Depresjon eller ikke ?

[Gjest deltidsnormal]

Hei. Jeg er en jente på 18 år fra en veldig liten by i Norge. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal begynne dette spørsmålet eller hva spørsmålet mitt egentlig er, men jeg tror at jeg trenger hjelp. Først og fremst er jeg usikker på om jeg er deprimert eller om det bare er forbigående. Jeg har lenge tenkt at snart tar det slutt og alt ordner seg, men uansett hvor lenge jeg har ventet føler jeg at ting bare blir værre. For noen år siden prøvde jeg selvskading, jeg og andre som la merke til det tenkte aldri noe spessielt over det, jeg var tenåring og gikk gjennom mye tenåringsdrama som førte til at jeg begynte me selvskading. Men det er ikke før nå, etter noen år og arr, at jeg innser hvor alvorlig dette er for meg. Lenge har jeg ventet på å få et nervøst sammenbrudd og idag er dagen hvor det kom. Selvmordstanker og dårlige forsøk er også en del av min fortid. Dette er det ikke mange som vet, i hvertfall ikke mange som tar det seriøst. Jeg har prøvd alt fra en boks med piller, jeg aner ikke hva slags piller det var men jeg fikk ingen effekt utav det, til å drukne meg selv. Det siste selvmordsforsøket var under beruset tilstand men fortsatt veldig klart sinn. Og idag var dagen hvor jeg tenkte på å gjøre alt dette igjen, selvskading og selvmord. Jeg vet ikke hva som holder meg oppe lengre eller hvor lenge jeg klare å holde ut men jeg er lei av å ha det slik. Jeg søkte på depresjonstester og fant en side hvor jeg gjennomførte testen. Jeg vet ikke helt hvor riktig og sant det er at jeg scoret 39 poeng, men resultatet var at jeg var alvorlig deprimert. Noen av spørsmålene handlet om konstant tristhet, noe jeg alltid er når jeg er alene. Skole og venner kan distrahere meg men fortsatt når jeg begynner å tenke på de tingene som gjør meg trist fører det til den vonde smerten jeg har hatt en veldig lang stund. Andre spørsmål var at jeg ikke var motivert til noe, i mange måneder har jeg sakt at jeg skal begynne å trene men det har ikke blitt noe av. Jeg har også gått opp noen kilo på grunn av dette. Et annet spørsmål var også søvnmangel og liten matlyst. Søvnmangelen er noe jeg sliter mest med, mens matlysten ikke er så værst. Jeg er mer den personen som trøstespiser, men jeg kan også droppe et måltid selvom jeg er sulten, bare fordi jeg ikke orker å spise. De siste ukene har jeg merket at dette ikke tar slutt, søvnmangelen dreper meg og det går ut over skole, venner, familie og alt rundt meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg tørr heller ikke fortelle dette til noen for det er ingen som kommer til å forstå meg. Helsesøsteren på skolen er ikke en person jeg føler meg trygg på, fastlegen er en venn av familien, mamma og pappa føler jeg ikke for å snakke meg og vennene mine ser ikke alvoret i hvor vondt ting er for meg. Jeg har prøvd alt fra nettsider til venner, men det har ikke funket. Jeg har fått masse gode ord og støtte av både venner og familie når de har merket at jeg er lei meg for noe, men av en eller annen grunn føler jeg at jeg trenger mer hjelp. Jeg vil mene at mesteparten av lidelsene mine kommer fra et 3 år langt forhold som rett å slett har ødelagt meg. Det er slutt nå og jeg vet ikke hvordan jeg skal verken takkle det eller forholde meg til det. Det var ikke før idag det gikk inn for meg at jeg faktiskt har mistet den ene personen som jeg elsket over alt på jord. Men det er ikke bare forholdet som har ødelagt meg, problemer i familien, vennekrets og skole sliter meg skikkelig ut og jeg har mistet motivasjon til alt. Famile problemene er ikke hjemme hos mamma og pappa men lengre ut i familien, som hos alle onklene og tantene mine og besteforeldrene mine. Jeg ønsker ikke å gå i detalj om hva jeg har opplevd men det har ikke vært lett. Innen vennekretsen er det ikke så alvorlig men det har vært ting der også som jeg føler bare bygger på alt. Jeg ønsker egentlig bare hjelp til å komme meg gjennom alt, klarer ikke dette alene.

[Gjest Anikke]

Fastlegen er din vei videre til hjelp innen psykiatrien. Hvis du ikke vil fortelle fastlegen din dette pga. vedkommende er en venn av familien så er første bud å bytte fastlege, og så bestille time og si at det haster.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er ganske sikkert en depresjon. Helt sikkert er det at du har psykiske problemer som krever profesjonell hjelp.

Du kan enten oppsøke fastlegen eller finne deg an annen fastlege.

Selv om din nåværende fastlege er familiens lege, treger ikke det være negativt. Tvert om. Han/hun kjenner deg litt fra før, fastlegen har taushetsplikt og er sannsynligvis den som best kan hjelpe deg.

Fastlegen vil nok henvise deg til behandling hos en spesialist.