Jeg hater å jobbe, hva er galt med meg?

[Madelenemie]

Jeg skjønner at dette er et sårt tema for deg, siden Gud har hatt så stor betydning tidligere i ditt liv. Du tar livet på alvor inklusive dine egne tanker og følelser om Gud, og dette er en ganske krevende posisjon å innta i verden.

Skriv mer når du får lyst.

Hei!

Takk

Nå skal jeg på forelesning i vertfall.

[Madelenemie]

Jeg skjønner at dette er et sårt tema for deg, siden Gud har hatt så stor betydning tidligere i ditt liv. Du tar livet på alvor inklusive dine egne tanker og følelser om Gud, og dette er en ganske krevende posisjon å innta i verden.

Skriv mer når du får lyst.

Hei Frosken!

Jeg vil bare fortelle deg at uansett hva det ender med så har jeg de siste dagene lest en del om mor Teresa. Kvinnen jeg jobbet for og som man har forsøkt å gjøre til noe hun selv ikke ønsket å være.

Jeg har lest om hennes brev og hennes forferdelige tvil,. til slutt om det fins noen Gud, om at det da evt ikke fins noen sjel osv... en dyp og smertefull selverkjennelse som hvert ærlig menneske må vedgå seg, den som ikke er helgen fra man blir født.

Selv om hennes støttespillere har forsøkt å stoppe boken om henne utgitt, der brev på brev vitner om hennes dype tvil, henne opplevelse av å være forlatt av Gud, og til slutt tvile på Guds eksistens, så er nettopp hennes ærlighet i brevene en trøst for meg, den ærligheten får meg til å føle meg litt mere ensom.

Inni meg fremdeles så kjennes Gud, men ikke den Gud man leser om i avisene, ikke den Gud som ikke tåler en spøk, men en Gud som bryr seg om langt viktigere ting, en Gud som mer ligner på Jesus, en raus Gud. En Gud om ikke bryr seg om man er ateist, eller humanetiker, eller kristen eller muslim, en Gud som smiler av sånne ord.

En Gud som sjokkerer ved å vise hva som er viktig, en Gud som ikke fordømmer om man aldri setter sin fot i kirken, en Gud som dømmer etter det man gjør ut av det man har fått, en raus Gud, en Gud som religionene ikke kjenner.

Det er likevel en Gud, det er en Gud som får meg til å føle roen i en presset situasjon, en Gud jeg kan be en enkel bønn til, kan komme til når jeg trenger det, men ikke som en religiøs plikt, men som den skapningen jeg er, med min tvil og med mine tanker. En Gud som ikke ser annerledes på den som tror og den som ikke tror.

Jeg er lei meg, jeg vet ikke riktig hvorfor, jeg er trygg i min tro slik den er, men alene utenfor de religiøses samfunn, alene utenfor ateistenes sikkerhet, alene med en gudsopplevelse som er mer medfødt enn styrt av andre.

Jeg tror likevel, med denne erkjennelse får jeg bare leve, i det minste er jeg ærlig, selv om jeg står utenfor og ikke innenfor der jeg en gang hadde mitt liv og min lykke.

[Madelenemie]

Jeg skjønner at dette er et sårt tema for deg, siden Gud har hatt så stor betydning tidligere i ditt liv. Du tar livet på alvor inklusive dine egne tanker og følelser om Gud, og dette er en ganske krevende posisjon å innta i verden.

Skriv mer når du får lyst.

Hei!

Litt mindre ensom, skulle det være, ikke, litt mer ensom, håper du skjønte det?

[Lillemus]

Hei Frosken!

Jeg vil bare fortelle deg at uansett hva det ender med så har jeg de siste dagene lest en del om mor Teresa. Kvinnen jeg jobbet for og som man har forsøkt å gjøre til noe hun selv ikke ønsket å være.

Jeg har lest om hennes brev og hennes forferdelige tvil,. til slutt om det fins noen Gud, om at det da evt ikke fins noen sjel osv... en dyp og smertefull selverkjennelse som hvert ærlig menneske må vedgå seg, den som ikke er helgen fra man blir født.

Selv om hennes støttespillere har forsøkt å stoppe boken om henne utgitt, der brev på brev vitner om hennes dype tvil, henne opplevelse av å være forlatt av Gud, og til slutt tvile på Guds eksistens, så er nettopp hennes ærlighet i brevene en trøst for meg, den ærligheten får meg til å føle meg litt mere ensom.

Inni meg fremdeles så kjennes Gud, men ikke den Gud man leser om i avisene, ikke den Gud som ikke tåler en spøk, men en Gud som bryr seg om langt viktigere ting, en Gud som mer ligner på Jesus, en raus Gud. En Gud om ikke bryr seg om man er ateist, eller humanetiker, eller kristen eller muslim, en Gud som smiler av sånne ord.

En Gud som sjokkerer ved å vise hva som er viktig, en Gud som ikke fordømmer om man aldri setter sin fot i kirken, en Gud som dømmer etter det man gjør ut av det man har fått, en raus Gud, en Gud som religionene ikke kjenner.

Det er likevel en Gud, det er en Gud som får meg til å føle roen i en presset situasjon, en Gud jeg kan be en enkel bønn til, kan komme til når jeg trenger det, men ikke som en religiøs plikt, men som den skapningen jeg er, med min tvil og med mine tanker. En Gud som ikke ser annerledes på den som tror og den som ikke tror.

Jeg er lei meg, jeg vet ikke riktig hvorfor, jeg er trygg i min tro slik den er, men alene utenfor de religiøses samfunn, alene utenfor ateistenes sikkerhet, alene med en gudsopplevelse som er mer medfødt enn styrt av andre.

Jeg tror likevel, med denne erkjennelse får jeg bare leve, i det minste er jeg ærlig, selv om jeg står utenfor og ikke innenfor der jeg en gang hadde mitt liv og min lykke.

Du tror på den samme "guden" som meg. )

[Madelenemie]

Du tror på den samme "guden" som meg. )

Hei!

så fint å vite og det skal jeg huske Lillemus

[frosken]

Hei Frosken!

Jeg vil bare fortelle deg at uansett hva det ender med så har jeg de siste dagene lest en del om mor Teresa. Kvinnen jeg jobbet for og som man har forsøkt å gjøre til noe hun selv ikke ønsket å være.

Jeg har lest om hennes brev og hennes forferdelige tvil,. til slutt om det fins noen Gud, om at det da evt ikke fins noen sjel osv... en dyp og smertefull selverkjennelse som hvert ærlig menneske må vedgå seg, den som ikke er helgen fra man blir født.

Selv om hennes støttespillere har forsøkt å stoppe boken om henne utgitt, der brev på brev vitner om hennes dype tvil, henne opplevelse av å være forlatt av Gud, og til slutt tvile på Guds eksistens, så er nettopp hennes ærlighet i brevene en trøst for meg, den ærligheten får meg til å føle meg litt mere ensom.

Inni meg fremdeles så kjennes Gud, men ikke den Gud man leser om i avisene, ikke den Gud som ikke tåler en spøk, men en Gud som bryr seg om langt viktigere ting, en Gud som mer ligner på Jesus, en raus Gud. En Gud om ikke bryr seg om man er ateist, eller humanetiker, eller kristen eller muslim, en Gud som smiler av sånne ord.

En Gud som sjokkerer ved å vise hva som er viktig, en Gud som ikke fordømmer om man aldri setter sin fot i kirken, en Gud som dømmer etter det man gjør ut av det man har fått, en raus Gud, en Gud som religionene ikke kjenner.

Det er likevel en Gud, det er en Gud som får meg til å føle roen i en presset situasjon, en Gud jeg kan be en enkel bønn til, kan komme til når jeg trenger det, men ikke som en religiøs plikt, men som den skapningen jeg er, med min tvil og med mine tanker. En Gud som ikke ser annerledes på den som tror og den som ikke tror.

