Jeg hater å jobbe, hva er galt med meg?

[Importert]

Jeg er arbeidssky og har aldri hatt en jobb jeg har likt, om det så har dreid seg om fysisk arbeid i sommerjobber eller kunnskapsarbeid på kontor. Jeg misliker alt ved jobbene, fra å måtte sto opp tidlig om morgenen, måtte være tilstede fysisk et gitt antall timer, til å måtte omgås kolleger. Jeg hater at noen bestemmer over meg, men gir ikke uttrykk for det direkte. Jeg hater også å samarbeide med andre. Hvis jeg hadde hatt mulighet til å jobbe helt alene på et kontor uten forstyrrelser så ville jobben kanskje vært litt mer utholdelig. Jeg har høy utdanning innenfor en bransje med god lønn, men det betyr lite for meg. Det eneste som betyr noe er å kunne slippe å jobbe. Jeg har venner og samboer, men har alltid unngått å omgås kolleger sosialt i den grad jeg har kunnet og har alltid unngått alt som har kunnet ligne vennskap på jobb.

Nå er jeg ferdig med et engasjement og er arbeidsledig. Jeg kommer til å gå på dagpenger så lenge jeg kan av den enkle grunn at jeg hater å jobbe så dypt. Jeg lurer nå på om det er noe psykisk galt med meg. Jeg tror kanskje jeg har et element av sosial angst i forhold til kolleger og sjefer, for jeg kan ofte bli nervøs av å omgås dem. Men like mye handler det om at jeg ikke vil omgås dem, at jeg ikke har noen interesse for dem, at jeg syns det er intetsigende å høre på det de sier, osv. Jeg forstår også at dette ikke høres spesielt sympatisk ut, og jeg sier heller ikke det jeg skriver her til folk fordi det er såpass tabu. Men jeg lurer altså på om dette problemet mitt indikerer en form for psykisk sykdom hos meg og hva jeg i så fall kan gjøre med det.

[Gjest i samme båt]

Vi er ganske like du og jeg. Jeg er kvinne, midtveis i livet. Har det jeg trenger rundt meg. Hus og hjem, familie, barn. Men jeg takler ikke å jobbe. Jeg har ikke psykiske problemer, ikke i det daglige ihvertfall. Men blir jeg satt til å jobbe med noe jeg ikke synes er spennende nok, ja da holder jeg ikke ut lenge. Har sikkert vært innom 20 arbeidsplasser. Jeg er blid og hyggelig, folk liker meg, jeg liker å ta i et tak og er ikke på noe vis lat.

Jeg har også lurt på hva som er galt. Kanskje jeg ikke har rette innstillingen. Hvem vet.

[Gjest Elextra]

''Jeg misliker alt ved jobbene, fra å måtte sto opp tidlig om morgenen, måtte være tilstede fysisk et gitt antall timer, til å måtte omgås kolleger. Jeg hater at noen bestemmer over meg, men gir ikke uttrykk for det direkte. Jeg hater også å samarbeide med andre.''

Tror mange misliker mye av dette, men likevel aldri vurdert alternativer, fordi det er slik det _er_ å jobbe. Tilfredsstillelsen ved å være selvhjulpen og følelsen av mestring bøter til en viss grad på for de fleste.

[Lillemus]

''Jeg kommer til å gå på dagpenger så lenge jeg kan av den enkle grunn at jeg hater å jobbe så dypt.''

Men du synes altså det er helt greit at vi som er i jobb skal betale for at du ikke gidder? Du er jo fullt arbeidsdyktig!

[Importert]

''Jeg kommer til å gå på dagpenger så lenge jeg kan av den enkle grunn at jeg hater å jobbe så dypt.''

Men du synes altså det er helt greit at vi som er i jobb skal betale for at du ikke gidder? Du er jo fullt arbeidsdyktig!

Jeg blir deprimert av å jobbe. Jeg har også ofte store søvnproblemer når jeg jobber slik at jeg blir fullstendig utslitt. Ja, jeg tror nok mange kan mislike jobben sin fra tid til annen, men jeg tror faktisk ikke de fleste er plaget i den grad jeg er det. I så fall er det tragisk.

[cathlin]

Hva interesserer du deg for ellers?

