Jeg hater å jobbe, hva er galt med meg?

[....AV]

Jeg føler det ofte på samme måte, og innimellom får det meg til å føle meg usympatisk, asosial og misantrop av de samme grunnene.

Godt mulig jeg også har en "karakterbrist" av noe slag, men jeg føler avsky og meningsløshet ved å produsere et eller annet idiotisk, så vi kan forbruke enda mere, også jobbe enda mer for å få råd til å underbygge det nye forbruket..The trap..:/ Og dette på tross av at både jorden, miljøet og personlig & individuell lykke ofres for å holde igang et hjul av ofte idiotisk og totalt unødvendig og dessuten, på mange plan, skadelig overarbeid. 8Av enkelt mennesker og miljø)

Men dette er det jævlig få dsom skjønner, trøst deg med det..;p De jeg har møtt som mistrives i jobbene sine er ofte svært smarte, og de lykkeligste av oss er ofte idioter. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg også var så dum som en boks med hammere og bare aksepterte at jeg lykkelig kunne gjøre som alle andre etter parolen:

Go to work,spend money follow fashion, watch television, act normal, look happy, take your meds - repeat after me : You are free! Eller på den annen side - kanskje ikke.

Alt dette er tuftet på en grunleggende vestelig kapital ide om hva som bør og SKAL gjøre oss lykkelige og normale, men som selvsagt ikke utgjør noen fasit av den grunn. Det skal bare litt til å se det.

Mye arbeid er overflødig og til ingen nytte i det hele tatt, men det forventes at man skal like å (idiot)arbeide, for arbeidetsskyld alene. Jeg klarer ikke det, jeg heller. Jeg jobber når jeg kan, for salt i maten og alt det der, men ingen kan tvinge meg til å like det.

Du er klar over at selv om du jobber, _må_ du ikke følge moten, øke forbruket ditt, være som alle de andre osv.?

Fordelen med å tjene sine egne penger er at man kan velge hva man vil bruke dem til. Du kan f.eks. sende dem til fattige barn i Afrika, grave dem ned i hagen, starte et senter for åndelig utvikling eller hva du måtte finne nyttig og interessant.

For øvrig har jeg helt motsatt erfaring av deg. De som er intelligente og ressurssterke tar seg en utdannelse de liker og som de finner meningsfylt og får seg jobber de liker og finner meningsfylt. De som ikke har fått så mye utdelt, ser oftere jobben som en ren inntektskilde.

[laban]

Du er klar over at selv om du jobber, _må_ du ikke følge moten, øke forbruket ditt, være som alle de andre osv.?

Fordelen med å tjene sine egne penger er at man kan velge hva man vil bruke dem til. Du kan f.eks. sende dem til fattige barn i Afrika, grave dem ned i hagen, starte et senter for åndelig utvikling eller hva du måtte finne nyttig og interessant.

For øvrig har jeg helt motsatt erfaring av deg. De som er intelligente og ressurssterke tar seg en utdannelse de liker og som de finner meningsfylt og får seg jobber de liker og finner meningsfylt. De som ikke har fått så mye utdelt, ser oftere jobben som en ren inntektskilde.

Jeg er veldig enig i det du skrev der, AV.

[laguna1]

Du har slengt ut mye om det du kaller idiotarbeid. Og måten du har omtalt det på har vært lite positivt.

Det jeg har forstått av dine tidligere innlegg i denne tråden, er at folk er idioter om dem liker jobbe. Men at dem pga lav IQ ikke vet bedre, og bare godtar det.

Det du skriver er rett over, er mer spiselig. For da forteller du at du er ærlig på at DU ikke liker jobben du faktisk bedriver. Det er noe annet.

Da leser du meg med uvillige briller.

Jeg har aldri dagt at folk som jobber er dumme. Selvsagt er det masse folk som jobber som er smarte, sympatiske, lykkelige, som bidrar positivt etc.

Men, for å holde ut i meningsløs, kontraproduktiv, kjip jobb, er det en fordel og være ganske dum, og dermed ikke ha innsikt i, eller kapasitet til, å reflektere over mangelen på substans, idiotregler, og mellomledere med innlærte irriterende bumperstickerslogans ala "there is no I team" osv.

Smarte folk drives gjerne til vanvidd i sånne jobber, fordi man skjønner hvor fantastisk idiotisk, ydmykene, og lite verdiskapende det er..;p

Jeg skjønner jo at det er min sure plikt å utføre denslags jobber, og gjør de, men jeg anser det som ikke bare en rett, men en direkte overlevelsesstrategi, å ha rett til å avsky denslags jobb, (og slike kolleger), og jeg godtar ikke automatisk at alle føler seg "så utrolig takknemmelige for å ha en jobb å gå til", eller at det burde være sånn.