Jeg er lei meg, jeg vet ikke riktig hvorfor, jeg er trygg i min tro slik den er, men alene utenfor de religiøses samfunn, alene utenfor ateistenes sikkerhet, alene med en gudsopplevelse som er mer medfødt enn styrt av andre.

Jeg tror likevel, med denne erkjennelse får jeg bare leve, i det minste er jeg ærlig, selv om jeg står utenfor og ikke innenfor der jeg en gang hadde mitt liv og min lykke.

Det Gudsbilledet du beskriver, oppfatter jeg som identisk med min mors. For henne er Gud kun noe som tilfører henne noe positivt, hva andre måtte mene av andre ting virker det som hun ignorerer. Hun står trygt i sin egen tro. Hun finner seg til rette i sin lokale meninghet, er dåpsvert og tilstedeværende i ulike sammenhenger.

Jeg likte å lese om ditt Gudsbillede; du er på en måte alliert med det gode i verden. I min manns bisettelse, snakket presten om at for henne var Gud kjærlighet. Hun var en fasinerende, liberal prest - og vi spilte kun rockemusikk i kirken. Hun var sikker på at Gud likte at vi gjorde det som passet for oss :-)

Jeg håper du finner mennesker som vil støtte deg i din genuine tilnærming til Gud :-)

[Madelenemie]

Det Gudsbilledet du beskriver, oppfatter jeg som identisk med min mors. For henne er Gud kun noe som tilfører henne noe positivt, hva andre måtte mene av andre ting virker det som hun ignorerer. Hun står trygt i sin egen tro. Hun finner seg til rette i sin lokale meninghet, er dåpsvert og tilstedeværende i ulike sammenhenger.

Jeg likte å lese om ditt Gudsbillede; du er på en måte alliert med det gode i verden. I min manns bisettelse, snakket presten om at for henne var Gud kjærlighet. Hun var en fasinerende, liberal prest - og vi spilte kun rockemusikk i kirken. Hun var sikker på at Gud likte at vi gjorde det som passet for oss :-)

Jeg håper du finner mennesker som vil støtte deg i din genuine tilnærming til Gud :-)

Hei!

Takk for ordene dine

Da er jeg kanskje ikke så alene som jeg tror.

Det minnet meg om at min egen bestemor sa "jeg ber mitt fader vår hver dag", men min bestemor gikk aldri i kirken, hun fant seg ikke til rette der sa hun, hun var nokså kompromissløs men på en stille måte, og et så ærlig menneske at det ikke var enkelt for henne, men jeg vet hun likte seg best alene, det var derfor så fint å være med henne, for jeg slapp å si noe, for hun sa heller ikke noe, istedet var vi bare helt sammen, men uten ord. Vi pleide sitte på hver vår stol og jeg hørte på min bestemor slurpe i seg kaffen, jeg så på sukkerbiten hennes som ble brunere og brunere av kaffe, før den forsvant liksom og gikk i oppløsning.

De andre sa hun skulle slutte å slurpe kaffe sånn, men jeg likte både å høre det og se det, sukkerbiten som smeltet og skiftet farge og som først bare var helt hvit. Hun er mitt gode minne.

I den katolske kirke kan man ikke spille rockemusikk i vertfall men det hadde nok ikke vært så dumt egentlig, for Gud er jo en del av kulturen og kulturen er jo i stadig endring. Og litt rockemusikk kunne nok vært godt for de fleste.

Kanskje jeg finner min plass et sted jeg også

Akkurat nå er den bare her hjemme, sånn at jeg får tenkt og brukt energien min riktig.

Takk for de fine ordene dine.

Jeg var på møte på skolen nå, det går ikke så bra for min datter.

De får ikke kontakt, hun så sliten, så reservert og så mye syk.

Hennes lærer tror hun har asperger syndrom og ikke noe uspesifikk gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg begynner tro det jeg også, og min datter gråt nå i sengen og sa "men jeg har jo det mamma" da sa jeg " alt skal ordne seg, jeg skal passe på deg, jeg elsker deg", så lente hun seg inntil meg og jeg tørket tårene som hadde kommet ut av øynene hennes.

Jeg gråt ikke der, men da jeg kjørte bil nå for å hente mitt andre barn, da gråt jeg, mange mange tårer på utsiden. Så tørket jeg tårene, stoppet ved Rimi og kjøpte min datters yndlings-lakris før jeg kjørte videre, jeg tenkte jeg skal gi mitt barn lakris sånn at ikke ser jeg er lei meg, for da ser lakrisen og blir glad og ser ikke mine røde øyne og det virket.

Nå føler jeg meg bedre, men bare på utsiden, på innsiden er det tristhet, for jeg må få sortert hvordan jeg skal klare ta meg av alt dette: barna mine med asperger syndrom, at det er så arvelig, at alle får det, håpet om at det nok ikke var det osv... jeg er mamma for resten av mitt liv, disse barna mine vokser ikke helt opp som andre, de kommer til å måtte lene seg til meg lengre enn andre barn. Det er mange ting de ikke forstår.

De er som fuglunger som bruker så lang tid på å lære å fly at har de ikke en mamma som ikke bare dytter dem ut av redet før de er klare så går det ikke bra.

Læreren som var ny for meg, for ny skole sa ikke noe da jeg sa jeg hadde asperger og at det er slike vansker i vår familie, hun sa bare at "det virker veldig asperger".

Hvordan skal jeg klare ta meg av alt dette ved siden av studier og jobb? Det lurer jeg veldig på. Det skal jeg tenke på nå istedet for å være lei meg.

[frosken]

Hei!

Takk for ordene dine

Da er jeg kanskje ikke så alene som jeg tror.

Det minnet meg om at min egen bestemor sa "jeg ber mitt fader vår hver dag", men min bestemor gikk aldri i kirken, hun fant seg ikke til rette der sa hun, hun var nokså kompromissløs men på en stille måte, og et så ærlig menneske at det ikke var enkelt for henne, men jeg vet hun likte seg best alene, det var derfor så fint å være med henne, for jeg slapp å si noe, for hun sa heller ikke noe, istedet var vi bare helt sammen, men uten ord. Vi pleide sitte på hver vår stol og jeg hørte på min bestemor slurpe i seg kaffen, jeg så på sukkerbiten hennes som ble brunere og brunere av kaffe, før den forsvant liksom og gikk i oppløsning.

De andre sa hun skulle slutte å slurpe kaffe sånn, men jeg likte både å høre det og se det, sukkerbiten som smeltet og skiftet farge og som først bare var helt hvit. Hun er mitt gode minne.

I den katolske kirke kan man ikke spille rockemusikk i vertfall men det hadde nok ikke vært så dumt egentlig, for Gud er jo en del av kulturen og kulturen er jo i stadig endring. Og litt rockemusikk kunne nok vært godt for de fleste.

Kanskje jeg finner min plass et sted jeg også

Akkurat nå er den bare her hjemme, sånn at jeg får tenkt og brukt energien min riktig.

Takk for de fine ordene dine.

Jeg var på møte på skolen nå, det går ikke så bra for min datter.

De får ikke kontakt, hun så sliten, så reservert og så mye syk.

Hennes lærer tror hun har asperger syndrom og ikke noe uspesifikk gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg begynner tro det jeg også, og min datter gråt nå i sengen og sa "men jeg har jo det mamma" da sa jeg " alt skal ordne seg, jeg skal passe på deg, jeg elsker deg", så lente hun seg inntil meg og jeg tørket tårene som hadde kommet ut av øynene hennes.

Jeg gråt ikke der, men da jeg kjørte bil nå for å hente mitt andre barn, da gråt jeg, mange mange tårer på utsiden. Så tørket jeg tårene, stoppet ved Rimi og kjøpte min datters yndlings-lakris før jeg kjørte videre, jeg tenkte jeg skal gi mitt barn lakris sånn at ikke ser jeg er lei meg, for da ser lakrisen og blir glad og ser ikke mine røde øyne og det virket.

