Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[Gjest frustrert_80]

Jeg tror jeg er på randen av en livskrise. Hva gjør man hvis man har en unnvikende personlighetsforstyrrelse og ikke en gang takler å feire jul sammen med sin egen familie en gang. Dette funker ikke fordi jeg blir sittende i en krok uten å si noe og det tror jeg ikke jeg orker. Hva gjør man i en slik situasjon? Kan man innlegges på en dps i jula hvis man blir så dårlig, eller må man fint greie seg i all ensomhet?

Jeg tror det er snart slutt på mitt liv egentlig, blir suicidal av dette.

[XbellaX]

Hva har du forsøkt av terapi og ren praktisk trening?

[Gjest frustrert_80]

Hva har du forsøkt av terapi og ren praktisk trening?

Jeg har en rekke diagnoser etterhvet i psykiatrien og vært i terapi for bla sosial angst. Jeg visste ingen ting om unnvikende pf på den tida så tror ikke psykologen min helt skjønte alvoret.

Jeg har så lite nettverk nå at jeg har få situasjoner å øve meg i. Derfor ser jeg det nesten som ingen vits i å gå i terapi. Jeg vet ikke hvordan man snakker med folk lenger for jeg er så mye alene.

[XbellaX]

Jeg har en rekke diagnoser etterhvet i psykiatrien og vært i terapi for bla sosial angst. Jeg visste ingen ting om unnvikende pf på den tida så tror ikke psykologen min helt skjønte alvoret.

Jeg har så lite nettverk nå at jeg har få situasjoner å øve meg i. Derfor ser jeg det nesten som ingen vits i å gå i terapi. Jeg vet ikke hvordan man snakker med folk lenger for jeg er så mye alene.

Går du i terapi nå? Om ikke er det der du bør begynne. Det viktige her er ikke kun terapien men at terapien også tar for seg adferdstrening, altså ren praksis i Real Life. For noen kan en start være en terapigruppe, for andre kan det være å aktivt oppsøke hverdagslivet utenfor de 4 vegger. Jeg tror få med denne typen diagnose blir bedre kun av å sitte å prate med en behandler.