Sammenbrudd

[DoleMari]

Hei

Takk :-)

Nå er det roligere, jeg har innsett at sånn er det, og skuffelsen begynner å gå over. Jeg ser jo de andre menneskene her, de går rundt og holder seg ikke for ørene. Så dette er åpenbart et problem de fleste ikke har og plages ved.

Jeg måtte holde meg for ørene under en konsert i sommer.. teknomusikk spilte før konserten i over en time, og jeg ble fysisk dårlig av å høre på det og måtte gå ut... så vi er flere :-))

Vi sto nesten fremst da.

[Madelenemie]

Hun har ME, og sykdommen gjør henne ekstremt lydsensitiv.

Hei

Ja da har noe det samme. Jeg har ikke me da, jeg orker veldig mye hvis det ikke er støy, bråk og uro rundt meg.

Skal sjekke ut det firmaet også spørre de som lagde for oss, kanskje det fins noe bedre. Jeg skal kjøpe de andre selv.

[Katt-ja]

Har tenkt på deg i kveld, M - det ble vel trøbbel med hjemreisen?

Og jeg som "lovte" deg at du bare skulle få dagen overstått og så kom du greit hjem i kveld... Håper det gikk bra!

[Madelenemie]

Har tenkt på deg i kveld, M - det ble vel trøbbel med hjemreisen?

Og jeg som "lovte" deg at du bare skulle få dagen overstått og så kom du greit hjem i kveld... Håper det gikk bra!

Hei

Det gikk ikke bra, jeg er fryktelig trøtt nå, ikke sovet i natt, ligget under dynen, men det er det.

Jeg ville bare hjem i går, men jeg var flink til å sitte 45 min i ombockingskø, jeg tar sånt med ro, men etter 45 min med Beatles i øret tok en dame jeg hadde problemer med å forstå telefonen, men nå må jeg stelle meg.

Vi skrives :-)

[Madelenemie]

Har tenkt på deg i kveld, M - det ble vel trøbbel med hjemreisen?

Og jeg som "lovte" deg at du bare skulle få dagen overstått og så kom du greit hjem i kveld... Håper det gikk bra!

Hei!

Ja det ble trøbbel, men jeg pustet rolig og tenkte, " et skritt av gangen" og endelig, :-) nå er jeg hjemme :-)

Så glad.

[Madelenemie]

Hei!

Takk til dere alle som hjalp meg.

Jeg har nå kommet hjem, og jeg rakk timen til min psykiater fint

Jeg er derfor lykkelig på alle vis nå.

Det gikk jo greit med å få nytt fly, jeg ble selvsagt sliten, men hadde jeg kommet i går så hadde jeg nok ikke vært så glad som i dag, nå er jeg så glad fordi da jeg så min mann, tryggheten selv stå der, satt i bilen og kjente på hvor heldig jeg er, hørte min psykiaters ord som lød, "du blir tatt godt vare på, det er noe vi alle ønsker oss", så ble jeg varmere og varmere i kinnene.

Det kilte så mye i kinnene til slutt, at jeg lo mer og mer, mens jeg så ned i gulvet og lukket øynene, til slutt sa jeg det til min psykiater, "det kiler sånn her sa jeg", hun så på meg, så jeg gjentok, " her" og pekte på kinnene mine, " ja for jeg er jo så glad". Da lo hun og sa noe, men siden jeg lo også så hørte jeg ikke hva hun sa. Jeg lo mye i dag, jeg lo fordi jeg er så glad for å være hjemme igjen.

Det er så fint å være der hos henne, hun er så snill mot meg, rydder opp i ting og tanker, og når jeg nevnte dette stedet at jeg hadde fått god hjelp der så sa hun noe sånt ca. "Ja men når du skriver, i skriveprosessen så får jeg en følelse av at du selv rydder opp" jeg syns det var veldig bra tenkt, for den erfaringen gjør jeg selv, men jeg har aldri sagt dette til min psykiater og igjen blir jeg overrasket over hva min psykiater bare skjønner av seg selv.

Det er fint!

Ellers fikk jeg mye ros i dag, ikke forstår jeg hvorfor alltid, men hun syns jeg er så flink. Ja det er jo hyggelig det, men mye hun nevner er jo en selvfølge vil jeg si, men hyggelig er det at noen syns jeg er så flink, og til og med av og til tenker på meg når man går ut med søppel. For min psykiater tenkte på meg nå en dag da hun gikk ut med søppel på morgenen, jeg smilte, og etter hvert, da hun gjentok og forklarte grundigere skjønte jeg hvorfor. Det var noen som kastet søppel i fra seg på feil sted, og derfor tenkte min psykiater på meg, ja det var hyggelig. Så da vet jeg at psykiatere tenker på sine pasienter når de opplever noe de har snakket med dem om. Det er både snilt og generøst og hyggelig, ja selv om det er naturlig sikkert.

Ellers så viser det seg at jeg kan bli oppfattet som sjenert, jeg fikk vite dette da jeg sa følgende setning, `jeg har oppdaget at jeg ser mindre på mennesker enn jeg ser ned i gulvet, det er nok grunnen til at jeg ikke oppfatter signaler sendt" og videre sa jeg " hvis du satt og lagde grimaser fordi du syns det jeg sa var dumt ville jeg ikke oppfatte dette, derfor skjønner jeg selv at jeg går glipp av informasjon av nonverbal art".

Min psykiater kunne da både meddele at dette viste hun at jeg har mindre øyekontakt enn andre (jeg syns det er rart at hun vet når jeg aldri før har sagt det og jeg ser mer på henne enn noen da jeg syns hun er så pen". det var derfor hun sa en gang at " når du snakker se opp på de du snakker med ved start på en samtale, og når du avslutter ser du igjen på dem" dette systemet har jeg fulgt, det fungerer fint. Jeg gjør ikke dette fordi jeg er sjenert jeg klarer ikke høre ord eller tenke egne ord, hvis jeg samtidig skal se i øynene.

min psykiater sa " bedre med mennesker som hører hva en sier, enn som later som og ser i øynene".

Min psykiater ser med andre ord mange fordeler ved meg, og det styrker min egen selvfølelse og har bygget opp en slags indre trygghet som var svakere før jeg begynte hos henne.

Også er hun konkret og forteller meg sannheten, enten jeg liker den eller ikke, dette er så fint, enten jeg er flink, som det er mest av, eller hun kaller meltdown for umodenhetsanfall og ber meg ta meg sammen, dette liker jeg vet min psykiater, jeg kan stole 100 % på henne.

Jeg spurte så "kan jeg oppfattes som sjenert?" min psykiater svarte " ja det kan du", jaså tenkte jeg inni meg, det har jeg hørt før, at andre tror jeg er sjenert også blir overrasket over ordene jeg på et gitt tidspunkt formidler til de som er rundt meg. Jeg pleier si det jeg mener, men ikke hvis jeg vet det irriterer, bare hvis noen spør om min mening om noe. Mest vil jeg ha fred.