Nå føler jeg meg bedre, men bare på utsiden, på innsiden er det tristhet, for jeg må få sortert hvordan jeg skal klare ta meg av alt dette: barna mine med asperger syndrom, at det er så arvelig, at alle får det, håpet om at det nok ikke var det osv... jeg er mamma for resten av mitt liv, disse barna mine vokser ikke helt opp som andre, de kommer til å måtte lene seg til meg lengre enn andre barn. Det er mange ting de ikke forstår.

De er som fuglunger som bruker så lang tid på å lære å fly at har de ikke en mamma som ikke bare dytter dem ut av redet før de er klare så går det ikke bra.

Læreren som var ny for meg, for ny skole sa ikke noe da jeg sa jeg hadde asperger og at det er slike vansker i vår familie, hun sa bare at "det virker veldig asperger".

Hvordan skal jeg klare ta meg av alt dette ved siden av studier og jobb? Det lurer jeg veldig på. Det skal jeg tenke på nå istedet for å være lei meg.

''Hennes lærer tror hun har asperger syndrom og ikke noe uspesifikk gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg begynner tro det jeg også, og min datter gråt nå i sengen og sa "men jeg har jo det mamma" da sa jeg " alt skal ordne seg, jeg skal passe på deg, jeg elsker deg", så lente hun seg inntil meg og jeg tørket tårene som hadde kommet ut av øynene hennes. ''

Jeg betviler at hennes lærer har kompetanse som tilsier at hun kan skille mellom en uspesifikk gjennomgripende utviklingsforstyrrelse og asperger. De fleste lærere har hørt litt om asperger og ingenting om den andre diagnosen, så jeg ville ikke ha vektlagt hennes uttalelser om diagnosen.

Det høres ut som om datteren din oppfatter at hun har en form for annerledeshet i forhold til andre barn. Det er sårt at hun er lei seg for det, det betyr nok at hun erfarer sin annerledeshet som belastende. Jeg håper det vil endre seg, at skolen kan hjelpe henne til å oppleve mestring som følge av alle hennes sterke sider, og at de ikke blir altfor opptatt av å gjøre henne lik gjennomsnittsbarnet.

''Nå føler jeg meg bedre, men bare på utsiden, på innsiden er det tristhet, for jeg må få sortert hvordan jeg skal klare ta meg av alt dette: barna mine med asperger syndrom, at det er så arvelig, at alle får det, håpet om at det nok ikke var det osv... jeg er mamma for resten av mitt liv, disse barna mine vokser ikke helt opp som andre, de kommer til å måtte lene seg til meg lengre enn andre barn. Det er mange ting de ikke forstår. De er som fuglunger som bruker så lang tid på å lære å fly at har de ikke en mamma som ikke bare dytter dem ut av redet før de er klare så går det ikke bra.''

Jeg tror dine barn har vært heldige med sine foreldre. Du, med all din egenerfaring i forhold til mestring av en autismeproblematikk, og din mann som holder fast ved "normaliteten". Jeg tror dine barn vanskelig kunne ha fått en bedre kombinasjon. Men jeg blir av og til bekymret for om det blir altfor mange oppgaver for deg, skjønner ikke helt hvordan du skal orke alt. Din mann må ikke glemme hvor mye jobb du har på hjemmefronten, han må enten hjelpe nok til eller sørge for at dere får noe hjelp fra annet hold.

''Læreren som var ny for meg, for ny skole sa ikke noe da jeg sa jeg hadde asperger og at det er slike vansker i vår familie, hun sa bare at "det virker veldig asperger".

''

Har dere skiftet skole? I såfall er det vel ikke så rart om datteren din har en strevsom periode.

En gang møtte jeg en 7 åring med autismeproblematikk, og jeg var så imponert over hvordan skolen hans tilrettela for ham. Rett ved siden av klasserommet hadde han et eget grupperom som han kunne bruke som han selv ville, enten han trengte å hvile litt eller han ville sitte og jobbe helt uten støy. Han hadde også egen assistent, men hun forholdt seg til alle barna i klassen like mye som til ham, fordi skolen så at han hadde det best om de ikke invaderte ham eller overdrev stimuleringen. Jeg har ikke sett et så godt opplegg noe annet sted, men det var fasinerende å se at det faktisk var mulig.

[Madelenemie]

''Hennes lærer tror hun har asperger syndrom og ikke noe uspesifikk gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg begynner tro det jeg også, og min datter gråt nå i sengen og sa "men jeg har jo det mamma" da sa jeg " alt skal ordne seg, jeg skal passe på deg, jeg elsker deg", så lente hun seg inntil meg og jeg tørket tårene som hadde kommet ut av øynene hennes. ''

Jeg betviler at hennes lærer har kompetanse som tilsier at hun kan skille mellom en uspesifikk gjennomgripende utviklingsforstyrrelse og asperger. De fleste lærere har hørt litt om asperger og ingenting om den andre diagnosen, så jeg ville ikke ha vektlagt hennes uttalelser om diagnosen.

Det høres ut som om datteren din oppfatter at hun har en form for annerledeshet i forhold til andre barn. Det er sårt at hun er lei seg for det, det betyr nok at hun erfarer sin annerledeshet som belastende. Jeg håper det vil endre seg, at skolen kan hjelpe henne til å oppleve mestring som følge av alle hennes sterke sider, og at de ikke blir altfor opptatt av å gjøre henne lik gjennomsnittsbarnet.

''Nå føler jeg meg bedre, men bare på utsiden, på innsiden er det tristhet, for jeg må få sortert hvordan jeg skal klare ta meg av alt dette: barna mine med asperger syndrom, at det er så arvelig, at alle får det, håpet om at det nok ikke var det osv... jeg er mamma for resten av mitt liv, disse barna mine vokser ikke helt opp som andre, de kommer til å måtte lene seg til meg lengre enn andre barn. Det er mange ting de ikke forstår. De er som fuglunger som bruker så lang tid på å lære å fly at har de ikke en mamma som ikke bare dytter dem ut av redet før de er klare så går det ikke bra.''

Jeg tror dine barn har vært heldige med sine foreldre. Du, med all din egenerfaring i forhold til mestring av en autismeproblematikk, og din mann som holder fast ved "normaliteten". Jeg tror dine barn vanskelig kunne ha fått en bedre kombinasjon. Men jeg blir av og til bekymret for om det blir altfor mange oppgaver for deg, skjønner ikke helt hvordan du skal orke alt. Din mann må ikke glemme hvor mye jobb du har på hjemmefronten, han må enten hjelpe nok til eller sørge for at dere får noe hjelp fra annet hold.

''Læreren som var ny for meg, for ny skole sa ikke noe da jeg sa jeg hadde asperger og at det er slike vansker i vår familie, hun sa bare at "det virker veldig asperger".

''

Har dere skiftet skole? I såfall er det vel ikke så rart om datteren din har en strevsom periode.

En gang møtte jeg en 7 åring med autismeproblematikk, og jeg var så imponert over hvordan skolen hans tilrettela for ham. Rett ved siden av klasserommet hadde han et eget grupperom som han kunne bruke som han selv ville, enten han trengte å hvile litt eller han ville sitte og jobbe helt uten støy. Han hadde også egen assistent, men hun forholdt seg til alle barna i klassen like mye som til ham, fordi skolen så at han hadde det best om de ikke invaderte ham eller overdrev stimuleringen. Jeg har ikke sett et så godt opplegg noe annet sted, men det var fasinerende å se at det faktisk var mulig.

Hei!

Tusen takk for svaret ditt.

