Barnevernet-NHD ? fikk trøbbel etterpå

[DoleMari]

Hei,

Etter at jeg ringte inn min bekymring til barnevernet i juli ang. en venninne har jeg hatt det skikkelig tøft. Jeg ble bombandert med meldinger av både mor til barnet og moren hennes.Alt fra at jeg skulle si at jeg var i ubalanse, sjalu og skulle skamme meg og trekke saken til om jeg ville at hun skulle miste barna sine, for det kunne i verste fall skje osv. osv. Og at hun hadde tatt kontakt med advokat som skulle gå gjennom min journal. Herregud, jeg har da ingenting å skjule.Og at jeg hadde lekt barnepsykolog osv. Ja, jeg ble sterkt preget av å se hvordan hun behandlet barnet sitt. Det gikk sterkt inn på meg og jeg hadde det veldig vondt etterpå. Burde jeg gjort noe før? Jeg har tenkt og tenkt. Til slutt valgte jeg å ikke lese noe, da jeg fikk angst for å se på tlf til slutt.

Så ble det stille en lang periode, for så å få sms hvor hun skrev at hun hadde sendt et brev til broren min og at jeg skulle be han lese det for meg... Da fikk jeg angst igjen. Men hun hadde ikke sendt noe, bare tomme trusler. Og broren min kjenner henne ikke, og han tar det helt rolig og ber meg ikke bry meg noe om det og ikke svare henne på noen meldinger.

Dette har psyket meg helt ut. Jeg har tenkt og tenkt så mye på hva som skjer videre med barnet og med henne osv... Jeg vet jeg gjorde det rette ( fikk jo støtte på det her inne også), men klarer ikke å la være å tenke. Til slutt ringte jeg barnevernet for jeg visste ikke om jeg skulle svar på meldinger eller hva jeg skulle gjøre. De ha jo taushetsplikt og kan ikke si noe. Men jeg skjønte det har vært en vanskelig prosess og at de har kommet til en konklusjon.

Hva skal jeg gjøre for å komme over dette? Jeg føler hun legger all skyld på meg, selv om jeg ikke har ansvar for hva barnevernet har kommet fram til. Hun vet hvordan hun skal "ta meg", Jeg skjønner jo at de rundt meg blir lei av å høre på meg, for jeg har et stort behov for å prate om det... jeg klarer ikke å legge det bak meg. Jeg har tross alt vært venninne med henne og blitt glad i den lille jenta også...

I tillegg har jeg fått sms av en felles venninne som jeg egentlig ikke har noe særlig kontakt med lenger, hvor hun synes synd på vedkommende fordi hun er hormonell etter fødsel osv... jeg vet at hun er litt samme type selv uten å gå inn på det. Men jeg har valgt å ikke si noe til henne om hva jeg har opplevd. Vil bare legge det bak meg. Men føler meg som den store syndeukkken her. Er det normalt å reagere som jeg har gjort ? Jeg sliter med en del angst fra før som bare har blitt forsterket. Jeg ønsker jo bare at alt skulle bli bra. Så naiv var jeg. Kanskje det er jeg som er for følsom og bare burde drite i det! Er det normalt å reagere sånn? Jeg blir helt utslitt av dette.

Ps: Jeg har begynt å gå til psykolog, heldigvis :-)

[Madelenemie]

Hei!

For det første burde du aldri tvile på at du har gjort det riktige.

Av alle som møtte meg som barn gjorde ingen noe, det vil si 100 % likegyldighet i forhold til hjemmeforholdene.

Christoffer Kile og mange barn som blir utsatt for alt fra grov mishandling eller vold som ender med døden har samme erfaring, omgivelsene gjør ikke det de skal, de varsler ikke barnevernet. Hvorfor? I frykt for ubehag, at de tar feil etc...

de setter altså seg selv først.

Det legges stadig inn barn på sykehus, eller foreldre oppsøker legevakt eller fastlege med ymse plager/vondter hos barnet, sjelden fattes det mistanke om omsorgssvikt og vold selv når barn har alt for mye skader eller er kontaktsvak m.m da er svaret ofte, Autisme.

Du gjorde det 99% av voksne burde lære av, du meldte i fra. Og ikke bare meldte du i fra du lot ikke et vennskap og lojalitet gå foran barnets rett på vern og beskyttelse.

Du har all grunn til å være stolt, og aldri la noen gi den noen tvil om det.

[Gjest Psyk av alt]

Når du forteller om reaksjonen til "pårørende" til barnet, er jeg ikke i tvil om at du har handlet riktig.

Det er tydelig at de vet at de har noe å frykte.

