mange spørsmål, masse tanker. er uenig, er enig

[hvemer]

Jeg hadde for over 10 år siden "mine grunner" for å søke "hjelp" hos fagkyndige og fikk i følge epikrisen mange forskjellige personlighetsforstyrrelser, blandt annet. Narrsessist, dyssosial. Når jeg sier mine grunner og hjelp var det et bevist valg der å da for å utnytte det til fordel.

Har ikke brydd eller tenkt over den da jeg gikk inn der bevisst for å lyge.

Men noe har skjedd som har gjort at jeg har begynnt å tenke over mine tanker, væremåte. Alt fra barndom, ungdommen og nå. Og har lest litt på nettet og bøker om narsessisme og dyssosial. Og det store spørsmålet er om med de forstyrrelsene kan man da skjønne selv at her må man søke hjelp. (Har allerede søkt hjelp, da grunnet noe annet men skulle bruke det som grunn nok en gang til fordel for noe annet igjen :-/) Er litt rot i hodet så vanskelig å ordlegge. Når en person kjenner seg igjen i MASSE i forhold til hva som står på nett (men også uenig) kan man da skjønne at man ikke er frisk? Og søke hjelp for man er redd? Tror det er grunnet reddsel. For på nettet står jo det at det er en glemmesak.

[hvemer]

Jeg spør her på nettet for det tar så lang tid å få time hos spessialist. Og jeg må få svar nå for å få "kontrollen" over tankene igjen.

[Angustia]

''Når en person kjenner seg igjen i MASSE i forhold til hva som står på nett (men også uenig) kan man da skjønne at man ikke er frisk?''

Jeg tror det er en dårlig strategi å sjøldiagnostisere seg på nett.. Begynner man å søke, er det utrolig hvor mye som kan passe, enten problemet er fysisk eller psykisk

Diagnose, behandling og medisinering bør fastsettes / begynne via fastlegen.

[hvemer]

''Når en person kjenner seg igjen i MASSE i forhold til hva som står på nett (men også uenig) kan man da skjønne at man ikke er frisk?''

Jeg tror det er en dårlig strategi å sjøldiagnostisere seg på nett.. Begynner man å søke, er det utrolig hvor mye som kan passe, enten problemet er fysisk eller psykisk

Diagnose, behandling og medisinering bør fastsettes / begynne via fastlegen.

Ja er enig at man ikke skal gi selvdiagnose. Å lese om de forskjellige personlighetsforstyrrelsene og samnenligne med seg selv finner nok alle ut at de har en forstyrellse.

Har fått diagnose etter en innleggelse på psykriatisk. Den har jeg avfeid å ikke tenkt på for det var en hensikt for at jeg la meg inn. Derfor har jeg da ikke tenkt på disse diagnosene og helt ærlig ikke visste hva det innebar. Men det har skjedd noe i livet som har satt meg i en situasjon der jeg har, kall det gjerne en innrømmelse av at det kanskje ligger noe bak diagnosene likevel. I forhold til væremåte og tankemønster. Og soørsmålet er jo da om en som har disse diagnosene kan få en sånn "innrømmelse" for seg selv og tenke at man må ha hjelp?

For å si det mildt er det litt kaos oppe i topplokket. For hvis det er er det en deilig ting i mitt liv som gir en forklaring.

[Angustia]

Ja er enig at man ikke skal gi selvdiagnose. Å lese om de forskjellige personlighetsforstyrrelsene og samnenligne med seg selv finner nok alle ut at de har en forstyrellse.

Har fått diagnose etter en innleggelse på psykriatisk. Den har jeg avfeid å ikke tenkt på for det var en hensikt for at jeg la meg inn. Derfor har jeg da ikke tenkt på disse diagnosene og helt ærlig ikke visste hva det innebar. Men det har skjedd noe i livet som har satt meg i en situasjon der jeg har, kall det gjerne en innrømmelse av at det kanskje ligger noe bak diagnosene likevel. I forhold til væremåte og tankemønster. Og soørsmålet er jo da om en som har disse diagnosene kan få en sånn "innrømmelse" for seg selv og tenke at man må ha hjelp?

For å si det mildt er det litt kaos oppe i topplokket. For hvis det er er det en deilig ting i mitt liv som gir en forklaring.

''Har fått diagnose etter en innleggelse på psykriatisk. Den har jeg avfeid å ikke tenkt på for det var en hensikt for at jeg la meg inn. Derfor har jeg da ikke tenkt på disse diagnosene og helt ærlig ikke visste hva det innebar.''

OK, men da har du allerede fått fastsatt en diagnose.

''Og soørsmålet er jo da om en som har disse diagnosene kan få en sånn "innrømmelse" for seg selv og tenke at man må ha hjelp? For å si det mildt er det litt kaos oppe i topplokket. For hvis det er er det en deilig ting i mitt liv som gir en forklaring.''

Spørsmålet ditt kan jeg ikke svare på, men det er uansett smart å be om og takke ja til adekvat hjelp.