Jeg aksepterer det, men jeg hengir meg ikke til servile hallelujah rop og takksigelser for å være så velsignet at jeg får utføre en eller annen drittjobb, som gjør meg ulykkelig og misantrop, og som andre tjener mye mere penger på en meg.

Og i den forbindelse står jeg på at det i slike tilfeller hadde vært lettere å være dum som en boks med hammere, og lykkelig akseptere å utføre en jobb man kunne trene apekatter til å gjøre, uten å stille spørsmål ved noe av det, og å deretter gå plystrende og fornøyd hjem, med styrkert selvfølelse og alt det der.

Min blir gjerne redusert til et minimum av slikt, selvom jeg gjør gode miner til slett spill, da jeg, som alle andre trenger å betale husleie og å spise.

[frosken]

''Jeg hater at noen bestemmer over meg, men gir ikke uttrykk for det direkte. Jeg hater også å samarbeide med andre.''

Har du vurdert å begynne i gruppeterapi? Det går an å få et mindre komplisert forhold til andre mennesker, inkludert "autoriteter".

[frosken]

På tur for å se 2. omgang av jr's fotballkamp, og svarer derfor litt kjapt og enkelt rundt ''hvorvidt hans govermentalitybegrep kan være relevant i forståelsen av hvordan vi som kollektiv ser på unnasluntring fra arbeidsplikten?'' Der Laguna er verdiladet er Foucault postmodernist og legger kun vekt på å analyse diskurser gjennom dekonstruksjon av maktarenaer, det være seg uformelle og formelle hierarkier, språk, (kultur)praksis etc. I tillegg legger han vekt på å studere institusjoner der denne maktlogikken får grep om den generelle samfunnsdiskursen. Men altså - han er postmodernist, og sier ikke at dette er riktig eller feil (som Laguna gjør), han sier bare at "dette er kilde til maktens formelle og uformelle logikk.

Dersom jeg skulle brukt Fs govermentalitybegrep for å forstå fenomenet arbeidsmoral tror jeg at jeg kjapt ville begynt med å studere språket i formelle institusjonaliserte arenaer på feltet, som feks ladet (moralsk) språkbruk og vinklinger i partiprogram, lovverk, og jeg ville ikke minst studert opprettelsen av NAV. Hva var argumentasjonen for å opprette NAV? Hva er argumentasjonen for NAVs mandat i dag? Hva framstilles som formålet? Hva ville skjedd om NAV ble nedlagt? Jeg gjetter at jeg ikke hadde sittet mange dager før jeg avdekket både språklig og institusjonell maktpraksis- og utøvelse innenfor disse institusjonene.

Men - og det er der Laguna er for kjapp - F sier ikke at det er feil med institusjonell maktpraksis. Han sier bare at vi skal være klar over og avdekke hvilke strukturer som utøver makt pr i dag - og ikke minst: hvilken logikk makten er tuftet på. Rett som det er ser vi nemlig at kontekst (samfunnet) har beveget seg i en retning hvor denne maktutøvelsen ikke er nødvendig (lenger), men den lever i kraft av sin egen logikk. Av den grunn er vi alle utøvere av makt vi ikke nødvendigvis ønsker å utøve og ikke nødvendigvis tror på.

''Dersom jeg skulle brukt Fs govermentalitybegrep for å forstå fenomenet arbeidsmoral tror jeg at jeg kjapt ville begynt med å studere språket i formelle institusjonaliserte arenaer på feltet, som feks ladet (moralsk) språkbruk og vinklinger i partiprogram, lovverk, og jeg ville ikke minst studert opprettelsen av NAV. Hva var argumentasjonen for å opprette NAV? Hva er argumentasjonen for NAVs mandat i dag? Hva framstilles som formålet? Hva ville skjedd om NAV ble nedlagt? Jeg gjetter at jeg ikke hadde sittet mange dager før jeg avdekket både språklig og institusjonell maktpraksis- og utøvelse innenfor disse institusjonene. ''

Det kommer en ny bok om et par måneder som du kanskje bør lese, den gjør nettopp noe av det du beskriver her ;-)

[Gjest Kayia]

''Dersom jeg skulle brukt Fs govermentalitybegrep for å forstå fenomenet arbeidsmoral tror jeg at jeg kjapt ville begynt med å studere språket i formelle institusjonaliserte arenaer på feltet, som feks ladet (moralsk) språkbruk og vinklinger i partiprogram, lovverk, og jeg ville ikke minst studert opprettelsen av NAV. Hva var argumentasjonen for å opprette NAV? Hva er argumentasjonen for NAVs mandat i dag? Hva framstilles som formålet? Hva ville skjedd om NAV ble nedlagt? Jeg gjetter at jeg ikke hadde sittet mange dager før jeg avdekket både språklig og institusjonell maktpraksis- og utøvelse innenfor disse institusjonene. ''

Det kommer en ny bok om et par måneder som du kanskje bør lese, den gjør nettopp noe av det du beskriver her ;-)

Så spennende Frosken! Det vil jeg gjerne ha et hint om!

