Jeg hater å jobbe, hva er galt med meg?

[cathlin]

Nå har jeg lest gjennom kommentarene fra trådstarter på nytt og jeg er ikke enig i din vurdering. Det er ikke mange konstruktive innspill vedkommende ikke har gitt tilbakemelding i forhold til.

Da er vi uenige.

[hidi, the scorpion]

''Men jeg tror kanskje at for meg hadde individuell terapi vært bedre fordi jeg tror jeg ville ha vanskelig for å åpne meg i gruppeterapi. Jeg tror også at jeg aldri ville stolt på at folk der overholdt taushetsplikten.

''

Hvis du ønsker å utforske nærmere hva ditt følelsesmessige forhold til jobb handler om, så tror jeg faktisk at gruppeterapi kan være ekstra konstruktivt (under forutsetning av at du er i gruppe med "oppegående" folk) - men gjerne også i kombinasjon med noe individualterapi. Grupper gir en ganske usedvanlig mulighet til å se seg selv både utenifra og innenifra.

Jeg synes forøvrig det er litt synd at diskusjonen i denne tråden i liten grad neppe har vært til nytte for deg. Det ble diskusjon om litt for mye "hummer og kanari".

''Jeg synes forøvrig det er litt synd at diskusjonen i denne tråden i liten grad neppe har vært til nytte for deg. Det ble diskusjon om litt for mye "hummer og kanari".''

Enig med deg, frosken, men ts gikk vel selv i den fellen, da h*n gikk ganske hardt ut....

Etter å ha lest siste innlegget fra vedkommende, skjønner jeg at problemet er langt dypere, enn det en kan forventes av første innlegg.

[Gjest urge intense]

Nå studerer jeg - og tar det jeg får av jobb i tillegg, til salt i maten og alt det der. Men jeg LIKER det ikke, og det er jeg i det minste ærlig rundt.

Tvert om avskyr jeg alle elementene ved jobb trådstarter godt beskriver. Og kanskje spesielt det faktum at resten av verden ser ut til å ta det som en selvfølgeat alle skal være så takknemmelige for å ha en jobb å gå til, uansett hva denne består i. Jeg er ikke det. Jeg avskyr jobben min med understrek, utropstegn og følelse. Jeg er ikke voldsomt glad i studiene mine heller, men regner med at de, på sikt, kan gi meg arbeid jeg kan leve med, og som ikke er komplett idiotisk.

Dessuten har jeg nå en gang rett på dagpengene jeg fikk( fortsatt får noen av), etter å ha jobbet i alle år før flytting. Men jeg synes NAV systemet er noe (dyrt) tull, og synes borgerlønn hadde vært en grei løsning. Som selvsagt ville ligge betraktelig under en arbeidsinntekt.

Jeg jobber dessuten frivillig, og hjelper gjerne naboer etc, med handling, hagearbeid etc. Null problem, og dette heter å være grei og hjelpsom, og har ingenting med å hate endel arbeid en finner formålsløst, teit, og komplett uten annen mening enn å tjene til leia og brødskiva, og som ofte er kontraproduktivt i forhold til individuell lykke, og ikke minst miljøet, jorda, og samfunnshelsa.

Du har fått godkjent å beolde dagpengene under studier, altså? Hmm, heldig du, da.

[EnolaGay]

Nei, det har jeg ikke tenkt på. Men jeg tror kanskje at for meg hadde individuell terapi vært bedre fordi jeg tror jeg ville ha vanskelig for å åpne meg i gruppeterapi. Jeg tror også at jeg aldri ville stolt på at folk der overholdt taushetsplikten.

For meg handler ikke dette om å gidde å jobbe eller ikke, men måten jeg skrev det på ga kanskje det inntrykket. Problemet er kolleger og sjefer. Jeg føler at jeg aldri blir kjent med dem og har heller ikke noe ønske om det. Jeg føler meg alltid rar og nervøs. Det blir ikke bedre selv om jeg har jobbet sammen med dem i flere år. Når det gjelder sosiale ting er det faktisk slik at jeg liker det best når jeg møter folk første gang og etter det blir det bare verre og verre. Jeg tror det er fordi man første gang er mer formelle og forsiktige. Problemet mitt er at jeg hater det når man skal over i den fasen at man blir bedre kjent. Jeg vil ikke bli bedre kjent. I stedet sier jeg bare normale ting eller ting jeg ikke mener og gleder meg litt over det innvendig fordi jeg tenker at de ikke vet hvem jeg egentlig er. Hvorfor dette er så viktig for meg vet jeg ikke. Jeg er kanskje redd for at folk skal bruke det mot meg eller skade meg hvis det vet mer om meg. Jeg kan ofte føle meg som en hemmelig agent som ikke må avsløre for mye i omgang med andre.