[Gjest Psyk av alt]

Ja er enig at man ikke skal gi selvdiagnose. Å lese om de forskjellige personlighetsforstyrrelsene og samnenligne med seg selv finner nok alle ut at de har en forstyrellse.

Har fått diagnose etter en innleggelse på psykriatisk. Den har jeg avfeid å ikke tenkt på for det var en hensikt for at jeg la meg inn. Derfor har jeg da ikke tenkt på disse diagnosene og helt ærlig ikke visste hva det innebar. Men det har skjedd noe i livet som har satt meg i en situasjon der jeg har, kall det gjerne en innrømmelse av at det kanskje ligger noe bak diagnosene likevel. I forhold til væremåte og tankemønster. Og soørsmålet er jo da om en som har disse diagnosene kan få en sånn "innrømmelse" for seg selv og tenke at man må ha hjelp?

For å si det mildt er det litt kaos oppe i topplokket. For hvis det er er det en deilig ting i mitt liv som gir en forklaring.

Ja, jeg tror du kan ha disse diagnosene og allikevel få forståelse av at du trenger hjelp.Selv om jeg vet at det generelt sies at personer med disse forstyrrelsene ikke har sykdomsinnsikt og aldri kan tenke seg at det er dem selv som kan ha feil.

Det er generelt og jeg tenker at det finnes unntak.

[hvemer]

''Har fått diagnose etter en innleggelse på psykriatisk. Den har jeg avfeid å ikke tenkt på for det var en hensikt for at jeg la meg inn. Derfor har jeg da ikke tenkt på disse diagnosene og helt ærlig ikke visste hva det innebar.''

OK, men da har du allerede fått fastsatt en diagnose.

''Og soørsmålet er jo da om en som har disse diagnosene kan få en sånn "innrømmelse" for seg selv og tenke at man må ha hjelp? For å si det mildt er det litt kaos oppe i topplokket. For hvis det er er det en deilig ting i mitt liv som gir en forklaring.''

Spørsmålet ditt kan jeg ikke svare på, men det er uansett smart å be om og takke ja til adekvat hjelp.

Problemet mitt akkuratt nå er vel at jeg ikke vet: -/

ja stemmer at jeg har fått en diagnose, men da for 10 år siden og med tanke på at hele den situasjonen hadde jeg en baktanke med, og helt ærlig så har jeg ikke tenkt på det, eller brydd meg. For jeg var jo ikke der for å få hjelp (baktanke med alt) og det var i en alla lignende situasjon (baktanke, utnytte) og det var en spesiell ting som ble sagt på tv og på 2 sek så mistet jeg all kontroll (angst lignende greie) og var da jeg startet å lese litt og får liksom en slags forklaring på ting. Problemet er jo at jeg ser hva problemet er, men likevel så vinkles det inn i en eller annen "plan" og så overanalyserer jeg alt jeg sier og gjør og det er slitsomt. Fint forhold til fastlege (som forøvrig mente diagnosen for 10 på siden var VELDIG overdrevet og jeg hadde bare angst. Men som nå sier han er litt satt ut) og sendt en forespørsel videre. Men er jo ventetid. Og det passer dårlig i forhold til tolmodighet. For angsten slipper ikke tak før jeg vet. Og har faktisk (helt ærlig) lyst på hjelp hvis i så tilfelle. Og med den tanken (hjelp) sier alt som står på nett at jeg ikke har. Så hvorfor da denne iherdige følelsen av å lese og "se seg selv" i forklaringer, ikke alt. Det er viltig å få med seg.

[Angustia]

Problemet mitt akkuratt nå er vel at jeg ikke vet: -/

ja stemmer at jeg har fått en diagnose, men da for 10 år siden og med tanke på at hele den situasjonen hadde jeg en baktanke med, og helt ærlig så har jeg ikke tenkt på det, eller brydd meg. For jeg var jo ikke der for å få hjelp (baktanke med alt) og det var i en alla lignende situasjon (baktanke, utnytte) og det var en spesiell ting som ble sagt på tv og på 2 sek så mistet jeg all kontroll (angst lignende greie) og var da jeg startet å lese litt og får liksom en slags forklaring på ting. Problemet er jo at jeg ser hva problemet er, men likevel så vinkles det inn i en eller annen "plan" og så overanalyserer jeg alt jeg sier og gjør og det er slitsomt. Fint forhold til fastlege (som forøvrig mente diagnosen for 10 på siden var VELDIG overdrevet og jeg hadde bare angst. Men som nå sier han er litt satt ut) og sendt en forespørsel videre. Men er jo ventetid. Og det passer dårlig i forhold til tolmodighet. For angsten slipper ikke tak før jeg vet. Og har faktisk (helt ærlig) lyst på hjelp hvis i så tilfelle. Og med den tanken (hjelp) sier alt som står på nett at jeg ikke har. Så hvorfor da denne iherdige følelsen av å lese og "se seg selv" i forklaringer, ikke alt. Det er viltig å få med seg.

