Gå til innhold

Åpenhet om psykisk sykdom?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hvem synes du det er greit å informere/snakke med om din psykiske lidelse?

Jeg er så i stuss om jeg skal fortelle det til familiemedlemmer.

Jeg er så redd for negative reaksjoner. En del mennesker har en sterk oppfatning om at man er sin egen lykkes smed, noe jeg langt på vei er enig i, men ikke helt. Man kan selvsagt gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon, men en har ikke valgt sykdom.

Ved å være åpen er jeg redd for implisitt å "invitere" andre til å mene mye om min helsetilstand og om mitt liv; hva jeg bør gjøre og hvordan. Dette kan bli slitsomt og stressende å forholde seg til. Av den grunn har jeg vært veldig tilbakeholden.

Hva tenker dere? Er det greit å fortelle søsken, kusiner, fettere, tanter og onkler at man f.eks har en psykoselidelse?

Videoannonse
Annonse
Gjest Psykiatri-kjendisen
Skrevet

Jeg har stått fram med bilder i avisa og på distriktsnyhetene med et psykiatriprosjekt... Veldig skummelt, men ikke opplevd noe negativt i forhold til dette.... :-)

Skrevet

Jeg har stått fram med bilder i avisa og på distriktsnyhetene med et psykiatriprosjekt... Veldig skummelt, men ikke opplevd noe negativt i forhold til dette.... :-)

Har du tenkt noe på om det kan være forskjell på hva folk har mer eller mindre lettere for å akseptere/forstå? Om det er lettere å forholde seg til depresjon enn til schizofreni for eksempel?

Skrevet

Jeg har stått fram med bilder i avisa og på distriktsnyhetene med et psykiatriprosjekt... Veldig skummelt, men ikke opplevd noe negativt i forhold til dette.... :-)

Glemte å skrive at jeg synes det var skikkelig tøft gjort! Det gjør det jo langt lettere for oss andre å komme etter! Thanks!

Skrevet

En av mine aller, aller beste venner gjennom mange år har psykisk sykdom og hun har de siste årene vært svært åpen mot meg ang dette og jeg synes det er veldig fint. Det er godt å være der for henne, å vite hva jeg kan gjøre for å støtte henne og vite hva som skjer og hvorfor hun reagerer som hun gjør i noen tilfeller. Og jeg er veldig rørt og takknemlig for at hun vil være så åpen mot meg angående sykdommen og behandlingen hun får.

Vi kan også spøke og tulle med det - jeg er svært forsiktig med å dra i gang en spøk om det, men henger meg gjerne på om hun selv drar i gang. :o)

Skrevet

En av mine aller, aller beste venner gjennom mange år har psykisk sykdom og hun har de siste årene vært svært åpen mot meg ang dette og jeg synes det er veldig fint. Det er godt å være der for henne, å vite hva jeg kan gjøre for å støtte henne og vite hva som skjer og hvorfor hun reagerer som hun gjør i noen tilfeller. Og jeg er veldig rørt og takknemlig for at hun vil være så åpen mot meg angående sykdommen og behandlingen hun får.

Vi kan også spøke og tulle med det - jeg er svært forsiktig med å dra i gang en spøk om det, men henger meg gjerne på om hun selv drar i gang. :o)

Det var veldig rørende å lese om denne relasjonen.

Jeg er så privilegert i livet å ha en slik relasjon; en person som er der og er så aksepterende og støttende. Jeg klyper meg ofte litt i armen skal jeg si deg.

Jeg sliter likevel litt med å være åpen ovenfor øvrige venner og familie. Det er kanskje urettferdig men jeg synes ofte folk rister litt på hodet av folk som har psykiske problemer. Akkurat nå, i skrivende stund, synes jeg folk rundt meg virker så fordømt vellykkede i livene sine med jobb og familie.

Skrevet

Hei!

Mange rundt meg vet at jeg har asperger syndrom.

Noen ganger har noen sagt det,eller min datter som hoppet foran noen foreldre på skolen og sa "mammaen min har autisme", da ble jeg flau fordi jeg var der, jeg så ikke opp, men jeg smilte likevel, for jeg ville være hyggelig. Det er en grei forklaring for mange og for min del er mennesker akkurat like hyggelige før og etter. Jeg tror ikke mennesker bryr seg så mye om sånt hvis de liker et menneske. Min psykiater sier feks at jeg er et behagelig menneske å være med, slik at det er nok viktigere for mennesker enn en diagnose som kun forklarer en del av menneske, feks noen vansker.