[tonie]

Hva som feiler deg skal jeg ikke spekulere i, men jeg tror mange føler snev av det der i perioder. Forskjellen er at de fleste tar seg selv i nakken og godtar at de er voksne og må jobbe, og så gleder de seg til helger og ferier, og så går det seg nå til på et vis.

Kanskje du er en av de som får det bedre med å skape din egen arbeidsplass? Kan det være en mulighet?

[serenity777]

Du må jo ha hatt noen ambisjoner noen gang, når du har høy utdannelse o.l?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tenker at dette skyldes en alvorlig brist/mangel i personlighets/karakterutviklingen.

[Importert]

Jeg tenker at dette skyldes en alvorlig brist/mangel i personlighets/karakterutviklingen.

Så hva mener du å si? Er dette å regne som en form for psykisk sykdom som det eventuelt finnes behandling for, eller mener du med dette at jeg er moralsk bedervet?

[Gjest luftslott]

Grow the f**k up.

De fleste av oss har elementer rundt oss vi misliker å måtte forholde oss til. Det kan være jobben, naboen, familie, studier eller sosiale forhold, men alle har noe. Livet handler om å finne en balanse der det som gir oss ekstra glede fyller opp for det vi mistrives med, ikke om å unngå det vi ikke liker.

Se på dem rundt deg. Tror du virkelig de er like lykkelige med alt de gjør? Tror du den som legger reklame i postkassa di eller leverer brød til butikken din liker å begynne på jobb i firetida på natta? Tror du kassahjelpen på Rema liker å smile til sure kunder hele dagen? Tror du vaskepersonellet på jobben din liker å vaske dass etter dere? Tror du kollegene du har hatt liker å jobbe med en som er så totalt uinteressert som du? Nope, de liker det ikke. Men de gjør det likevel, og gjør det beste utav det, fordi det er det voksenlivet handler om. Man må gjøre ting man ikke liker for at man skal ha tid og penger til å gjøre ting man liker.

Ta deg sammen. Skattepengene jeg betaler skal gå til folk som virkelig trenger dem, ikke umodne unnasluntrere som du.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så hva mener du å si? Er dette å regne som en form for psykisk sykdom som det eventuelt finnes behandling for, eller mener du med dette at jeg er moralsk bedervet?

Det er mulig det finnes behandling for det dersom du selv er motivert for endring.

[Importert]

Hva som feiler deg skal jeg ikke spekulere i, men jeg tror mange føler snev av det der i perioder. Forskjellen er at de fleste tar seg selv i nakken og godtar at de er voksne og må jobbe, og så gleder de seg til helger og ferier, og så går det seg nå til på et vis.

Kanskje du er en av de som får det bedre med å skape din egen arbeidsplass? Kan det være en mulighet?

Ja, det er noe jeg har vurdert og jeg kommer antakelig til å forsøke det. Problemet mitt går først og fremst på å arbeide for noen eller sammen noen.

[Importert]

Grow the f**k up.

De fleste av oss har elementer rundt oss vi misliker å måtte forholde oss til. Det kan være jobben, naboen, familie, studier eller sosiale forhold, men alle har noe. Livet handler om å finne en balanse der det som gir oss ekstra glede fyller opp for det vi mistrives med, ikke om å unngå det vi ikke liker.

Se på dem rundt deg. Tror du virkelig de er like lykkelige med alt de gjør? Tror du den som legger reklame i postkassa di eller leverer brød til butikken din liker å begynne på jobb i firetida på natta? Tror du kassahjelpen på Rema liker å smile til sure kunder hele dagen? Tror du vaskepersonellet på jobben din liker å vaske dass etter dere? Tror du kollegene du har hatt liker å jobbe med en som er så totalt uinteressert som du? Nope, de liker det ikke. Men de gjør det likevel, og gjør det beste utav det, fordi det er det voksenlivet handler om. Man må gjøre ting man ikke liker for at man skal ha tid og penger til å gjøre ting man liker.

Ta deg sammen. Skattepengene jeg betaler skal gå til folk som virkelig trenger dem, ikke umodne unnasluntrere som du.

Jaja. Disse banale argumentene har vel alle hørt tusen ganger før. At alle har det like jævlig er jo ingen god grunn til å jobbe, det er tvert imot tragisk. Hadde du vært i stand til å tenke ørlite lenger enn den suppen av vanetenkning du tydeligvis kaver i ville kanskje du også innsett det.