De fleste i denne tråden forstår ikke denne problemstillingen overhodet tror jeg, men det er kanskje min egen feil fordi jeg beskrev det som jeg gjorde.

Hm sånn agentsnakk og paranoide tanker om at folk som blir kjent med deg skal skade deg vil definitivt støffe deg i psykiatribåsen.

At folk småprater og jabber har mest med deres egen interesse for å høre seg selv, og null med deg å gjøre. Det kan være en grei huskeregel. Så interessant er du ikke at sjefer og andre vil går rundt og huske fra den ene dagen til den andre. Det er bare på forumer man gjør sånt. *knegg*

Angsten er dog reell for deg og den bør du få hjelp med. Samtale med terapeut er sikkert riktig. Og du har helt sikkert noe å fare med jobbmessig du og, som egen sjef med tiden. :0)

[Importert]

''Jeg synes forøvrig det er litt synd at diskusjonen i denne tråden i liten grad neppe har vært til nytte for deg. Det ble diskusjon om litt for mye "hummer og kanari".

''

Det mener jeg trådstarteren også styrer en del selv. Han har fått flere innspill fra folk med en mer åpen holdning han har valgt å ikke gi noen respons på, eller starte samtale med.

Når jeg bl.a. ikke svarte på ditt spørsmål om hvilke interesser jeg hadde ellers skyldtes det at jeg syntes det ble for personlig å si. Ja, selv anonymt på internett. Det høres sikkert rart ut, men sånn er det. Og så gikk det en stund fra jeg startet tråden til jeg så på den igjen.

Ellers går ikke de negative tilbakemeldingene jeg har fått her inn på meg, så sånn sett har det ikke vært en destruktiv tråd for min del.

[hidi, the scorpion]

Når jeg bl.a. ikke svarte på ditt spørsmål om hvilke interesser jeg hadde ellers skyldtes det at jeg syntes det ble for personlig å si. Ja, selv anonymt på internett. Det høres sikkert rart ut, men sånn er det. Og så gikk det en stund fra jeg startet tråden til jeg så på den igjen.

Ellers går ikke de negative tilbakemeldingene jeg har fått her inn på meg, så sånn sett har det ikke vært en destruktiv tråd for min del.

''Ja, selv anonymt på internett. Det høres sikkert rart ut, men sånn er det. Og så gikk det en stund fra jeg startet tråden til jeg så på den igjen.''

Du virker litt paranoid. Tror du ville ha godt av å søke hjelp, men jeg er ikke en fagperson, og leser kun fra det du selv skriver.

Ønsker deg alt godt;)

[laguna1]

Du har fått godkjent å beolde dagpengene under studier, altså? Hmm, heldig du, da.

Noen av dem. fordi jeg har fått et privatlån til skolen

NAV betaler det for enkelte andre, men løsningen er helt fin for meg.

[Gjest Nickløsheletida]

''De jobbene du ramser opp er fine jobber for ungdommer tenker jeg, som vil ha noe ved siden av skolen'' Oj, det var litt av en påstand. Jeg er mye ute i norsk indusrtri og kan love deg at det ikke er skoleungdom som jobber på gulvet der. Løft dessuten blikket neste gang du er på kjøpesenter/ i butikk midt på dagen også. Ekspedering er nemlig hverdag for svært mange Ola og Kari Nordmenn. Den gang jeg jobbet på båt utgjorde vi studenter 1/4 av staben i sommersessongen. For resten av staben var dette deres faste (og godt betalte) fulltidsjobb.

Det var lite gjennomtenkt det jeg skrev der ja. Jeg innser det. Det er ikke skoleungdom som vasker hos oss heller og eller har du rett i alt du sier :-)

[Gjest Kayia]

Det var lite gjennomtenkt det jeg skrev der ja. Jeg innser det. Det er ikke skoleungdom som vasker hos oss heller og eller har du rett i alt du sier :-)

Gjettet at det var noe sånt. Jeg anser deg som altfor klok til å virkelig mene det der ;-)

[tonie]

''Hvilke type jobber snakker du egentlig om her?''

Jeg fikk i et tidligere innlegg inntrykk av at hun snakker om de som sitter i kassa på dagligvaren og renholdere f.eks. Hvis ingen ville ha disse jobbene så sliter samfunnet kraftig!