[frosken]

Så spennende Frosken! Det vil jeg gjerne ha et hint om!

Skal si fra når den er lansert :-) Planen er at den kommer i november.

[Gjest Kayia]

Skal si fra når den er lansert :-) Planen er at den kommer i november.

Flott!

[Gjest Kayia]

Da leser du meg med uvillige briller.

Jeg har aldri dagt at folk som jobber er dumme. Selvsagt er det masse folk som jobber som er smarte, sympatiske, lykkelige, som bidrar positivt etc.

Men, for å holde ut i meningsløs, kontraproduktiv, kjip jobb, er det en fordel og være ganske dum, og dermed ikke ha innsikt i, eller kapasitet til, å reflektere over mangelen på substans, idiotregler, og mellomledere med innlærte irriterende bumperstickerslogans ala "there is no I team" osv.

Smarte folk drives gjerne til vanvidd i sånne jobber, fordi man skjønner hvor fantastisk idiotisk, ydmykene, og lite verdiskapende det er..;p

Jeg skjønner jo at det er min sure plikt å utføre denslags jobber, og gjør de, men jeg anser det som ikke bare en rett, men en direkte overlevelsesstrategi, å ha rett til å avsky denslags jobb, (og slike kolleger), og jeg godtar ikke automatisk at alle føler seg "så utrolig takknemmelige for å ha en jobb å gå til", eller at det burde være sånn.

Jeg aksepterer det, men jeg hengir meg ikke til servile hallelujah rop og takksigelser for å være så velsignet at jeg får utføre en eller annen drittjobb, som gjør meg ulykkelig og misantrop, og som andre tjener mye mere penger på en meg.

Og i den forbindelse står jeg på at det i slike tilfeller hadde vært lettere å være dum som en boks med hammere, og lykkelig akseptere å utføre en jobb man kunne trene apekatter til å gjøre, uten å stille spørsmål ved noe av det, og å deretter gå plystrende og fornøyd hjem, med styrkert selvfølelse og alt det der.

Min blir gjerne redusert til et minimum av slikt, selvom jeg gjør gode miner til slett spill, da jeg, som alle andre trenger å betale husleie og å spise.

''Men, for å holde ut i meningsløs, kontraproduktiv, kjip jobb, er det en fordel og være ganske dum, og dermed ikke ha innsikt i, eller kapasitet til, å reflektere over mangelen på substans, idiotregler, og mellomledere med innlærte irriterende bumperstickerslogans ala "there is no I team" osv'' Hvilke type jobber snakker du egentlig om her?

[laguna1]

''Men, for å holde ut i meningsløs, kontraproduktiv, kjip jobb, er det en fordel og være ganske dum, og dermed ikke ha innsikt i, eller kapasitet til, å reflektere over mangelen på substans, idiotregler, og mellomledere med innlærte irriterende bumperstickerslogans ala "there is no I team" osv'' Hvilke type jobber snakker du egentlig om her?

MMI, telefonsalg, servering, butikkjobb på Nille, lagerpakking av julepynt, produksjon av frossen pai, vasking av godtfolks møkkete bad, produksjon av viftedeler til en dings jeg ikke vet hva er en gang, etc, etc.

Jeg skulle ønske jeg var lobotomert hver gang.

Siden jeg da ikke er det, trøster jeg med, og ungår å gå fra konseptene og hengi meg til fulltids hat og misantropi, å, med rette, avsky det.

Ikke bidrar jeg med noe for meg sjøl (bortsett fra ei ræva lønning), og ikke til samfunn, miljø eller noe som er positivt for verden., meste parten er i det beste meningsløst, og på det verste direkte kontraproduktivt og bidrar til "the trap", og alt sammen er stappfullt av positive (ofte dumme) kolleger, forferdelige mellomleder som har vært på "selvfølelse hos arbeiderne# kurs, eller tilsvarende svada, i Sverige eller USA eller whats not, for å lære oss hvor "nyttig arbeid vi gjør" (mens vi tjener penger for en eller annen rik dass som interesserer meg midt i r***), og som man også må låne øre til å høre på. (Det er nesten så jeg blør fra øra..;p)

Greit nok å måtte tjene penger til mat og leie, men jeg er ikke særlig takknemmelig for hverken å fritere pommesfritz, eller å trå sammen pappesker, og det får være nok at jeg gjør det. Om jeg avskyr det er det min sak, (og ganske vettugt og normalt, synes jeg). *Men tankene mine får du aldri* ;p

[Lillemus]

''Men, for å holde ut i meningsløs, kontraproduktiv, kjip jobb, er det en fordel og være ganske dum, og dermed ikke ha innsikt i, eller kapasitet til, å reflektere over mangelen på substans, idiotregler, og mellomledere med innlærte irriterende bumperstickerslogans ala "there is no I team" osv'' Hvilke type jobber snakker du egentlig om her?