'' Jeg tror dine barn vanskelig kunne ha fått en bedre kombinasjon. Men jeg blir av og til bekymret for om det blir altfor mange oppgaver for deg, skjønner ikke helt hvordan du skal orke alt. Din mann må ikke glemme hvor mye jobb du har på hjemmefronten, han må enten hjelpe nok til eller sørge for at dere får noe hjelp fra annet hold. ''

Det er derfor jeg noen ganger nesten kollapser inni meg, det var det som førte til at jeg ble så sliten at jeg ikke orket mer, dvs jeg gjorde det uhyrlige som en mor ikke skal gjøre, men som min psykiater forklarte meg alvoret av og jeg skjønte at sånt gjør man altså ikke. (jeg liker ikke skrive hva det var for jeg får så vondt, jeg kunne ødelagt mine barns liv uten å vite det) (men du husker det kanskje)

Min mann er snill og hardtarbeidende, men han forventer at jeg kommer meg ut i jobb, noe jeg vil, men noen dager er jeg så sliten...På de dagene er jeg redd for å knuse min manns håp og mitt eget, da jobber jeg ofte enda hardere, men med noe praktisk. Jeg leste i går i Aftenposten at mange som tar sitt liv gjør det ikke fordi de er deprimerte eller har psykisk sykdom, det ble forklart med helt andre ting. Da tenkte jeg at det er godt jeg nå vet at selvmord er å "sende barna i livslang terapi" og " selvmord en en aggressiv handling"

Jeg kommer derfor ikke til å tenke på det igjen.

Ikke en gang på dager hvor jeg bare sitter i en krok for jeg er lei meg. Jeg sitter bare der i X ant timer, til neste møte eller legetime, eller forelesning eller middagsforberedelser, men jeg sitter der og er lei meg når jeg føler at jeg ikke orker mer. Det er ingen som ser hvor sliten jeg blir i blant, kanskje er det fordi jeg alltid smiler, alltid nesten orker å bake kake eller lese en bok.

Jeg vet ikke.

Min mann er snill, mot meg og barna, han forsørger meg, og tar mye ansvar, jeg forsøker gjøre det jeg kan, og nå husker jeg også å stille de spørsmålene jeg før ikke viste at man skulle spørre den man er gift med. Derfor er jeg kjemperedd for å ikke være snill og flink nok, fordi min mann er så snill mot alle. Forresten så sa hjemmesykepleien til meg en dag at "har man mange barn må man ta ansvaret det medfølger" jeg sa til det, " ja" også trodde jeg de skulle si noe mer, men de sa ikke mer og da sa ikke jeg mer heller. Så ga de avslag på hjelp i hjemmet, og jeg sa da at jeg skjønte at det må være sånn. Ja for de hadde jo sagt at man må ta ansvar selv. Jeg prøvde en gang å si til damen at jeg fikk så mange barn fordi jeg ikke viste at jeg hadde en arvelig sykdom, men jeg tror ikke hun hørte hva jeg sa. For hun snakket så om mye jeg ikke skjønte noe av.

Det var den samme damen som sa " tar du irettesettelser?" noe jeg svarte ja på, men følte et ubehag ved. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble flau/ eller følte ubehag, men tror det var fordi jeg følte meg som et barn. Jeg syns jeg er for gammel for å få sånne spørsmål, min psykiater snakker ikke til meg sånn.

''Læreren som var ny for meg, for ny skole sa ikke noe da jeg sa jeg hadde asperger og at det er slike vansker i vår familie, hun sa bare at "det virker veldig asperger".

Har dere skiftet skole? I såfall er det vel ikke så rart om datteren din har en strevsom periode. ''

Ja det var fordi en lærer plaget henne på den forrige skolen, han er kjent for å mobbe elever og min datter er sårbar og ble syk av det. Hun orket ikke mer. Den nye skolen virker veldig okey, de la opp en strategi som går på at min datter skal møte hver dag, men om hun er sliten og ikke får gjort lekser så er målet nå kun at hun møter. Hun er glad nå Jeg ble veldig glad også for at de legger til rette på denne måten, og tilbød min datter et rom ved siden av klasserommet noen ganger. Hun trives sosialt, barna er hyggelige mot henne.

''En gang møtte jeg en 7 åring med autismeproblematikk, og jeg var så imponert over hvordan skolen hans tilrettela for ham. Rett ved siden av klasserommet hadde han et eget grupperom som han kunne bruke som han selv ville, enten han trengte å hvile litt eller han ville sitte og jobbe helt uten støy. Han hadde også egen assistent, men hun forholdt seg til alle barna i klassen like mye som til ham, fordi skolen så at han hadde det best om de ikke invaderte ham eller overdrev stimuleringen. Jeg har ikke sett et så godt opplegg noe annet sted, men det var fasinerende å se at det faktisk var mulig.''

Dette var hyggelig å lese om, i fremtiden håper jeg man vil se mer av denne typen tilrettelegging

Også: Jeg vil IKKE klage på min mann fordi han er så snill mot meg, så god far, og jeg tror ikke jeg hadde hatt et så godt liv uten han. Jeg har dårlig samvittighet fordi han savner nærhet, og jeg forsøker å gjøre han glad ved å være flink. Derfor står jeg opp kl 06.00 hver dag og starter å arbeide. Likevel har jeg inni mellom fri, litt fri til å sitte for meg selv på en stol, eller tid til å skrive litt. Jeg kan glemme meg bort og da blir jeg bekymret, jeg sier til min mann når jeg glemmer meg bort, når jeg ikke klarer ,og han blir sjelden sint, men han blir oppgitt noen ganger fordi jeg kaster bort mine gode evner sier han.

Sist han ble skikkelig sint var da jeg ikke lagde middag mange dager fordi jeg vasket sand og filmet insekter og salamanderne mine. det er et eksempel på feilprioritering, jeg syns det var så viktig med salamanderne, men der feilvurderte jeg.

Hvis du tenker at Japanere er hardarbeidende så er min mann slik, jeg har stor respekt for han, han er alt et barn kan ønske seg av en far. Av og til klemmer han meg og sier, jeg er hans datter (det er rart..?), at jeg er det søteste og hans livs kjærlighet, jeg liker ikke når han ler av meg, men han sier han gjør det fordi jeg oppfører ,meg så barnaktig. Det er noe med måten jeg forklarer ting på sier han, og måten jeg sover og går på og smiler, jeg liker ikke å være barnaktig, men jeg får ikke gjort noe med det. (min psykiater sier man lett føler en omsorgsfølelse for mennesker med asperger syndrom, jeg vet ikke hvorfor det er sånn, jeg glemte å spørre, kanskje hun mener at man er så funksjonshemmet og det fremkaller omsorgen i andre, jeg vet ikke, men det er det nærmeste jeg kommer et svar på det. Før ble jeg klappet på hodet, og det likte jeg ikke, men det viste jo ikke andre, mennesker har sluttet med det, noe jeg er glad for, jeg tror kanskje jeg utstråler mere voksenhet i dag og at derfor andre ikke gjør det. Eller det kan være fordi jeg er lavere enn de fleste, kanskje det er grunnen.

Det var i vertfall godt ment.

[frosken]

Hei!

Tusen takk for svaret ditt.

'' Jeg tror dine barn vanskelig kunne ha fått en bedre kombinasjon. Men jeg blir av og til bekymret for om det blir altfor mange oppgaver for deg, skjønner ikke helt hvordan du skal orke alt. Din mann må ikke glemme hvor mye jobb du har på hjemmefronten, han må enten hjelpe nok til eller sørge for at dere får noe hjelp fra annet hold. ''

Det er derfor jeg noen ganger nesten kollapser inni meg, det var det som førte til at jeg ble så sliten at jeg ikke orket mer, dvs jeg gjorde det uhyrlige som en mor ikke skal gjøre, men som min psykiater forklarte meg alvoret av og jeg skjønte at sånt gjør man altså ikke. (jeg liker ikke skrive hva det var for jeg får så vondt, jeg kunne ødelagt mine barns liv uten å vite det) (men du husker det kanskje)

Min mann er snill og hardtarbeidende, men han forventer at jeg kommer meg ut i jobb, noe jeg vil, men noen dager er jeg så sliten...På de dagene er jeg redd for å knuse min manns håp og mitt eget, da jobber jeg ofte enda hardere, men med noe praktisk. Jeg leste i går i Aftenposten at mange som tar sitt liv gjør det ikke fordi de er deprimerte eller har psykisk sykdom, det ble forklart med helt andre ting. Da tenkte jeg at det er godt jeg nå vet at selvmord er å "sende barna i livslang terapi" og " selvmord en en aggressiv handling"

Jeg kommer derfor ikke til å tenke på det igjen.