Min psykiater vet at jeg ikke er sjenert, men jeg kan virker sånn, så til Togli og Sør, det med øyekontakten betyr ikke at jeg er sjenert, men at jeg prøver å forstå hva dere mener.

Jeg lytter nøye etter. og siden jeg pleier høre hva de sier på nesten alle bord i en kafe, blir det mye å sortere ut for meg.

Min psykiater sa at jeg ikke har et psykiatrisk problem, men et kognitivt problem, de ordene hørte jeg, men forstod jeg dem, nei!

[Katt-ja]

Hei!

Takk til dere alle som hjalp meg.

Jeg har nå kommet hjem, og jeg rakk timen til min psykiater fint

Jeg er derfor lykkelig på alle vis nå.

Det gikk jo greit med å få nytt fly, jeg ble selvsagt sliten, men hadde jeg kommet i går så hadde jeg nok ikke vært så glad som i dag, nå er jeg så glad fordi da jeg så min mann, tryggheten selv stå der, satt i bilen og kjente på hvor heldig jeg er, hørte min psykiaters ord som lød, "du blir tatt godt vare på, det er noe vi alle ønsker oss", så ble jeg varmere og varmere i kinnene.

Det kilte så mye i kinnene til slutt, at jeg lo mer og mer, mens jeg så ned i gulvet og lukket øynene, til slutt sa jeg det til min psykiater, "det kiler sånn her sa jeg", hun så på meg, så jeg gjentok, " her" og pekte på kinnene mine, " ja for jeg er jo så glad". Da lo hun og sa noe, men siden jeg lo også så hørte jeg ikke hva hun sa. Jeg lo mye i dag, jeg lo fordi jeg er så glad for å være hjemme igjen.

Det er så fint å være der hos henne, hun er så snill mot meg, rydder opp i ting og tanker, og når jeg nevnte dette stedet at jeg hadde fått god hjelp der så sa hun noe sånt ca. "Ja men når du skriver, i skriveprosessen så får jeg en følelse av at du selv rydder opp" jeg syns det var veldig bra tenkt, for den erfaringen gjør jeg selv, men jeg har aldri sagt dette til min psykiater og igjen blir jeg overrasket over hva min psykiater bare skjønner av seg selv.

Det er fint!

Ellers fikk jeg mye ros i dag, ikke forstår jeg hvorfor alltid, men hun syns jeg er så flink. Ja det er jo hyggelig det, men mye hun nevner er jo en selvfølge vil jeg si, men hyggelig er det at noen syns jeg er så flink, og til og med av og til tenker på meg når man går ut med søppel. For min psykiater tenkte på meg nå en dag da hun gikk ut med søppel på morgenen, jeg smilte, og etter hvert, da hun gjentok og forklarte grundigere skjønte jeg hvorfor. Det var noen som kastet søppel i fra seg på feil sted, og derfor tenkte min psykiater på meg, ja det var hyggelig. Så da vet jeg at psykiatere tenker på sine pasienter når de opplever noe de har snakket med dem om. Det er både snilt og generøst og hyggelig, ja selv om det er naturlig sikkert.

Ellers så viser det seg at jeg kan bli oppfattet som sjenert, jeg fikk vite dette da jeg sa følgende setning, `jeg har oppdaget at jeg ser mindre på mennesker enn jeg ser ned i gulvet, det er nok grunnen til at jeg ikke oppfatter signaler sendt" og videre sa jeg " hvis du satt og lagde grimaser fordi du syns det jeg sa var dumt ville jeg ikke oppfatte dette, derfor skjønner jeg selv at jeg går glipp av informasjon av nonverbal art".

Min psykiater kunne da både meddele at dette viste hun at jeg har mindre øyekontakt enn andre (jeg syns det er rart at hun vet når jeg aldri før har sagt det og jeg ser mer på henne enn noen da jeg syns hun er så pen". det var derfor hun sa en gang at " når du snakker se opp på de du snakker med ved start på en samtale, og når du avslutter ser du igjen på dem" dette systemet har jeg fulgt, det fungerer fint. Jeg gjør ikke dette fordi jeg er sjenert jeg klarer ikke høre ord eller tenke egne ord, hvis jeg samtidig skal se i øynene.

min psykiater sa " bedre med mennesker som hører hva en sier, enn som later som og ser i øynene".

Min psykiater ser med andre ord mange fordeler ved meg, og det styrker min egen selvfølelse og har bygget opp en slags indre trygghet som var svakere før jeg begynte hos henne.

Også er hun konkret og forteller meg sannheten, enten jeg liker den eller ikke, dette er så fint, enten jeg er flink, som det er mest av, eller hun kaller meltdown for umodenhetsanfall og ber meg ta meg sammen, dette liker jeg vet min psykiater, jeg kan stole 100 % på henne.

Jeg spurte så "kan jeg oppfattes som sjenert?" min psykiater svarte " ja det kan du", jaså tenkte jeg inni meg, det har jeg hørt før, at andre tror jeg er sjenert også blir overrasket over ordene jeg på et gitt tidspunkt formidler til de som er rundt meg. Jeg pleier si det jeg mener, men ikke hvis jeg vet det irriterer, bare hvis noen spør om min mening om noe. Mest vil jeg ha fred.

Min psykiater vet at jeg ikke er sjenert, men jeg kan virker sånn, så til Togli og Sør, det med øyekontakten betyr ikke at jeg er sjenert, men at jeg prøver å forstå hva dere mener.

Jeg lytter nøye etter. og siden jeg pleier høre hva de sier på nesten alle bord i en kafe, blir det mye å sortere ut for meg.

Min psykiater sa at jeg ikke har et psykiatrisk problem, men et kognitivt problem, de ordene hørte jeg, men forstod jeg dem, nei!

''Jeg lytter nøye etter. og siden jeg pleier høre hva de sier på nesten alle bord i en kafe, blir det mye å sortere ut for meg.''

Himmel og hav - ikke rart du blir sliten! Det burde finnes et hørsels-filter for deg... ;-) Kanskje sov-i-ro + en sånn gammeldags høre-lur som eldre, tunghørte hadde og rettet direkte mot dem de ville høre Helst noe mer moderne og diskret, da, hehe.

[Madelenemie]

''Jeg lytter nøye etter. og siden jeg pleier høre hva de sier på nesten alle bord i en kafe, blir det mye å sortere ut for meg.''

Himmel og hav - ikke rart du blir sliten! Det burde finnes et hørsels-filter for deg... ;-) Kanskje sov-i-ro + en sånn gammeldags høre-lur som eldre, tunghørte hadde og rettet direkte mot dem de ville høre Helst noe mer moderne og diskret, da, hehe.

Hei!

Endelig noen som forstår!!!

Ja det er grusomt slitsomt.