''Hvilke type jobber snakker du egentlig om her?''

Jeg fikk i et tidligere innlegg inntrykk av at hun snakker om de som sitter i kassa på dagligvaren og renholdere f.eks. Hvis ingen ville ha disse jobbene så sliter samfunnet kraftig!

[Mary Poppins]

MMI, telefonsalg, servering, butikkjobb på Nille, lagerpakking av julepynt, produksjon av frossen pai, vasking av godtfolks møkkete bad, produksjon av viftedeler til en dings jeg ikke vet hva er en gang, etc, etc.

Jeg skulle ønske jeg var lobotomert hver gang.

Siden jeg da ikke er det, trøster jeg med, og ungår å gå fra konseptene og hengi meg til fulltids hat og misantropi, å, med rette, avsky det.

Ikke bidrar jeg med noe for meg sjøl (bortsett fra ei ræva lønning), og ikke til samfunn, miljø eller noe som er positivt for verden., meste parten er i det beste meningsløst, og på det verste direkte kontraproduktivt og bidrar til "the trap", og alt sammen er stappfullt av positive (ofte dumme) kolleger, forferdelige mellomleder som har vært på "selvfølelse hos arbeiderne# kurs, eller tilsvarende svada, i Sverige eller USA eller whats not, for å lære oss hvor "nyttig arbeid vi gjør" (mens vi tjener penger for en eller annen rik dass som interesserer meg midt i r***), og som man også må låne øre til å høre på. (Det er nesten så jeg blør fra øra..;p)

Greit nok å måtte tjene penger til mat og leie, men jeg er ikke særlig takknemmelig for hverken å fritere pommesfritz, eller å trå sammen pappesker, og det får være nok at jeg gjør det. Om jeg avskyr det er det min sak, (og ganske vettugt og normalt, synes jeg). *Men tankene mine får du aldri* ;p

''MMI, telefonsalg, servering, butikkjobb på Nille, lagerpakking av julepynt, produksjon av frossen pai, vasking av godtfolks møkkete bad, produksjon av viftedeler til en dings jeg ikke vet hva er en gang, etc, etc.''

Men dette er jo jobber som svært mange vil synes er ganske kjedelig, man trenger ikke være spesielt smart for å synes det.

Det jeg ikke skjønner Laguna, er at dersom du er en smart person hvorfor tar du deg ikke en utdannelse go får en jobb der du kan føle at du gjør noe mer meningsfylt?

[Gjest EliseM]

Galt? Tja kanskje mye? Kanskje ikkeno? Kanskje er du slik en fri sjel som vil være uten binding og forankring, plikter og ansvar? Problemet er at det er få steder i Norge som passer det ønsket. Men hvis du leter så kan det hende du finner. Et kollektiv eller andre former for samfunn der det ikke er de vanlige konforme reglene og krav, hvor du kan trives? MEN, der det er mennesker vil det alltid være retningslinjer, for å kunne fungere sammen må det være noen av dem.

Hvis du vil leve alene, uten noe og noen å forholde deg til og svare for, må du sørge for en måte å livnære deg på. Hvis du skal gjøre det uten å arbeide er valgene 4. 1: snylte dagpenger. 2: vinne i lotto. 3: arve. 4: bli god på bartring.

Så selv om du ikke har LYST til å jobbe, så er dette noe du MÅ. De fleste av oss ser heldigvis gleden og fordelen av å være aktive i arbeidslivet. Og de som ikke gjør det, må likevel, for å betale det det koster å være menneske. Vi kan ikke alltid gjøre det vi vil (jeg VIL f.eks egentlig bare jobbe halvt, men har ikke råd- dvs da må vi bytte hus og det vil jeg hvertfall ikke). Vi må også gjøre det vi må. Og det du MÅ, er å jobbe og bidra.

Men jeg har ikke noe problem å se hvor utrolig deilig det hadde vært å være arbeidsledig en gang i blant og styre dagene helt selv. Trenger ikke være noe galt med deg, annet enn i viljen og innstillingen. Og det kan du endre.

[laguna1]

''MMI, telefonsalg, servering, butikkjobb på Nille, lagerpakking av julepynt, produksjon av frossen pai, vasking av godtfolks møkkete bad, produksjon av viftedeler til en dings jeg ikke vet hva er en gang, etc, etc.''