Det er ikke noe tema , det verken ønsker jeg eller tror jeg andre ønsker. Det hender de snakker seg i mellom om noe, det er fint, så slipper jeg å sitte der å være beklemt. Jeg er ingen ekspert på AS og ønsker derfor lite å uttale meg. Min psykiater kaller meg en ekspert på AS, det skjønner jeg ikke, for meg som akkurat føler jeg endelig har lært meg uttrykket forsinket prosisering o.l.

Jeg må ha konkrete eksempler til hvert faguttrykk før jeg kan forstå dem. Jeg brydde meg ikke noe om dem, men for litt siden bestemte jeg meg for å lære noen, og da sa jeg til en venn/psykiateren min, mens jeg hadde en bok jeg skrev i,"gi meg et konkret eksempel på svekket sentral koherens" .

Jo det hender noen spør meg om noe, eller de vennene til min mann som sa " Skulle ønske de kunne ansette flere med asperger syndrom i butikkene" så lo de. Dette er hyggelig, på en måte komplimenter, jeg setter pris på det, og det er hyggelig at så mange ser nettopp det fine ved asperger syndrom, særlig det med ærlighet liker mennesker. De syns av og til synd på meg for de skjønner jeg ofte ikke blir med på ting fordi jeg på en annen måte blir sliten, der viser de stor grad av forståelse.

Totalt blir summen at mennesker er enestående vennlige, snille og hjelpsomme.

Min psykiater sier asperger syndrom ikke er en psykisk lidelse, hun snakker om kognitiv profil, kognitiv annerledeshet osv... men det står nå i manualen for psykiske lidelser, og det er noe alvorlig galt inni hodet mitt, uansett hva man kaller det. Det med at støy henger igjen, at alle lyder blir lydkaos, at jeg hører stemmer i rommet ved siden av, ute på gangen, eller at stemmene ved mitt bord høres like høye ut som på de andre bordene, jeg sorterer derfor et hav av lyder og ord, det er derfor min psykiater sa "jeg syns egentlig dette ikke handler om noe forsinket prosisering, når man har så mye å sortere", men det heter i vertfall forsinket prosisering.

Ordene sitter også fast inni meg og jeg får de ikke så lett ut hvis jeg ikke har skrevet dem først. Jeg er derfor ganske stille hvis det ikke handler akkurat om et bestemt tema, men da igjen har jeg skrevet om det.

Når ordene sitter sånn fast føler jeg meg ufrivillig fanget, jeg vil kommunisere, men får det ikke til, når jeg finner noe å si, finner jeg ikke noen ny setning, da stopper samtalen. Da smiler jeg for jeg vil gjerne være med mennesker noen ganger, men de forstår ikke at ordene sitter fast og kanskje er det derfor jeg smiler så mye. For vil være med, men veldig vanskelig.

Med min psykiater er det lettere, hun snakker masse, når jeg ikke har noe å si, så snakker hun, når det blir stille er det greit, det kan være stille lenge, ja for hun venter på meg, og hun forstår at ordene sitter fast da trenger jeg bare smile. Når hun sa at vi kunne øve oss på å snakke uten manuskript, kjente jeg henne så godt at jeg ikke ble redd, det gikk fint, jeg følte meg tryggere også uten manuskript etter hvert. Min psykiater skjønner at ordene sitter fast, men så sier hun jeg skal være glad som kan uttrykke meg skriftlig, mange med autisme kan ikke det heller.

Da tror jeg at jeg hadde skreket og kastet noe i veggen hvis jeg ikke hadde kunnet uttrykke meg skriftlig heller, da tror jeg man blir så stengt inne alene at man blir frustrert.