Hvis det hadde vært en bekymringsmelding som de visste var helt og totalt fjern fra virkeligheten ville de vel ikke reagert slik? Da ville de kanskje heller tenkt at du var tullete og idiotisk, ikke konfrontert deg på denne måten (kanskje tatt det opp med deg på en ordentlig måte) og latt saken gå sin gang.

Jeg tenker at du kan føle deg trygg på at du har gjort det riktige!

Prøv å holde fast ved det. Men jeg vet at det kan være fullstendig drenerende å måtte forholde seg til så ustabile personer (Nhd kalte personene jeg selv beskrev (ligner på det du forteller) for personer med adferdsproblematikk).

[DoleMari]

Hei!

For det første burde du aldri tvile på at du har gjort det riktige.

Av alle som møtte meg som barn gjorde ingen noe, det vil si 100 % likegyldighet i forhold til hjemmeforholdene.

Christoffer Kile og mange barn som blir utsatt for alt fra grov mishandling eller vold som ender med døden har samme erfaring, omgivelsene gjør ikke det de skal, de varsler ikke barnevernet. Hvorfor? I frykt for ubehag, at de tar feil etc...

de setter altså seg selv først.

Det legges stadig inn barn på sykehus, eller foreldre oppsøker legevakt eller fastlege med ymse plager/vondter hos barnet, sjelden fattes det mistanke om omsorgssvikt og vold selv når barn har alt for mye skader eller er kontaktsvak m.m da er svaret ofte, Autisme.

Du gjorde det 99% av voksne burde lære av, du meldte i fra. Og ikke bare meldte du i fra du lot ikke et vennskap og lojalitet gå foran barnets rett på vern og beskyttelse.

Du har all grunn til å være stolt, og aldri la noen gi den noen tvil om det.

Tusen takk for støtten- igjen ;-)))

Nei, jeg kunne ikke lukke øynene for dette lenger. Og når et barn ber om hjelp mener jeg man har en plikt til å hjelpe når man ser at det bare eskalerer og utøves fysisk og psykisk mishandling, og jeg selv begynte å bli redd temperamentet hennes. Jeg er bare så sårbar og reagerer så sterkt i ettertid. Men det er kanskje normalt med en reaksjon etter noe slikt?

Igjen, jeg tar til meg støtten fra dere! Så får jeg håpe dette roer seg etterhvert. Er så redd for å bli plaget i lang tid.

[Madelenemie]

Tusen takk for støtten- igjen ;-)))

Nei, jeg kunne ikke lukke øynene for dette lenger. Og når et barn ber om hjelp mener jeg man har en plikt til å hjelpe når man ser at det bare eskalerer og utøves fysisk og psykisk mishandling, og jeg selv begynte å bli redd temperamentet hennes. Jeg er bare så sårbar og reagerer så sterkt i ettertid. Men det er kanskje normalt med en reaksjon etter noe slikt?

Igjen, jeg tar til meg støtten fra dere! Så får jeg håpe dette roer seg etterhvert. Er så redd for å bli plaget i lang tid.

Hei!

Kanskje må du ta en utskrift av det jeg og andre skriver, putt det i din veske eller et sted du ofte ser, så husker du på hvorfor du ikke skal tvile på at det du gjorde både var uvanlig, modig og slik man bør handle som voksen

[DoleMari]

Hei!

Kanskje må du ta en utskrift av det jeg og andre skriver, putt det i din veske eller et sted du ofte ser, så husker du på hvorfor du ikke skal tvile på at det du gjorde både var uvanlig, modig og slik man bør handle som voksen

Det skal jeg gjøre:) Jeg gjorde det faktisk sist da jeg skrev om dette når det nettopp har skjedd. Jeg hadde lappene på nattbordet. Men så begynte hodet mitt å jobbe mot meg selv med å finne alle mulige grunnet til at jeg skulle ha skyldfølelse... jeg jobbet rett og slett mot meg selv. Jeg har jo også vokst opp med en psykopatisk far, men han var aldri voldelig og var høytfungerene på mange måter. Men allikevel er jeg jo "skadet" av det, og derfor jeg har reagert så sterkt og blitt så redd for henne. Kanskje også derfor jeg også følt veldig med denne jenta. Jeg kan også se i ettertid hvordan denne venninne mi egentlig ikke har vært så grei med meg på mange måter. Har ofte følt at hun har trykket meg ned og aldri sagt noe positivt til meg. Så jeg har vel ikke så mye å miste uansett.....

[Gjest Grattis]

Hei!

For det første burde du aldri tvile på at du har gjort det riktige.