Men dette er jo jobber som svært mange vil synes er ganske kjedelig, man trenger ikke være spesielt smart for å synes det.

Det jeg ikke skjønner Laguna, er at dersom du er en smart person hvorfor tar du deg ikke en utdannelse go får en jobb der du kan føle at du gjør noe mer meningsfylt?

Fordi jeg har (hatt) andre verdier, og prioritert helt annerledes..;p

Jeg er også oppvokst med foreldre, og besteforeldre som besitter (besatt) en god del åndsnobberi og (noe jeg fant som en ) overdreven respekt for akademikere og der besteforeldregenerasjonen utviste direkte arbeiderklasseforakt.

Selvom jeg alltid har elsket kunst, bøker, lærdom og tilsvarende ting som gir livet mening, satte vel også noe av dette meg ganske tidlig i opposisjon, og jeg var svært nysgjerrig på "den andre siden", helt fra jeg var liten, og lot meg provosere av hva jeg tolket som nedlatenhet og urettferdighet mot de som ikke tilhørte de min bestemor kalte "kondisjonerte"..;p

Dessuten har jeg alltid hatt en god posjon autoritets mistilitt, og fgaktisk alltid avskydd å bli fortalt hva jeg skal gjøre, var vrang og og stilte spørsmål på skole etc (men var flink)..Og valgte meg deretter et liv som en ganske lykkelig bohem, som tok det en lykkelig bohem kunne få, og jobba dermmed med mye rart (som interesserte meg minimalt, og som gjorde meg til en noe mindre lykkelig bohem mens det sto på..;p) Og tok livet litt sånn fra hånd til munn.

Venner, kunst, fritid, bøker, latter, lykke har alltid vært hatt mye høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner.

Dette angrer jeg ikke et sekund på, livet mitt til nå har vært relativt strålende, og jeg har opplevd mye, mye, mye! Selvsagt medfører slike valg også noen (kraftige nedturer), men det ligger bare ikke for meg å ha alt lina opp, perfekt og klarlagt..Jeg må ha litt rom for impulsivitet, og å bare reise min vei om jeg vil, sånne ting.

Nå er jeg jo gift (forøvrig med en mann av på masnge måter samme ståpning - selvom han liker jobben sin), og har på begynt en utdannelse som jeg håper kan gi meg en jobb jeg kan leve med - og fortsatt være ganske fleksibel i - iandre enden. Det hadde vært fint.

Nok psykoanalyse av, og livshistorie fra meg nå kanskje..;p

Men, forøvrig : Jeg driver ikke ubedt og av meg selv og briefer med at jeg dritsmart! Det var IKKE poenget mitt. Jeg sa at mange smarte mennesker ikke holder ut drittjobber, og at det er en fordel å være dum i mange av dem. Det betyr ikke at jeg sier at folk i jobb er dumme. At jeg slang på hva min iq måler, var rett og slett fordi det kom mange forslag om at jeg er kørka i huet, og det er jeg faktisk ikke.

[Mandolaika]

Fordi jeg har (hatt) andre verdier, og prioritert helt annerledes..;p

Jeg er også oppvokst med foreldre, og besteforeldre som besitter (besatt) en god del åndsnobberi og (noe jeg fant som en ) overdreven respekt for akademikere og der besteforeldregenerasjonen utviste direkte arbeiderklasseforakt.

Selvom jeg alltid har elsket kunst, bøker, lærdom og tilsvarende ting som gir livet mening, satte vel også noe av dette meg ganske tidlig i opposisjon, og jeg var svært nysgjerrig på "den andre siden", helt fra jeg var liten, og lot meg provosere av hva jeg tolket som nedlatenhet og urettferdighet mot de som ikke tilhørte de min bestemor kalte "kondisjonerte"..;p

Dessuten har jeg alltid hatt en god posjon autoritets mistilitt, og fgaktisk alltid avskydd å bli fortalt hva jeg skal gjøre, var vrang og og stilte spørsmål på skole etc (men var flink)..Og valgte meg deretter et liv som en ganske lykkelig bohem, som tok det en lykkelig bohem kunne få, og jobba dermmed med mye rart (som interesserte meg minimalt, og som gjorde meg til en noe mindre lykkelig bohem mens det sto på..;p) Og tok livet litt sånn fra hånd til munn.

Venner, kunst, fritid, bøker, latter, lykke har alltid vært hatt mye høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner.

Dette angrer jeg ikke et sekund på, livet mitt til nå har vært relativt strålende, og jeg har opplevd mye, mye, mye! Selvsagt medfører slike valg også noen (kraftige nedturer), men det ligger bare ikke for meg å ha alt lina opp, perfekt og klarlagt..Jeg må ha litt rom for impulsivitet, og å bare reise min vei om jeg vil, sånne ting.