Hvis alle de som ikke har lyst til å jobbe skal få lov til å la være, og likevel få penger inn på konto, er det nok ikke så mange år til vi er der. Da må vi hente butikkdamene fra Polen og Sverige. Det blir sikkert bra, det er mange flinke arbeidsfolk der. Vi henter jo allerede servitører, helsepersonell, snekkere og sikkert mye mer derfra, så hvorfor ikke. Da kan alle fra Norge og Somalia og de andre som er for fine eller slappe til å ta i et tak ligge hjemme og fise. Det blir så bra så

[cathlin]

Når jeg bl.a. ikke svarte på ditt spørsmål om hvilke interesser jeg hadde ellers skyldtes det at jeg syntes det ble for personlig å si. Ja, selv anonymt på internett. Det høres sikkert rart ut, men sånn er det. Og så gikk det en stund fra jeg startet tråden til jeg så på den igjen.

Ellers går ikke de negative tilbakemeldingene jeg har fått her inn på meg, så sånn sett har det ikke vært en destruktiv tråd for min del.

Jeg prøvde i alle fall å være interessert.

[frosken]

Hei!

Ja det er nok noe av det du nå skriver som jeg mest reagerer på, samt påstanden om at andre heller ikke liker å jobbe.

Alle jeg kjenner vil jobbe, det er ikke noe tvang og ulykke ved det. Det er derimot en sorg å ikke ha arbeide, inni meg er det en klump av frykt, er så redd for å ikke få jobb, derfor tror jeg nesten ikke det jeg leser?? Men siden flere og flere ser fordelene ved asperger syndrom så tror min psykiater at jeg får jobb.

Jeg blir så uvel av å lese noe av dette, føler vedkommende må være på grensen til psykopat for å mene det mener.

Jeg kan ikke tro/skjønne/forstå/ begripe en sånn holdning, hvordan skulle samfunnet blitt om menneskene hadde sånne holdninger. Ikke minst at tar for gitt de støtteordninger som velferdssamfunnet gir når man virkelig trenger. Man burde vel heller føle og tenke og håpe og vente på at man skal få gi noe igjen.

Jeg orker ikke lese innleggene en gang, leste bare sørs og ditt og NHD og en til.., ja for føler det så ubehagelig å lese. Det er jo i tillegg løgn, for mennesker vil jo både jobbe og bidra og være til nytte. Så tror det er noe feil inni hodet på mennesker som skriver sånne ting. Jeg burde nok ikke skrive dette, men blir så full av spørsmål av sånne holdninger.

Nå skal jeg legge meg jeg leverte en oppgave i dag og den er jeg så fornøyd med den skal jeg nok drømme om, så slipper jeg tenke på alt dette rare i denne tråden

God natt.

Hei,

Hva syntes du om informasjonsmøtet om Acem-meditasjon? Var du der?

[Madelenemie]

Hei,

Hva syntes du om informasjonsmøtet om Acem-meditasjon? Var du der?

Kjære Frosken!

Den torsdagen skulle jeg dra, så ble min datter brått syk på ettermiddagen, jeg er mye alene med barna for tiden, så det ville vært uforsvarlig av meg å dra selv om planen min sa det.

Jeg ble sittende å stryke på min datter, hente ting til henne og vi leste "Guro, alene hjemme", jeg viste det var riktig, likevel hadde jeg voldsomme spenninger i meg fordi jeg brøt planen (så til planer fungerer jeg)

Jeg skal gå til torsdag nå til uken hvis jeg blir ferdig med en oppgave jeg skal levere fredag, hvis det blir stress går jeg torsdag uken etter da jeg den uken har mer ledig.

Det er ikke så lett for meg å planlegge så mange ting, min mann er for tiden lite hjemme og jeg får da dobbelt opp. Dessuten har jeg gjort mat til en minivitenskap, og har matprosjekter gående konstant mellom lesing og lekselesing med barna. ( jeg har det veldig godt med denne timeplanen min. Den er innholdsrik, men ganske fri for stress, det siste takler jeg dårlig)

Fra kl 18.00 til kl 18.45 plukket jeg to poser meg Fillippa epler i går, disse skal jeg tørke. Jeg likte når jeg rakk dette på under en time og grytene med mat var klare når de stod på laveste varme mens jeg var borte. Så spiste vi og alt gikk til tidene

Foruten alt dette har jeg tanker i hodet jeg er for alene om, og en sorg i hjertet som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Gud som en gang opplevdes nær og tilstede er mer en Gud jeg velger å tro på, jeg kjenner ikke lenger hans nærhet slik jeg gjorde før. Min mann som er religiøs reagerte negativt på at jeg skulle på Acem, jeg prøvde forklare for han at det ikke var new age, men han virket avvisende, så jeg sa ikke mer.