''Problemet mitt akkuratt nå er vel at jeg ikke vet: -/ ja stemmer at jeg har fått en diagnose, men da for 10 år siden og med tanke på at hele den situasjonen hadde jeg en baktanke med, og helt ærlig så har jeg ikke tenkt på det, eller brydd meg. For jeg var jo ikke der for å få hjelp (baktanke med alt) og det var i en alla lignende situasjon (baktanke, utnytte) og det var en spesiell ting som ble sagt på tv og på 2 sek så mistet jeg all kontroll (angst lignende greie) og var da jeg startet å lese litt og får liksom en slags forklaring på ting. Problemet er jo at jeg ser hva problemet er, men likevel så vinkles det inn i en eller annen "plan" og så overanalyserer jeg alt jeg sier og gjør og det er slitsomt. Fint forhold til fastlege (som forøvrig mente diagnosen for 10 på siden var VELDIG overdrevet og jeg hadde bare angst. Men som nå sier han er litt satt ut) og sendt en forespørsel videre. Men er jo ventetid. Og det passer dårlig i forhold til tolmodighet. For angsten slipper ikke tak før jeg vet. Og har faktisk (helt ærlig) lyst på hjelp hvis i så tilfelle. Og med den tanken (hjelp) sier alt som står på nett at jeg ikke har. Så hvorfor da denne iherdige følelsen av å lese og "se seg selv" i forklaringer, ikke alt. Det er viltig å få med seg.''

Jeg veit ikke hva jeg skal svare på dette, mulig jeg mistolker deg.

Meiner du at du fikk en diagnose for 10 år siden på grunnlag av baktanker fra din side, som du nå reflekterer over etter et innslag på TV, men bestrider, i samråd med din lege, som har henvist deg videre, mens du blir utålmodig og får angst, samtidig som du leser om "hjelp" på nett som du opplever som at du ikke trenger / får?

Jeg tenker fortsatt at du bør avvente videre avklaring hos din fastlege.

[Gjest suzyq]

Ja er enig at man ikke skal gi selvdiagnose. Å lese om de forskjellige personlighetsforstyrrelsene og samnenligne med seg selv finner nok alle ut at de har en forstyrellse.

Har fått diagnose etter en innleggelse på psykriatisk. Den har jeg avfeid å ikke tenkt på for det var en hensikt for at jeg la meg inn. Derfor har jeg da ikke tenkt på disse diagnosene og helt ærlig ikke visste hva det innebar. Men det har skjedd noe i livet som har satt meg i en situasjon der jeg har, kall det gjerne en innrømmelse av at det kanskje ligger noe bak diagnosene likevel. I forhold til væremåte og tankemønster. Og soørsmålet er jo da om en som har disse diagnosene kan få en sånn "innrømmelse" for seg selv og tenke at man må ha hjelp?

For å si det mildt er det litt kaos oppe i topplokket. For hvis det er er det en deilig ting i mitt liv som gir en forklaring.

Ja, man kan komme til en slik innsikt selv med slike typer personlighetsproblemer. For noen er den bare midlertidig, for andre blir den så pressende at man ikke lenger kan leve livet slik man har levd tidligere. Sånn sett kan det være veien til et langt bedre liv. Man må riktignok gjennom en god del smerte først.

[Gjest susyq]

Problemet mitt akkuratt nå er vel at jeg ikke vet: -/

ja stemmer at jeg har fått en diagnose, men da for 10 år siden og med tanke på at hele den situasjonen hadde jeg en baktanke med, og helt ærlig så har jeg ikke tenkt på det, eller brydd meg. For jeg var jo ikke der for å få hjelp (baktanke med alt) og det var i en alla lignende situasjon (baktanke, utnytte) og det var en spesiell ting som ble sagt på tv og på 2 sek så mistet jeg all kontroll (angst lignende greie) og var da jeg startet å lese litt og får liksom en slags forklaring på ting. Problemet er jo at jeg ser hva problemet er, men likevel så vinkles det inn i en eller annen "plan" og så overanalyserer jeg alt jeg sier og gjør og det er slitsomt. Fint forhold til fastlege (som forøvrig mente diagnosen for 10 på siden var VELDIG overdrevet og jeg hadde bare angst. Men som nå sier han er litt satt ut) og sendt en forespørsel videre. Men er jo ventetid. Og det passer dårlig i forhold til tolmodighet. For angsten slipper ikke tak før jeg vet. Og har faktisk (helt ærlig) lyst på hjelp hvis i så tilfelle. Og med den tanken (hjelp) sier alt som står på nett at jeg ikke har. Så hvorfor da denne iherdige følelsen av å lese og "se seg selv" i forklaringer, ikke alt. Det er viltig å få med seg.

Kanskje det er en bedre "plan" å være ærlig med seg selv, enn å ha en plan med alt?