Nå er jeg jo gift (forøvrig med en mann av på masnge måter samme ståpning - selvom han liker jobben sin), og har på begynt en utdannelse som jeg håper kan gi meg en jobb jeg kan leve med - og fortsatt være ganske fleksibel i - iandre enden. Det hadde vært fint.

Nok psykoanalyse av, og livshistorie fra meg nå kanskje..;p

Men, forøvrig : Jeg driver ikke ubedt og av meg selv og briefer med at jeg dritsmart! Det var IKKE poenget mitt. Jeg sa at mange smarte mennesker ikke holder ut drittjobber, og at det er en fordel å være dum i mange av dem. Det betyr ikke at jeg sier at folk i jobb er dumme. At jeg slang på hva min iq måler, var rett og slett fordi det kom mange forslag om at jeg er kørka i huet, og det er jeg faktisk ikke.

''Jeg sa at mange smarte mennesker ikke holder ut drittjobber, og at det er en fordel å være dum i mange av dem. Det betyr ikke at jeg sier at folk i jobb er dumme.''

Jeg tror kanskje du mener jobber hvor man ikke behøver å tenke så mye selv? Mer "autopilot-jobber"?

[Mary Poppins]

Fordi jeg har (hatt) andre verdier, og prioritert helt annerledes..;p

Jeg er også oppvokst med foreldre, og besteforeldre som besitter (besatt) en god del åndsnobberi og (noe jeg fant som en ) overdreven respekt for akademikere og der besteforeldregenerasjonen utviste direkte arbeiderklasseforakt.

Selvom jeg alltid har elsket kunst, bøker, lærdom og tilsvarende ting som gir livet mening, satte vel også noe av dette meg ganske tidlig i opposisjon, og jeg var svært nysgjerrig på "den andre siden", helt fra jeg var liten, og lot meg provosere av hva jeg tolket som nedlatenhet og urettferdighet mot de som ikke tilhørte de min bestemor kalte "kondisjonerte"..;p

Dessuten har jeg alltid hatt en god posjon autoritets mistilitt, og fgaktisk alltid avskydd å bli fortalt hva jeg skal gjøre, var vrang og og stilte spørsmål på skole etc (men var flink)..Og valgte meg deretter et liv som en ganske lykkelig bohem, som tok det en lykkelig bohem kunne få, og jobba dermmed med mye rart (som interesserte meg minimalt, og som gjorde meg til en noe mindre lykkelig bohem mens det sto på..;p) Og tok livet litt sånn fra hånd til munn.

Venner, kunst, fritid, bøker, latter, lykke har alltid vært hatt mye høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner.

Dette angrer jeg ikke et sekund på, livet mitt til nå har vært relativt strålende, og jeg har opplevd mye, mye, mye! Selvsagt medfører slike valg også noen (kraftige nedturer), men det ligger bare ikke for meg å ha alt lina opp, perfekt og klarlagt..Jeg må ha litt rom for impulsivitet, og å bare reise min vei om jeg vil, sånne ting.

Nå er jeg jo gift (forøvrig med en mann av på masnge måter samme ståpning - selvom han liker jobben sin), og har på begynt en utdannelse som jeg håper kan gi meg en jobb jeg kan leve med - og fortsatt være ganske fleksibel i - iandre enden. Det hadde vært fint.

Nok psykoanalyse av, og livshistorie fra meg nå kanskje..;p

Men, forøvrig : Jeg driver ikke ubedt og av meg selv og briefer med at jeg dritsmart! Det var IKKE poenget mitt. Jeg sa at mange smarte mennesker ikke holder ut drittjobber, og at det er en fordel å være dum i mange av dem. Det betyr ikke at jeg sier at folk i jobb er dumme. At jeg slang på hva min iq måler, var rett og slett fordi det kom mange forslag om at jeg er kørka i huet, og det er jeg faktisk ikke.

''Venner, kunst, fritid, bøker, latter, lykke har alltid vært hatt mye høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner.''

Men med en jobb du hadde trivdes i, og som du hadde følt var meningsfylt, hadde det kanskje vært en bidragsyter til denne lykken.

Mange skulle nok forøvrig gjerne ønske å ha det friheten du referer til, men de færreste har mulighet til det da de aller fleste har behov for å tjene penger. Og da gjelder det å prøve å finne noe man liker å jobbe med, i og med man tilbringer tross alt mye av livet sitt på jobb.

Nå er du jo i gang med utdannelse, og da kan det godt hende at dine holdninger til å jobbe vil snu når du begynner å drive med noe litt mer spennende enn å pakke julepynt:-)

[laguna1]

''Jeg sa at mange smarte mennesker ikke holder ut drittjobber, og at det er en fordel å være dum i mange av dem. Det betyr ikke at jeg sier at folk i jobb er dumme.''