Jeg går sjelden i Kirken (det er min mann skuffet over), det er noe som jeg ikke lenger orker der, for de fleste mennesker synes kanskje dette som en bagatell, men for meg kjennes det smertefullt ut. Jeg vet at en grunn til mine følelser er at jeg er lei av religion, jeg syns det forårsaker så mange kunstige skiller, så mye hat og fiendskap, alt dette skaper skygger, men også tårer på innsiden. Dessuten er jeg omgitt av fromme mennesker, mennesker som er gode katolikker, går i kirken med barna hver søndag og jeg, jeg klarer det ikke akkurat nå.

Jeg finner en liten trøst i at Mor Teresa i hennes siste år av livet ikke heller lenger opplevde Guds nærhet.

Inni mellom har jeg lurt på om jeg beveger meg mot å bli agnostiker, jeg liker ikke såre og skuffe min mann, men jeg kan jo bare være ærlig med de følelsene som er i meg nå, kanskje går livet slik i faser og man utvikler seg jo. Men dilemmaet mitt er at også min psykiater vil jeg skal gå i kirken, det føles da så veldig som noe jeg burde, men inni meg kommer stadig disse ordene opp, "jeg er så lei av religion".

Jeg klarer ikke snakke med noen om dette, du er den første jeg skriver det til nå. Jeg får tårer i øynene, jeg vil så gjerne være en god katolikk, men det er så mange ting som er vanskelige for meg, jeg trives så mye bedre med å få ro til å tenke på det som betyr mest for meg teknologi og vitenskap.

[frosken]

Kjære Frosken!

Den torsdagen skulle jeg dra, så ble min datter brått syk på ettermiddagen, jeg er mye alene med barna for tiden, så det ville vært uforsvarlig av meg å dra selv om planen min sa det.

Jeg ble sittende å stryke på min datter, hente ting til henne og vi leste "Guro, alene hjemme", jeg viste det var riktig, likevel hadde jeg voldsomme spenninger i meg fordi jeg brøt planen (så til planer fungerer jeg)

Jeg skal gå til torsdag nå til uken hvis jeg blir ferdig med en oppgave jeg skal levere fredag, hvis det blir stress går jeg torsdag uken etter da jeg den uken har mer ledig.

Det er ikke så lett for meg å planlegge så mange ting, min mann er for tiden lite hjemme og jeg får da dobbelt opp. Dessuten har jeg gjort mat til en minivitenskap, og har matprosjekter gående konstant mellom lesing og lekselesing med barna. ( jeg har det veldig godt med denne timeplanen min. Den er innholdsrik, men ganske fri for stress, det siste takler jeg dårlig)

Fra kl 18.00 til kl 18.45 plukket jeg to poser meg Fillippa epler i går, disse skal jeg tørke. Jeg likte når jeg rakk dette på under en time og grytene med mat var klare når de stod på laveste varme mens jeg var borte. Så spiste vi og alt gikk til tidene

Foruten alt dette har jeg tanker i hodet jeg er for alene om, og en sorg i hjertet som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Gud som en gang opplevdes nær og tilstede er mer en Gud jeg velger å tro på, jeg kjenner ikke lenger hans nærhet slik jeg gjorde før. Min mann som er religiøs reagerte negativt på at jeg skulle på Acem, jeg prøvde forklare for han at det ikke var new age, men han virket avvisende, så jeg sa ikke mer.

Jeg går sjelden i Kirken (det er min mann skuffet over), det er noe som jeg ikke lenger orker der, for de fleste mennesker synes kanskje dette som en bagatell, men for meg kjennes det smertefullt ut. Jeg vet at en grunn til mine følelser er at jeg er lei av religion, jeg syns det forårsaker så mange kunstige skiller, så mye hat og fiendskap, alt dette skaper skygger, men også tårer på innsiden. Dessuten er jeg omgitt av fromme mennesker, mennesker som er gode katolikker, går i kirken med barna hver søndag og jeg, jeg klarer det ikke akkurat nå.

Jeg finner en liten trøst i at Mor Teresa i hennes siste år av livet ikke heller lenger opplevde Guds nærhet.

Inni mellom har jeg lurt på om jeg beveger meg mot å bli agnostiker, jeg liker ikke såre og skuffe min mann, men jeg kan jo bare være ærlig med de følelsene som er i meg nå, kanskje går livet slik i faser og man utvikler seg jo. Men dilemmaet mitt er at også min psykiater vil jeg skal gå i kirken, det føles da så veldig som noe jeg burde, men inni meg kommer stadig disse ordene opp, "jeg er så lei av religion".