[hvemer]

Ja, man kan komme til en slik innsikt selv med slike typer personlighetsproblemer. For noen er den bare midlertidig, for andre blir den så pressende at man ikke lenger kan leve livet slik man har levd tidligere. Sånn sett kan det være veien til et langt bedre liv. Man må riktignok gjennom en god del smerte først.

Er nok ikke forbigående. Og som du sier er det en veldig presset situasjon. For hele livet har på en måte fått en forklaring. I mine øyne. Og det er en forklaring jeg ikke vil ha egentlig. Det som er slitsomt nå er at jeg som sagt analyserer alt jeg sier og gjør. Blir på en måte spørsmål om "hvem er jeg" og kan forsatt forsette i sammen stil selv om jeg nå er innstilt på diagnosen/e. Og kan forsette å tenke på hvordan jeg kan utnytte denne situasjonen i forhold til MEG. Og det har jo også egentlig med at alle "prosjektene" (skuespillet til alt) har en eller hadde en mening. Vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det. Altså, det jeg mener er at for 1-2 mnd siden gjorde det ikke noe å ha 10 tanker/prosjekt/løgn i hodet. Alt ble på en eller annen måte bare flettet sammen til en ferdig utarbeidet plan til gevinst. Mens nå får jeg ikke kontroll på det jeg kaller plan (løsningen??) Og er vel frustrert eller deprimert for det er en stor bekymring på gang. Redsel kanskje? Og den største redselen er jo å måtte se eller forstå ting jeg ikke er enig i LITT en gang. Spesielt med tanke på at oersoner med denne/disse diagnosene skader sine barn i sin væremåte. skryter og fremhever de for seg selv og ikke for deres behov. Men jeg er og har alltid vært der for de. Blir at jeg nå er redd for å skryte av de i ting de gjør. For er det da for meg egentlig? For det er mye som blir gjort ubevisst. Ååå er mye greier som foregår oppi hode nå. For å si det sånn, er enig med så å si alt om beskrivelse og min være måte bare ikke akkuratt det med barn. Men det gjør jo at jeg tenker over alt og ting jeg har gjort å sagt før kan jeg prøve å la vær å si noe. Men det må jo gå ann å si "så flink du var nå"? Uten at det skal være en baktanke med det? (Ironisk sett så har jeg alltid sagt og tenke det er en baktanke med alt alle foretar seg. Uansett)

Så er det jo frustrasjonen over å ha mistet denne kontrollen i forhold til alle prosjektene som jeg hadde kontroll over men som nå kanskje vil komme frem i lyset. (Ikke alt som bør komme frem: -/)

Ser jeg skriver masse og sikkert usammenhengende også. Er bare det at det er litt mye som sagt.

Men takk for svar iallefall i forhold til at det går ann å få den tanken at man har de type diagnoser. For jeg ser jo selv nå at jeg ikke er helt go i hvordan jeg baner vei for å oppnå det jeg vil. Problemet er at jeg ser at (innrømmer det) men å kunne endre tankene og væremåte mister jeg litt av meg selv også?? Eller? Hvordan forandre en person som har hatt/har en løgn, tankemønster, skuespill som vanlig værdag så lenge man kan huske nesten. For som nevt, jeg vet nå jeg har diagnosene (før avfeiet jeg de, visste ikke hva de innebar en gang for jeg hadde jo ikke noe problem, jeg løg jo bevisst for å få noe å vise til i rettsak at jeg har innsett jeg har et problem men tatt tak i det, så vær snill med meg) så vinkler jeg hele greiene inn på hva jeg får ut av det. Og det ubevisst. Og da er jeg nå egentlig klar over diagnosene. Så å forandre det? Så alt i alt er vel selve kjernen i problemet at jeg vet, men ser ikke at det kan løses, og klarer en kropp å gå hele tiden å analysere alt man tenker å gjør for man må tenke er det vanlig/normalt å si sånn, gjøre sånn? Og klarer man å slippe taket på "jaget" av penger, makt, status? Uten å miste seg selv? Og klarer, orker en kropp så mye stress hele tiden. Nesten så man kunne ønske det var som før.

[hvemer]

