Sevmordstanker

[Gjest alleblirborte]

Går med alvorlige selvmordstanker nå. Klarer ikke spise og er nylig blitt arbeidsledig (etter tre måneder i en jobb og ekstremt mye å gjøre). Fikk en diagnose for åtte år siden: bipolar lidelse. Familien min vet at jeg har bipolar lidelse.

Prøvde i dag å si fra til familiemedlemmer om at jeg trenger at noen bryr seg om meg nå - f.eks de kunne gjort noe så enkelt som å komme på besøk, ta en telefon til meg osv (eller avtale en annen dag) - men jeg har ikke sagt noe om selvmordstankene (prøvde en gang tidligere, og da ble de sinte).

Fikk beskjed av broren min - på Facebook - om at jeg er egoist og kun tenker på meg selv. Han opprettet en egen Facebookside for å holde søsknene sine oppdatert om hva som skjer i en viktig sak, og jeg orket ikke være med på det - all den tid jeg trenger folk rundt meg. Ikke en informasjonsside på Facebook. Ba ham ringe eller sende email - rett og slett kommunisere MED meg, ikke bare TIL meg. Prøvde å si at jeg var lei meg for at han alltid bare snakket "til" og aldri "med" meg.

Han sa da at jeg bare er en stor egoist og kun tenker på meg selv.

Hva gjør jeg nå? Med det at jeg ikke klarer å fungere i hverdagen snart - men blir liggende i senga uten tro på framtiden, min egen verdi og uten energi til å snu situasjonen.

Jeg er en egoist!. Jeg tror på det selv også. Jeg har skjøvet familien og alle venne mine fra meg. De har avskrevet meg og forsvunnet.

[Gjest Psyk av alt]

Har du en behandler du kan dele disse tankene med?

[Gjest alleblirborte]

Har du en behandler du kan dele disse tankene med?

nei. Opplever at alle vennene mine blir borte. De sender bare sms og står og ser på at jeg bryter sammen pga mangel på omsorg. Det vet at det skjer og gjør ingenting

[Rosavina]

nei. Opplever at alle vennene mine blir borte. De sender bare sms og står og ser på at jeg bryter sammen pga mangel på omsorg. Det vet at det skjer og gjør ingenting

Hallo....det er en sak for helseapparatet, ikke venner å familie. Hvordan kan de gi omsorg til en som skyver dem bort?

Ring fastlegen i morgen, få en time. Han skal henvise deg videre, evt legge deg inn. Slik at du kan få behandling og medisiner.

Du er syk, de er ikke sykepleiere.

Ønsker deg alt godt..

[Gjest alleblirborte]

Hallo....det er en sak for helseapparatet, ikke venner å familie. Hvordan kan de gi omsorg til en som skyver dem bort?

Ring fastlegen i morgen, få en time. Han skal henvise deg videre, evt legge deg inn. Slik at du kan få behandling og medisiner.

Du er syk, de er ikke sykepleiere.

Ønsker deg alt godt..

Det var litt bombastisk sagt, var det ikke. Selvmordstankene kommer pga mangelen på omtanke i utgangspunktet.

[XbellaX]

Det var litt bombastisk sagt, var det ikke. Selvmordstankene kommer pga mangelen på omtanke i utgangspunktet.

De kommer vel kanskje også trolig fordi du er syk, du har en bipolar lidelse og trenger oppfølging fra en lege.

[Gjest alleblirborte]

De kommer vel kanskje også trolig fordi du er syk, du har en bipolar lidelse og trenger oppfølging fra en lege.

Vel, det haster. Men jeg vil ikke belaste andre eller framstå som ynkelig :-). Og noen ganger kan en venn bety mye. Men de tror det er så farlig at de henviser til helsepersonell...og så blir man ikke et menneske lenger, men et tilfelle...de vet ikke hvor mye det kan bety. Og hvor tøfft det er å bli avskrevet...