Jeg klarer ikke snakke med noen om dette, du er den første jeg skriver det til nå. Jeg får tårer i øynene, jeg vil så gjerne være en god katolikk, men det er så mange ting som er vanskelige for meg, jeg trives så mye bedre med å få ro til å tenke på det som betyr mest for meg teknologi og vitenskap.

Jeg synes det er flott at du ble værende hos din datter og leste om Guro i stedet for å følge planen din!

Jeg blir berørt av det du skriver om ditt forhold til Gud. Jeg tror at mange vil oppleve at forholdet deres til Gud kan variere i løpet av livet, og at det er mange andre ting som krever din nærhet og tilstedeværelse for tiden og dette også kan påvirke ditt Gudsforhold. Tror du det ville ha hjulpet deg litt å snakket med en av prestene i kirken din om dette? Prester er jo ofte gode til å snakke om både tro og tvil, og de vet hvor ulikt forhold mennesker kan ha til Gud gjennom livet. De fleste vil også ha respekt for din ærlighet og oppriktighet - i forhold til dette spørsmålet som til så mange andre ting i livet.

[Sør]

Kjære Frosken!

Den torsdagen skulle jeg dra, så ble min datter brått syk på ettermiddagen, jeg er mye alene med barna for tiden, så det ville vært uforsvarlig av meg å dra selv om planen min sa det.

Jeg ble sittende å stryke på min datter, hente ting til henne og vi leste "Guro, alene hjemme", jeg viste det var riktig, likevel hadde jeg voldsomme spenninger i meg fordi jeg brøt planen (så til planer fungerer jeg)

Jeg skal gå til torsdag nå til uken hvis jeg blir ferdig med en oppgave jeg skal levere fredag, hvis det blir stress går jeg torsdag uken etter da jeg den uken har mer ledig.

Det er ikke så lett for meg å planlegge så mange ting, min mann er for tiden lite hjemme og jeg får da dobbelt opp. Dessuten har jeg gjort mat til en minivitenskap, og har matprosjekter gående konstant mellom lesing og lekselesing med barna. ( jeg har det veldig godt med denne timeplanen min. Den er innholdsrik, men ganske fri for stress, det siste takler jeg dårlig)

Fra kl 18.00 til kl 18.45 plukket jeg to poser meg Fillippa epler i går, disse skal jeg tørke. Jeg likte når jeg rakk dette på under en time og grytene med mat var klare når de stod på laveste varme mens jeg var borte. Så spiste vi og alt gikk til tidene

Foruten alt dette har jeg tanker i hodet jeg er for alene om, og en sorg i hjertet som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Gud som en gang opplevdes nær og tilstede er mer en Gud jeg velger å tro på, jeg kjenner ikke lenger hans nærhet slik jeg gjorde før. Min mann som er religiøs reagerte negativt på at jeg skulle på Acem, jeg prøvde forklare for han at det ikke var new age, men han virket avvisende, så jeg sa ikke mer.

Jeg går sjelden i Kirken (det er min mann skuffet over), det er noe som jeg ikke lenger orker der, for de fleste mennesker synes kanskje dette som en bagatell, men for meg kjennes det smertefullt ut. Jeg vet at en grunn til mine følelser er at jeg er lei av religion, jeg syns det forårsaker så mange kunstige skiller, så mye hat og fiendskap, alt dette skaper skygger, men også tårer på innsiden. Dessuten er jeg omgitt av fromme mennesker, mennesker som er gode katolikker, går i kirken med barna hver søndag og jeg, jeg klarer det ikke akkurat nå.

Jeg finner en liten trøst i at Mor Teresa i hennes siste år av livet ikke heller lenger opplevde Guds nærhet.

Inni mellom har jeg lurt på om jeg beveger meg mot å bli agnostiker, jeg liker ikke såre og skuffe min mann, men jeg kan jo bare være ærlig med de følelsene som er i meg nå, kanskje går livet slik i faser og man utvikler seg jo. Men dilemmaet mitt er at også min psykiater vil jeg skal gå i kirken, det føles da så veldig som noe jeg burde, men inni meg kommer stadig disse ordene opp, "jeg er så lei av religion".

Jeg klarer ikke snakke med noen om dette, du er den første jeg skriver det til nå. Jeg får tårer i øynene, jeg vil så gjerne være en god katolikk, men det er så mange ting som er vanskelige for meg, jeg trives så mye bedre med å få ro til å tenke på det som betyr mest for meg teknologi og vitenskap.

