NHD: La oss si..

[Gjest frustrert.no]

at du var Barne og ungdomspsykiater og jeg kom på time til deg med dattera mi (13 år) som hadde utviklet anorexi.

Hun hadde gått ned 20 + kg på under ett år, og hadde også AS og OCD som tilleggsdiagnoser samt at hun ofte hadde depressivt tankeinnhold og suicid-tanker.

Hva ville du har gjort? Hva er forsvarlig behandling av et slikt barn?

Det eneste hun blir tilbudt er veiing av fastlegen ved jevne mellomrom og medisiner mot tvangen. Jeg har ytret ønske om at hun i tillegg kunne få psykolog-hjelp, men det får hun ikke.

Hvorfor venter man så lenge med å gi barn adekvat hjelp mot spiseforstyrrelse? Man får liksom ikke hjelp før man bare er skinn og bein og livet henger i en tynn tråd. Hva med forebygging, liksom? Det må da være noe som kan gjøres FØR man blir så syk at man må innlegges?

Jeg tenker meg samtaler hos psykolog som forebyggende hjelp. Der kan hun snakke om løst og fast og vanskelige følelser, få kunnskap og lærdom om hvordan et sunt og godt kosthold skal være, og få hjelp til å få motivasjon til å bli frisk, og å holde denne motivasjonen oppe over tid.

Hvorfor hun ikke får det, er for meg en stor gåte...

[Madelenemie]

Hei!

Det er rart hun ikke får det, mine barn fikk/får tilbud om samtaler på barnehabilitering og BUP.

Og de har bare AS og ingen tilleggsproblematikk, ingen lærevansker og atferdsproblemer. Vi har hatt litt vansker med matinntak, men jeg klarte selv å snu dette da vi fikk avslag på hjelp med denne vansken, delvis ved å lage en ny regel og ved å oppmuntre til sunnhet, det var vanskelig, men det går fremover.

Den nye regelen var 1) man må spise skolematen sin, 2) man må sitte ved middagsbordet og spise noe. Resultatet ble halvspist matpakke, og kanskje to skjeer med middag, men slik snudde matvegringen seg. De spiser lite, men de spiser litt og går ikke ned i vekt.

De stilte ikke spørsmål ved regelen, den ble møtt med motstand og vegring, men en regel er en regel sa jeg og det synes de å akseptere.

Mange barn og unge meg asperger sliter med spising og blir for tynne, jeg selv gikk mye ned og fikk lettere spiseproblemer, så jeg tenkte tvang har lite for seg, masing også, men regler det er en bra ting.

Nå har jeg laget en ny regel, ve må drikke et glass med friskpresset juice på morgenen, det liker vi, fra en appelsin er det en overkommelig mengde, og med trantabeletter så er dette en okey start på dagen. Hvis jeg sier man bør, og har du lyst på osv... så begynner de å tenke, og min sønn han tenker så hardt at det nesten knaker , hvis ting er regler, så går det merkelig mye lettere, da kan man følge regelen fremfor å tenke en lang lang tankerekke først. De liker regler like godt som meg tror jeg.

Jeg hadde likt at andre bare bestemte jeg også, for det er så vanskelig ofte å ta valg, og det er et tvangssymptom tror jeg min psykiater sa, så kanskje du må bestemme mer, selv om din datter ikke vil.

Hvis jeg ber min sønn spise, så spiser han ikke for han skal jo tenke mye først, hvis jeg sier, "du kan velge om du vil spise dette eller dette", så ser han misfornøyd på meg og velger motvillig det ene. Jeg sparer han således for vanskelig valg mellom mye, samtidig velger han selv. Som mor må jeg sette slike grenser når jeg ser hva alternativet blir. Så vet jeg jo cirka hva han pleier spise og hva han liker.

[Gjest frustrert.no]

Hei!

Det er rart hun ikke får det, mine barn fikk/får tilbud om samtaler på barnehabilitering og BUP.

Og de har bare AS og ingen tilleggsproblematikk, ingen lærevansker og atferdsproblemer. Vi har hatt litt vansker med matinntak, men jeg klarte selv å snu dette da vi fikk avslag på hjelp med denne vansken, delvis ved å lage en ny regel og ved å oppmuntre til sunnhet, det var vanskelig, men det går fremover.

Den nye regelen var 1) man må spise skolematen sin, 2) man må sitte ved middagsbordet og spise noe. Resultatet ble halvspist matpakke, og kanskje to skjeer med middag, men slik snudde matvegringen seg. De spiser lite, men de spiser litt og går ikke ned i vekt.