Kanskje min psykiater ikke har fått med seg hvor ille det er?

Det var derfor i min fortvilelse jeg spurte Toglil som er døv om høreapparat , for bare kjøkkenstøy, stolstøy og annen støy blir minsket så vil det bli bedre, og gjerne aT stemmer blir forsterket.

Det er mulig min psykiatere vet dette, men at hun ikke har noe hjelp å tilby meg, jeg burde jo utdannet meg innenfor hjelpemidler for lydsensitivitet siden det ikke fins!

Jeg er takknemlig for støtten og hjelpe, :-)

[Madelenemie]

Jeg måtte holde meg for ørene under en konsert i sommer.. teknomusikk spilte før konserten i over en time, og jeg ble fysisk dårlig av å høre på det og måtte gå ut... så vi er flere :-))

Vi sto nesten fremst da.

Hei!

takk det er fint å vite.

Det merkelige er at jeg kan tåle musikk ganske høyt på når jeg er alene, min musikk da, men er det et menneske i rommet som snakker til meg, blir jeg frustrert. Enten hører man på musikk og er stille, eller så slår man av musikken og snakker, slik er det mitt system er. Jeg lytter og konsentrerer meg intenst om musikk, jeg elsker musikk, men ikke som bakgrunnsstøy, som hovedsak.

Det er vel det samme med film også, heldigvis er vi ganske like sånn min mann og jeg, vi hører på musikk og ser film uten småprat, min mann er nok litt mer fleksibel enn meg, for jeg må ha det absolutt stille når feks nytt på nytt er, jeg må få med meg alt, men nå som jeg kan spole tilbake på tv er jo mye blitt enklere.

[Madelenemie]

Datteren min fikk sine formstøpte ørepropper i dag, med 9, 15 og 25 db filter. Blir spennende å se om det fungerer.

Jeg mente sånne øreklokker til å høre på musikk med slik at forutsigbar musikk kan overdøve uforutsigbare lyder. Det finnes slike som filtrerer ut uønsket støy som katt-ja linket til. Vi har brukt sånne på togturer og flyturer så vi slipper unna motorduringen og annen støy en stund.

Hei!

Jeg vet filter typen til din datters ørepropper, men hvor var det dere bestilte/ tok avstøpning for disse?

Jeg hviler i dag, det er kjedelig, men jeg er kjempesliten inni hodet, så jeg skal bare ta det med ro noen dager nå.

Prøve å gjør noen småting, jeg burde aldri dratt på denne turen når jeg blir så sliten, jeg burde husket og forestilt meg dette, men jeg fikk lyst også glemte jeg hvordan ting er for meg.

[frosken]

Hei!

Takk til dere alle som hjalp meg.

Jeg har nå kommet hjem, og jeg rakk timen til min psykiater fint

Jeg er derfor lykkelig på alle vis nå.

Det gikk jo greit med å få nytt fly, jeg ble selvsagt sliten, men hadde jeg kommet i går så hadde jeg nok ikke vært så glad som i dag, nå er jeg så glad fordi da jeg så min mann, tryggheten selv stå der, satt i bilen og kjente på hvor heldig jeg er, hørte min psykiaters ord som lød, "du blir tatt godt vare på, det er noe vi alle ønsker oss", så ble jeg varmere og varmere i kinnene.

Det kilte så mye i kinnene til slutt, at jeg lo mer og mer, mens jeg så ned i gulvet og lukket øynene, til slutt sa jeg det til min psykiater, "det kiler sånn her sa jeg", hun så på meg, så jeg gjentok, " her" og pekte på kinnene mine, " ja for jeg er jo så glad". Da lo hun og sa noe, men siden jeg lo også så hørte jeg ikke hva hun sa. Jeg lo mye i dag, jeg lo fordi jeg er så glad for å være hjemme igjen.

Det er så fint å være der hos henne, hun er så snill mot meg, rydder opp i ting og tanker, og når jeg nevnte dette stedet at jeg hadde fått god hjelp der så sa hun noe sånt ca. "Ja men når du skriver, i skriveprosessen så får jeg en følelse av at du selv rydder opp" jeg syns det var veldig bra tenkt, for den erfaringen gjør jeg selv, men jeg har aldri sagt dette til min psykiater og igjen blir jeg overrasket over hva min psykiater bare skjønner av seg selv.

Det er fint!

Ellers fikk jeg mye ros i dag, ikke forstår jeg hvorfor alltid, men hun syns jeg er så flink. Ja det er jo hyggelig det, men mye hun nevner er jo en selvfølge vil jeg si, men hyggelig er det at noen syns jeg er så flink, og til og med av og til tenker på meg når man går ut med søppel. For min psykiater tenkte på meg nå en dag da hun gikk ut med søppel på morgenen, jeg smilte, og etter hvert, da hun gjentok og forklarte grundigere skjønte jeg hvorfor. Det var noen som kastet søppel i fra seg på feil sted, og derfor tenkte min psykiater på meg, ja det var hyggelig. Så da vet jeg at psykiatere tenker på sine pasienter når de opplever noe de har snakket med dem om. Det er både snilt og generøst og hyggelig, ja selv om det er naturlig sikkert.

Ellers så viser det seg at jeg kan bli oppfattet som sjenert, jeg fikk vite dette da jeg sa følgende setning, `jeg har oppdaget at jeg ser mindre på mennesker enn jeg ser ned i gulvet, det er nok grunnen til at jeg ikke oppfatter signaler sendt" og videre sa jeg " hvis du satt og lagde grimaser fordi du syns det jeg sa var dumt ville jeg ikke oppfatte dette, derfor skjønner jeg selv at jeg går glipp av informasjon av nonverbal art".

Min psykiater kunne da både meddele at dette viste hun at jeg har mindre øyekontakt enn andre (jeg syns det er rart at hun vet når jeg aldri før har sagt det og jeg ser mer på henne enn noen da jeg syns hun er så pen". det var derfor hun sa en gang at " når du snakker se opp på de du snakker med ved start på en samtale, og når du avslutter ser du igjen på dem" dette systemet har jeg fulgt, det fungerer fint. Jeg gjør ikke dette fordi jeg er sjenert jeg klarer ikke høre ord eller tenke egne ord, hvis jeg samtidig skal se i øynene.

min psykiater sa " bedre med mennesker som hører hva en sier, enn som later som og ser i øynene".

Min psykiater ser med andre ord mange fordeler ved meg, og det styrker min egen selvfølelse og har bygget opp en slags indre trygghet som var svakere før jeg begynte hos henne.

Også er hun konkret og forteller meg sannheten, enten jeg liker den eller ikke, dette er så fint, enten jeg er flink, som det er mest av, eller hun kaller meltdown for umodenhetsanfall og ber meg ta meg sammen, dette liker jeg vet min psykiater, jeg kan stole 100 % på henne.