Hei Madelenemie,

Selv om jeg er ateist, så kjenner jeg mange katolikker, og snakker MYE med noen av dem. Jeg blir til og med bedt om å gå i kirken, fordi vedkommende synes det er trygt at jeg (som ateist) er med. (Så vi har kanskje vært i samme kirke.)

Og når jeg tenker meg om så kunne det du skrev, og det du føler, vært skrevet at nesten alle katolikkene jeg kjenner - av forskjellige årsaker. Noen er mot at kirken diskriminerer homofile, noen forstår ikke hvor Gud var under tsunamien i 2004, osv osv.

Og noen skiller sterkere og sterkere mellom kirken og gud.

Du er helt sikkert ikke den første som har disse følelsene. Du blir ikke den første som snakker med prester om dette. De har noen svar, men for de fleste er ikke de svarene gode nok.

Husk at du kan ikke "tro for noen andre". Du kan ikke tro (virkelig) på noe fordi mannen din synes du skal gjøre det. Du må tro fordi du mener noe er Sant.

Med vennlig hilsen

[Madelenemie]

Jeg synes det er flott at du ble værende hos din datter og leste om Guro i stedet for å følge planen din!

Jeg blir berørt av det du skriver om ditt forhold til Gud. Jeg tror at mange vil oppleve at forholdet deres til Gud kan variere i løpet av livet, og at det er mange andre ting som krever din nærhet og tilstedeværelse for tiden og dette også kan påvirke ditt Gudsforhold. Tror du det ville ha hjulpet deg litt å snakket med en av prestene i kirken din om dette? Prester er jo ofte gode til å snakke om både tro og tvil, og de vet hvor ulikt forhold mennesker kan ha til Gud gjennom livet. De fleste vil også ha respekt for din ærlighet og oppriktighet - i forhold til dette spørsmålet som til så mange andre ting i livet.

Hei!

Jeg skrev et langt svar til deg :-) så skrudde min data seg av og alt forsvant, vel vel, i vertfall fikk jeg tenkt gjennom saker og ting, så det var vel godt for det. Det er ofte en god måte å bearbeide følelser på, det å skrive.

Jeg svarer deg mer om den saken en annen dag, det hele er sårt for meg, men nå tror jeg du forstår det, og det er fint.

Jeg kjempet med min egen tristhet i svaret mitt, og siden jeg hjelper mitt barn med matematikk i dag har jeg ikke mer tid til å bli lei meg nå. Så jeg prøver ikke tenke mere på det i dag.

Men takk for ditt svar, jeg skriver snart noe av det jeg skrev som forsvant, for det var noe som jeg ville formidle til deg.

[Madelenemie]

Hei Madelenemie,

Selv om jeg er ateist, så kjenner jeg mange katolikker, og snakker MYE med noen av dem. Jeg blir til og med bedt om å gå i kirken, fordi vedkommende synes det er trygt at jeg (som ateist) er med. (Så vi har kanskje vært i samme kirke.)

Og når jeg tenker meg om så kunne det du skrev, og det du føler, vært skrevet at nesten alle katolikkene jeg kjenner - av forskjellige årsaker. Noen er mot at kirken diskriminerer homofile, noen forstår ikke hvor Gud var under tsunamien i 2004, osv osv.

Og noen skiller sterkere og sterkere mellom kirken og gud.

Du er helt sikkert ikke den første som har disse følelsene. Du blir ikke den første som snakker med prester om dette. De har noen svar, men for de fleste er ikke de svarene gode nok.

Husk at du kan ikke "tro for noen andre". Du kan ikke tro (virkelig) på noe fordi mannen din synes du skal gjøre det. Du må tro fordi du mener noe er Sant.

Med vennlig hilsen

Hei!

Takk for ditt svar.

De katolikkene jeg kjenner, legfolk, prester, nonner og munker, er en del av kirkens fellesskap, med det mener jeg, de kan ha sin tvil, den er "tillatt", men det er ikke "tillatt" å ikke gå til messe hver uke, pluss så mye mer egentlig....

Det er heller ikke greit i dette fellesskapet å ha visse meninger , meninger jeg ikke kan fornekte selv om det strider i mot den katolske kirkes lære. Jeg vet det fins liberale katolikker i verden, i Norge er det katolske fellesskapet konservativt og lite.

Det er ikke rom for å være for liberal.

Så jeg kjenner ingen slike katolikker som du gjør.

Jeg ville nok følt meg mindre alene, hvis det var flere like lite fromme som meg (hvis det er riktig å si det sånn), men de jeg kjenner går til messe hver uke, skrifter, ber rosenkransen og følger kirkeåret. Alt dette som jeg en gang likte og deltok i, men som jeg stadig kommer mer og mer på avstand fra, mest fordi tankene mine går i andre retninger, mye pga situasjonen i verden, hat mellom mennesker og mye mer.

