Galt uansett..? NHD/andre

[Gjest dame i sør]

Jeg ser på meg selv som ressurssterk. Har ikke veldig mange venner men prøver å holde på de jeg har..

Har god utdannelse, mann og barn. Men har i flere år slitt med psykisk sykdom.

Har erfart at hvis jeg ikke sier noe til naboer og nye bekjendte om at jeg sliter psykisk og ikke er i jobb så trekker de seg unna. Psykiateren sier til meg at det er mye "friskt" i meg.

Sier jeg _litt_ om min situasjon og at jeg sliter til "gode" venner så trekker de seg unna. Fokuserer ikke på psykdom, men i noen tilfeller kan det være greit å si noe.. ( Når det er snakk om jobb bl.a) Prøver å fokusere på det positive og hverdagslige ting sammen med venner..

Føler at dette ikke er noe jeg innbiller meg. Naboer inviterer meg aldri tilbake når de først er invitert til oss. Gode venner svarer ikke på sms og trekker seg unna. Blir møtt med taushet og ingen invitasjoner til å gjøre noe..(Og svarer ikke når jeg inviterer de..)

Jeg føler at det blir galt uansett hva jeg gjør/ikke gjør.. Er det virkelig fremdeles så mange fordommer mot psykiske lidelser?

Har bipolar lidelse, men fungerer fint med medisiner. Det har jeg gjort lenge. Jeg ser ikke på meg selv som et offer selv om det er slik, men må innrømme det er litt sårt..