Jeg spurte så "kan jeg oppfattes som sjenert?" min psykiater svarte " ja det kan du", jaså tenkte jeg inni meg, det har jeg hørt før, at andre tror jeg er sjenert også blir overrasket over ordene jeg på et gitt tidspunkt formidler til de som er rundt meg. Jeg pleier si det jeg mener, men ikke hvis jeg vet det irriterer, bare hvis noen spør om min mening om noe. Mest vil jeg ha fred.

Min psykiater vet at jeg ikke er sjenert, men jeg kan virker sånn, så til Togli og Sør, det med øyekontakten betyr ikke at jeg er sjenert, men at jeg prøver å forstå hva dere mener.

Jeg lytter nøye etter. og siden jeg pleier høre hva de sier på nesten alle bord i en kafe, blir det mye å sortere ut for meg.

Min psykiater sa at jeg ikke har et psykiatrisk problem, men et kognitivt problem, de ordene hørte jeg, men forstod jeg dem, nei!

''min psykiater sa " bedre med mennesker som hører hva en sier, enn som later som og ser i øynene".

''

Det der er jeg fullstendig enig i! Du har en klok psykiater. Bra at du kom deg vel hjem forresten, det virker vondt å ha det slik du hadde det på hjemreisedagen.

[Madelenemie]

''min psykiater sa " bedre med mennesker som hører hva en sier, enn som later som og ser i øynene".

''

Det der er jeg fullstendig enig i! Du har en klok psykiater. Bra at du kom deg vel hjem forresten, det virker vondt å ha det slik du hadde det på hjemreisedagen.

Hei!

Ja hun er klok og varm og nær (passe) tar meg i hånden , unntatt til jul og sommer da klemmer hun meg, ser på meg selv om jeg ser mest ned i gulvet, forstår meg, forteller noen ganger noe hyggelig fra sitt liv, i går om barnebarnet :-), jeg er trygg og glad hos henne, og egentlig ble jeg glad da hun sa, " Jeg ble så så så rørt over å bli spurt om å bli med på konserten med Cecilia Bartoli, men jeg kan dessverre ikke det", jeg tror det var noe med den helseloven igjen, ? billettene koster ca 3000.- kr om jeg ikke husker feil så de var jo dyre. Men jeg ble lettet på et vis av å gå med min mann, for jeg begynte lure på hvordan jeg skulle klare å sitte ved siden av min psykiater i operaen, et helt annet sted enn jeg pleier osv... sånt gjør meg urolig!

Jeg elsker min psykiater så høyt, hun har gitt meg nøklene til verden , og er min venn, og er klok og klar og tydelig :-)

Hun til og med tenkte på meg når hun gikk ut med søppel, det var hyggelig. Jeg skal derfor skrive et kort til henne nå. Jeg kjøpte magneter til henne på Kreta, men jeg turte ikke gi dem, for ble redd for klemmen, som jo skal komme til jul og ikke i september, så jeg skal heller nå sende de magnetene :-)

[Madelenemie]

''min psykiater sa " bedre med mennesker som hører hva en sier, enn som later som og ser i øynene".

''

Det der er jeg fullstendig enig i! Du har en klok psykiater. Bra at du kom deg vel hjem forresten, det virker vondt å ha det slik du hadde det på hjemreisedagen.

Hei!

Tusen takk for hjelpen!

Jeg glemte avtale med min mann denne reisen, han fikk bare en regning sa han til sin mail, jeg ble da irritert på meg selv. Dette er et helt klart avtalebrudd, jeg vet jo nå hvordan et ekteskap fungerer, man spør, avtaler med hverandre, man går ikke bare sin vei uten å si noe feks.

Jeg skal virkelig ta meg selv i nakken nå, jeg ble så forundret da min mann sa dette, for jeg trodde jeg var blitt flink nå på å spørre min mann og samarbeide. Kanskje var dette en engangsforglemmelse, jeg håper det.

Jeg glemte si dette til min psykiater i går, jeg ble så opptatt av skoene hennes som var nye, men jeg ble så overrasket over at hun hadde slike sko, jeg liker bedre når hun har noen andre, noen som er mykere og flatere. De er penere, men jeg ville ikke si noe om det, for jeg tenkte hun er sikkert glad for skoene sine og de er sikkert fine, men jeg vil ikke ha sånne sko. men ellers vil jeg ha alle sko og bukser og gensere som min psykiater har for hun kler seg litt som meg, myke klær og fine varme farger, og skjerf man får lyst til å kose med. Hun har et grått burberry skjerf som jeg liker, jeg håper hun bruker det når jeg kommer, men lurer på hvorfor hun ikke har brukt det på så lenge? kanskje jeg kan spørre om hun kan ta det på seg for hun ser så pen ut med det?

[Bella Dotte]

Vi gjorde vårt beste for å henge med i Tromsø! Men det var lagt opp på en lite menneskevennlig måte. Et merkelig innredet hotell - spisesalen var flombelyst under frokosten så alle ble blendet, det var ingen stille kroker, programmet var lagt opp slik at vi måtte sjekke ut halvannen time før vi egentlig hadde behøvd, i tillegg ble flyene kansellert slik at vi "burde ha vært forutseende nok" til å beholde det ene rommet, til en lavere pris enn det vi til slutt ble tvunget til (vi betalte 800 kroner ekstra for tilgang til en kaffemaskin som laget små kopper med stram kaffe, en krukke fuktighetskrem og en neglefil, ansiktsservietter og to ekstra overflødige puter). Foredragene ble holdt uten pauser slik at vi måtte enten være tilstede i halvannen time i strekk, eller droppe alle, det var sju og en halv time mellom lunsj og middag, uten annet matinntak enn litt frukt i en pause (som heller ikke ble fylt på, slik at alt jeg fikk var tre små skalker appelsin, fordi jeg måtte opp på rommet for å gå på do, det var underdimensjonert dametoalettanlegg der, som jo er vanlig). Det var trist, for foredragene var veldig interessante og jeg ville gjerne få med meg så mye som mulig. Jeg brukte ørepropper mens de som snakket veldig høyt og/eller skjærende hadde sine innlegg.

Jeg fikk med meg min psykologs innlegg, men jeg syntes det var litt tafatt, og han snakket dansk, så jeg ble altfor opptatt av det, for han snakker mer norsk til vanlig. Han snakket litt med meg under og før middagen på mandagen, og det var hyggelig, men ellers så jeg ham nesten ikke. Det "gode" med dette er jo at da jeg ikke trenger å være beskjemmet og tenke at jeg var på konferanse sammen med min psykolog, for det var jeg jo ikke i det hele tatt, viste det seg. Han er vanligvis både høflig og oppmerksom mot meg, nå var han nesten ingen av delene. Det forvirrer meg. Han stakk uten å si hadet til meg, og det hadde ikke vært vanskelig å finne meg om han hadde villet. Jeg lurte på om han ikke ville snakke med meg, men slo meg til ro med at han sikkert bare hadde dårlig tid. Men fire timer senere traff jeg ham ombord på Hurtigruta som lå til kai i Tromsø. Å titte på båter hadde han tid til! Og hvis han ikke ville snakke med meg, hvorfor gjorde han det da, jeg så ham ikke, jeg bare strente forbi, han måtte rope på meg for å få kontakt. Jeg var da veldig glad for at jeg hadde fått si hadet til ham, men samtidig forvirret og usikker, hva *** var dette for noe? Jeg er skuffet, jeg forventet noe annet fra ham.