Jeg tror kanskje du mener jobber hvor man ikke behøver å tenke så mye selv? Mer "autopilot-jobber"?

Ja, blandt annet. Og jobber med mellomledere, som holder kurs for en om selvfølgeligheter, som om det var hjernekirurgi.

Jeg vil på det sterkeste ha meg frabedt "tenke positivt" kurs og den slag med idiotiske bumpersticker slagord, i regi av en eller annen hjenedød & hjernevaska, solbrun svenske som har fått betalt et eller annet svada kurs i utlandet, og vil prate skit på meg, mens jeg må ha takknemmelig ansiktsutrykk, og ikke kunne gi utrykk for min dypeste forakt for denslags type mennesker..;p For eksempel.

Er jeg ansatt, for eksempel, for å trå flat pappesker, så gjør jeg det. Men jeg trenger f*** ike noe fiffel om positivet på arbeidsplassen og om hvor nyttige vi er fra en eller annen dritdyr og _særdeles_ unyttig tulling. Det får meg til å få direkte voldelige tanker om hva jeg har lyst til å gjøre med vedkommende..;p

[Mary Poppins]

Fordi jeg har (hatt) andre verdier, og prioritert helt annerledes..;p

Jeg er også oppvokst med foreldre, og besteforeldre som besitter (besatt) en god del åndsnobberi og (noe jeg fant som en ) overdreven respekt for akademikere og der besteforeldregenerasjonen utviste direkte arbeiderklasseforakt.

Selvom jeg alltid har elsket kunst, bøker, lærdom og tilsvarende ting som gir livet mening, satte vel også noe av dette meg ganske tidlig i opposisjon, og jeg var svært nysgjerrig på "den andre siden", helt fra jeg var liten, og lot meg provosere av hva jeg tolket som nedlatenhet og urettferdighet mot de som ikke tilhørte de min bestemor kalte "kondisjonerte"..;p

Dessuten har jeg alltid hatt en god posjon autoritets mistilitt, og fgaktisk alltid avskydd å bli fortalt hva jeg skal gjøre, var vrang og og stilte spørsmål på skole etc (men var flink)..Og valgte meg deretter et liv som en ganske lykkelig bohem, som tok det en lykkelig bohem kunne få, og jobba dermmed med mye rart (som interesserte meg minimalt, og som gjorde meg til en noe mindre lykkelig bohem mens det sto på..;p) Og tok livet litt sånn fra hånd til munn.

Venner, kunst, fritid, bøker, latter, lykke har alltid vært hatt mye høyere prioritet for meg enn karriereambisjoner.

Dette angrer jeg ikke et sekund på, livet mitt til nå har vært relativt strålende, og jeg har opplevd mye, mye, mye! Selvsagt medfører slike valg også noen (kraftige nedturer), men det ligger bare ikke for meg å ha alt lina opp, perfekt og klarlagt..Jeg må ha litt rom for impulsivitet, og å bare reise min vei om jeg vil, sånne ting.

Nå er jeg jo gift (forøvrig med en mann av på masnge måter samme ståpning - selvom han liker jobben sin), og har på begynt en utdannelse som jeg håper kan gi meg en jobb jeg kan leve med - og fortsatt være ganske fleksibel i - iandre enden. Det hadde vært fint.

Nok psykoanalyse av, og livshistorie fra meg nå kanskje..;p

Men, forøvrig : Jeg driver ikke ubedt og av meg selv og briefer med at jeg dritsmart! Det var IKKE poenget mitt. Jeg sa at mange smarte mennesker ikke holder ut drittjobber, og at det er en fordel å være dum i mange av dem. Det betyr ikke at jeg sier at folk i jobb er dumme. At jeg slang på hva min iq måler, var rett og slett fordi det kom mange forslag om at jeg er kørka i huet, og det er jeg faktisk ikke.

''Jeg er også oppvokst med foreldre, og besteforeldre som besitter (besatt) en god del åndsnobberi og (noe jeg fant som en ) overdreven respekt for akademikere og der besteforeldregenerasjonen utviste direkte arbeiderklasseforakt.''

Men så er det disse arbeidsklassejobbene du hater også, og nå er du jo igang med utdannelse, så sånn sett har kanskje foreldrene og besteforeldrene dine hatt litt rett i å mene at utdannelse er viktig.

[Gjest Kayia]

MMI, telefonsalg, servering, butikkjobb på Nille, lagerpakking av julepynt, produksjon av frossen pai, vasking av godtfolks møkkete bad, produksjon av viftedeler til en dings jeg ikke vet hva er en gang, etc, etc.

Jeg skulle ønske jeg var lobotomert hver gang.