Ikke en gang på dager hvor jeg bare sitter i en krok for jeg er lei meg. Jeg sitter bare der i X ant timer, til neste møte eller legetime, eller forelesning eller middagsforberedelser, men jeg sitter der og er lei meg når jeg føler at jeg ikke orker mer. Det er ingen som ser hvor sliten jeg blir i blant, kanskje er det fordi jeg alltid smiler, alltid nesten orker å bake kake eller lese en bok.

Jeg vet ikke.

Min mann er snill, mot meg og barna, han forsørger meg, og tar mye ansvar, jeg forsøker gjøre det jeg kan, og nå husker jeg også å stille de spørsmålene jeg før ikke viste at man skulle spørre den man er gift med. Derfor er jeg kjemperedd for å ikke være snill og flink nok, fordi min mann er så snill mot alle. Forresten så sa hjemmesykepleien til meg en dag at "har man mange barn må man ta ansvaret det medfølger" jeg sa til det, " ja" også trodde jeg de skulle si noe mer, men de sa ikke mer og da sa ikke jeg mer heller. Så ga de avslag på hjelp i hjemmet, og jeg sa da at jeg skjønte at det må være sånn. Ja for de hadde jo sagt at man må ta ansvar selv. Jeg prøvde en gang å si til damen at jeg fikk så mange barn fordi jeg ikke viste at jeg hadde en arvelig sykdom, men jeg tror ikke hun hørte hva jeg sa. For hun snakket så om mye jeg ikke skjønte noe av.

Det var den samme damen som sa " tar du irettesettelser?" noe jeg svarte ja på, men følte et ubehag ved. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble flau/ eller følte ubehag, men tror det var fordi jeg følte meg som et barn. Jeg syns jeg er for gammel for å få sånne spørsmål, min psykiater snakker ikke til meg sånn.

''Læreren som var ny for meg, for ny skole sa ikke noe da jeg sa jeg hadde asperger og at det er slike vansker i vår familie, hun sa bare at "det virker veldig asperger".

Har dere skiftet skole? I såfall er det vel ikke så rart om datteren din har en strevsom periode. ''

Ja det var fordi en lærer plaget henne på den forrige skolen, han er kjent for å mobbe elever og min datter er sårbar og ble syk av det. Hun orket ikke mer. Den nye skolen virker veldig okey, de la opp en strategi som går på at min datter skal møte hver dag, men om hun er sliten og ikke får gjort lekser så er målet nå kun at hun møter. Hun er glad nå Jeg ble veldig glad også for at de legger til rette på denne måten, og tilbød min datter et rom ved siden av klasserommet noen ganger. Hun trives sosialt, barna er hyggelige mot henne.

''En gang møtte jeg en 7 åring med autismeproblematikk, og jeg var så imponert over hvordan skolen hans tilrettela for ham. Rett ved siden av klasserommet hadde han et eget grupperom som han kunne bruke som han selv ville, enten han trengte å hvile litt eller han ville sitte og jobbe helt uten støy. Han hadde også egen assistent, men hun forholdt seg til alle barna i klassen like mye som til ham, fordi skolen så at han hadde det best om de ikke invaderte ham eller overdrev stimuleringen. Jeg har ikke sett et så godt opplegg noe annet sted, men det var fasinerende å se at det faktisk var mulig.''

Dette var hyggelig å lese om, i fremtiden håper jeg man vil se mer av denne typen tilrettelegging

Også: Jeg vil IKKE klage på min mann fordi han er så snill mot meg, så god far, og jeg tror ikke jeg hadde hatt et så godt liv uten han. Jeg har dårlig samvittighet fordi han savner nærhet, og jeg forsøker å gjøre han glad ved å være flink. Derfor står jeg opp kl 06.00 hver dag og starter å arbeide. Likevel har jeg inni mellom fri, litt fri til å sitte for meg selv på en stol, eller tid til å skrive litt. Jeg kan glemme meg bort og da blir jeg bekymret, jeg sier til min mann når jeg glemmer meg bort, når jeg ikke klarer ,og han blir sjelden sint, men han blir oppgitt noen ganger fordi jeg kaster bort mine gode evner sier han.

Sist han ble skikkelig sint var da jeg ikke lagde middag mange dager fordi jeg vasket sand og filmet insekter og salamanderne mine. det er et eksempel på feilprioritering, jeg syns det var så viktig med salamanderne, men der feilvurderte jeg.

Hvis du tenker at Japanere er hardarbeidende så er min mann slik, jeg har stor respekt for han, han er alt et barn kan ønske seg av en far. Av og til klemmer han meg og sier, jeg er hans datter (det er rart..?), at jeg er det søteste og hans livs kjærlighet, jeg liker ikke når han ler av meg, men han sier han gjør det fordi jeg oppfører ,meg så barnaktig. Det er noe med måten jeg forklarer ting på sier han, og måten jeg sover og går på og smiler, jeg liker ikke å være barnaktig, men jeg får ikke gjort noe med det. (min psykiater sier man lett føler en omsorgsfølelse for mennesker med asperger syndrom, jeg vet ikke hvorfor det er sånn, jeg glemte å spørre, kanskje hun mener at man er så funksjonshemmet og det fremkaller omsorgen i andre, jeg vet ikke, men det er det nærmeste jeg kommer et svar på det. Før ble jeg klappet på hodet, og det likte jeg ikke, men det viste jo ikke andre, mennesker har sluttet med det, noe jeg er glad for, jeg tror kanskje jeg utstråler mere voksenhet i dag og at derfor andre ikke gjør det. Eller det kan være fordi jeg er lavere enn de fleste, kanskje det er grunnen.

Det var i vertfall godt ment.

Jeg skjønner det din psykiater sier om at omsorgsfølelse fremkalles, jeg merker at når jeg leser om hvor hardt du arbeider for å ivareta alle dine forpliktelser så skulle jeg ønske jeg visste en måte du kunne få bedre hjelp og avlastning. Og jeg oppfatter det ikke som du kritiserer din mann, han har også mye som skal ivaretas.

Jeg tror det er bra å tenke om selvmord slik du gjør. Jeg mener at selvmord innebærer en ekstrem aggresjon, og for meg er det noe av det mest umoralske man kan gjøre i forhold til et barn.

Det høres ut som om skolen gjerne vil hjelpe din datter. Hvordan ligger det an med den utredningen hun skulle ha, har dere allerede vært der eller skal dere det? Jeg er ikke sikker på om det vil gjøre noen forskjell for dere med en ny diagnostisering - for hun er jo seg selv og du må vel bare forsøke å hjelpe henne slik du hjelper dine andre barn.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Tusen takk for svaret ditt.

