Sevmordstanker

[Gjest krevende]

Litt omsorg kan påvirke veldig positivt. Bli sett på som en rasjonell person. Ikke en som bør overlates til leger og sykepleiere som "tar vare på deg". Avvisning gjør det verre. Sykeliggjøring gjør det verre. Man reagerer bare litt sterkere enn andre noen ganger, men man er ikke nødvendigvis en som bør gis opp fordi ingen når inn til en...men mange har sånne forestilinger om de som har bipolar lidelse. Men i en "følelseskrise" kan vennlige og omsorgsfulle ord faktisk snu et anfal og faktisk hindre at anfallet kommer. Har opplevd dette flere ganger - vennlige ord fra noen man vet bryr seg. Så når ens nærmeste bare forsvinner fordi de ikke "har kompetanse" som jeg har hørt, føles de helt jævlig. De kunne ha sagt " jeg er glad i deg" og gitt en klem" i stedet for å si at jeg er en egoist:)

''Litt omsorg kan påvirke veldig positivt. Bli sett på som en rasjonell person. Ikke en som bør overlates til leger og sykepleiere som "tar vare på deg". Avvisning gjør det verre. Sykeliggjøring gjør det verre. Man reagerer bare litt sterkere enn andre noen ganger, men man er ikke nødvendigvis en som bør gis opp fordi ingen når inn til en...men mange har sånne forestilinger om de som har bipolar lidelse. Men i en "følelseskrise" kan vennlige og omsorgsfulle ord faktisk snu et anfal og faktisk hindre at anfallet kommer. Har opplevd dette flere ganger - vennlige ord fra noen man vet bryr seg. Så når ens nærmeste bare forsvinner fordi de ikke "har kompetanse" som jeg har hørt, føles de helt jævlig. De kunne ha sagt " jeg er glad i deg" og gitt en klem" i stedet for å si at jeg er en egoist:)''

Jeg synes du fremstår som svært krevende i denne tråden. Du ville ikke fått omsorg fra meg på slike premisser, jeg hadde sannsynligvis ment det samme som broren din.

Tror ikke dine reaksjoner kan forklares med en evt. bipolar 2 diagnose.

[Gjest krevende]

Vel, det haster. Men jeg vil ikke belaste andre eller framstå som ynkelig :-). Og noen ganger kan en venn bety mye. Men de tror det er så farlig at de henviser til helsepersonell...og så blir man ikke et menneske lenger, men et tilfelle...de vet ikke hvor mye det kan bety. Og hvor tøfft det er å bli avskrevet...

'' Men de tror det er så farlig at de henviser til helsepersonell...og så blir man ikke et menneske lenger, men et tilfelle...de vet ikke hvor mye det kan bety. Og hvor tøfft det er å bli avskrevet...

''

Det er som regel sammenheng med hva man selv gjør og hvilken respons man får fra andre. Om du oppfører deg som "et tilfelle", ja da blir vel behandla som det også. Mange gidder ikke helt å være med på kravene fra folk som krever mye.

[Gjest krevende]

Jeg fikk endelig kontakt med min ekssvigerinne på sms. Det hjelper meg "tilbake". Jeg ble roligere med en gang. Jeg maste meg til å bli hørt og sett for å ikke knekke sammen...det er kanskje egoistisk...men jeg måtte si fra...

Jeg fortalte det som det var at bipolar lidelse ikke er til å spøke med, men at omsorg hjelper. Setninger som "jeg er glad i deg er det eneste som hjelper da. Ikke som bruttern - slengte i meg at jeg var en egoist. Det forverret ALT. Og jeg klarte ikke kontrollere det der og da - uansett hans grunn. Blir en "kjedereaksjon" i hjernen på en måte...men det er ikke det samme som at man er en tulling som må "tas vare på" av andre enn venner...at venner ikke kan gjøre noe...DET er dessverre holdningen hos mange.

''Setninger som "jeg er glad i deg er det eneste som hjelper da. Ikke som bruttern - slengte i meg at jeg var en egoist. Det forverret ALT. Og jeg klarte ikke kontrollere det der og da - uansett hans grunn. Blir en "kjedereaksjon" i hjernen på en måte...men det er ikke det samme som at man er en tulling som må "tas vare på" av andre enn venner...at venner ikke kan gjøre noe...DET er dessverre holdningen hos mange.

''

Skjønner broren din utrolig godt og også andre som skygger banen. Det er lite sjarmerende å bli så mye offer som du får til i denne tråden.

[Gjest Psyk av alt]

Det er akkurat det jeg mener. Det samme som deg. At man vil at folk skal forholde seg normalt til en (ikke bare jatte med en og aldri motsi en). I mitt tilfelle er det veldig greit at familien får vite hva det innebærer å ha bipolar lidelse - fordi reaksjonene til mine pårørende gjør det mye verre i kritiske situasjoner. En psykolog mente i går at det faktisk er helt nødvendig at de får litt informasjon - fordi det kan være farlig å behandle en med denne lidelsen på den måten som de gjør. Ikke noe ansvarsfraskrivelse her altså. Å stå mutters alene som deprimert (bipolar) er ikke noe lurt. Og vi er alle forskjellige i hvordan vi reagerer på ting. Greit med ærlighet og åpenhet. Da kan man unngå mye trøbbel! Min løsning er ikke nødvedigvis din løsning - og omvendt.

Men det blir litt voldsomt alt, se bare på overskriften i innlegget ditt.Og du skrev at du maste deg til kontakt med en i familien, som sa hun var glad i deg og da var anfallet over.

Slikt sett legger du din egen skjebne i andres hender.

Når man har det helt for jævlig og med selvmordstanker er det slikt man skal dele med behandler. Jeg mener ikke at venner og bekjente ikke behøver å vite at en er dårlig, men man behøver ikke gå i detaljer.