[XbellaX]

Vel, det haster. Men jeg vil ikke belaste andre eller framstå som ynkelig :-). Og noen ganger kan en venn bety mye. Men de tror det er så farlig at de henviser til helsepersonell...og så blir man ikke et menneske lenger, men et tilfelle...de vet ikke hvor mye det kan bety. Og hvor tøfft det er å bli avskrevet...

Uff jeg har vondt av deg. Jeg skjønner at du har det helt grusomt akkurat nå og føler deg fullstendig alene men på samme tid så er du alvorlig syk og du trenger (trolig) oppfølging fra din lege i og med at du har bipolar og er såpass langt nede at du går med tanker om å ta ditt eget liv.

[Gjest alleblirborte]

De kommer vel kanskje også trolig fordi du er syk, du har en bipolar lidelse og trenger oppfølging fra en lege.

Litt omsorg kan påvirke veldig positivt. Bli sett på som en rasjonell person. Ikke en som bør overlates til leger og sykepleiere som "tar vare på deg". Avvisning gjør det verre. Sykeliggjøring gjør det verre. Man reagerer bare litt sterkere enn andre noen ganger, men man er ikke nødvendigvis en som bør gis opp fordi ingen når inn til en...men mange har sånne forestilinger om de som har bipolar lidelse. Men i en "følelseskrise" kan vennlige og omsorgsfulle ord faktisk snu et anfal og faktisk hindre at anfallet kommer. Har opplevd dette flere ganger - vennlige ord fra noen man vet bryr seg. Så når ens nærmeste bare forsvinner fordi de ikke "har kompetanse" som jeg har hørt, føles de helt jævlig. De kunne ha sagt " jeg er glad i deg" og gitt en klem" i stedet for å si at jeg er en egoist:)

[XbellaX]

Litt omsorg kan påvirke veldig positivt. Bli sett på som en rasjonell person. Ikke en som bør overlates til leger og sykepleiere som "tar vare på deg". Avvisning gjør det verre. Sykeliggjøring gjør det verre. Man reagerer bare litt sterkere enn andre noen ganger, men man er ikke nødvendigvis en som bør gis opp fordi ingen når inn til en...men mange har sånne forestilinger om de som har bipolar lidelse. Men i en "følelseskrise" kan vennlige og omsorgsfulle ord faktisk snu et anfal og faktisk hindre at anfallet kommer. Har opplevd dette flere ganger - vennlige ord fra noen man vet bryr seg. Så når ens nærmeste bare forsvinner fordi de ikke "har kompetanse" som jeg har hørt, føles de helt jævlig. De kunne ha sagt " jeg er glad i deg" og gitt en klem" i stedet for å si at jeg er en egoist:)

Jeg er med deg på mye av dette men ikke alt. Kanskje må du rett og slett forsøke å trøste deg selv i blant. Dersom du opplever at trøst, ro og omsorg kan gjøre deg godt og roe ned en ny episode så bør du se på hvordan du kan møte dette behovet selv. Jeg mener for all del ikke at du ikke trenger andre mennesker men jeg tror det kan være nyttig å lære seg litt brannslukking på egenhånd og. Jeg tror og du må se på- hvilke andre mennesker kan hjelpe deg når du har det slik som dette. Forstår du?

[Gjest Psyk av alt]

nei. Opplever at alle vennene mine blir borte. De sender bare sms og står og ser på at jeg bryter sammen pga mangel på omsorg. Det vet at det skjer og gjør ingenting

Det er ikke vennene dine som skal hjelpe deg nå. Det er først og fremst fastlegen og deretter en behandler.

Kan hende vennene dine føler seg hjelpesløse og derfor trekker seg unna.

[Gjest alleblirborte]

Uff jeg har vondt av deg. Jeg skjønner at du har det helt grusomt akkurat nå og føler deg fullstendig alene men på samme tid så er du alvorlig syk og du trenger (trolig) oppfølging fra din lege i og med at du har bipolar og er såpass langt nede at du går med tanker om å ta ditt eget liv.