'' Jeg tror dine barn vanskelig kunne ha fått en bedre kombinasjon. Men jeg blir av og til bekymret for om det blir altfor mange oppgaver for deg, skjønner ikke helt hvordan du skal orke alt. Din mann må ikke glemme hvor mye jobb du har på hjemmefronten, han må enten hjelpe nok til eller sørge for at dere får noe hjelp fra annet hold. ''

Det er derfor jeg noen ganger nesten kollapser inni meg, det var det som førte til at jeg ble så sliten at jeg ikke orket mer, dvs jeg gjorde det uhyrlige som en mor ikke skal gjøre, men som min psykiater forklarte meg alvoret av og jeg skjønte at sånt gjør man altså ikke. (jeg liker ikke skrive hva det var for jeg får så vondt, jeg kunne ødelagt mine barns liv uten å vite det) (men du husker det kanskje)

Min mann er snill og hardtarbeidende, men han forventer at jeg kommer meg ut i jobb, noe jeg vil, men noen dager er jeg så sliten...På de dagene er jeg redd for å knuse min manns håp og mitt eget, da jobber jeg ofte enda hardere, men med noe praktisk. Jeg leste i går i Aftenposten at mange som tar sitt liv gjør det ikke fordi de er deprimerte eller har psykisk sykdom, det ble forklart med helt andre ting. Da tenkte jeg at det er godt jeg nå vet at selvmord er å "sende barna i livslang terapi" og " selvmord en en aggressiv handling"

Jeg kommer derfor ikke til å tenke på det igjen.

Ikke en gang på dager hvor jeg bare sitter i en krok for jeg er lei meg. Jeg sitter bare der i X ant timer, til neste møte eller legetime, eller forelesning eller middagsforberedelser, men jeg sitter der og er lei meg når jeg føler at jeg ikke orker mer. Det er ingen som ser hvor sliten jeg blir i blant, kanskje er det fordi jeg alltid smiler, alltid nesten orker å bake kake eller lese en bok.

Jeg vet ikke.

Min mann er snill, mot meg og barna, han forsørger meg, og tar mye ansvar, jeg forsøker gjøre det jeg kan, og nå husker jeg også å stille de spørsmålene jeg før ikke viste at man skulle spørre den man er gift med. Derfor er jeg kjemperedd for å ikke være snill og flink nok, fordi min mann er så snill mot alle. Forresten så sa hjemmesykepleien til meg en dag at "har man mange barn må man ta ansvaret det medfølger" jeg sa til det, " ja" også trodde jeg de skulle si noe mer, men de sa ikke mer og da sa ikke jeg mer heller. Så ga de avslag på hjelp i hjemmet, og jeg sa da at jeg skjønte at det må være sånn. Ja for de hadde jo sagt at man må ta ansvar selv. Jeg prøvde en gang å si til damen at jeg fikk så mange barn fordi jeg ikke viste at jeg hadde en arvelig sykdom, men jeg tror ikke hun hørte hva jeg sa. For hun snakket så om mye jeg ikke skjønte noe av.

Det var den samme damen som sa " tar du irettesettelser?" noe jeg svarte ja på, men følte et ubehag ved. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble flau/ eller følte ubehag, men tror det var fordi jeg følte meg som et barn. Jeg syns jeg er for gammel for å få sånne spørsmål, min psykiater snakker ikke til meg sånn.

''Læreren som var ny for meg, for ny skole sa ikke noe da jeg sa jeg hadde asperger og at det er slike vansker i vår familie, hun sa bare at "det virker veldig asperger".

Har dere skiftet skole? I såfall er det vel ikke så rart om datteren din har en strevsom periode. ''

Ja det var fordi en lærer plaget henne på den forrige skolen, han er kjent for å mobbe elever og min datter er sårbar og ble syk av det. Hun orket ikke mer. Den nye skolen virker veldig okey, de la opp en strategi som går på at min datter skal møte hver dag, men om hun er sliten og ikke får gjort lekser så er målet nå kun at hun møter. Hun er glad nå Jeg ble veldig glad også for at de legger til rette på denne måten, og tilbød min datter et rom ved siden av klasserommet noen ganger. Hun trives sosialt, barna er hyggelige mot henne.

''En gang møtte jeg en 7 åring med autismeproblematikk, og jeg var så imponert over hvordan skolen hans tilrettela for ham. Rett ved siden av klasserommet hadde han et eget grupperom som han kunne bruke som han selv ville, enten han trengte å hvile litt eller han ville sitte og jobbe helt uten støy. Han hadde også egen assistent, men hun forholdt seg til alle barna i klassen like mye som til ham, fordi skolen så at han hadde det best om de ikke invaderte ham eller overdrev stimuleringen. Jeg har ikke sett et så godt opplegg noe annet sted, men det var fasinerende å se at det faktisk var mulig.''

Dette var hyggelig å lese om, i fremtiden håper jeg man vil se mer av denne typen tilrettelegging

Også: Jeg vil IKKE klage på min mann fordi han er så snill mot meg, så god far, og jeg tror ikke jeg hadde hatt et så godt liv uten han. Jeg har dårlig samvittighet fordi han savner nærhet, og jeg forsøker å gjøre han glad ved å være flink. Derfor står jeg opp kl 06.00 hver dag og starter å arbeide. Likevel har jeg inni mellom fri, litt fri til å sitte for meg selv på en stol, eller tid til å skrive litt. Jeg kan glemme meg bort og da blir jeg bekymret, jeg sier til min mann når jeg glemmer meg bort, når jeg ikke klarer ,og han blir sjelden sint, men han blir oppgitt noen ganger fordi jeg kaster bort mine gode evner sier han.

Sist han ble skikkelig sint var da jeg ikke lagde middag mange dager fordi jeg vasket sand og filmet insekter og salamanderne mine. det er et eksempel på feilprioritering, jeg syns det var så viktig med salamanderne, men der feilvurderte jeg.

Hvis du tenker at Japanere er hardarbeidende så er min mann slik, jeg har stor respekt for han, han er alt et barn kan ønske seg av en far. Av og til klemmer han meg og sier, jeg er hans datter (det er rart..?), at jeg er det søteste og hans livs kjærlighet, jeg liker ikke når han ler av meg, men han sier han gjør det fordi jeg oppfører ,meg så barnaktig. Det er noe med måten jeg forklarer ting på sier han, og måten jeg sover og går på og smiler, jeg liker ikke å være barnaktig, men jeg får ikke gjort noe med det. (min psykiater sier man lett føler en omsorgsfølelse for mennesker med asperger syndrom, jeg vet ikke hvorfor det er sånn, jeg glemte å spørre, kanskje hun mener at man er så funksjonshemmet og det fremkaller omsorgen i andre, jeg vet ikke, men det er det nærmeste jeg kommer et svar på det. Før ble jeg klappet på hodet, og det likte jeg ikke, men det viste jo ikke andre, mennesker har sluttet med det, noe jeg er glad for, jeg tror kanskje jeg utstråler mere voksenhet i dag og at derfor andre ikke gjør det. Eller det kan være fordi jeg er lavere enn de fleste, kanskje det er grunnen.

Det var i vertfall godt ment.

Kjære deg, jeg tror også din mann stiller alt for store krav til deg. Du kan da ikke jobbe ved siden av studier og 5 barn hvor flere har diagnoser? Jeg blir så grepet av dette innlegget at jeg nesten begynner å grine.

Greit nok at du bør prioritere middagslaging fremfor Salamandere, men du har mer å gjøre enn de fleste av oss og en jobb ved siden av kan jeg ikke forstå er gjennomførbart. Jeg ville aldri i verden ha greid det.

Du skriver også et annet sted at mannen din er lite hjemme for tiden og forstår han egentlig hva slags ansvar du har?

Jeg synes du skal snakke med psykiateren din om dette og deretter dra mannen din inn i samtalene med henne.

[Madelenemie]

Jeg skjønner det din psykiater sier om at omsorgsfølelse fremkalles, jeg merker at når jeg leser om hvor hardt du arbeider for å ivareta alle dine forpliktelser så skulle jeg ønske jeg visste en måte du kunne få bedre hjelp og avlastning. Og jeg oppfatter det ikke som du kritiserer din mann, han har også mye som skal ivaretas.