Er nok ikke forbigående. Og som du sier er det en veldig presset situasjon. For hele livet har på en måte fått en forklaring. I mine øyne. Og det er en forklaring jeg ikke vil ha egentlig. Det som er slitsomt nå er at jeg som sagt analyserer alt jeg sier og gjør. Blir på en måte spørsmål om "hvem er jeg" og kan forsatt forsette i sammen stil selv om jeg nå er innstilt på diagnosen/e. Og kan forsette å tenke på hvordan jeg kan utnytte denne situasjonen i forhold til MEG. Og det har jo også egentlig med at alle "prosjektene" (skuespillet til alt) har en eller hadde en mening. Vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det. Altså, det jeg mener er at for 1-2 mnd siden gjorde det ikke noe å ha 10 tanker/prosjekt/løgn i hodet. Alt ble på en eller annen måte bare flettet sammen til en ferdig utarbeidet plan til gevinst. Mens nå får jeg ikke kontroll på det jeg kaller plan (løsningen??) Og er vel frustrert eller deprimert for det er en stor bekymring på gang. Redsel kanskje? Og den største redselen er jo å måtte se eller forstå ting jeg ikke er enig i LITT en gang. Spesielt med tanke på at oersoner med denne/disse diagnosene skader sine barn i sin væremåte. skryter og fremhever de for seg selv og ikke for deres behov. Men jeg er og har alltid vært der for de. Blir at jeg nå er redd for å skryte av de i ting de gjør. For er det da for meg egentlig? For det er mye som blir gjort ubevisst. Ååå er mye greier som foregår oppi hode nå. For å si det sånn, er enig med så å si alt om beskrivelse og min være måte bare ikke akkuratt det med barn. Men det gjør jo at jeg tenker over alt og ting jeg har gjort å sagt før kan jeg prøve å la vær å si noe. Men det må jo gå ann å si "så flink du var nå"? Uten at det skal være en baktanke med det? (Ironisk sett så har jeg alltid sagt og tenke det er en baktanke med alt alle foretar seg. Uansett)

Så er det jo frustrasjonen over å ha mistet denne kontrollen i forhold til alle prosjektene som jeg hadde kontroll over men som nå kanskje vil komme frem i lyset. (Ikke alt som bør komme frem: -/)

Ser jeg skriver masse og sikkert usammenhengende også. Er bare det at det er litt mye som sagt.

Men takk for svar iallefall i forhold til at det går ann å få den tanken at man har de type diagnoser. For jeg ser jo selv nå at jeg ikke er helt go i hvordan jeg baner vei for å oppnå det jeg vil. Problemet er at jeg ser at (innrømmer det) men å kunne endre tankene og væremåte mister jeg litt av meg selv også?? Eller? Hvordan forandre en person som har hatt/har en løgn, tankemønster, skuespill som vanlig værdag så lenge man kan huske nesten. For som nevt, jeg vet nå jeg har diagnosene (før avfeiet jeg de, visste ikke hva de innebar en gang for jeg hadde jo ikke noe problem, jeg løg jo bevisst for å få noe å vise til i rettsak at jeg har innsett jeg har et problem men tatt tak i det, så vær snill med meg) så vinkler jeg hele greiene inn på hva jeg får ut av det. Og det ubevisst. Og da er jeg nå egentlig klar over diagnosene. Så å forandre det? Så alt i alt er vel selve kjernen i problemet at jeg vet, men ser ikke at det kan løses, og klarer en kropp å gå hele tiden å analysere alt man tenker å gjør for man må tenke er det vanlig/normalt å si sånn, gjøre sånn? Og klarer man å slippe taket på "jaget" av penger, makt, status? Uten å miste seg selv? Og klarer, orker en kropp så mye stress hele tiden. Nesten så man kunne ønske det var som før.

Det som er grunnen for spørsmålet mitt er vel for å få en slags bekreftelse ja eller nei. Nei, det har aldri skjedd og kommer aldri til å skje at personer med denne/disse typer forstyrelser skjønner selv. Da hadde jeg kanskje roet meg litt, eller vet ikke. Vet jo ikke lengre hva jeg mener eller vil frem til for alt blir så unormalt ved å prøve å virke normal kanskje? Før denne såkalte oppvåkningen min eller hva man skal kalle det så tenkte jeg ikke over noe, jeg bare gjorde. Ser at når jeg skriver nå blir det til tiden usammenhengende for jeg har vanskelig for å sette ord på ting. Alså forklare meg. Før var ikke dette noe problem. Kunne skrive sakelig, sammenhengende og seriøst. Problemet er jo bare at jeg skre jo og formulerte meg ut ifra hva situasjonen var. Samme med væremåte, snakk, møter, osv. Har liksom sagt at jeg er veldig god å tilpasse meg situasjoner, og tilpasse meg i forhold til hvem jeg var med, hva meningen med samtalen var og sånne ting. Men jeg skjønner jo og ser jo at tilpassingen er ikke bare sånn at jeg er god. Alle klarer jo å tilpasse seg en gitt situasjon. Men jeg skjønner jo nå hvorfor jeg som oftest, egentlig nesten alltid har fått det som jeg vil. Det er jo egentlig bare skuespill. Gjør det ikke bevisst, eller gjorde det ikke bevisst jeg bare gjorde det. Og løgn brukes egentlig helt sprøtt. Det bare kommer av seg selv. ikke som en lystløgner, tror jeg? Sier vel kanskje det for å ikke få lystløgner på meg også. Men bruker løgn for å fremheve meg og det jeg vil oppnå. Og det skjer uten å blunke en gang. Hvis jeg må ta en tlf som gjerne noen vil tenke gjennom litt før de ringer. ta f eks en budrunde så spiller jo man et skuespill for å få best mulig pris. Om man er kjøper eller selger. Og man gjør jo litt for å prøve å få best mulig pris. Eller er ikke det normalt? Grunnen for at eg nevner det er for at i sånne situasjoner så må ikke eg liksom planlegge hva jeg skal si, da blir det bare rot. Blir fullstendig feil. Jeg må bare ta det der å da. Ser hva situasjon det er og snakker og oppfører meg deretter.