De stilte ikke spørsmål ved regelen, den ble møtt med motstand og vegring, men en regel er en regel sa jeg og det synes de å akseptere.

Mange barn og unge meg asperger sliter med spising og blir for tynne, jeg selv gikk mye ned og fikk lettere spiseproblemer, så jeg tenkte tvang har lite for seg, masing også, men regler det er en bra ting.

Nå har jeg laget en ny regel, ve må drikke et glass med friskpresset juice på morgenen, det liker vi, fra en appelsin er det en overkommelig mengde, og med trantabeletter så er dette en okey start på dagen. Hvis jeg sier man bør, og har du lyst på osv... så begynner de å tenke, og min sønn han tenker så hardt at det nesten knaker , hvis ting er regler, så går det merkelig mye lettere, da kan man følge regelen fremfor å tenke en lang lang tankerekke først. De liker regler like godt som meg tror jeg.

Jeg hadde likt at andre bare bestemte jeg også, for det er så vanskelig ofte å ta valg, og det er et tvangssymptom tror jeg min psykiater sa, så kanskje du må bestemme mer, selv om din datter ikke vil.

Hvis jeg ber min sønn spise, så spiser han ikke for han skal jo tenke mye først, hvis jeg sier, "du kan velge om du vil spise dette eller dette", så ser han misfornøyd på meg og velger motvillig det ene. Jeg sparer han således for vanskelig valg mellom mye, samtidig velger han selv. Som mor må jeg sette slike grenser når jeg ser hva alternativet blir. Så vet jeg jo cirka hva han pleier spise og hva han liker.

''Den nye regelen var 1) man må spise skolematen sin, 2) man må sitte ved middagsbordet og spise noe. Resultatet ble halvspist matpakke, og kanskje to skjeer med middag, men slik snudde matvegringen seg. De spiser lite, men de spiser litt og går ikke ned i vekt.

De stilte ikke spørsmål ved regelen, den ble møtt med motstand og vegring, men en regel er en regel sa jeg og det synes de å akseptere. ''

Takk for gode råd, Madelenemie! Nå vet jeg ikke hvor gamle dine barn er, men hun som sliter med ovennevnte er 13 år og er en ganske så bestemt ung dame!

Hun vil ikke høre på meg. Jeg har prøvd alt, mast, blitt sint, men mest snakket rolig med henne og prøvd å forklare hvor viktig det er at kroppen får næring for å kunne vokse og utvikle seg som den skal. Hun forstår dette med fornuften, men likevel klarer hun altså ikke å spise mer. Hun sier at hun har spist nok og ikke er mer sulten og at jeg ikke kan tvinge henne til å soise mer. Og det kan jeg jo ikke heller. Jeg kan jo ikke holde henne fast å dytte mat ned i halsen på henne.

Men veldig godt å høre at du har funnet en løsning som passer for deg og dine barn! Du har vært flink, synes jeg! Lurer på hva jeg har gjort galt siden ting er som de er hos oss.

[frosken]

''Den nye regelen var 1) man må spise skolematen sin, 2) man må sitte ved middagsbordet og spise noe. Resultatet ble halvspist matpakke, og kanskje to skjeer med middag, men slik snudde matvegringen seg. De spiser lite, men de spiser litt og går ikke ned i vekt.

De stilte ikke spørsmål ved regelen, den ble møtt med motstand og vegring, men en regel er en regel sa jeg og det synes de å akseptere. ''

Takk for gode råd, Madelenemie! Nå vet jeg ikke hvor gamle dine barn er, men hun som sliter med ovennevnte er 13 år og er en ganske så bestemt ung dame!

Hun vil ikke høre på meg. Jeg har prøvd alt, mast, blitt sint, men mest snakket rolig med henne og prøvd å forklare hvor viktig det er at kroppen får næring for å kunne vokse og utvikle seg som den skal. Hun forstår dette med fornuften, men likevel klarer hun altså ikke å spise mer. Hun sier at hun har spist nok og ikke er mer sulten og at jeg ikke kan tvinge henne til å soise mer. Og det kan jeg jo ikke heller. Jeg kan jo ikke holde henne fast å dytte mat ned i halsen på henne.

Men veldig godt å høre at du har funnet en løsning som passer for deg og dine barn! Du har vært flink, synes jeg! Lurer på hva jeg har gjort galt siden ting er som de er hos oss.

'' Du har vært flink, synes jeg! Lurer på hva jeg har gjort galt siden ting er som de er hos oss.