I mellomtiden hadde jeg fått dette litt på avstand, for mens vi satt i baren (M trengte å hente lader til mobilen og iPaden, fra bagen hennes som hun hadde plassert i foredragssalen, sammen med de andre deltagernes bagasje, og som vi ikke kom til i fordi de jævlene aldri tok en eneste pause! Det sto tilogmed "vakter" utenfor døra! Det viste seg at laderen/-rne lå igjen på rommet hennes, men det fant hun først ut etter å ha ventet på å få tilgang til sin egen bag i ca to timer!) kom Esikl Pedersen forbi, AP hadde møte på det samme hotellet, og vi tullet med at jeg hadde vært på Utøya og "ombord" på Thorbjørn osv, og så treffer jeg EP i Tromsø ni dager senere... Jeg var også spinnvill over å få gå ombord på Hurtigruta, tenkte at ooohh - jeg er på Hurtigruta i Tromsø, så kult, dette er helt fantastisk, og så fikk jeg snakket bittelitt med psykologen min likevel, men det kranglet seg til siden jeg ble så forvirret.

Maten var sikkert grei, men det var så mye vonde sanseinntrykk (stemmesurr, folk må jo snakke høyt for å høre hverandre når det er mange tilstede, sterkt lys) at jeg mistet matlysten, ble kvalm og på gråten. Det kjentes ut som jeg kom til å frike ut i buffeten, kaste opp og knuse ting, sette meg ned i en krok og gråte og rugge. Men jeg kunne ikke gjøre det, jeg var representant for Autismeforeningen og måtte oppføre meg verdig.

Vi sa ifra i resepsjonen om at vi hadde diagnoser som gjorde at vi ikke taklet støy osv da vi spurte om vi kunne beholde rommet lenger, også kvelden i forveien fortalte jeg dem om hvor vanskelig programmet var lagt opp, for oss. Men vi måtte da betale full pris for noen få timer, og vi kom fram til at det ikke kunne være nødvendig. Det BURDE ikke ha vært nødvendig. Dette kunne ingen av oss ha forutsett, et så sanseirriterende bygg trodde jeg ikke det var mulig å lage.

Mens vi først prøvde å nå igjennom og deretter fikk snakket med Norwegian, hadde vi også Ms mann på tråden; min telefon lå på lading i baren, jeg måtte opp og ned og snakke med resepsjonen, skulle vi nå ta det dyre rommet de hadde igjen eller ikke, prøve andre hoteller eller ikke; TVen ble satt på og forstyrret ganske mye, til slutt fikk jeg spurt om de fulgte med på programmet, det gjorde de ikke så lyden ble dempet, og det hjalp. M hadde time hos sin psykiater dagen etter, så vi måtte sjekke det før vi kunne bestemme oss for hvilket fly vi skulle bytte til men vi valgte slik at vi fikk frokost. Betjeningen var vennlige og hjalp oss med den ene taxi-bestillingen og -kanselleringen etter den andre, sjekket andre hoteller, hvor er restauranter osv, og vi fikk en rolig middag på Peppes. Psykologen og hans følge måtte derimot vente seks timer ekstra på flyplassen. Jeg var både såret, sur og skadefro over dette, han visste at vi var i byen og de kunne ha tatt en pizza med oss, men nei, det ble så sent og de skulle videre osv osv.

Alt som jeg fryktet kunne gå galt, gikk helt knirkefritt, det var så stressfritt og køfritt til og fra og på flyplassene at jeg ble helt sjokkert. Bortsett fra taxikøen i Tromsø, den var gjemt i et skur slik at jeg uten å ville det, prøvde å snike. Dette fikk M med seg, hun virket hjemmekjent på Langnes, imponerende. Hun var også klippefast i kontakten med flyselskapet og holdt linjen og tråden med dem og mannen til tross for grusom ventemusikk i, hva var det, tre kvarter? Bare å komme igjennom på telefonen kommer jo på store beløp. Ekstra utgifter må dekkes av reiseforsikringen, sa damen på Norwegian. Jeg vet ikke om jeg har noen reiseforsikring når reisen er betalt med Visakortet mitt, den hadde vært det om den var betalt med Mastercardet, men det ble den ikke. Jeg vet ikke hva slags reiseforsikring jeg burde hatt, dette regnet jeg ikke med, vi kunne fått avbestillingsbeskyttelse, sikkert, men vi skulle jo dra. Jeg aner ikke hva jeg skal eller bør gjøre med dette.

Betjeningen ombord på flyet ned igjen var den søteste jeg noen gang har vært borti. Det var lett å få kontakt med dem og de var tydelige med beskjeder. En av mannskapet holdt på med fagbrevet og denne turen var "eksamen", som han altså hadde bestått; alle passasjerene klappet for ham da dette ble opplyst over høyttaleranlegget.

Jeg har vært veldig sliten etter denne turen, jeg var på et treff med en annen diagnosegruppe i går kveld, det hadde jeg sett sånn fram til at jeg prioriterte dette framfor generalforsamling i brettslaget; meningen var jo at jeg skulle vært hjemme tirsdag kveld, og uthvilt, jeg går på reservetanken. Dessuten skal vinduer byttes hos meg i morgen, så jeg må skaffe dekkfolie (bare å finne ut hva det heter var en utfordring) og finne ut hva jeg helt konkret skal gjøre. Jeg fikk time med vikarpsykologen i morgen, det er jeg glad for, og jeg skal på en forelesning og ellers surre rundt på universitetsområdet hele dagen, jeg er glad jeg fant et sted jeg kunne "være". Håper renovatørene da virkelig gjør det de skal gjøre; jeg har inntrykk av at de bare diller, jeg hører og ser nesten aldri at det skjer noe med huset her, så det kan være bløff at de skal skifte vinduene mine i morgen, også.

[Madelenemie]

Hun har ME, og sykdommen gjør henne ekstremt lydsensitiv.

Hei!

Jeg har vist noe som er bedre enn ER 9, 15 og 25 db.

Jeg har Pro hearing protection 15, disse er de beste støyproppene på markedet skrev de til meg nå, de er bedre enn ER.

Informerer deg om det så du vet det i forhold til når din datter skal ha nye. Nå sender de meg pro 17 filtere så jeg får prøve de filterne noen dager, det var snilt.