Det er jo for vinningens del. Det alt handler om er å være nr 1. Penger, makt, ære og status.

Å få vinklet ting inn på meg selv. og det skjer ubevisst.

eksempel er bare å ise til svaret eller teksten min før denne. Og sikkert denne og egentlig.

Når det var skrevet og trykt send. Så bare nei nei nei. For jeg følte jeg har liksom fortalt mye personlig, sånne ting jeg ikke vil skal komme ut, og mens det kværner litt så vinkler jeg det inn på hva jeg kan få ut av det. Og det er uten av at jeg gjør det med vilje. Det bare skjer. Som viser at det liksom er en baktanke med alt. Ting blir gjort for min del. Og dette når jeg egentlig er litt redd for disse diagnosene. At jeg vet om de. Som nevt så annalyserer jeg liksom alt nå. Men likevel så vrir jeg det inn på hva kan jeg få nå.

Og det er dette som gjør at jeg er helt tappet for energi, er totalt utslitt og har ikke krefter igjen. For nå er jeg klar over det. Før tenkte jeg ikke, bare gjorde. Det bare var sånn og ferdig med det. Ikke noe unormalt med det. Synd for de som lar seg lure. Mens nå er alt rot. For ser ikke hvordan jeg skal endre meg når jeg gjør ting ubevisst når jeg er veldig ops på ting.

Og så er det så mye jeg liksom er uenig i i forhold til forklaringer på nett.

Ja alt med hensynløs, manipulerende for egen vinning og sånn er sant. Det er bare det at hensynløs, manibulerende blir ikke i forhold til samboer og unger. At en med disse diagnosene trenger et offer. barna blir skadet, partner psykisk eller fysisk terror. Jeg har og er åpen med min samboer om dette. Og hun sier hun sitter med munnen full. Men det er a situasjoner som "skal jeg på den turen så skal jeg på den turen og ferdig med det" Ikke vits å diskutere en gang. At jeg liksom spør om å få reise, blir det nei. er himmelen i bevegelse. surskap og betegningen, du oppfører deg som en liten unge når jeg ikke får viljen min. Og reiser likevel. Men det er dette andre, dette ødeleggelse av partner og egne barn. Det er det som trykker sånn. For som jeg har innrømmet så gjør jeg ting ubevisst. Og det oppi at alle "planene" liksom faller eller smuldrer opp så er det så mye at jeg ser ikke løsning, ser ikke hvordan.

Og det gjør også at jeg trekker meg litt vekk fra de for jeg il ikke skade de som det skrives. Ville en med disse diagnosene gjort det? Eller kan jeg i ubevisstheten ha en baktanke med å spille offer og derfor trekke meg unna?

Så alt i alt så handlet spørsmålet om at jeg håpte at det kanskje ville være at det hadde aldri i verden skjedd.

Men må vel innrømme at selv da så hadde det ikke blitt bedre. For ellers stemmer alt det andre i forhold til væremåte, måten jeg tenker på. Og det er ikke blitt sett på før av mine øyne. ihvertfall ikke i denne grad. For nå er jeg faktisk helt ærlig litt bekymret. For alt er riktig, absolutt alt. Bare ikke dette med partner og barn.

Så hvis det er en psykolog eller psykriater der ute så kan de få en utfordring.

[Gjest suzyq]

Det som er grunnen for spørsmålet mitt er vel for å få en slags bekreftelse ja eller nei. Nei, det har aldri skjedd og kommer aldri til å skje at personer med denne/disse typer forstyrelser skjønner selv. Da hadde jeg kanskje roet meg litt, eller vet ikke. Vet jo ikke lengre hva jeg mener eller vil frem til for alt blir så unormalt ved å prøve å virke normal kanskje? Før denne såkalte oppvåkningen min eller hva man skal kalle det så tenkte jeg ikke over noe, jeg bare gjorde. Ser at når jeg skriver nå blir det til tiden usammenhengende for jeg har vanskelig for å sette ord på ting. Alså forklare meg. Før var ikke dette noe problem. Kunne skrive sakelig, sammenhengende og seriøst. Problemet er jo bare at jeg skre jo og formulerte meg ut ifra hva situasjonen var. Samme med væremåte, snakk, møter, osv. Har liksom sagt at jeg er veldig god å tilpasse meg situasjoner, og tilpasse meg i forhold til hvem jeg var med, hva meningen med samtalen var og sånne ting. Men jeg skjønner jo og ser jo at tilpassingen er ikke bare sånn at jeg er god. Alle klarer jo å tilpasse seg en gitt situasjon. Men jeg skjønner jo nå hvorfor jeg som oftest, egentlig nesten alltid har fått det som jeg vil. Det er jo egentlig bare skuespill. Gjør det ikke bevisst, eller gjorde det ikke bevisst jeg bare gjorde det. Og løgn brukes egentlig helt sprøtt. Det bare kommer av seg selv. ikke som en lystløgner, tror jeg? Sier vel kanskje det for å ikke få lystløgner på meg også. Men bruker løgn for å fremheve meg og det jeg vil oppnå. Og det skjer uten å blunke en gang. Hvis jeg må ta en tlf som gjerne noen vil tenke gjennom litt før de ringer. ta f eks en budrunde så spiller jo man et skuespill for å få best mulig pris. Om man er kjøper eller selger. Og man gjør jo litt for å prøve å få best mulig pris. Eller er ikke det normalt? Grunnen for at eg nevner det er for at i sånne situasjoner så må ikke eg liksom planlegge hva jeg skal si, da blir det bare rot. Blir fullstendig feil. Jeg må bare ta det der å da. Ser hva situasjon det er og snakker og oppfører meg deretter.