Jeg tror det er bra å tenke om selvmord slik du gjør. Jeg mener at selvmord innebærer en ekstrem aggresjon, og for meg er det noe av det mest umoralske man kan gjøre i forhold til et barn.

Det høres ut som om skolen gjerne vil hjelpe din datter. Hvordan ligger det an med den utredningen hun skulle ha, har dere allerede vært der eller skal dere det? Jeg er ikke sikker på om det vil gjøre noen forskjell for dere med en ny diagnostisering - for hun er jo seg selv og du må vel bare forsøke å hjelpe henne slik du hjelper dine andre barn.

Hei!

''Jeg tror det er bra å tenke om selvmord slik du gjør. Jeg mener at selvmord innebærer en ekstrem aggresjon, og for meg er det noe av det mest umoralske man kan gjøre i forhold til et barn. ''

Du skriver omtrent det min psykiater forklarte, selv skjønner jeg ikke at det er noen aggresjon i dette, men jeg godtar at det er det, da slike ting er for diffuse for meg å mene noe sikkert om. Jeg er glad min psykiater gjorde det så klart for meg hvordan man skadet sine barn for livet hvis man begikk selvmord.

Jeg blir skremt av å tenke at jeg kunne gjort det uten å vite dette og dermed skadet de jeg elsker og kjemper for. Jeg er glad også for at jeg slipper å dø, da jeg også for min egen del, har så mange gleder i livet mitt.

Det er min yngste datter som nå skal utredes, hun har ingen diagnose, jeg har utsatt og utsatt, jeg tror ikke de finner noe, men min mann og andre eks Bella Dotte tror min yngste datter har asperger, jeg tror Bella Dotte merket noe, og flere har merket noe, men ikke min psykiater, hun sa bare " så søt en pike og så god kontakt man får" ja voksne er hun veldig glad i.

Hun skal utredes i Oktober. Til nå har alt gått bra, men nå har vi fått en ny periode med vansker, hun plages med støy, men en og nå, to jenter i klassen passer på henne på skolen, de beskytter henne mot det farlige sier hun. Jeg hadde selv en slik jente, jeg gikk ikke ut hvis ikke hun var der, for jeg måtte holde i henne for å ikke dø av redsel inni meg.Hun er fortsatt min bestevenninne.

Nå kan jeg ikke utsette utredningen mer, jeg gruer meg, men det er jo bare å hoppe i det nå, men jeg tror ikke min datter får noen diagnose, hun liker voksne og er trygg på å snakke med dem, jeg skal fortelle deg hvordan det går.

Hun som har uspesifikk gjennomgripende utviklingsforstyrrelse har de samme krav til rettigheter og hjelp som de med asperger syndrom. privat skolen hun har gått på har vært avvisende i forhold til å hjelpe henne, men den kommunale skolen hun nå går på, virker veldig bra.

[Madelenemie]

Kjære deg, jeg tror også din mann stiller alt for store krav til deg. Du kan da ikke jobbe ved siden av studier og 5 barn hvor flere har diagnoser? Jeg blir så grepet av dette innlegget at jeg nesten begynner å grine.

Greit nok at du bør prioritere middagslaging fremfor Salamandere, men du har mer å gjøre enn de fleste av oss og en jobb ved siden av kan jeg ikke forstå er gjennomførbart. Jeg ville aldri i verden ha greid det.

Du skriver også et annet sted at mannen din er lite hjemme for tiden og forstår han egentlig hva slags ansvar du har?

Jeg synes du skal snakke med psykiateren din om dette og deretter dra mannen din inn i samtalene med henne.

Hei!

Tusen takk for svaret ditt, jeg skal lese det igjen, du gjør meg glad.

Ja jeg føler meg forstått på en måte som får meg til å slappe litt mer av, takk.

Jeg skal lage mat nå, men ditt og froskens svar betyr mer enn dere nok aner.

Når det gjelder min mann så er han mye borte for tiden fordi han er en sosial mann, han har mange ting og mange venner, og jeg tror han trenger å være sosial.

Nå som jeg er så flink etter at han ble sint av den sandvaskingen min, og lager middag hver dag, baker brød hver dag, samt lager alt selv, da mener jeg is, syltetøy, romkuler, tørket frukt, hermetiserte plommer, kirsebærlikør m.m så føler han nok at jeg tar meg av alt. Det gjør jeg jo, jeg håper jeg ikke glemmer meg mer, jeg skjønner at maten er mitt ansvar, siden jeg er mest hjemme. Men nå må jeg ta så mye annet også, møter og konsultasjoner og jeg må samle alle kvitteringer og legge i en skål, dette fordi jeg må også bli mer økonomisk. Jeg håper jeg er blitt flinkere nå siden jeg lager alt selv, men en liter vaniljeis blir ikke så billig for det går 2 pakker fløte, en vaniljestang, eggeplommer og sukker. Og til en liter mangosorbet bruker jeg en kilo mango osv.. til en liter bringebærsorbet brukte jeg nesten en kilo bringebær, men de plukket jeg jo selv da. Min mann er likevel glad for isen, han sier at makan til sorbet fins ikke Jeg har jo egg selv også, men de hønene mine sier min mann lever et luksusliv og er luksusegg. At jeg gir bort egg irriterer han, og da han oppdaget at når barn får egg, får de også kjærlighet på pinne, slår han seg til hodet og sier, "det er jammen fint du har så god råd"

Jeg prøvde å forklare at den posen med kjærligheter var billig og gir meg mye glede, da jeg kan gi flere kjærligheter, men akkurat med sånne ting så er vi ikke samkjørte.

Jeg vet ikke hva det er, noen ganger er jeg høyt elsket, men så slår han seg til hodet som om jeg er helt rar som syns kjærligheter er hyggelig å gi bort, det gir meg stor glede å dele ut disse kjærlighetene. Så det får han mene hva han vil om.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Tusen takk for svaret ditt, jeg skal lese det igjen, du gjør meg glad.

Ja jeg føler meg forstått på en måte som får meg til å slappe litt mer av, takk.

Jeg skal lage mat nå, men ditt og froskens svar betyr mer enn dere nok aner.

Når det gjelder min mann så er han mye borte for tiden fordi han er en sosial mann, han har mange ting og mange venner, og jeg tror han trenger å være sosial.

Nå som jeg er så flink etter at han ble sint av den sandvaskingen min, og lager middag hver dag, baker brød hver dag, samt lager alt selv, da mener jeg is, syltetøy, romkuler, tørket frukt, hermetiserte plommer, kirsebærlikør m.m så føler han nok at jeg tar meg av alt. Det gjør jeg jo, jeg håper jeg ikke glemmer meg mer, jeg skjønner at maten er mitt ansvar, siden jeg er mest hjemme. Men nå må jeg ta så mye annet også, møter og konsultasjoner og jeg må samle alle kvitteringer og legge i en skål, dette fordi jeg må også bli mer økonomisk. Jeg håper jeg er blitt flinkere nå siden jeg lager alt selv, men en liter vaniljeis blir ikke så billig for det går 2 pakker fløte, en vaniljestang, eggeplommer og sukker. Og til en liter mangosorbet bruker jeg en kilo mango osv.. til en liter bringebærsorbet brukte jeg nesten en kilo bringebær, men de plukket jeg jo selv da. Min mann er likevel glad for isen, han sier at makan til sorbet fins ikke Jeg har jo egg selv også, men de hønene mine sier min mann lever et luksusliv og er luksusegg. At jeg gir bort egg irriterer han, og da han oppdaget at når barn får egg, får de også kjærlighet på pinne, slår han seg til hodet og sier, "det er jammen fint du har så god råd"

Jeg prøvde å forklare at den posen med kjærligheter var billig og gir meg mye glede, da jeg kan gi flere kjærligheter, men akkurat med sånne ting så er vi ikke samkjørte.