Noe av det verste ved autisme er at jeg taper diskusjoner, at jeg ikke klarer forsvare meg mot urett, det skjedde en del når jeg var barn, for andre barn kunne si ord og forklare, jeg ble helt taus, for klarte ikke snakke. Når de voksne så på meg og sa jeg skulle snakke, ble jeg redd, og da læreren min hang meg på en knagg lukket jeg øynene fordi ble så redd, det var den gangen klassen sa ordene jeg skulle skrive på et ark, ordene var stygge, den ga til til en jente i klassen, og da læreren spurte om det var min håndskrift og jeg som hadde skrevet det, så sa jeg "ja", det var jo det, jeg viste bare ikke hva ordene og lappen riktig betydde eller hva den skulle brukes på. Det var da han hang meg på knaggen i gangen, men jeg tror ikke så lenge.

Skrevet

Jeg synes ikke det er noe poeng i fortelle om sykdom til folk, folk vet at jeg har slitt psykisk og det er nok. De trenger ikke vite hva det er jeg sliter med.

Skrevet

Jeg er svært tilbakeholdende om å fortelle om min psykdom. Jeg fortalte det til en jeg trodde var min beste venninne ( og som på et senere tidspunkt viste seg å lyve til min sønn), men hun avfeiet det hele med å si at det bare var tull. Det er ingenting som feiler deg, sa hun. Jeg ble svært såret og opprørt. Etter det har jeg vært tilbakeholden. Mine tanter vet det, men gudene skal vite om de har sagt det videre.

Jeg vil ikke at gud og hvermann skal vite.

Skrevet

Min erfaring har vært at å være åpen i forhold til de som står meg nærmest, har vært nødvendig. De nærmeste har ikke nødvendigvis vært familien, for de har hatt en tendens til å "henge ved" den forklaringen de har hatt i lang tid: at jeg bare er lat og udugelig og finner på ting for å slippe lettere.

Dette var however i starten, da jeg selv var i ferd med å skjønne at det var mer enn dette. Etterhvert som jeg har blitt bedre kjent med meg selv i lys av sykdommen, har det ikke kostet meg en kalori å være åpen i forhold til folk som var interessert. Jeg tenker at det ikke er noe poeng i seg selv å utbasunere til alt og alle i første omgang - jungeltelegrafen vil uansett gå sin gang, og de som bryr seg vil spørre.

Jeg var for noen år siden litt halvkjendis her i bygda i egenskap av "kona til...", og da ting og tang skjedde og diagnosen ble kjent i miljøet og byen, var det plutselig mange som tok store omveier for å slippe å treffe meg på gata (iiiik! hun er manisk depressiv!!!). Nå er det gått noen år, og folk tør å hilse på meg igjen - noen tør til og med å komme bort og spørre meg litt mer - alt fra "hvordan har du det?" til "Det er så godt å se hvordan du takler livet ditt"

Egentlig en grei utvikling, tenker jeg. Nå vet jeg "alt" om tilstanden min (pr. i dag) og har fått implementert sykdommen som en del av egenverdet mitt. Da folk skrådde over gata den gangen, gjorde det meg ikke så mye, for de nærmeste, de jeg trengte var så absolutt til stede, og jeg så ikke noe poeng i å jage de som løp vekk.

Gjest sagogrynt
Skrevet

Jeg er svært tilbakeholdende om å fortelle om min psykdom. Jeg fortalte det til en jeg trodde var min beste venninne ( og som på et senere tidspunkt viste seg å lyve til min sønn), men hun avfeiet det hele med å si at det bare var tull. Det er ingenting som feiler deg, sa hun. Jeg ble svært såret og opprørt. Etter det har jeg vært tilbakeholden. Mine tanter vet det, men gudene skal vite om de har sagt det videre.

Jeg vil ikke at gud og hvermann skal vite.

Er det ikke rart, og ikke minst irriterende, med alle disse som mener de er ekspert på en sykdom de egentlig ikke kan noen om? Jeg skjønner ikke at de kan være så tjukke i huet, for å si det på godt norsk.

Skrevet

Er det ikke rart, og ikke minst irriterende, med alle disse som mener de er ekspert på en sykdom de egentlig ikke kan noen om? Jeg skjønner ikke at de kan være så tjukke i huet, for å si det på godt norsk.

Nei, det kan du si. Jeg vet ikke hva det er de prøver å motbevise.

Skrevet

Bare søsken,foreldre og barn.Hverken onkler eller tanter trenger denne informasjon.Man må desverre regne med "lekkasjer" så de får greie på dette etterhvert alikevel.