På sett og vis finner jeg det langt mere ærlig å si at jeg er agnostiker, for jeg vet jo ikke at det fins en Gud, likevel velger jeg å tro det, mye pga av at Gud var den som en gang fikk meg til å føle meg lykkelig, jeg har kjent hans kall og hans kjærlighet, og den liksom binder meg fast til han

Pga av den lille forskjellen er det på sett og vis mer naturlig å kalle seg kristen, men i dag i en verden som brenner i hat, hat mellom religioner og regioner, mellom folkegrupper og stammer, i vertfall brukes religionene aktivt til å spre hat, så er det vanskelig å ikke gjøre seg tanker og de tankene kan føre til et totalt nytt syn, om man er helt ærlig.

Alt jeg vil er at verden skal være der den burde være med all den kunnskapen vi har, da passer det dårlig å henge fast i gamle bøker, med ord som ikke lenger passer inn. Da må erkjennelsen selv om den gjør vondt velges pga ærlighet, og ikke at man henger seg fast i tankebygninger nedarvet fra andre.

Hvis man likevel tror på Gud bør den troen være raus nok til å inkludere et positivt syn på alle mennesker.

[Sør]

Hei!

Takk for ditt svar.

De katolikkene jeg kjenner, legfolk, prester, nonner og munker, er en del av kirkens fellesskap, med det mener jeg, de kan ha sin tvil, den er "tillatt", men det er ikke "tillatt" å ikke gå til messe hver uke, pluss så mye mer egentlig....

Det er heller ikke greit i dette fellesskapet å ha visse meninger , meninger jeg ikke kan fornekte selv om det strider i mot den katolske kirkes lære. Jeg vet det fins liberale katolikker i verden, i Norge er det katolske fellesskapet konservativt og lite.

Det er ikke rom for å være for liberal.

Så jeg kjenner ingen slike katolikker som du gjør.

Jeg ville nok følt meg mindre alene, hvis det var flere like lite fromme som meg (hvis det er riktig å si det sånn), men de jeg kjenner går til messe hver uke, skrifter, ber rosenkransen og følger kirkeåret. Alt dette som jeg en gang likte og deltok i, men som jeg stadig kommer mer og mer på avstand fra, mest fordi tankene mine går i andre retninger, mye pga situasjonen i verden, hat mellom mennesker og mye mer.

På sett og vis finner jeg det langt mere ærlig å si at jeg er agnostiker, for jeg vet jo ikke at det fins en Gud, likevel velger jeg å tro det, mye pga av at Gud var den som en gang fikk meg til å føle meg lykkelig, jeg har kjent hans kall og hans kjærlighet, og den liksom binder meg fast til han

Pga av den lille forskjellen er det på sett og vis mer naturlig å kalle seg kristen, men i dag i en verden som brenner i hat, hat mellom religioner og regioner, mellom folkegrupper og stammer, i vertfall brukes religionene aktivt til å spre hat, så er det vanskelig å ikke gjøre seg tanker og de tankene kan føre til et totalt nytt syn, om man er helt ærlig.

Alt jeg vil er at verden skal være der den burde være med all den kunnskapen vi har, da passer det dårlig å henge fast i gamle bøker, med ord som ikke lenger passer inn. Da må erkjennelsen selv om den gjør vondt velges pga ærlighet, og ikke at man henger seg fast i tankebygninger nedarvet fra andre.

Hvis man likevel tror på Gud bør den troen være raus nok til å inkludere et positivt syn på alle mennesker.

I Brasil så kjente jeg en katolsk prest som bodde sammen med en "husholderske" *host*, men alle visste selvsagt godt at de var et par. Og en katolsk biskop med 13 barn.

Jeg mener ikke at det nødvendigvis er "smart", men katolisismen i Brasil er/var ofte mer liberal. Sjekk også på Google for "liberation theology", spesielt i sentralamerika.

Men vanligvis står selve den katolske kirken på "feil side" i veldig mange konflikter. Den står på siden av jordeierne og diktatorene, dessverre.

====

Samtidig, jeg tror det er langt mer viktig hva du GJØR enn hva du tror. Ateister sier ofte at to arbeidende hender utfører mer enn 100 foldede hender.

Og jeg tror du gjør mye godt! :-)

Med vennlig hilsen

[Madelenemie]

I Brasil så kjente jeg en katolsk prest som bodde sammen med en "husholderske" *host*, men alle visste selvsagt godt at de var et par. Og en katolsk biskop med 13 barn.