Av alle som møtte meg som barn gjorde ingen noe, det vil si 100 % likegyldighet i forhold til hjemmeforholdene.

Christoffer Kile og mange barn som blir utsatt for alt fra grov mishandling eller vold som ender med døden har samme erfaring, omgivelsene gjør ikke det de skal, de varsler ikke barnevernet. Hvorfor? I frykt for ubehag, at de tar feil etc...

de setter altså seg selv først.

Det legges stadig inn barn på sykehus, eller foreldre oppsøker legevakt eller fastlege med ymse plager/vondter hos barnet, sjelden fattes det mistanke om omsorgssvikt og vold selv når barn har alt for mye skader eller er kontaktsvak m.m da er svaret ofte, Autisme.

Du gjorde det 99% av voksne burde lære av, du meldte i fra. Og ikke bare meldte du i fra du lot ikke et vennskap og lojalitet gå foran barnets rett på vern og beskyttelse.

Du har all grunn til å være stolt, og aldri la noen gi den noen tvil om det.

Jeg unner ikke min verste fiende å havne i det helvete som barnevernet utgjør. Grunnen til at hun flyr i flink og hakker løs på deg, er nok fordi hun er vanvittig glad i barna sine og LIVREDD for å miste dem. Hun er havnet i et helvete og derfor har hun sikkert blitt ganske shiplet.

[Mandolaika]

Jeg unner ikke min verste fiende å havne i det helvete som barnevernet utgjør. Grunnen til at hun flyr i flink og hakker løs på deg, er nok fordi hun er vanvittig glad i barna sine og LIVREDD for å miste dem. Hun er havnet i et helvete og derfor har hun sikkert blitt ganske shiplet.

Man havner som regel ikke i barnevernets søkelys sånn plutselig og helt uten grunn. Jeg synes måten venninna her reagerer på, er ensbetydende med at hun frykter noe, hun ville ikke ha reagert slik hvis hun virkelig ikke hadde noen som helst grunn til å tro at barnevernet kunne finne noe på henne.

Tror jeg da.

[Madelenemie]

Det skal jeg gjøre:) Jeg gjorde det faktisk sist da jeg skrev om dette når det nettopp har skjedd. Jeg hadde lappene på nattbordet. Men så begynte hodet mitt å jobbe mot meg selv med å finne alle mulige grunnet til at jeg skulle ha skyldfølelse... jeg jobbet rett og slett mot meg selv. Jeg har jo også vokst opp med en psykopatisk far, men han var aldri voldelig og var høytfungerene på mange måter. Men allikevel er jeg jo "skadet" av det, og derfor jeg har reagert så sterkt og blitt så redd for henne. Kanskje også derfor jeg også følt veldig med denne jenta. Jeg kan også se i ettertid hvordan denne venninne mi egentlig ikke har vært så grei med meg på mange måter. Har ofte følt at hun har trykket meg ned og aldri sagt noe positivt til meg. Så jeg har vel ikke så mye å miste uansett.....

Hei!

Nå får jeg bare enda mer respekt for deg.

At du tross din sårbarhet som det innebærer å aldri føle seg riktig trygg som liten, klarer stå opp for en annen liten, en som trenger deg, en som var som deg, bare liten og trengte beskyttelse.

Du er mer modig enn de som med trygge oppvekster og fine utdanninger gjør gode ting, du gjør det viktigste, fordi du står opp for, og er modig nok til å ta det bryet, kjenne på den frykten og uroen, kanskje fordi du vet mer enn noen hva det vil si.

[Madelenemie]

Jeg unner ikke min verste fiende å havne i det helvete som barnevernet utgjør. Grunnen til at hun flyr i flink og hakker løs på deg, er nok fordi hun er vanvittig glad i barna sine og LIVREDD for å miste dem. Hun er havnet i et helvete og derfor har hun sikkert blitt ganske shiplet.

Hei!

Jeg skjønte ikke nå språket ditt, kunne du oversette ord som shiplet og flint.

Beklager men jeg fikk ikke sammenhengen, var dette til meg?

[Gjest Grattis]

Man havner som regel ikke i barnevernets søkelys sånn plutselig og helt uten grunn. Jeg synes måten venninna her reagerer på, er ensbetydende med at hun frykter noe, hun ville ikke ha reagert slik hvis hun virkelig ikke hadde noen som helst grunn til å tro at barnevernet kunne finne noe på henne.

Tror jeg da.

Senest i dag fikk jeg høre om en helsesøster som ringte barnevernet for å fortelle at barna til venninnen min brukte å komme inn til henne om natta!!! Dermed måtte hun på kontoret og forklare seg. Da er det bare slik? Haaaalo? Tror 1 millioner foreldre i Norge er plaget med det samme.