Jeg fikk endelig kontakt med min ekssvigerinne på sms. Det hjelper meg "tilbake". Jeg ble roligere med en gang. Jeg maste meg til å bli hørt og sett for å ikke knekke sammen...det er kanskje egoistisk...men jeg måtte si fra...

Jeg fortalte det som det var at bipolar lidelse ikke er til å spøke med, men at omsorg hjelper. Setninger som "jeg er glad i deg er det eneste som hjelper da. Ikke som bruttern - slengte i meg at jeg var en egoist. Det forverret ALT. Og jeg klarte ikke kontrollere det der og da - uansett hans grunn. Blir en "kjedereaksjon" i hjernen på en måte...men det er ikke det samme som at man er en tulling som må "tas vare på" av andre enn venner...at venner ikke kan gjøre noe...DET er dessverre holdningen hos mange.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg fikk endelig kontakt med min ekssvigerinne på sms. Det hjelper meg "tilbake". Jeg ble roligere med en gang. Jeg maste meg til å bli hørt og sett for å ikke knekke sammen...det er kanskje egoistisk...men jeg måtte si fra...

Jeg fortalte det som det var at bipolar lidelse ikke er til å spøke med, men at omsorg hjelper. Setninger som "jeg er glad i deg er det eneste som hjelper da. Ikke som bruttern - slengte i meg at jeg var en egoist. Det forverret ALT. Og jeg klarte ikke kontrollere det der og da - uansett hans grunn. Blir en "kjedereaksjon" i hjernen på en måte...men det er ikke det samme som at man er en tulling som må "tas vare på" av andre enn venner...at venner ikke kan gjøre noe...DET er dessverre holdningen hos mange.

Som sagt kan det hende at de føler seg maktesløse. Og jeg synes ikke du skal legge ansvaret over din egen skjebne og hvordan du skal takle sykdommen over på andre.

Det er viktig med venner, men man må ikke "bruke dem opp". Slik du har det nå er helsevesenet riktige instans.

[XbellaX]

Jeg fikk endelig kontakt med min ekssvigerinne på sms. Det hjelper meg "tilbake". Jeg ble roligere med en gang. Jeg maste meg til å bli hørt og sett for å ikke knekke sammen...det er kanskje egoistisk...men jeg måtte si fra...

Jeg fortalte det som det var at bipolar lidelse ikke er til å spøke med, men at omsorg hjelper. Setninger som "jeg er glad i deg er det eneste som hjelper da. Ikke som bruttern - slengte i meg at jeg var en egoist. Det forverret ALT. Og jeg klarte ikke kontrollere det der og da - uansett hans grunn. Blir en "kjedereaksjon" i hjernen på en måte...men det er ikke det samme som at man er en tulling som må "tas vare på" av andre enn venner...at venner ikke kan gjøre noe...DET er dessverre holdningen hos mange.

Jeg er enig i at effekten kan være både god og stor, på samme tid blir det feil å gi andre det ansvaret. Jeg synes Psyk av alt gir deg et veldig fint svar, det er både vondt og gir en følelse av maktesløshet å være på den andre siden. Jeg skulle ønske du kunne se litt på hva du kan gjøre selv itillegg til mer kyndig hjelp.

[Gjest alleblirborte]

Jeg er med deg på mye av dette men ikke alt. Kanskje må du rett og slett forsøke å trøste deg selv i blant. Dersom du opplever at trøst, ro og omsorg kan gjøre deg godt og roe ned en ny episode så bør du se på hvordan du kan møte dette behovet selv. Jeg mener for all del ikke at du ikke trenger andre mennesker men jeg tror det kan være nyttig å lære seg litt brannslukking på egenhånd og. Jeg tror og du må se på- hvilke andre mennesker kan hjelpe deg når du har det slik som dette. Forstår du?