Jeg har desverre dårlige erfaringer med dette da de færreste vet hva psykisk sykdom egentlig er.Mange vet ikke forskjell på galskap og mental retardasjon,så psykisk utvikligshemmede kan havne i samme kategori for de dummeste som ikke gidder å undersøke de faktiske forhold.

Faktum er nemlig at det desverre er de aller smarteste som får slike sykdommer,da bekymring for fremtiden og anger over "gamle synder" desverre tar opp alt for mye plass i "en stor hjerne".Tviler nok desverre på at alle sykdommer skyldes hjerneskader eller medfødte skavenker.Traumer i barndom og ungdomsår står nok for 25-75% av tilfellene.Psykisk og fysisk mishandling,manglende eller feil barneoppdragelse,misbruk av alkohol og narkotika,og abort/fødsel.Voldtekt av gutter og jenter.Anorexi og bulemi.Og misbruk av anabole steroider hos gutter.

Hvis de voksne kunne fulgt disse reglene hadde kanskje psykisk hele hatt bedre kår: (Fra NHD)

1.Ikke ha sex med barn under 16 år.

2.Gi dine barn en god barneoppdragelse.

3.Hindre at dine barn drikker alkohol før de er 18 og nekt de å bruke narkotika.

4.Forsøk å fortsett ditt ekteskap eller samboerforhold til barna er 12 eller 16.

5.Velg en legning for hele livet og stå ved denne.(Tviler sterkt på at den bifile legning egentlig eksisterer,man velger jo hvem man vil ligge med)

6.Har du store problemer med identitet,rusmidler og annet,hold det for deg selv og snakk med din lege eller samboer/ektefelle.

7.Mor:Far har like stor rett til kontakt med barna som du.Barna er ikke de voksne sin eiendom! Man låner de til de er 18.Så er de frie selvstendige mennesker.

Skrevet

Bare søsken,foreldre og barn.Hverken onkler eller tanter trenger denne informasjon.Man må desverre regne med "lekkasjer" så de får greie på dette etterhvert alikevel.

Jeg har desverre dårlige erfaringer med dette da de færreste vet hva psykisk sykdom egentlig er.Mange vet ikke forskjell på galskap og mental retardasjon,så psykisk utvikligshemmede kan havne i samme kategori for de dummeste som ikke gidder å undersøke de faktiske forhold.

Faktum er nemlig at det desverre er de aller smarteste som får slike sykdommer,da bekymring for fremtiden og anger over "gamle synder" desverre tar opp alt for mye plass i "en stor hjerne".Tviler nok desverre på at alle sykdommer skyldes hjerneskader eller medfødte skavenker.Traumer i barndom og ungdomsår står nok for 25-75% av tilfellene.Psykisk og fysisk mishandling,manglende eller feil barneoppdragelse,misbruk av alkohol og narkotika,og abort/fødsel.Voldtekt av gutter og jenter.Anorexi og bulemi.Og misbruk av anabole steroider hos gutter.

Hvis de voksne kunne fulgt disse reglene hadde kanskje psykisk hele hatt bedre kår: (Fra NHD)

1.Ikke ha sex med barn under 16 år.

2.Gi dine barn en god barneoppdragelse.

3.Hindre at dine barn drikker alkohol før de er 18 og nekt de å bruke narkotika.

4.Forsøk å fortsett ditt ekteskap eller samboerforhold til barna er 12 eller 16.

5.Velg en legning for hele livet og stå ved denne.(Tviler sterkt på at den bifile legning egentlig eksisterer,man velger jo hvem man vil ligge med)

6.Har du store problemer med identitet,rusmidler og annet,hold det for deg selv og snakk med din lege eller samboer/ektefelle.

7.Mor:Far har like stor rett til kontakt med barna som du.Barna er ikke de voksne sin eiendom! Man låner de til de er 18.Så er de frie selvstendige mennesker.

Hei!