''

Siden Madelenemie har egenerfaring, så har hun særskilte forutsetninger mht å finne løsninger som fungerer.

Når det gjelder datteren din, så synes jeg det er synd om du ikke har en opplevelse av at dine argumenter blir vektlagt i beslutningsprosessen mht hvilke tiltak som skal forsøkes. Når det er sagt, så lurer jeg på om du undervurderer muligheten for at medisinene vil gi god effekt? Dersom ocd'en har betydelig innflytelse her, så er det kanskje nettopp medisiner som kan hjelpe henne mest.

Hvordan begrunner bup sin avgjørelse? Hvis begrunnelsen er dårlig, bør dere kanskje vurdere å anke avslaget.

[Madelenemie]

''Den nye regelen var 1) man må spise skolematen sin, 2) man må sitte ved middagsbordet og spise noe. Resultatet ble halvspist matpakke, og kanskje to skjeer med middag, men slik snudde matvegringen seg. De spiser lite, men de spiser litt og går ikke ned i vekt.

De stilte ikke spørsmål ved regelen, den ble møtt med motstand og vegring, men en regel er en regel sa jeg og det synes de å akseptere. ''

Takk for gode råd, Madelenemie! Nå vet jeg ikke hvor gamle dine barn er, men hun som sliter med ovennevnte er 13 år og er en ganske så bestemt ung dame!

Hun vil ikke høre på meg. Jeg har prøvd alt, mast, blitt sint, men mest snakket rolig med henne og prøvd å forklare hvor viktig det er at kroppen får næring for å kunne vokse og utvikle seg som den skal. Hun forstår dette med fornuften, men likevel klarer hun altså ikke å spise mer. Hun sier at hun har spist nok og ikke er mer sulten og at jeg ikke kan tvinge henne til å soise mer. Og det kan jeg jo ikke heller. Jeg kan jo ikke holde henne fast å dytte mat ned i halsen på henne.

Men veldig godt å høre at du har funnet en løsning som passer for deg og dine barn! Du har vært flink, synes jeg! Lurer på hva jeg har gjort galt siden ting er som de er hos oss.

Hei!

Du har ikke gjort noe galt, barn er forskjellige også barn med asperger syndrom.

Men jeg syns du burde fått hjelp, 20 kg er en veldig dramatisk vektnedgang. Jeg var heldig å klare dette selv, det er jo kanskje mer fordi vi var heldige.

Mitt barn har hatt også en uheldig vektnedgang, fastlegen søkte til en klinikk på Ullevål for spisevegring da hans datter fikk det samme, og fikk god hjelp der. Vi fikk som skrevet avslag. Jeg syns jo det var utrolig, men for oss løste det seg, heldigvis.

Barnet mitt er også bestemt så at det skulle gå så lett med de "nye reglene" vet jeg ikke om bare var hell eller en naturlig forklaring på, i vertfall trenger vi ikke nå å klage på avslaget og jeg er lettet.

Det har vært tungt for meg, da jeg blir engstelig, og når min psykiater sier at "det er de skoleflinke som får dette" så blir jeg enda reddere, for barnet mitt har en egen disiplin som brukt riktig er flott, men ikke når den blir brukt på å sulte seg.

Jeg må derfor følge opp tett nå, kan ikke gi slipp, og det er også en ting som til tider gjør meg sliten, det er jo ikke en ting, det er jo mange og inni mellom skal man gjøre alle andre ting

Jeg håper dere får hjelp, det er en klinikk på Ullevål dere kan søke til, kjenner du den? De er veldig flinke der, vektnedgangen til din datter er veldig stor spesielt med tanke på hennes unge alder.

[PieLill]

Høres ikke ut som tilstrekkelig hjelp/behandling.

På hvilken måte skal det forresten hjelpe å sette ytterligere fokus på vekt ved veiing hos fastlege?

Hva med å kontakte pasientombudet for psykiatri for å få hjelp til å lage vei i vellinga?

mvh

[Gjest frustrert.no]

Høres ikke ut som tilstrekkelig hjelp/behandling.

På hvilken måte skal det forresten hjelpe å sette ytterligere fokus på vekt ved veiing hos fastlege?

Hva med å kontakte pasientombudet for psykiatri for å få hjelp til å lage vei i vellinga?

mvh

''Hva med å kontakte pasientombudet for psykiatri for å få hjelp til å lage vei i vellinga?''

Hvordan gjør jeg det?

Kommer ikke det til å virke rimelig teit? Ikke vet jeg. Er jo verdt å prøve.