Det er jo for vinningens del. Det alt handler om er å være nr 1. Penger, makt, ære og status.

Å få vinklet ting inn på meg selv. og det skjer ubevisst.

eksempel er bare å ise til svaret eller teksten min før denne. Og sikkert denne og egentlig.

Når det var skrevet og trykt send. Så bare nei nei nei. For jeg følte jeg har liksom fortalt mye personlig, sånne ting jeg ikke vil skal komme ut, og mens det kværner litt så vinkler jeg det inn på hva jeg kan få ut av det. Og det er uten av at jeg gjør det med vilje. Det bare skjer. Som viser at det liksom er en baktanke med alt. Ting blir gjort for min del. Og dette når jeg egentlig er litt redd for disse diagnosene. At jeg vet om de. Som nevt så annalyserer jeg liksom alt nå. Men likevel så vrir jeg det inn på hva kan jeg få nå.

Og det er dette som gjør at jeg er helt tappet for energi, er totalt utslitt og har ikke krefter igjen. For nå er jeg klar over det. Før tenkte jeg ikke, bare gjorde. Det bare var sånn og ferdig med det. Ikke noe unormalt med det. Synd for de som lar seg lure. Mens nå er alt rot. For ser ikke hvordan jeg skal endre meg når jeg gjør ting ubevisst når jeg er veldig ops på ting.

Og så er det så mye jeg liksom er uenig i i forhold til forklaringer på nett.

Ja alt med hensynløs, manipulerende for egen vinning og sånn er sant. Det er bare det at hensynløs, manibulerende blir ikke i forhold til samboer og unger. At en med disse diagnosene trenger et offer. barna blir skadet, partner psykisk eller fysisk terror. Jeg har og er åpen med min samboer om dette. Og hun sier hun sitter med munnen full. Men det er a situasjoner som "skal jeg på den turen så skal jeg på den turen og ferdig med det" Ikke vits å diskutere en gang. At jeg liksom spør om å få reise, blir det nei. er himmelen i bevegelse. surskap og betegningen, du oppfører deg som en liten unge når jeg ikke får viljen min. Og reiser likevel. Men det er dette andre, dette ødeleggelse av partner og egne barn. Det er det som trykker sånn. For som jeg har innrømmet så gjør jeg ting ubevisst. Og det oppi at alle "planene" liksom faller eller smuldrer opp så er det så mye at jeg ser ikke løsning, ser ikke hvordan.

Og det gjør også at jeg trekker meg litt vekk fra de for jeg il ikke skade de som det skrives. Ville en med disse diagnosene gjort det? Eller kan jeg i ubevisstheten ha en baktanke med å spille offer og derfor trekke meg unna?

Så alt i alt så handlet spørsmålet om at jeg håpte at det kanskje ville være at det hadde aldri i verden skjedd.

Men må vel innrømme at selv da så hadde det ikke blitt bedre. For ellers stemmer alt det andre i forhold til væremåte, måten jeg tenker på. Og det er ikke blitt sett på før av mine øyne. ihvertfall ikke i denne grad. For nå er jeg faktisk helt ærlig litt bekymret. For alt er riktig, absolutt alt. Bare ikke dette med partner og barn.

Så hvis det er en psykolog eller psykriater der ute så kan de få en utfordring.

Jeg vet ikke helt hva du vil med dette. Du beskriver en hverdag som innebærer mye løgn og en adferd som ikke høres videre sunn ut, men vil få bekreftet eller avkreftet at selvinnsikt skal bekrefte eller avkrefte en eventuell diagnose?

Om du virkelig føler at du ikke kan leve på din gamle måte mer, så er du nok langt bedre tjent med å flytte fokus bort fra slike uendelige tanke-leker, og heller orientere deg mot hva du vil endre med deg selv, hvem du vil være og hvorfor, kanskje kjenne etter og prøve å få en følelse av hvem du egentlig ER, under alt dette falske du har omgitt deg med. Gjør det enkelt og helt back to basic: Hva er egentlig viktig?

