Hadde vi alle havnet i fosterhjem?

[Gjest 80-tallasgirl]

Jeg er 33 år. Det vil si jeg hadde mine første minner og barndom på 80-tallet. Siden jeg er født sent på året, begynte jeg i første klasse som 6 år. Mamma fulgte meg til busstoppet de to første dagene. Etter dette, måtte jeg klare meg selv og jeg var alltid livredd for at bussen ikke skulle konmme eller at jeg havnet på feil buss. Om det skjedde, ville jeg aldri få se mamma eller pappa eller søsteren min igjen! Gjennom vinteren trasket jeg alene igjennom halve byen, gangefelt og ventet på den grønne mannen.

Når jeg satt i bil, røyket alltid mamma "Petterøs nr. 3" og jeg måtte rope ut for å få mamma til å åpne vinduet, og da strekte hun seg til maks 3 cm. på en god dag.

Noen ganger hadde foreldrene mine fyllefest. Det var mye bråk, voksne som gråt, danset, ropte og høy musikk. De voksne ble forandret, men det var dritspennende og litt skummelt...

Vi sov i telt i hagen, og listet oss rundt i nabolaget mellom klokka 3-5 om natta, og det i en helg når vi var 10 år. Året etter la jeg og veninnene mine ut på sjøen i småbåt alene med motor på 15 hestekrefter! Vi var ute på fjorden nesten hele sommerferien og fikk en kjeeeempestor torsk som vi grillet i fjøresteinene etterpå.

Pappa lot meg prøve å kjøre bil på en grusbane da jeg var 12 år gammel og vi har video av dette.

Mamma slo til meg noen ganger, jeg sloss som blodet rant mes søstereen min. Men jeg aldri i barnehage. Mamma var hjemme med oss hele tiden fram til jeg begynte på skolen.

I dag, er jeg takknemlig for altr. Jeg husker at min aller største skrekk var å miste mamma, pappa eller søsteren min.

[Sør]

Nei, det skal ekstremt mye til før barn havner i fosterhjem.

Utover det, hele innlegget oser av "nostalgi var bedre før i tiden".

Bortsett fra at de fleste unger opplever minst like mye som de som var barn på 80-tallet, så har noe annet skjedd:

Dødeligheten blant gutter er redusert med 90% (!) (det er helt ufattelig), og blant jenter (som var lavere i utgangspunktet) med 50%.

Tenk så mange flere barn som får oppleve ungdommen og å bli voksne. Tenk hvor mange som ikke blir permanent skadet.

Og tenk så mange som opplever minst like mye nå som folk gjorde for 40 år siden - dog er det selvsagt alltid noen som mener at "ting var bedre i attenhundre-og-brødmangel".

Med vennlig hilsen

[Gjest 80-tallasgirl]

Nei, det skal ekstremt mye til før barn havner i fosterhjem.

Utover det, hele innlegget oser av "nostalgi var bedre før i tiden".

Bortsett fra at de fleste unger opplever minst like mye som de som var barn på 80-tallet, så har noe annet skjedd:

Dødeligheten blant gutter er redusert med 90% (!) (det er helt ufattelig), og blant jenter (som var lavere i utgangspunktet) med 50%.

Tenk så mange flere barn som får oppleve ungdommen og å bli voksne. Tenk hvor mange som ikke blir permanent skadet.

Og tenk så mange som opplever minst like mye nå som folk gjorde for 40 år siden - dog er det selvsagt alltid noen som mener at "ting var bedre i attenhundre-og-brødmangel".

Med vennlig hilsen

Ja, jeg har motvillig, tiåringer på vennelista mi på Facebook, som skriver 30 noticifaction for dag.... What a time!

[Gjest 80-tallasgirl]

Nei, det skal ekstremt mye til før barn havner i fosterhjem.

Utover det, hele innlegget oser av "nostalgi var bedre før i tiden".

Bortsett fra at de fleste unger opplever minst like mye som de som var barn på 80-tallet, så har noe annet skjedd:

Dødeligheten blant gutter er redusert med 90% (!) (det er helt ufattelig), og blant jenter (som var lavere i utgangspunktet) med 50%.

Tenk så mange flere barn som får oppleve ungdommen og å bli voksne. Tenk hvor mange som ikke blir permanent skadet.

Og tenk så mange som opplever minst like mye nå som folk gjorde for 40 år siden - dog er det selvsagt alltid noen som mener at "ting var bedre i attenhundre-og-brødmangel".

Med vennlig hilsen

Hvordan vet du at det skal ekstremt mye til? http://www.knut.com/2009/01/barnevernet_far_krass_kritikk_fra_erfaren_advokat/