Trenger livssmotivasjon

[livele]

Hei! Står nå helt rådløs og aner ikke hvor jeg skal ta veien. Hele livet mitt har jeg opplevd og bli avvist. Min mor sendte meg bort for en ny mann, som etterhvert ble min stefar som jevnlig missbrukte meg seksuelt etter at jeg fikk komme hjem igjen.

Vi var også en ganske fattig familie, noe som endte med at jeg begynte å lyve rundt meg for og fremstå som bedre og mer spennende. Hele barndommen har vært preget av løgner, barnevernskrangel og alkohol. Min stefar drakk og var utro mot min mor, min biologiske far var periode dranker, og har egentlig bare brydd seg om og være en far for sin egen del. dvs at de få gangene jeg var på besøk så brydde han seg ikke om meg, bare det at jeg var tilstede tilfredsstilte han.

Jeg fikk god kontakt med min stemor, som jeg har sett på som en av mine nærmeste, hun har også en sønn som jeg har sett på som en lillebror. De gangene jeg var på besøk hos min stemor så oppdaget de at noe var rart. Jeg dusjet med trusen på. Visste lite om hygiene og generell allmennkunnskap på det nivået jeg burde kunne.

Fra jeg var tolv begynte jeg og henge med dårlige miljøer, prøvde og ta livet mitt et par ganger, og fikk egentlig ikke noe særlig støtte rundt det. Har også noen eldre stesøsken på min fars side som jeg ikke har noe særlig kontakt med. Når jeg ble 14 år så ble jeg flyttet til et beredsskapshjem etter et selvmordsforsøk. Her hadde jeg da gitt opp totalt, da jeg hadde tatt det store skrittet og fortalt min mor at jeg ble seksuelt misbrukt. Hun fortalte dette til fastlegen min, men de mente at dette var en av løgnene mine. Så i dette beredskapshjemmet skulle jeg bli til jeg ble flyttet til et fosterhjem. Fikk ekstremt god kontakt med de, og måtte selvfølgelig skilles fra beredskapshjemmet for å komme til et fosterhjem som var alt annet enn bra for meg. De prøvde å skille meg og kjæresten min, og rett og slett endre meg totalt. Jeg rømte derifra og hjem til min biologiske mor.

Vi fant da ut at vi skulle trosse barnevernet og la meg flytte alene der hvor beredskapshjemmet var, (her hvor kjæreste og venner var på plass). Så i en alder av 16 år flyttet jeg helt alene. Barnevernet skrev meg ut av systemet, så penger måtte jeg skaffe selv. Levde på 1500,- i et år (fikk da borteboerstipend) inntil jeg fikk jobb. Jeg jobbet hele tiden for og få mat på bordet, noe som gjorde at vgs gikk rett vest. Fullførte med strykkarakterer, noe som vil si at jeg må ta opp de fagene på egenhånd nå.

Kjæresten jeg hadde da jeg var femten har jeg hatt helt til nå. Vi var sammen i fem år, og han er absolutt det beste som har hendt meg. Nå står jeg her helt alene i leiligheten vi to leide sammen. Han er ikke intressert lenger som han sier, kanskje en gang i fremtiden, men ikke nå. Dagen etter fant han seg en ny jente som han har snakket en del med.

Midt oppi alt dette så prøver jeg å komme meg videre, men klarer det ikke. Har verken familie rundt meg som jeg snakker med. Da min mor er bipolar (noe jeg må distansere meg fra), min stemor er mer opptatt av seg selv og sønnen og de eldre søskene mine er så godt sammensveiset at jeg føler jeg ikke passer inn. og jeg er så ulykkelig forelsket i eksen.

Noen råd for hvor jeg skal starte? Grunnen til at jeg tok med "hele livet mitt", er fordi jeg føler at dette drar meg helt ned i kjelleren nå, og også påvirker kjærlighetssrorgen min. Føler at jeg takler det på en annerledes måte ettersom alt fra min fortid har vært kaos. Hva skal jeg gjøre? hvordan kan jeg få tilbake eksen? og ta tak i de andre problemene mine? jeg vil veldig gjerne få ordentlig kontakt med søskskene mine, men har en sperre der som jeg ikke klarer og fjerne. Jeg er nå så langt nede, gråter konstant og samtidig bitter på de som sviktet meg i barndommen uten og ta tak i ting. Hjelp! Takk for et evt svar!

[rose23]

Forstår du har hatt det ganske så jævlig. Om ikke alt, så minner mye av historien din på meg. Greier du å tenke at absolutt ikke noe av alt som skjedde var din feil? Du var et barn!!! Det er ikke lett. Jeg kunne ha "skreket", jeg kunne ha "sladret". Men for min del... jeg turte ikke.

Så er det dette. En kan ikke forandre fortiden. Men en kan faktisk velge om den skal ødelegge framtiden. Det høres brutalt ut, men det er sant. Har mitt favoritt visdomsord som jeg vil dele med deg:

Don`t cry over the past, it`s gone.

Don`t stress about the future, it hasn`t arrived.

Live in the present and make it beautiful.

Det er maaaaange som drukner i livet av bitterhet over alt som gikk galt, alt en skulle ha ønsket seg. Men greier du å innse at livet er urettferdig? At ikke du har slike foreldre som andre har eller har hatt? At du ikke er født med gullpenger på konto og voksne som greier å se lengre enn sin egen nese?

Ved å ikke ha store forventninger til andre og ting som skal skje, er det lettere å leve. Tenk på de som har det verre.... Feks. de som bruker 55 prosent av sitt liv til å stå på en fabrikk, har 5 prosent fritid og de resterendes 40 prosent til å sove.... Gode venner, kan være minst like gode som familie. Jeg tror at du om du greier å åpne deg for likesinnede, så vil du møte slike som deg selv.

Klem

[Gjest poncho]

Jeg tror du hadde hatt god nytte av psykolog. Snakk med fastlegen din og få en henvisning. Du trenger hjelp når du ikke kommer deg vidre på egen hånd.