinate]

En ting som er veldig vondt, er å føle at en roper så høyt en kan for å få andre til å forstå at noe er galt, og så blir man ikke tatt alvorlig før det er for sent.

Og har man hatt fordommer mot psykisk helse før man selv havner i dette uføret, er det en ekstra belastning å ikke bli hørt når man først tar motet til seg og søker hjelp.

Er det flere som har opplevd det samme?

[Gjest surpåtur]

Jeg har erfart at det er lettere å få hjelp hvis man vet hva som hjelper, og ber konkret etter dette.

Det er lett å fortelle at noe er galt, og rope hjelp, men verre å si hva man faktisk trenger hjelp til.

[frosken]

Kan du være mer konkret på hva det er du har bedt om hjelp til og som du ikke har blitt møtt på?

[frosken]

Jeg har erfart at det er lettere å få hjelp hvis man vet hva som hjelper, og ber konkret etter dette.

Det er lett å fortelle at noe er galt, og rope hjelp, men verre å si hva man faktisk trenger hjelp til.

''Jeg har erfart at det er lettere å få hjelp hvis man vet hva som hjelper, og ber konkret etter dette.

Det er lett å fortelle at noe er galt, og rope hjelp, men verre å si hva man faktisk trenger hjelp til.''

To svært gode poeng!

[Gjest Mrs.Q]

Ja jeg opplevde det og det føles svært krenkende..å ikke bli hørt. Sa det som det var og følte meg ganske syk, men det tok de ikke på alvor. Er heldigvis bedre nå takket være en innleggelse jeg hadde.

[Gjest melmøll]

Ja, jeg vet hvordan det er. Man må stå på og mase for å bli hørt/ trodd/forstått. Det er viktig at legen eller andre som skal hjelpe deg forstår deg, ikke gi opp der. Men når det gjelder andre folk, ikke forvent at de skal vite hvordan det er å være psykisk syk. Hvis du ikke blir hørt av folk du kjenner, prøv å overse det, prøv å innse at det er vanskelig for de å forstå. Det er aldri for sent uansett hvor vanskelig det ser ut nå.

[Gjest maiapril]

''En ting som er veldig vondt, er å føle at en roper så høyt en kan for å få andre til å forstå at noe er galt, og så blir man ikke tatt alvorlig før det er for sent.''

Ja, det føles veldig vondt. Jeg har vært i en slik situasjon på vegne av min datter som har en del å slite med. Den hjelpen hun fikk var i mine øyne ikke god nok, men jeg ser jo nå at den var/er det likevel. Datteren min har det veldig bra nå, hun modnes til en flott ungdom og er ei nydelig jente på alle måter! (Selvsagt en inhabil uttalelse, men jeg mener det).

Det er nok heller bare jeg som har tendenser til å overdrive, uten at jeg selv er klar over det. Jeg kan rope "ulv- ulv" uten at det er tilstrekkelig grunnlag for det. Er litt skjør i nervene til tider.

Heldigvis har jeg en fantastisk fastlege som kjenner både meg og datteren min veldig godt. Vi er begge i de tryggeste hender.