[Gjest frustrert.no]

'' Du har vært flink, synes jeg! Lurer på hva jeg har gjort galt siden ting er som de er hos oss.

''

Siden Madelenemie har egenerfaring, så har hun særskilte forutsetninger mht å finne løsninger som fungerer.

Når det gjelder datteren din, så synes jeg det er synd om du ikke har en opplevelse av at dine argumenter blir vektlagt i beslutningsprosessen mht hvilke tiltak som skal forsøkes. Når det er sagt, så lurer jeg på om du undervurderer muligheten for at medisinene vil gi god effekt? Dersom ocd'en har betydelig innflytelse her, så er det kanskje nettopp medisiner som kan hjelpe henne mest.

Hvordan begrunner bup sin avgjørelse? Hvis begrunnelsen er dårlig, bør dere kanskje vurdere å anke avslaget.

De begrunnet sitt avslag med at hun ikke var syk nok. Og psykiateren hennes som skrev ut medisinen sier at hun ikke behøver å gå til psykolog fordi lærerne og helsesøster kunne ta seg av den oppgaven.

Men han har misforstått så til de grader! Han vet åpenbart ikke hva dette er for noe. Han ser ikke hvordan det er i hverdagen her hjemme hos oss, han ser kun hvordan ting er i ti minutter inne på kontoret hans. Og når jeg attpåtil åpenbart ikke greier å få han eller andre til å forstå ordene som kommer ut av munnen min, så er det vel ikke håp, da.

[PieLill]

''Hva med å kontakte pasientombudet for psykiatri for å få hjelp til å lage vei i vellinga?''

Hvordan gjør jeg det?

Kommer ikke det til å virke rimelig teit? Ikke vet jeg. Er jo verdt å prøve.

Ta en telefon.

Fortell saken omtrent som du har gjort her. Kanskje lurt å ha notert noen stikkord før du ringer, så får du med alt. Tenk gjerne gjennom både hva du synes blir feil, og hvordan du ønsker det skal være

En mor som ringer av oppriktig omsorg og bekymring for sitt barn og bahandlingen barnet (ikke) får, er ikke teit. (Og om du så skulle virke teit, er dette en sak verdt å være teit for.)

Pasientombudet har som jobb å gir råd og bistand i slike situasjoner. Du kan regne med å bli møtt på en saklig og vennlig måte.

http://www.pasientombudet.no/

Lykke til!

mvh

[PieLill]

De begrunnet sitt avslag med at hun ikke var syk nok. Og psykiateren hennes som skrev ut medisinen sier at hun ikke behøver å gå til psykolog fordi lærerne og helsesøster kunne ta seg av den oppgaven.

Men han har misforstått så til de grader! Han vet åpenbart ikke hva dette er for noe. Han ser ikke hvordan det er i hverdagen her hjemme hos oss, han ser kun hvordan ting er i ti minutter inne på kontoret hans. Og når jeg attpåtil åpenbart ikke greier å få han eller andre til å forstå ordene som kommer ut av munnen min, så er det vel ikke håp, da.

Det andre jeg lurer på er hvor mye tid og kompetanse lærer og helsesøster har til å ta seg av dette.

mvh

[Gjest frustrert.no]

Det andre jeg lurer på er hvor mye tid og kompetanse lærer og helsesøster har til å ta seg av dette.

mvh

''Det andre jeg lurer på er hvor mye tid og kompetanse lærer og helsesøster har til å ta seg av dette.''

Ja, det lurer jammen jeg på også. Jeg tror ikke de har noen særlig kompetanse på slikt. Dette er oppgaver for en psykolog, helt klart!

Psykiateren hennes skrev bare ut medisin, og det var det. Ingen forståelse for at jenta trenger å ha noen å snakke med. Han sa at hun kunne bruke meg først og fremst, men også lærerne og helsesøster. Ja såklart kan hun bruke meg, men det eneste jeg kan er jobben min som mor, og det jeg kan bidra med er kun oppmuntring, omsorg, kjærlighet, forståelse, og råd. Men jeg har ikke kompetanse innenfor psykiatri, dessverre. Og det har jo heller ikke lærerne eller helsesøster.

Men jeg kan ringe som du sa. Takk for råd!

[PieLill]

''Det andre jeg lurer på er hvor mye tid og kompetanse lærer og helsesøster har til å ta seg av dette.''

Ja, det lurer jammen jeg på også. Jeg tror ikke de har noen særlig kompetanse på slikt. Dette er oppgaver for en psykolog, helt klart!