Jeg mener ikke at det nødvendigvis er "smart", men katolisismen i Brasil er/var ofte mer liberal. Sjekk også på Google for "liberation theology", spesielt i sentralamerika.

Men vanligvis står selve den katolske kirken på "feil side" i veldig mange konflikter. Den står på siden av jordeierne og diktatorene, dessverre.

====

Samtidig, jeg tror det er langt mer viktig hva du GJØR enn hva du tror. Ateister sier ofte at to arbeidende hender utfører mer enn 100 foldede hender.

Og jeg tror du gjør mye godt! :-)

Med vennlig hilsen

Hei!

Jeg kjenner godt til en del prester i sør Amerika, disse er nesten blitt kastet ut av kirken, ikke fordi de gjør noe galt, eks lever i strid med kirkens lære, men fordi de feks tillater abort for fortvilte kvinner, eller mener kondomer ikke bør fordømmes osv...

Jeg er ikke ivrig abort tilhenger, jeg står ganske mellom tilhengerne av fri og ukritisk abortpraksis og de som på ingen måte vil tillate dette. Jeg mener til sist er det opp til kvinnene, men i dag liker vi i Norge å tro at det er en slik praksis vi har, det er det ikke, i et samfunn som ikke tåler ta diskusjonen rundt også den psykiske smerten og sorgen en abort kan medføre i ettertid. For kvinner kan sorgen over et barn uansett antall uker bli en belastning, for det er et liv, den debatten orker man ikke ta i Norge i dag.

Jeg mener med dette eksempelet bare å illustrere at jeg står litt mellom barken og veden (hvis du skjønner hva jeg mener med det), jeg har egentlig ingen jeg er enig med.

Og slik er det egentlig i mange saker har jeg oppdaget.

Til det siste du skrev så er jeg enig, selv om jeg nok aldri kan bli ateist dvs vite at Gud ikke fins, det er viktigere med hva man gjør, ikke tomme bønner fra fromme hender.

Men det fins de som gjør begge deler, jeg har stor respekt for mange klostersamfunn og arbeide de gjør for mange mennesker.

Jeg besøkte en dame, et par ganger som var humanetiker, hun var vel et av de menneskene jeg har kommet best overens med, det var noe ærlig og realt og direkte og tydelig ved henne og jeg liker sånne mennesker. (jeg vet ikke hvordan man blir venn så jeg ble ikke venn, men jeg har min egen definisjon for tiden så kanskje er jeg litt venn likevel med henne på min egen måte) derfor kommer det ikke egentlig an på hva man tror på, men mer for min del hva man står for, hva man vil jobbe mot.

Likevel er det kloster jeg har vært innenfor, jeg har så mange gode minner, men også noen dårlige, slikt som kommer som et resultat av misbruk av makt tror jeg, av uærlighet mot de høyere verdier. Jeg tenker på slikt som er langt viktigere en en religions lære, det enkelte menneske står over lovene, i møte med det enkelte menneske, må man se menneske og da rokkes det ved prinsippene, det er noe med når man treffes i hjertet. Det er der problemet mitt oppstår:

man kan være kompromissløs bare helt til man møter menneske.

Det er derfor jeg blir liberal og ikke passer inn.

Men i kveld skjedde noe rart, det kom en søster hit og jeg syntes det var rart, ja mitt i min tvil, så kom hun hit med sitt smil. For deg sikkert bare en tilfeldighet, men for meg var det litt sånn rart, akkurat i kveld.

[frosken]

Hei!

Jeg skrev et langt svar til deg :-) så skrudde min data seg av og alt forsvant, vel vel, i vertfall fikk jeg tenkt gjennom saker og ting, så det var vel godt for det. Det er ofte en god måte å bearbeide følelser på, det å skrive.

Jeg svarer deg mer om den saken en annen dag, det hele er sårt for meg, men nå tror jeg du forstår det, og det er fint.

Jeg kjempet med min egen tristhet i svaret mitt, og siden jeg hjelper mitt barn med matematikk i dag har jeg ikke mer tid til å bli lei meg nå. Så jeg prøver ikke tenke mere på det i dag.

Men takk for ditt svar, jeg skriver snart noe av det jeg skrev som forsvant, for det var noe som jeg ville formidle til deg.

Jeg skjønner at dette er et sårt tema for deg, siden Gud har hatt så stor betydning tidligere i ditt liv. Du tar livet på alvor inklusive dine egne tanker og følelser om Gud, og dette er en ganske krevende posisjon å innta i verden.

Skriv mer når du får lyst.