Denne listen var bra:

''1.Ikke ha sex med barn under 16 år. 2.Gi dine barn en god barneoppdragelse. 3.Hindre at dine barn drikker alkohol før de er 18 og nekt de å bruke narkotika. 4.Forsøk å fortsett ditt ekteskap eller samboerforhold til barna er 12 eller 16. 5.Velg en legning for hele livet og stå ved denne.(Tviler sterkt på at den bifile legning egentlig eksisterer,man velger jo hvem man vil ligge med) 6.Har du store problemer med identitet,rusmidler og annet,hold det for deg selv og snakk med din lege eller samboer/ektefelle. 7.Mor:Far har like stor rett til kontakt med barna som du.Barna er ikke de voksne sin eiendom! Man låner de til de er 18.Så er de frie selvstendige mennesker.''

Jeg viste ikke at nhd lager seg slike oversikter og lister :-)

Til punkt 4 vil jeg mene at 18 år er bedre, 12 er for ungt og 16 er i grenseland.

Til Punkt 7, den ville jeg nok kalt, Til foreldre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til min mann at barna står fritt til å velge om de vil tro eller ikke, gå i kirken eller ikke, fordi de er ikke en forlengelse av oss. Hvis de velger å tro på Gud er det deres valg, det skal de ikke gjøre fordi de er vokst opp i et religiøst miljø. Sånt blir det bare ufornuft av. Man kan ikke og skal ikke arve Gudstro. Og dette kan utvides til selvsagt å gjelde mye mer, saken er at jeg registrerer at noen foreldre påtvinger sine barn visse valg. Og dette tror jeg er uavhengig av kjønn.

Man kan legge noen verdier ned i barna ved det livet man selv lever, og det man sier av ord som blir levd og etterfulgt, ellers skal barna ta sine egne valg.

Når jeg blir gammel og sitter i min gyngestol da har jeg lykkes hvis jeg har et barn som er atomforsker, en som er buddist, en som er ateist, en som er munk, en som er advokat (gjerne ala Staff) en som er rocker, en som er maler eller skuespiller osv...

Sånt mangfold rundt et middagsbord skaper verdens fred :-)

Skrevet

Hei!

Denne listen var bra:

''1.Ikke ha sex med barn under 16 år. 2.Gi dine barn en god barneoppdragelse. 3.Hindre at dine barn drikker alkohol før de er 18 og nekt de å bruke narkotika. 4.Forsøk å fortsett ditt ekteskap eller samboerforhold til barna er 12 eller 16. 5.Velg en legning for hele livet og stå ved denne.(Tviler sterkt på at den bifile legning egentlig eksisterer,man velger jo hvem man vil ligge med) 6.Har du store problemer med identitet,rusmidler og annet,hold det for deg selv og snakk med din lege eller samboer/ektefelle. 7.Mor:Far har like stor rett til kontakt med barna som du.Barna er ikke de voksne sin eiendom! Man låner de til de er 18.Så er de frie selvstendige mennesker.''

Jeg viste ikke at nhd lager seg slike oversikter og lister :-)

Til punkt 4 vil jeg mene at 18 år er bedre, 12 er for ungt og 16 er i grenseland.

Til Punkt 7, den ville jeg nok kalt, Til foreldre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til min mann at barna står fritt til å velge om de vil tro eller ikke, gå i kirken eller ikke, fordi de er ikke en forlengelse av oss. Hvis de velger å tro på Gud er det deres valg, det skal de ikke gjøre fordi de er vokst opp i et religiøst miljø. Sånt blir det bare ufornuft av. Man kan ikke og skal ikke arve Gudstro. Og dette kan utvides til selvsagt å gjelde mye mer, saken er at jeg registrerer at noen foreldre påtvinger sine barn visse valg. Og dette tror jeg er uavhengig av kjønn.

Man kan legge noen verdier ned i barna ved det livet man selv lever, og det man sier av ord som blir levd og etterfulgt, ellers skal barna ta sine egne valg.

Når jeg blir gammel og sitter i min gyngestol da har jeg lykkes hvis jeg har et barn som er atomforsker, en som er buddist, en som er ateist, en som er munk, en som er advokat (gjerne ala Staff) en som er rocker, en som er maler eller skuespiller osv...

Sånt mangfold rundt et middagsbord skaper verdens fred :-)

Nei,jeg har lagt til de aller fleste selv.Dette med barn og sex har han selv laget.

Skrevet

Nei,jeg har lagt til de aller fleste selv.Dette med barn og sex har han selv laget.

Hei!

Okey, den var fin, jeg er enig med deg :-)

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...