Psykiateren hennes skrev bare ut medisin, og det var det. Ingen forståelse for at jenta trenger å ha noen å snakke med. Han sa at hun kunne bruke meg først og fremst, men også lærerne og helsesøster. Ja såklart kan hun bruke meg, men det eneste jeg kan er jobben min som mor, og det jeg kan bidra med er kun oppmuntring, omsorg, kjærlighet, forståelse, og råd. Men jeg har ikke kompetanse innenfor psykiatri, dessverre. Og det har jo heller ikke lærerne eller helsesøster.

Men jeg kan ringe som du sa. Takk for råd!

Du har solide argument.

Håper du snart finner en god løsning.

mvh

[frosken]

De begrunnet sitt avslag med at hun ikke var syk nok. Og psykiateren hennes som skrev ut medisinen sier at hun ikke behøver å gå til psykolog fordi lærerne og helsesøster kunne ta seg av den oppgaven.

Men han har misforstått så til de grader! Han vet åpenbart ikke hva dette er for noe. Han ser ikke hvordan det er i hverdagen her hjemme hos oss, han ser kun hvordan ting er i ti minutter inne på kontoret hans. Og når jeg attpåtil åpenbart ikke greier å få han eller andre til å forstå ordene som kommer ut av munnen min, så er det vel ikke håp, da.

''De begrunnet sitt avslag med at hun ikke var syk nok. Og psykiateren hennes som skrev ut medisinen sier at hun ikke behøver å gå til psykolog fordi lærerne og helsesøster kunne ta seg av den oppgaven.''

Er du sikker på at det vil være bedre med psykolog enn kombinasjonen av medisiner og oppfølgning av helsesøster og fastlege? Jeg tror ikke hennes spisevegring nødvendigvis kommer av vanskelig følelser hun trenger å snakke med psykolog om, jeg tror like gjerne det kan være en form for tvangsproblematikk og at kombinasjonen medisiner og veiledning fra helsesøster kanskje kan hjelpe.

Jeg synes ikke alltid det er slik at de barna og ungdommene som får direkte hjelp i spesialisthelsetjenesten, er de som får best hjelp. Ofte kan det fungere bedre at de som ser ungen i hverdagen har tilgang til veiledning ved behov fra BUP.

[frosken]

''Det andre jeg lurer på er hvor mye tid og kompetanse lærer og helsesøster har til å ta seg av dette.''

Ja, det lurer jammen jeg på også. Jeg tror ikke de har noen særlig kompetanse på slikt. Dette er oppgaver for en psykolog, helt klart!

Psykiateren hennes skrev bare ut medisin, og det var det. Ingen forståelse for at jenta trenger å ha noen å snakke med. Han sa at hun kunne bruke meg først og fremst, men også lærerne og helsesøster. Ja såklart kan hun bruke meg, men det eneste jeg kan er jobben min som mor, og det jeg kan bidra med er kun oppmuntring, omsorg, kjærlighet, forståelse, og råd. Men jeg har ikke kompetanse innenfor psykiatri, dessverre. Og det har jo heller ikke lærerne eller helsesøster.

Men jeg kan ringe som du sa. Takk for råd!

''Han sa at hun kunne bruke meg først og fremst, men også lærerne og helsesøster.''

Jeg tror dette er riktig, men at du og faren hennes bør kunne få foreldreveiledning ved behov fra BUP.

[Gjest frustrert.no]

''De begrunnet sitt avslag med at hun ikke var syk nok. Og psykiateren hennes som skrev ut medisinen sier at hun ikke behøver å gå til psykolog fordi lærerne og helsesøster kunne ta seg av den oppgaven.''

Er du sikker på at det vil være bedre med psykolog enn kombinasjonen av medisiner og oppfølgning av helsesøster og fastlege? Jeg tror ikke hennes spisevegring nødvendigvis kommer av vanskelig følelser hun trenger å snakke med psykolog om, jeg tror like gjerne det kan være en form for tvangsproblematikk og at kombinasjonen medisiner og veiledning fra helsesøster kanskje kan hjelpe.

Jeg synes ikke alltid det er slik at de barna og ungdommene som får direkte hjelp i spesialisthelsetjenesten, er de som får best hjelp. Ofte kan det fungere bedre at de som ser ungen i hverdagen har tilgang til veiledning ved behov fra BUP.

Takk, det er mulig du har rett.

[Gjest frustrert.no]

Du har solide argument.

Håper du snart finner en god løsning.

mvh

Takk