[DoleMari]

Hei!

Nå får jeg bare enda mer respekt for deg.

At du tross din sårbarhet som det innebærer å aldri føle seg riktig trygg som liten, klarer stå opp for en annen liten, en som trenger deg, en som var som deg, bare liten og trengte beskyttelse.

Du er mer modig enn de som med trygge oppvekster og fine utdanninger gjør gode ting, du gjør det viktigste, fordi du står opp for, og er modig nok til å ta det bryet, kjenne på den frykten og uroen, kanskje fordi du vet mer enn noen hva det vil si.

Takk for gode ord gode deg. Jeg er sikker på at du også hadde gjort det samme som meg :-) Du virker klok.

[Mandolaika]

Senest i dag fikk jeg høre om en helsesøster som ringte barnevernet for å fortelle at barna til venninnen min brukte å komme inn til henne om natta!!! Dermed måtte hun på kontoret og forklare seg. Da er det bare slik? Haaaalo? Tror 1 millioner foreldre i Norge er plaget med det samme.

''Dermed måtte hun på kontoret og forklare seg.''

Ja, og så ble det vel med det da, tenker jeg? Eller så var det så klart flere ting enn det.

[bibben]

Hei,

Jeg har fulgt meg i hva du har skrevet, og synes du er modig.

Jeg har nettopp hørt "Mot helg" på NRK P1 (kl. 8.15). Der ble det fokusert på viktigheten av å handlet nettopp slik du har gjort! At voksne har en mulighet for avgjørende påvirkning ovenfor barn ved å se dem og ta dem på alvor, og også et ansvar for å tale deres sak. Vanskelig, skummelt men kanskje nettopp den viktigste en kan gjøre i et barns liv.

Det har gjort inntrykk på meg å lese om hva du har gjort. Kanskje vil du synes det er fint å få med deg ordene fra programmet i dag, som ligger inne på nett-radio.

God helg )

[DoleMari]

Hei,

Jeg har fulgt meg i hva du har skrevet, og synes du er modig.

Jeg har nettopp hørt "Mot helg" på NRK P1 (kl. 8.15). Der ble det fokusert på viktigheten av å handlet nettopp slik du har gjort! At voksne har en mulighet for avgjørende påvirkning ovenfor barn ved å se dem og ta dem på alvor, og også et ansvar for å tale deres sak. Vanskelig, skummelt men kanskje nettopp den viktigste en kan gjøre i et barns liv.

Det har gjort inntrykk på meg å lese om hva du har gjort. Kanskje vil du synes det er fint å få med deg ordene fra programmet i dag, som ligger inne på nett-radio.

God helg )

Tusen takk, Bibben!

Jeg fant den ikke. Du har ikke en link? :-)

[Gjest Pyttan]

Det er mye sant i å feie for sin egen dør når man ikke har krefter til å stå i stormen av noe så dramatisk som å melde noen til barnevernet. Har vært der.

[DoleMari]

Det er mye sant i å feie for sin egen dør når man ikke har krefter til å stå i stormen av noe så dramatisk som å melde noen til barnevernet. Har vært der.

Noen ganger har man ikke noe valg. Sånn er det bare. Dessuten ser jeg på barnevernet som noen som kan hjelpe.

[bibben]

Tusen takk, Bibben!

Jeg fant den ikke. Du har ikke en link? :-)

''NRK P1, fredag 21.9.2012 kl. 08.20

Mot helg med Kristin Oudmayer.

Vi kan for tiden dessverre ikke tilby arkivopptak fra NRKs radiokanaler.''

Hei kjære deg "Stolt også", jeg har lett etter linken til programmet jeg nevnte for deg, men det er en opphavsrettighetskonflinkt i NRK radio for tiden. Det er av den grunn ikke mulig å høre tidligere radioprogrammer på nett-radio (

Men jeg tror mye av det du ville fått ut av å høre det er helt på linje med mye av den støtten du har fått i tråden din; at vi er mange som synes du har brydd deg på en prisverdig måte!

[Gjest vanskelig tema]

Å kontakte barnevernet er aldri en enkel beslutning men noen ganger må man bare. Jeg mistet en av mine beste venninner pga det. Jeg savner henne, barnet, vennskapet, alt vi hadde men jeg hadde ikke klart å leve med meg selv hvis jeg ikke hadde involvert barnevernet. Jeg snakket mye med henne om min bekymring i forkant, ønsket at vi tok kontakt sammen. Da jeg til slutt følte at jeg ikke hadde noe valg ga jeg henne kopi av bekymringsmeldingen slik at hun i hvert fall visste hva jeg hadde skrevet.