[Mirabell]

Vi gjorde vårt beste for å henge med i Tromsø! Men det var lagt opp på en lite menneskevennlig måte. Et merkelig innredet hotell - spisesalen var flombelyst under frokosten så alle ble blendet, det var ingen stille kroker, programmet var lagt opp slik at vi måtte sjekke ut halvannen time før vi egentlig hadde behøvd, i tillegg ble flyene kansellert slik at vi "burde ha vært forutseende nok" til å beholde det ene rommet, til en lavere pris enn det vi til slutt ble tvunget til (vi betalte 800 kroner ekstra for tilgang til en kaffemaskin som laget små kopper med stram kaffe, en krukke fuktighetskrem og en neglefil, ansiktsservietter og to ekstra overflødige puter). Foredragene ble holdt uten pauser slik at vi måtte enten være tilstede i halvannen time i strekk, eller droppe alle, det var sju og en halv time mellom lunsj og middag, uten annet matinntak enn litt frukt i en pause (som heller ikke ble fylt på, slik at alt jeg fikk var tre små skalker appelsin, fordi jeg måtte opp på rommet for å gå på do, det var underdimensjonert dametoalettanlegg der, som jo er vanlig). Det var trist, for foredragene var veldig interessante og jeg ville gjerne få med meg så mye som mulig. Jeg brukte ørepropper mens de som snakket veldig høyt og/eller skjærende hadde sine innlegg.

Jeg fikk med meg min psykologs innlegg, men jeg syntes det var litt tafatt, og han snakket dansk, så jeg ble altfor opptatt av det, for han snakker mer norsk til vanlig. Han snakket litt med meg under og før middagen på mandagen, og det var hyggelig, men ellers så jeg ham nesten ikke. Det "gode" med dette er jo at da jeg ikke trenger å være beskjemmet og tenke at jeg var på konferanse sammen med min psykolog, for det var jeg jo ikke i det hele tatt, viste det seg. Han er vanligvis både høflig og oppmerksom mot meg, nå var han nesten ingen av delene. Det forvirrer meg. Han stakk uten å si hadet til meg, og det hadde ikke vært vanskelig å finne meg om han hadde villet. Jeg lurte på om han ikke ville snakke med meg, men slo meg til ro med at han sikkert bare hadde dårlig tid. Men fire timer senere traff jeg ham ombord på Hurtigruta som lå til kai i Tromsø. Å titte på båter hadde han tid til! Og hvis han ikke ville snakke med meg, hvorfor gjorde han det da, jeg så ham ikke, jeg bare strente forbi, han måtte rope på meg for å få kontakt. Jeg var da veldig glad for at jeg hadde fått si hadet til ham, men samtidig forvirret og usikker, hva *** var dette for noe? Jeg er skuffet, jeg forventet noe annet fra ham.

I mellomtiden hadde jeg fått dette litt på avstand, for mens vi satt i baren (M trengte å hente lader til mobilen og iPaden, fra bagen hennes som hun hadde plassert i foredragssalen, sammen med de andre deltagernes bagasje, og som vi ikke kom til i fordi de jævlene aldri tok en eneste pause! Det sto tilogmed "vakter" utenfor døra! Det viste seg at laderen/-rne lå igjen på rommet hennes, men det fant hun først ut etter å ha ventet på å få tilgang til sin egen bag i ca to timer!) kom Esikl Pedersen forbi, AP hadde møte på det samme hotellet, og vi tullet med at jeg hadde vært på Utøya og "ombord" på Thorbjørn osv, og så treffer jeg EP i Tromsø ni dager senere... Jeg var også spinnvill over å få gå ombord på Hurtigruta, tenkte at ooohh - jeg er på Hurtigruta i Tromsø, så kult, dette er helt fantastisk, og så fikk jeg snakket bittelitt med psykologen min likevel, men det kranglet seg til siden jeg ble så forvirret.

Maten var sikkert grei, men det var så mye vonde sanseinntrykk (stemmesurr, folk må jo snakke høyt for å høre hverandre når det er mange tilstede, sterkt lys) at jeg mistet matlysten, ble kvalm og på gråten. Det kjentes ut som jeg kom til å frike ut i buffeten, kaste opp og knuse ting, sette meg ned i en krok og gråte og rugge. Men jeg kunne ikke gjøre det, jeg var representant for Autismeforeningen og måtte oppføre meg verdig.

Vi sa ifra i resepsjonen om at vi hadde diagnoser som gjorde at vi ikke taklet støy osv da vi spurte om vi kunne beholde rommet lenger, også kvelden i forveien fortalte jeg dem om hvor vanskelig programmet var lagt opp, for oss. Men vi måtte da betale full pris for noen få timer, og vi kom fram til at det ikke kunne være nødvendig. Det BURDE ikke ha vært nødvendig. Dette kunne ingen av oss ha forutsett, et så sanseirriterende bygg trodde jeg ikke det var mulig å lage.

Mens vi først prøvde å nå igjennom og deretter fikk snakket med Norwegian, hadde vi også Ms mann på tråden; min telefon lå på lading i baren, jeg måtte opp og ned og snakke med resepsjonen, skulle vi nå ta det dyre rommet de hadde igjen eller ikke, prøve andre hoteller eller ikke; TVen ble satt på og forstyrret ganske mye, til slutt fikk jeg spurt om de fulgte med på programmet, det gjorde de ikke så lyden ble dempet, og det hjalp. M hadde time hos sin psykiater dagen etter, så vi måtte sjekke det før vi kunne bestemme oss for hvilket fly vi skulle bytte til men vi valgte slik at vi fikk frokost. Betjeningen var vennlige og hjalp oss med den ene taxi-bestillingen og -kanselleringen etter den andre, sjekket andre hoteller, hvor er restauranter osv, og vi fikk en rolig middag på Peppes. Psykologen og hans følge måtte derimot vente seks timer ekstra på flyplassen. Jeg var både såret, sur og skadefro over dette, han visste at vi var i byen og de kunne ha tatt en pizza med oss, men nei, det ble så sent og de skulle videre osv osv.

Alt som jeg fryktet kunne gå galt, gikk helt knirkefritt, det var så stressfritt og køfritt til og fra og på flyplassene at jeg ble helt sjokkert. Bortsett fra taxikøen i Tromsø, den var gjemt i et skur slik at jeg uten å ville det, prøvde å snike. Dette fikk M med seg, hun virket hjemmekjent på Langnes, imponerende. Hun var også klippefast i kontakten med flyselskapet og holdt linjen og tråden med dem og mannen til tross for grusom ventemusikk i, hva var det, tre kvarter? Bare å komme igjennom på telefonen kommer jo på store beløp. Ekstra utgifter må dekkes av reiseforsikringen, sa damen på Norwegian. Jeg vet ikke om jeg har noen reiseforsikring når reisen er betalt med Visakortet mitt, den hadde vært det om den var betalt med Mastercardet, men det ble den ikke. Jeg vet ikke hva slags reiseforsikring jeg burde hatt, dette regnet jeg ikke med, vi kunne fått avbestillingsbeskyttelse, sikkert, men vi skulle jo dra. Jeg aner ikke hva jeg skal eller bør gjøre med dette.