Har intet med intelektuell forståelse å gjøre. Jeg må antaklig ha medisiner. Har klart meg uten til nå, men det blir verre. Så det er helt nødvendig. Jeg klarte antakelig å snu anfallet denne gangen...

Var nettopp i kontakt med akkuttpsykiatrien. Skal til ny utredning og håper det ikke tar for lang tid.

[XbellaX]

Har intet med intelektuell forståelse å gjøre. Jeg må antaklig ha medisiner. Har klart meg uten til nå, men det blir verre. Så det er helt nødvendig. Jeg klarte antakelig å snu anfallet denne gangen...

Var nettopp i kontakt med akkuttpsykiatrien. Skal til ny utredning og håper det ikke tar for lang tid.

Du må uten tvil ha medisiner om du har en bipolar lidelse, jeg trodde du alt sto på det. Fint at du tok kontakt, håper på det beste for deg.

[Gjest deerikkeborteegentlig]

Det er ikke vennene dine som skal hjelpe deg nå. Det er først og fremst fastlegen og deretter en behandler.

Kan hende vennene dine føler seg hjelpesløse og derfor trekker seg unna.

De har ikke trukket seg unna egentlig. Men jeg FØLTE meg virkelig helt forlatt. Og var sint. Skjøv alle fra meg. Skremte dem nok. Er ganske sikker på at andre med bipolar lidelse kan kjenne seg igjen her. Jeg kom plutselig til meg selv igjen nå. Min ekssvigerinne tok nemlig kontakt og sa at hun er glad i meg og gadd å prate litt. Dette var rett og slett et depresjonsanfall. At jeg hadde noen som pratet med meg, snudde det til normalen igjen for denne gang. Jeg har arvet dette dessverre, og det er mange i familien min som lider av det samme.

Faktisk betyr det noe at venner/familie snakker med meg i en sånn situasjon - det hjelper meg i hvertfall. Mange er alt for raske til å tro at de ikke kan gjøre noe, men jeg er ikke SÅ irrasjonell:). Det skjer heller ikke hele tida. Men enkelte i familien har reaksjoner som gjør det verre under et slikt anfall (og slike anfall er dessverre noe jeg ikke alltid kan styre), så jeg har tenkt å forslå at de snakker med en psykolog om bioplar lidelse og eventuelt hvordan de kan takle meg hvis jeg får et anfall). Og jeg er også den første til å stille opp når andre trenger meg. Jeg er ingen superegoist, som jeg ble beskyldt for å være

Selvmordstankene er borte i øyeblikket. I morgen skal jeg til et akutteam som jeg også snakket med på mandag - og jeg har bedt om ny utredning. Kanskje er det nødvendig med medisiner og mer oppfølging fordi sykdommen min er forverret. Dette skjer gjerne i 40-50årsalderen...og min tante ble veldig syk av bipolar lidelse da hun var på min alder. SÅ jeg tar dette veldig alvorlig. . Har innsett at jeg har en alvorlig sykdom som må behandles, så situasjonen er ikke SÅ svart. Det er svart i hodet mitt akkurat når jeg har et anfall, men det er mulig å nå inn til meg likevel.

Klem til deg!

[Gjest Psyk av alt]

De har ikke trukket seg unna egentlig. Men jeg FØLTE meg virkelig helt forlatt. Og var sint. Skjøv alle fra meg. Skremte dem nok. Er ganske sikker på at andre med bipolar lidelse kan kjenne seg igjen her. Jeg kom plutselig til meg selv igjen nå. Min ekssvigerinne tok nemlig kontakt og sa at hun er glad i meg og gadd å prate litt. Dette var rett og slett et depresjonsanfall. At jeg hadde noen som pratet med meg, snudde det til normalen igjen for denne gang. Jeg har arvet dette dessverre, og det er mange i familien min som lider av det samme.