Skjønner jo at det føles som et svik når venninnen din kontakter barnevernet og jeg forstår at hun er både sint og skuffet og alt. Men selv om jeg forstår det og var forberedt på det var jeg likevel ikke forberedt på hvor tøft det faktisk ble. Hun løy og baksnakket meg til våre felles venner og jeg følte ikke at jeg kunne fortelle dem noe om hvordan det var for meg. Det var tross alt min skyld og jeg skjønner at hun var sint. Å skulle forsvare meg overfor felles venner kunne jeg heller ikke for det ville blitt å utlevere henne. Jeg hadde tatt et valg jeg måtte ta konsekvensen av. Det ble også en del trusler og etter hvert opplevde jeg dette som så skremmende at jeg kontaktet politiet. Å involvere politiet var ikke noe jeg gjorde med lett hjerte, jeg tok mange runder med meg selv og rådførte meg med kompetente personer på om det var tomme trusler eller om det faktisk var reelt. Ting skjedde som ga indikasjoner på at det ikke var tomme trusler og at politiet var eneste ”løsning”.

En kjempevanskelig og tøff prosess og det var mange dager jeg angret til tross for at jeg visste at det var det riktige. Jeg forstår at hun ikke kan tilgi meg, vi var bestevenninner og jeg involverte barnevernet mot hennes vilje. Men fordi vi var bestevenninner følte jeg også et spesielt ansvar fordi jeg faktisk visste hvordan det var. Jeg kunne ikke lukke øynene lenger, hva slags venninne ville jeg da være?

[DoleMari]

Å kontakte barnevernet er aldri en enkel beslutning men noen ganger må man bare. Jeg mistet en av mine beste venninner pga det. Jeg savner henne, barnet, vennskapet, alt vi hadde men jeg hadde ikke klart å leve med meg selv hvis jeg ikke hadde involvert barnevernet. Jeg snakket mye med henne om min bekymring i forkant, ønsket at vi tok kontakt sammen. Da jeg til slutt følte at jeg ikke hadde noe valg ga jeg henne kopi av bekymringsmeldingen slik at hun i hvert fall visste hva jeg hadde skrevet.

Skjønner jo at det føles som et svik når venninnen din kontakter barnevernet og jeg forstår at hun er både sint og skuffet og alt. Men selv om jeg forstår det og var forberedt på det var jeg likevel ikke forberedt på hvor tøft det faktisk ble. Hun løy og baksnakket meg til våre felles venner og jeg følte ikke at jeg kunne fortelle dem noe om hvordan det var for meg. Det var tross alt min skyld og jeg skjønner at hun var sint. Å skulle forsvare meg overfor felles venner kunne jeg heller ikke for det ville blitt å utlevere henne. Jeg hadde tatt et valg jeg måtte ta konsekvensen av. Det ble også en del trusler og etter hvert opplevde jeg dette som så skremmende at jeg kontaktet politiet. Å involvere politiet var ikke noe jeg gjorde med lett hjerte, jeg tok mange runder med meg selv og rådførte meg med kompetente personer på om det var tomme trusler eller om det faktisk var reelt. Ting skjedde som ga indikasjoner på at det ikke var tomme trusler og at politiet var eneste ”løsning”.

En kjempevanskelig og tøff prosess og det var mange dager jeg angret til tross for at jeg visste at det var det riktige. Jeg forstår at hun ikke kan tilgi meg, vi var bestevenninner og jeg involverte barnevernet mot hennes vilje. Men fordi vi var bestevenninner følte jeg også et spesielt ansvar fordi jeg faktisk visste hvordan det var. Jeg kunne ikke lukke øynene lenger, hva slags venninne ville jeg da være?

Hei "vanskelig tema".

Takkf for at du skrev til meg. Jeg skjønner godt hva du mener, Dette var også en god venninne av meg og jeg kan føle på sorgen over å ha mistet både henne og barnet. Ingenting er jo svart/hvitt. Men jeg ble såpass sjokkert av det jeg så når hun begynte å bli fysisk mot barnet sitt, og da kom jeg også på andre ting underveis som jeg hadde "fortrengt"og klarte ikke å la være å ringe barnevernet med en gang jeg kom hjem.

Jeg så at hun trengte hjelp og er ikke villig til å innrømme det selv. Hun klarer såvidt å ta var på seg selv, og det var også umulig å snakke til henne, da ble jeg bare "degradert" hele veien. Så jeg så ingen annen løsning.

Kan jeg spørre om hva din bekymring gikk ut på? Var hun også fysisk mot barnet?