Betjeningen ombord på flyet ned igjen var den søteste jeg noen gang har vært borti. Det var lett å få kontakt med dem og de var tydelige med beskjeder. En av mannskapet holdt på med fagbrevet og denne turen var "eksamen", som han altså hadde bestått; alle passasjerene klappet for ham da dette ble opplyst over høyttaleranlegget.

Jeg har vært veldig sliten etter denne turen, jeg var på et treff med en annen diagnosegruppe i går kveld, det hadde jeg sett sånn fram til at jeg prioriterte dette framfor generalforsamling i brettslaget; meningen var jo at jeg skulle vært hjemme tirsdag kveld, og uthvilt, jeg går på reservetanken. Dessuten skal vinduer byttes hos meg i morgen, så jeg må skaffe dekkfolie (bare å finne ut hva det heter var en utfordring) og finne ut hva jeg helt konkret skal gjøre. Jeg fikk time med vikarpsykologen i morgen, det er jeg glad for, og jeg skal på en forelesning og ellers surre rundt på universitetsområdet hele dagen, jeg er glad jeg fant et sted jeg kunne "være". Håper renovatørene da virkelig gjør det de skal gjøre; jeg har inntrykk av at de bare diller, jeg hører og ser nesten aldri at det skjer noe med huset her, så det kan være bløff at de skal skifte vinduene mine i morgen, også.

Så flinke dere har vært! Og jeg liker beskrivelsene deres av turen veldig godt. Både du og M skriver så godt, levende og presist!

[Mirabell]

Hei!

Takk til dere alle som hjalp meg.

Jeg har nå kommet hjem, og jeg rakk timen til min psykiater fint

Jeg er derfor lykkelig på alle vis nå.

Det gikk jo greit med å få nytt fly, jeg ble selvsagt sliten, men hadde jeg kommet i går så hadde jeg nok ikke vært så glad som i dag, nå er jeg så glad fordi da jeg så min mann, tryggheten selv stå der, satt i bilen og kjente på hvor heldig jeg er, hørte min psykiaters ord som lød, "du blir tatt godt vare på, det er noe vi alle ønsker oss", så ble jeg varmere og varmere i kinnene.

Det kilte så mye i kinnene til slutt, at jeg lo mer og mer, mens jeg så ned i gulvet og lukket øynene, til slutt sa jeg det til min psykiater, "det kiler sånn her sa jeg", hun så på meg, så jeg gjentok, " her" og pekte på kinnene mine, " ja for jeg er jo så glad". Da lo hun og sa noe, men siden jeg lo også så hørte jeg ikke hva hun sa. Jeg lo mye i dag, jeg lo fordi jeg er så glad for å være hjemme igjen.

Det er så fint å være der hos henne, hun er så snill mot meg, rydder opp i ting og tanker, og når jeg nevnte dette stedet at jeg hadde fått god hjelp der så sa hun noe sånt ca. "Ja men når du skriver, i skriveprosessen så får jeg en følelse av at du selv rydder opp" jeg syns det var veldig bra tenkt, for den erfaringen gjør jeg selv, men jeg har aldri sagt dette til min psykiater og igjen blir jeg overrasket over hva min psykiater bare skjønner av seg selv.

Det er fint!

Ellers fikk jeg mye ros i dag, ikke forstår jeg hvorfor alltid, men hun syns jeg er så flink. Ja det er jo hyggelig det, men mye hun nevner er jo en selvfølge vil jeg si, men hyggelig er det at noen syns jeg er så flink, og til og med av og til tenker på meg når man går ut med søppel. For min psykiater tenkte på meg nå en dag da hun gikk ut med søppel på morgenen, jeg smilte, og etter hvert, da hun gjentok og forklarte grundigere skjønte jeg hvorfor. Det var noen som kastet søppel i fra seg på feil sted, og derfor tenkte min psykiater på meg, ja det var hyggelig. Så da vet jeg at psykiatere tenker på sine pasienter når de opplever noe de har snakket med dem om. Det er både snilt og generøst og hyggelig, ja selv om det er naturlig sikkert.

Ellers så viser det seg at jeg kan bli oppfattet som sjenert, jeg fikk vite dette da jeg sa følgende setning, `jeg har oppdaget at jeg ser mindre på mennesker enn jeg ser ned i gulvet, det er nok grunnen til at jeg ikke oppfatter signaler sendt" og videre sa jeg " hvis du satt og lagde grimaser fordi du syns det jeg sa var dumt ville jeg ikke oppfatte dette, derfor skjønner jeg selv at jeg går glipp av informasjon av nonverbal art".

Min psykiater kunne da både meddele at dette viste hun at jeg har mindre øyekontakt enn andre (jeg syns det er rart at hun vet når jeg aldri før har sagt det og jeg ser mer på henne enn noen da jeg syns hun er så pen". det var derfor hun sa en gang at " når du snakker se opp på de du snakker med ved start på en samtale, og når du avslutter ser du igjen på dem" dette systemet har jeg fulgt, det fungerer fint. Jeg gjør ikke dette fordi jeg er sjenert jeg klarer ikke høre ord eller tenke egne ord, hvis jeg samtidig skal se i øynene.

min psykiater sa " bedre med mennesker som hører hva en sier, enn som later som og ser i øynene".

Min psykiater ser med andre ord mange fordeler ved meg, og det styrker min egen selvfølelse og har bygget opp en slags indre trygghet som var svakere før jeg begynte hos henne.

Også er hun konkret og forteller meg sannheten, enten jeg liker den eller ikke, dette er så fint, enten jeg er flink, som det er mest av, eller hun kaller meltdown for umodenhetsanfall og ber meg ta meg sammen, dette liker jeg vet min psykiater, jeg kan stole 100 % på henne.

Jeg spurte så "kan jeg oppfattes som sjenert?" min psykiater svarte " ja det kan du", jaså tenkte jeg inni meg, det har jeg hørt før, at andre tror jeg er sjenert også blir overrasket over ordene jeg på et gitt tidspunkt formidler til de som er rundt meg. Jeg pleier si det jeg mener, men ikke hvis jeg vet det irriterer, bare hvis noen spør om min mening om noe. Mest vil jeg ha fred.

Min psykiater vet at jeg ikke er sjenert, men jeg kan virker sånn, så til Togli og Sør, det med øyekontakten betyr ikke at jeg er sjenert, men at jeg prøver å forstå hva dere mener.

Jeg lytter nøye etter. og siden jeg pleier høre hva de sier på nesten alle bord i en kafe, blir det mye å sortere ut for meg.

Min psykiater sa at jeg ikke har et psykiatrisk problem, men et kognitivt problem, de ordene hørte jeg, men forstod jeg dem, nei!