Å gi opp liksom-status og full-fart-livsstil er nok den minste kneika du skal over. Det er mao bare å brette opp armene

[Gjest suzyq]

Er nok ikke forbigående. Og som du sier er det en veldig presset situasjon. For hele livet har på en måte fått en forklaring. I mine øyne. Og det er en forklaring jeg ikke vil ha egentlig. Det som er slitsomt nå er at jeg som sagt analyserer alt jeg sier og gjør. Blir på en måte spørsmål om "hvem er jeg" og kan forsatt forsette i sammen stil selv om jeg nå er innstilt på diagnosen/e. Og kan forsette å tenke på hvordan jeg kan utnytte denne situasjonen i forhold til MEG. Og det har jo også egentlig med at alle "prosjektene" (skuespillet til alt) har en eller hadde en mening. Vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det. Altså, det jeg mener er at for 1-2 mnd siden gjorde det ikke noe å ha 10 tanker/prosjekt/løgn i hodet. Alt ble på en eller annen måte bare flettet sammen til en ferdig utarbeidet plan til gevinst. Mens nå får jeg ikke kontroll på det jeg kaller plan (løsningen??) Og er vel frustrert eller deprimert for det er en stor bekymring på gang. Redsel kanskje? Og den største redselen er jo å måtte se eller forstå ting jeg ikke er enig i LITT en gang. Spesielt med tanke på at oersoner med denne/disse diagnosene skader sine barn i sin væremåte. skryter og fremhever de for seg selv og ikke for deres behov. Men jeg er og har alltid vært der for de. Blir at jeg nå er redd for å skryte av de i ting de gjør. For er det da for meg egentlig? For det er mye som blir gjort ubevisst. Ååå er mye greier som foregår oppi hode nå. For å si det sånn, er enig med så å si alt om beskrivelse og min være måte bare ikke akkuratt det med barn. Men det gjør jo at jeg tenker over alt og ting jeg har gjort å sagt før kan jeg prøve å la vær å si noe. Men det må jo gå ann å si "så flink du var nå"? Uten at det skal være en baktanke med det? (Ironisk sett så har jeg alltid sagt og tenke det er en baktanke med alt alle foretar seg. Uansett)

Så er det jo frustrasjonen over å ha mistet denne kontrollen i forhold til alle prosjektene som jeg hadde kontroll over men som nå kanskje vil komme frem i lyset. (Ikke alt som bør komme frem: -/)

Ser jeg skriver masse og sikkert usammenhengende også. Er bare det at det er litt mye som sagt.

Men takk for svar iallefall i forhold til at det går ann å få den tanken at man har de type diagnoser. For jeg ser jo selv nå at jeg ikke er helt go i hvordan jeg baner vei for å oppnå det jeg vil. Problemet er at jeg ser at (innrømmer det) men å kunne endre tankene og væremåte mister jeg litt av meg selv også?? Eller? Hvordan forandre en person som har hatt/har en løgn, tankemønster, skuespill som vanlig værdag så lenge man kan huske nesten. For som nevt, jeg vet nå jeg har diagnosene (før avfeiet jeg de, visste ikke hva de innebar en gang for jeg hadde jo ikke noe problem, jeg løg jo bevisst for å få noe å vise til i rettsak at jeg har innsett jeg har et problem men tatt tak i det, så vær snill med meg) så vinkler jeg hele greiene inn på hva jeg får ut av det. Og det ubevisst. Og da er jeg nå egentlig klar over diagnosene. Så å forandre det? Så alt i alt er vel selve kjernen i problemet at jeg vet, men ser ikke at det kan løses, og klarer en kropp å gå hele tiden å analysere alt man tenker å gjør for man må tenke er det vanlig/normalt å si sånn, gjøre sånn? Og klarer man å slippe taket på "jaget" av penger, makt, status? Uten å miste seg selv? Og klarer, orker en kropp så mye stress hele tiden. Nesten så man kunne ønske det var som før.

Jeg vet ikke helt hva du vil med dette. Du beskriver en hverdag som innebærer mye løgn og en adferd som ikke høres videre sunn ut, men vil få bekreftet eller avkreftet at selvinnsikt skal bekrefte eller avkrefte en eventuell diagnose?

Om du virkelig føler at du ikke kan leve på din gamle måte mer, så er du nok langt bedre tjent med å flytte fokus bort fra slike uendelige tanke-leker, og heller orientere deg mot hva du vil endre med deg selv, hvem du vil være og hvorfor, kanskje kjenne etter og prøve å få en følelse av hvem du egentlig ER, under alt dette falske du har vært og omgitt deg med. Gjør det enkelt og helt back to basic: Hva er egentlig viktig?

Å gi opp liksom-status og full-fart-livsstil er nok den minste kneika du skal over. Det er mao bare å brette opp armene Det blir alltid mye famling og usikkerhet i en slik situasjon.