Jeg vet ikke hva det er, noen ganger er jeg høyt elsket, men så slår han seg til hodet som om jeg er helt rar som syns kjærligheter er hyggelig å gi bort, det gir meg stor glede å dele ut disse kjærlighetene. Så det får han mene hva han vil om.

''baker brød hver dag, samt lager alt selv, da mener jeg is, syltetøy, romkuler, tørket frukt, hermetiserte plommer, kirsebærlikør m.m så føler han nok at jeg tar meg av alt''

Du høres ut som drømmedama til mannen min du ;-) Han hadde nok ønsket seg ei slik dame, men det fikk han ikke.

[Gjest Nickløsheletida]

''baker brød hver dag, samt lager alt selv, da mener jeg is, syltetøy, romkuler, tørket frukt, hermetiserte plommer, kirsebærlikør m.m så føler han nok at jeg tar meg av alt''

Du høres ut som drømmedama til mannen min du ;-) Han hadde nok ønsket seg ei slik dame, men det fikk han ikke.

Du er forresten veldig flink og jeg tror du gjør mye, selv om du glemmer deg litt innimellom. Hvem gjør ikke det forresten?

[Madelenemie]

Kjære deg, jeg tror også din mann stiller alt for store krav til deg. Du kan da ikke jobbe ved siden av studier og 5 barn hvor flere har diagnoser? Jeg blir så grepet av dette innlegget at jeg nesten begynner å grine.

Greit nok at du bør prioritere middagslaging fremfor Salamandere, men du har mer å gjøre enn de fleste av oss og en jobb ved siden av kan jeg ikke forstå er gjennomførbart. Jeg ville aldri i verden ha greid det.

Du skriver også et annet sted at mannen din er lite hjemme for tiden og forstår han egentlig hva slags ansvar du har?

Jeg synes du skal snakke med psykiateren din om dette og deretter dra mannen din inn i samtalene med henne.

Hei!

Jeg vet ikke om jeg svarte deg på dette i går.

Tusen takk for ditt svar.

Min mann er borte fordi han trenger:

1) å være sosial (mer enn meg)

2) Han drar på ting for oss begge på en måte. (av og til syns han det er kjedelig sier han at han må gå alene på fest)

3) Fordi det stadig er ting med jobben som han må på samt som er sosialt og hyggelig.

Jeg tror ikke min mann skjønner hvor sliten jeg blir for det syns ikke på utsiden. Jeg tror ikke min psykiater ser det heller, for jeg gråter ikke og klager ikke, og holder meg ikke for ørene på hennes kontor, jeg oppfører meg og er høflig og hyggelig.

Det er sjelden min psykiater har sett meg annet enn glad.

Jeg holdt meg for ørene en gang, det husker jeg nå, men det var fordi det satt flere mennesker rundt et bord, og jeg fikk lyden av min manns stemme rett inn i øret, jeg sa da "jeg klarer ikke mer av den lyden inni øret" min psykiater smilte da og sa "den lyden får du tåle litt til". Jeg angret meg straks, men jeg ble presset, Navs representant satt der og leste opp faktafeil, damen sa feil alder på meg, og feil antall Aer på eksamen, hun sa at jeg nesten bare har seksere når jeg bare har seksere!! Hvordan gjør man slike feil?? Det var det sammen med latteren til min mann som gjorde at jeg fikk det man kaller nok, lyden i min manns stemme begynte gradvis å gjøre vondt. Heldigvis taklet min psykiater det på denne måten og fikk meg elegant på riktig vei igjen. Det var vennlig gjort, for jeg angret meg straks denne dumme setningen kom ut av munnen min, men lyden skar i hodet mitt og blandet seg med faktafeilene og alt annet, at de snakket om meg, og ikke til meg. Og jeg var lei meg, jeg hadde ikke klart eksamen fordi jeg var sliten og Nav fremstilte det som at jeg burde søke uførtrygd og det såret meg. Jeg har brukt for lang tid (jeg klarte ikke si noe, jeg tror det var derfor de snakket), men jeg føler ikke andre skjønner at jeg har barn og barn med asperger syndrom, og dyrene mine, og en husholdning jeg tar aktiv del i, samt må sette meg inn å så mye nytt, strømavlesning, setninger jeg aldri hadde tenkt på å si før, pluss så mye nytt jeg har vennet meg til etter at jeg fikk diagnosen. Feks sa jeg bare hade og gikk før, min mann lurte på hvor jeg skulle så sa jeg kanskje bare "ut", jeg hadde ikke tenkt på at et ekteskap innebærer å gjøre avtaler, ikke bare gå.

Men straks jeg forstod mere hva et ekteskap går ut på så innrettet jeg meg nøyaktig etter oppskriften jeg fikk.

Jeg har gjort mange feil, jeg mente ikke gjøre de feilene, men jeg viste ikke bedre. Derfor har jeg endret meg mye. Selv om jeg ikke gikk mye ut, så hendte det jeg bare gikk fordi jeg skulle feks til biblioteket eller ut for å samle noe, ingen hadde fortalt meg at å leve med et menneske innebærer å gjøre avtaler. Nå kan jeg være oppgitt over at jeg ikke skjønte dette av meg selv, men jeg gjorde ikke det, jeg mente likevel ikke å være ond eller slem. Det hjelper ikke å være sint på seg selv heller, det hjelper bare at jeg endrer meg, derfor gjorde jeg det.

Jeg har gjort mange mange feil, for det var så mye jeg ikke viste, men nå som jeg vet, endrer jeg meg, men alt dette har krevd mitt fokus, mye tanker og mye energi. Min mann syns jeg har vært fenomenalt flink, men i tillegg mener han at når man har så gode evner så må man bruke de. Jeg angrer på at han fikk vite testresultatet, for derfor presser han meg.

Nå må jeg forte meg, for skal kjøre min datter på fiolin. Takk for at du syns jeg er flink, jeg liker at du skriver det, for når man har gjort mange feil så er det hyggelig å vite at noe får man til.

Jeg har også bakt muffins nå til min yngste datter fordi hun skal på tur i dag, og jeg skal på apoteket nå og kjøpe kremortartari som er hemmeligheten bak den blanke kremen på cup cakes.

Hvis du vil ha oppskirften på skikkelig cupcake krem kan jeg gi deg den

Ha en fin dag.

[Madelenemie]

''baker brød hver dag, samt lager alt selv, da mener jeg is, syltetøy, romkuler, tørket frukt, hermetiserte plommer, kirsebærlikør m.m så føler han nok at jeg tar meg av alt''

Du høres ut som drømmedama til mannen min du ;-) Han hadde nok ønsket seg ei slik dame, men det fikk han ikke.

Hei!

ja hadde min man vært glad i kaker, men det er han ikke, men jeg lager andre ting til han, kirsebærlikør feks.

Og middag jeg liker selv best god mat.

Jeg er nok ingen drømmedame, man blir lett ensom av å leve med meg, jeg liker å sitte i min egen stol å lese feks, armkroksitting er ikke behagelig, jeg forsøker, men jeg syns det blir varmt og ukomfortabelt, i vertfall hvis det varer for lenge.

Min mann sier jeg holder pusten, på en måte gjør jeg det, for jeg har alltid ting å gjøre, også skal jeg sitte sånn? Den fine effekten av oxytocin, er ikke så kraftig lenger, oxytocinen hjelper meg litt, men det er ingen kur, jeg foretrekker fremdeles min egen stol.

Men jeg forsøker av og til å være litt romantisk, men jeg er ikke flink på det, men jeg prøver jo for min manns del. Jeg er veldig glad i han, men jeg er ikke flink på å si det på en hyggelig måte.

Jeg sier det mekanisk, "jeg elsker deg" og når han sier "jeg elsker deg" til meg sier jeg "tusen takk, det er hyggelig å høre" så ler min mann og jeg syns det er merkelig. Han ler fordi han syns det er litt formelt, det er fint han takler det slik, jeg mener jo det jeg sier.