''Jeg lytter nøye etter. og siden jeg pleier høre hva de sier på nesten alle bord i en kafe, blir det mye å sortere ut for meg.''

Oi, nå skjønner jeg deg bedre! Hvis alle hørsels- (og syns-?) -inntrykk kommer "ufiltrert" hele tiden, er det ikke rart det blir for mye for deg innimellom!

Jeg skriver det til deg også, jeg syns virkelig dere har vært veldig flinke på denne turen! :-) Og jeg liker veldig godt å lese referatene deres fra turen :-)

[Madelenemie]

''Jeg lytter nøye etter. og siden jeg pleier høre hva de sier på nesten alle bord i en kafe, blir det mye å sortere ut for meg.''

Oi, nå skjønner jeg deg bedre! Hvis alle hørsels- (og syns-?) -inntrykk kommer "ufiltrert" hele tiden, er det ikke rart det blir for mye for deg innimellom!

Jeg skriver det til deg også, jeg syns virkelig dere har vært veldig flinke på denne turen! :-) Og jeg liker veldig godt å lese referatene deres fra turen :-)

Hei!

Jeg er for sliten for å skrive referat.

Jeg klarer ikke mene så mye om dette før det går en stund, jeg har ikke fått tid å tenke på saken, jeg bare kjenner på hvor sliten jeg er og at jeg ikke klarer gå ut.

Jeg var svimmel, er det fremdeles, når jeg kjørte og hentet min datter på skolen nå, måtte jeg stoppe i en rundkjøring, for følte jeg skulle besvime. Jeg burde ikke kjørt, men min mann må jobbe til klokken 23.00 ca hver kveld nå fordi han fikk så mye ekstra og stress med at jeg reiste.

Nå skal jeg lage middag, er fryktelig sliten og må ha støypropper i ørene.

Så jeg klarer ikke mene så mye om turen enda, jeg syns nok opplegget var bedre enn Bella Dotte, og med hotellet så var det litt vår skyld at vi ikke på forhånd sa i fra, samt jeg sa ikke noe om diagnose til de i resepsjonen jeg sa kun at "jeg har problemer med ørene mine" også pekte jeg på dem og fikk sitte bak en skillevegg.

De fleste har jo ikke slike problemer og da kan man ikke forvente at alt skal legges opp for mennesker med slike vansker osv...

Jeg spiser ca 1 gang pr dag så for meg var måltidene overdådige og hyppige nok.

Men jeg er for sliten klarer ikke tenke mer på det, trenger tid til å tenke på hvordan det nå var. Og med høytalerannlegget så var det som det bruker være, alltid litt for høyt inni mellom, men det er jo få mennesker som har vansker med det, så jeg irriterer meg ikke over sånt, jeg bare blir sliten inni meg.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Jeg er for sliten for å skrive referat.

Jeg klarer ikke mene så mye om dette før det går en stund, jeg har ikke fått tid å tenke på saken, jeg bare kjenner på hvor sliten jeg er og at jeg ikke klarer gå ut.

Jeg var svimmel, er det fremdeles, når jeg kjørte og hentet min datter på skolen nå, måtte jeg stoppe i en rundkjøring, for følte jeg skulle besvime. Jeg burde ikke kjørt, men min mann må jobbe til klokken 23.00 ca hver kveld nå fordi han fikk så mye ekstra og stress med at jeg reiste.

Nå skal jeg lage middag, er fryktelig sliten og må ha støypropper i ørene.

Så jeg klarer ikke mene så mye om turen enda, jeg syns nok opplegget var bedre enn Bella Dotte, og med hotellet så var det litt vår skyld at vi ikke på forhånd sa i fra, samt jeg sa ikke noe om diagnose til de i resepsjonen jeg sa kun at "jeg har problemer med ørene mine" også pekte jeg på dem og fikk sitte bak en skillevegg.

De fleste har jo ikke slike problemer og da kan man ikke forvente at alt skal legges opp for mennesker med slike vansker osv...

Jeg spiser ca 1 gang pr dag så for meg var måltidene overdådige og hyppige nok.

Men jeg er for sliten klarer ikke tenke mer på det, trenger tid til å tenke på hvordan det nå var. Og med høytalerannlegget så var det som det bruker være, alltid litt for høyt inni mellom, men det er jo få mennesker som har vansker med det, så jeg irriterer meg ikke over sånt, jeg bare blir sliten inni meg.

''Jeg burde ikke kjørt, men min mann må jobbe til klokken 23.00 ca hver kveld nå fordi han fikk så mye ekstra og stress med at jeg reiste''

Jeg håper ikke han prøver å gi deg dårlig samvittighet fordi du dro på tur alene med ei venninne? Du er vel ikke så ofte ute og reiser på egenhånd ?

Og du var da ikke så lenge borte, så at det skulle være nødvendig å jobbe til hver kveld, høres for meg litt rart ut. Hva er det han jobber med da?

[Dorthe]

Hei!

Jeg er for sliten for å skrive referat.

Jeg klarer ikke mene så mye om dette før det går en stund, jeg har ikke fått tid å tenke på saken, jeg bare kjenner på hvor sliten jeg er og at jeg ikke klarer gå ut.

Jeg var svimmel, er det fremdeles, når jeg kjørte og hentet min datter på skolen nå, måtte jeg stoppe i en rundkjøring, for følte jeg skulle besvime. Jeg burde ikke kjørt, men min mann må jobbe til klokken 23.00 ca hver kveld nå fordi han fikk så mye ekstra og stress med at jeg reiste.

Nå skal jeg lage middag, er fryktelig sliten og må ha støypropper i ørene.

Så jeg klarer ikke mene så mye om turen enda, jeg syns nok opplegget var bedre enn Bella Dotte, og med hotellet så var det litt vår skyld at vi ikke på forhånd sa i fra, samt jeg sa ikke noe om diagnose til de i resepsjonen jeg sa kun at "jeg har problemer med ørene mine" også pekte jeg på dem og fikk sitte bak en skillevegg.

De fleste har jo ikke slike problemer og da kan man ikke forvente at alt skal legges opp for mennesker med slike vansker osv...

Jeg spiser ca 1 gang pr dag så for meg var måltidene overdådige og hyppige nok.

Men jeg er for sliten klarer ikke tenke mer på det, trenger tid til å tenke på hvordan det nå var. Og med høytalerannlegget så var det som det bruker være, alltid litt for høyt inni mellom, men det er jo få mennesker som har vansker med det, så jeg irriterer meg ikke over sånt, jeg bare blir sliten inni meg.

Du må ikke kjøre bil når du har det sånn, da får du la de på skolen ringe taxi og sende dattera di hjem etter skoledagen.

Bj. gjør det hvis du ringer og spør, hun har i hvert fall gjort det mange ganger for meg da minstemann gikk der og jeg ikke kunne kjøre.