Faktisk betyr det noe at venner/familie snakker med meg i en sånn situasjon - det hjelper meg i hvertfall. Mange er alt for raske til å tro at de ikke kan gjøre noe, men jeg er ikke SÅ irrasjonell:). Det skjer heller ikke hele tida. Men enkelte i familien har reaksjoner som gjør det verre under et slikt anfall (og slike anfall er dessverre noe jeg ikke alltid kan styre), så jeg har tenkt å forslå at de snakker med en psykolog om bioplar lidelse og eventuelt hvordan de kan takle meg hvis jeg får et anfall). Og jeg er også den første til å stille opp når andre trenger meg. Jeg er ingen superegoist, som jeg ble beskyldt for å være

Selvmordstankene er borte i øyeblikket. I morgen skal jeg til et akutteam som jeg også snakket med på mandag - og jeg har bedt om ny utredning. Kanskje er det nødvendig med medisiner og mer oppfølging fordi sykdommen min er forverret. Dette skjer gjerne i 40-50årsalderen...og min tante ble veldig syk av bipolar lidelse da hun var på min alder. SÅ jeg tar dette veldig alvorlig. . Har innsett at jeg har en alvorlig sykdom som må behandles, så situasjonen er ikke SÅ svart. Det er svart i hodet mitt akkurat når jeg har et anfall, men det er mulig å nå inn til meg likevel.

Klem til deg!

Du tenger absolutt medisiner og oppfølging. Men pass deg for å ikke "drukne" i sykdommen, du er likevel deg selv, selv om du har bipolar lidelse.

Jeg synes ikke du skal be familie/venner om å oppsøke psykolog for at de skal få vite hvordan de skal takle deg. Du må takle deg selv, ikke legg ansvaret på andre.

Lykke til med oppfølging og medisiner :-) Klem tilbake.

[Gjest mankommersegigjen]

Som sagt kan det hende at de føler seg maktesløse. Og jeg synes ikke du skal legge ansvaret over din egen skjebne og hvordan du skal takle sykdommen over på andre.

Det er viktig med venner, men man må ikke "bruke dem opp". Slik du har det nå er helsevesenet riktige instans.

Det er nok ikke så lurt å moralisere i en sånn situasjon, for den deprimerte er så utrolig sårbar der og da. Alt som kan tolkes negativt, tolkes negativt (selv gode råd) + at man sitter med enormt dårlig samvittighet etterpå fordi man jo VET. Og nettopp ikke vil være et dårlig/slitsomt menneske. Når man er seg selv igjen - og det ikke lenger er "sykdommen som snakker", er det mye lettere å takle moralisering og se alle sider.

Det er heller ikke så lurt å si til en som er deprimert at "du er så syk at bare en psykolog og helsevesenet kan forstå deg, samt at andre har sikkert trukket seg unna fordi du er slitsom osv...det er den deprimerte som føler at folk har trukket seg unna og skyver folk vekk som et rop om hjelp:-). Og denne følelsen trenger ikke stemme i det hele tatt. Bekrefter man at denne følelsen er riktig, kan følelsen av verdiløshet hos den deprimerte øke (som gjerne er det tydeligste symptomet). En deprimert gir ikke nødvendigvis bevisst andre ansvaret for sin sykdom.

Hvis en annen er deprimert, stiller jeg umiddelbart opp. Jeg vet hva vedkommende trenger å få hjelp til der og da. Jeg viser omsorg. Det er jo ikke slik at alle deprimerte er umulig å nå inn til og bare kan forstås av en psykolog! Er uenig i at de som sliter med f.eks. selvmordstanker bare må komme seg til lege eller psykolog fortest mulig og ikke "belaste" noen.

[Gjest mankommersegigjen]

Jeg er enig i at effekten kan være både god og stor, på samme tid blir det feil å gi andre det ansvaret. Jeg synes Psyk av alt gir deg et veldig fint svar, det er både vondt og gir en følelse av maktesløshet å være på den andre siden. Jeg skulle ønske du kunne se litt på hva du kan gjøre selv itillegg til mer kyndig hjelp.

Jeg gjør masse selv.