Siden jeg da ikke er det, trøster jeg med, og ungår å gå fra konseptene og hengi meg til fulltids hat og misantropi, å, med rette, avsky det.

Ikke bidrar jeg med noe for meg sjøl (bortsett fra ei ræva lønning), og ikke til samfunn, miljø eller noe som er positivt for verden., meste parten er i det beste meningsløst, og på det verste direkte kontraproduktivt og bidrar til "the trap", og alt sammen er stappfullt av positive (ofte dumme) kolleger, forferdelige mellomleder som har vært på "selvfølelse hos arbeiderne# kurs, eller tilsvarende svada, i Sverige eller USA eller whats not, for å lære oss hvor "nyttig arbeid vi gjør" (mens vi tjener penger for en eller annen rik dass som interesserer meg midt i r***), og som man også må låne øre til å høre på. (Det er nesten så jeg blør fra øra..;p)

Greit nok å måtte tjene penger til mat og leie, men jeg er ikke særlig takknemmelig for hverken å fritere pommesfritz, eller å trå sammen pappesker, og det får være nok at jeg gjør det. Om jeg avskyr det er det min sak, (og ganske vettugt og normalt, synes jeg). *Men tankene mine får du aldri* ;p

Jeg kan ha forståelse for at alle jobber ikke oppleves meningsgivende fordi man ikke får brukt evner man mener å inneha. Jeg har likevel problemer med å se jobber som kontraproduktive eller dumme i seg selv, og enda værre for å tenke at de som utfører dem med fordel bør være dumme. Defrfor spørsmålet mitt Men - takk og lov for muligheten til å låne penger til egen utdannelse, og gjennom det muligheten til å påvirke egen profesjonell gjøren og laden!

På min arbeidsplass er rengjørerne like essensielle som administrativ, teknisk og faglig stab, og ved sykdom ser vi dette i praksis. I perioder har vi hatt de beste av de gode i disse postene, men de har desverre (for oss) avansert og klatret oppover i systemet (to av dem jobber foreksempel i dag med utdanning og sertifisering av renholdere). Det som kjennetegnet disse var at de både var i stand til å gjøre en god teknisk jobb, at de hadde god kunnskap om materialer, og dermed visste hvordan de best skulle behandle ulike flater i bygget. Vi merker godt at de nye ikke innehar samme kompetanse, og jeg skjønner ikke hvordan du kan mene at det hadde vært bedre for bygget og oss brukere at de skal ha mindre i hodet?

Selv er jeg glad for hver ufaglært post jeg har hatt. Jeg har jobbet på båt, i butikk, i bar, vært flyfotoselger, vasket gulv, jobbet som miljøarbeider, med telefonundersøkelser - u name it - og du verden så mye uformell læring det er i å bekle slike posisjoner i en periode. Siden jeg har høy utdannelse har jeg imidlertid gjort noe aktivt for å bruke evnene mine på et felt jeg liker og mestrer, og er selvfølgelig glad for det. Bevegelsen fra ufaglært til faglært har imidlertid ikke redusert min respekt for andres arbeidsinnsats, snarere tvert i mot.

[laguna1]

''Jeg er også oppvokst med foreldre, og besteforeldre som besitter (besatt) en god del åndsnobberi og (noe jeg fant som en ) overdreven respekt for akademikere og der besteforeldregenerasjonen utviste direkte arbeiderklasseforakt.''

Men så er det disse arbeidsklassejobbene du hater også, og nå er du jo igang med utdannelse, så sånn sett har kanskje foreldrene og besteforeldrene dine hatt litt rett i å mene at utdannelse er viktig.

De tok det veldig langt..;p

Det var forakt av alt som ikke innebar MYE skolegang, gjerne i abstraktheter. (Hvilket jeg også liker å lese i på fritiden, men ærlig talt)

Noen av besteforeldrene mine var på feil side under krigen (ikke for å snakke om oldeforeldre! ) også, og mente litt slike ting som at folk burde flytte seg av veien og ta av hatten når de kom forbi..;p

Dette er selvsagt tabu i familien, men jeg sporer snev av fattigfornemhet fortsatt, og lukta den også når jeg var liten (uten at jeg da klarte helt å sette fingeren på hva det var), og det fikk meg i ganske kraftig grad til å utdanningsvegre meg, og å ønske meg et liv som loffer, whitetrashcamper eller løs eksistens i storbyen..;p

Nå romantiserte jeg selvfølgelig " de andre" en del, men at det innvirka på enkelte av mine tidlige utdannings og ikke utdanningsvalg, det vet jeg.

I tillegg er jeg vanskelig, har en plagsomt fri sjel (som så alt for fort blir klaustrofobisk), og har ikke lettest i verden, verken for "commitment" (Hva faen heter det på norsk"? eller for å innordne meg under autoriteter.