Og du sier selv at du har skjøvet dem vekk. Det har du selv ansvaret for. I tillegg til at de tar avstand. Kan hende det har blitt for mye sykdom for dem, spesielt med tanke på at du er umedisinert med en så alvorlig lidelse og heller ikke går i behandling. Det kan bli mye for familien.

Dette er bare gjetninger fra min side, basert på egenerfaring.

Kanskje du skal ta en runde med deg selv og tenke på hva som er grunnen til at du ble kaldt egoist og grunnen til at du føler at alle blir borte? Jeg forstår at det er ille å bli kaldt egoist når man føler seg dårlig, men prøv å tenke etter hvorfor han har sagt det. Mulig er det bare oppspinn, mulig er det noe i det. Han opplever det slik.

Dette er kun godt ment. Prøver å være konstruktiv siden det er ille å føle at man mister alle, skyver alle vekk og i tillegg blir kaldt egoist. Det er ingen nyhet at psykisk syke kan bli selvopptatt. Prøv å tenke etter hva du deler når du snakker med/er sammen med dem.

[Gjest Psyk av alt]

Det er akkurat det jeg mener. Det samme som deg. At man vil at folk skal forholde seg normalt til en (ikke bare jatte med en og aldri motsi en). I mitt tilfelle er det veldig greit at familien får vite hva det innebærer å ha bipolar lidelse - fordi reaksjonene til mine pårørende gjør det mye verre i kritiske situasjoner. En psykolog mente i går at det faktisk er helt nødvendig at de får litt informasjon - fordi det kan være farlig å behandle en med denne lidelsen på den måten som de gjør. Ikke noe ansvarsfraskrivelse her altså. Å stå mutters alene som deprimert (bipolar) er ikke noe lurt. Og vi er alle forskjellige i hvordan vi reagerer på ting. Greit med ærlighet og åpenhet. Da kan man unngå mye trøbbel! Min løsning er ikke nødvedigvis din løsning - og omvendt.

Vil bare si at det er forskjell på selmordstanker og selvmordsplaner. Har man konkrete planer om hvordan man skal ta livet sitt og når det skal skje kan det være riktig å henvende seg til familien slik at man kan få hjelp.

[Gjest Kayia]

Jeg fikk endelig kontakt med min ekssvigerinne på sms. Det hjelper meg "tilbake". Jeg ble roligere med en gang. Jeg maste meg til å bli hørt og sett for å ikke knekke sammen...det er kanskje egoistisk...men jeg måtte si fra...

Jeg fortalte det som det var at bipolar lidelse ikke er til å spøke med, men at omsorg hjelper. Setninger som "jeg er glad i deg er det eneste som hjelper da. Ikke som bruttern - slengte i meg at jeg var en egoist. Det forverret ALT. Og jeg klarte ikke kontrollere det der og da - uansett hans grunn. Blir en "kjedereaksjon" i hjernen på en måte...men det er ikke det samme som at man er en tulling som må "tas vare på" av andre enn venner...at venner ikke kan gjøre noe...DET er dessverre holdningen hos mange.

Hvordan er ditt forhold til familien når du har gode perioder uten anfallene dine? Føler du mer eller mindre behov for kontakt med dem under et anfall? Kanskje forholdet kan bli bedre om du oppsøker dem og viser interesse for deres hverdag i gode perioder? Bor de forresten langt unna eller er det lett for dere å besøke hverandre til hverdags?

[Gjest mankommersegigjen]

Hvordan er ditt forhold til familien når du har gode perioder uten anfallene dine? Føler du mer eller mindre behov for kontakt med dem under et anfall? Kanskje forholdet kan bli bedre om du oppsøker dem og viser interesse for deres hverdag i gode perioder? Bor de forresten langt unna eller er det lett for dere å besøke hverandre til hverdags?

Takk for råd. Jeg skrev det innlegget i en spesiell situasjon. Dette er veldig komplisert, og jeg kommer til å slette innlegget om det går. Jeg blir lei meg når jeg får råd - spesielt når alt ansvar legges på meg. Fordi jeg faktisk tar ansvar - og har prøvd det du sier - ja prøvd alt. Det er mangel på empati og medfølelse i min familie. Blir stort sett snakket til, aldri med. Og det er kanskje noe av det som har bidratt til bipolar lidelse hos meg. Jeg er heller ikke SÅ syk.

Har ikke ofte dårlige perioder. Men hvis jeg har det, møtes jeg med aggresjon i min familie. Det er DET som skaper selvmordstankene. En venn som kjenner familien min, sa at jeg bør løsrive meg og bygge nye relasjoner. Fordi jeg blir nedbrutt av dem hver eneste gang jeg er hjemme. Slik har det vært så lenge jeg kan huske, og når jeg forteller om episoder til folk jeg stoler på utenfor familien får jeg tilbakemelding om at dette er unormal oppførsel fra deres side. Og bekrefter at jeg faktisk blir utsatt for mangel på medfølelse.

Slik er det faktisk i noen familier. Har innsett det for lenge siden. Og jeg er ikke deprimert nå - jeg snakker med psykolog for tida og han bekrefter også at det jeg blir utsatt for av mangel på intereresse, neglisjering og det at de bare snakker TIL og aldri MED er ekstremt skadelig for et menneske. Min interesse for dem fører ikke til at de gir noe tilbake dessverre. Dette er en påvirkning jeg har vært usatt for hele livet mitt. Og det er mennene i familien som opptrer slik. Min mor er mer normal, men hun er blitt senil. Så det var den eneste personen jeg hadde.

Selvmordstankene mine forsvant da jeg fikk snakke med noen som faktisk har evne til normal medfølelse. Jeg fikk tilbake troen på at jeg faktisk har verdi som menneske.