[Gjest Psyk av alt]

Det var godt at du fikk svar av NHD. Noen av innspillene du her har fått gjør meg kvalm.

[Gjest Rustirr]

Jaja. Disse banale argumentene har vel alle hørt tusen ganger før. At alle har det like jævlig er jo ingen god grunn til å jobbe, det er tvert imot tragisk. Hadde du vært i stand til å tenke ørlite lenger enn den suppen av vanetenkning du tydeligvis kaver i ville kanskje du også innsett det.

Godt sagt! Enig med deg.

[laguna1]

Jeg føler det ofte på samme måte, og innimellom får det meg til å føle meg usympatisk, asosial og misantrop av de samme grunnene.

Godt mulig jeg også har en "karakterbrist" av noe slag, men jeg føler avsky og meningsløshet ved å produsere et eller annet idiotisk, så vi kan forbruke enda mere, også jobbe enda mer for å få råd til å underbygge det nye forbruket..The trap..:/ Og dette på tross av at både jorden, miljøet og personlig & individuell lykke ofres for å holde igang et hjul av ofte idiotisk og totalt unødvendig og dessuten, på mange plan, skadelig overarbeid. 8Av enkelt mennesker og miljø)

Men dette er det jævlig få dsom skjønner, trøst deg med det..;p De jeg har møtt som mistrives i jobbene sine er ofte svært smarte, og de lykkeligste av oss er ofte idioter. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg også var så dum som en boks med hammere og bare aksepterte at jeg lykkelig kunne gjøre som alle andre etter parolen:

Go to work,spend money follow fashion, watch television, act normal, look happy, take your meds - repeat after me : You are free! Eller på den annen side - kanskje ikke.

Alt dette er tuftet på en grunleggende vestelig kapital ide om hva som bør og SKAL gjøre oss lykkelige og normale, men som selvsagt ikke utgjør noen fasit av den grunn. Det skal bare litt til å se det.

Mye arbeid er overflødig og til ingen nytte i det hele tatt, men det forventes at man skal like å (idiot)arbeide, for arbeidetsskyld alene. Jeg klarer ikke det, jeg heller. Jeg jobber når jeg kan, for salt i maten og alt det der, men ingen kan tvinge meg til å like det.

[laguna1]

Jaja. Disse banale argumentene har vel alle hørt tusen ganger før. At alle har det like jævlig er jo ingen god grunn til å jobbe, det er tvert imot tragisk. Hadde du vært i stand til å tenke ørlite lenger enn den suppen av vanetenkning du tydeligvis kaver i ville kanskje du også innsett det.

Nettopp!

[Gjest luftslott]

Jaja. Disse banale argumentene har vel alle hørt tusen ganger før. At alle har det like jævlig er jo ingen god grunn til å jobbe, det er tvert imot tragisk. Hadde du vært i stand til å tenke ørlite lenger enn den suppen av vanetenkning du tydeligvis kaver i ville kanskje du også innsett det.

Vanesuppe? Jeg har et godt liv jeg, på tross av en jobb jeg ikke trives spesielt godt i. Fordi jeg vet at jobben bare er en liten del av livet mitt, og at jeg for pokker ikke tar skade av å gjøre noe jeg ikke liker innimellom.

Du spør hva som er galt med deg. Jeg har svart hva jeg mener er galt med deg: du må vokse opp og se at man faktisk må gjøre ting som er ubehagelige av og til. Det er en del av livet.

At du snylter på velferdssamfunnet og ikke gidder å jobbe fordi du ikke liker det er rett og slett forkastelig når man ser hvor mange som ikke får den hjelpen de trenger.

Du minner meg mest om en treåring som sitter på kjøkkengulvet og skriker "vil ikke" fordi du ikke har fått favorittpålegget på skiva.

[laguna1]

Jeg tenker at dette skyldes en alvorlig brist/mangel i personlighets/karakterutviklingen.

Så man har karakterbrist eller er moralsk fordervet om man er smart nok til å innse at man bedriver overflødig idiotarbeid? ;D

Interessant!

Hva slags piller skal man ta mot å tenke a?