Depresjon

[Gjest Fotballentusiast]

Hei! Jeg er en person som sliter litt med psyken. Jeg vet ikke om det er normalt eller om det er noe som faktisk er galt. Jeg ser liten glede i framtiden, og alt jeg tenker på er økonomien og om jeg klarer meg når jeg flytter videre, og det faktum at jeg skal studere i 3-5 år før jeg skal jobbe hver dag til jeg blir pensjonist. Jeg har perioder hvor jeg plutselig blir trist, og har noen få ganger også fått tårer. Mine nære kan skrive under på at jeg blir irritert på enkle ting. Jeg blir sint og hever stemmen uten at det er noen grunn. Er det noe som plager meg lar jeg det ofte gå utover foreldrene mine eller kjæresten. Jeg har liten motivasjon i ting. Jeg kan starte med å være skikkelig motivert, så dabber det bare av etter hvert når jeg begynner å føle at jeg ikke greier det uansett. Jeg føler at jeg aldri blir bedre i ting, og at jeg ikke klarer noe som helst. Jeg føler at jeg ikke er en god nok kjæreste, likevel om hun sier at jeg er akkurat det jeg skal være. Absolutt alt jeg gjør galt, tar jeg skikkelig til meg, og blir enten lei meg eller sur, og som regel prøver jeg å gjøre en dårlig situasjon til noe verre som om jeg straffer meg selv. Jeg har ikke hatt direkte selvmordstanker og har aldri tenkt serriøst på det. Men jeg ser liten glede og ikke mye til poeng i livet og framtiden. Jeg har også en diagnose som gjør at jeg ikke kan drive med fotball, noe jeg har gjort siden jeg var 4 år. All utholdende sport gjør at musklene starter å brytes ned, og nyrene sliter med å lyse opp urinen. Det gjør at jeg får skikkelig muskelsmerter og ofte blir liggende rolig i flere timer/dager før det går over. Dette har jeg slitt med i årevis uten noen skikkelig forklaring på hva det var, før jeg endte opp på sykehus for et halvt år siden. Først da trodde folk på at jeg faktisk slet med noe. Inntil da gadd jeg ikke fortelle folk om det og måtte kom opp med løgner om hvorfor jeg ikke kunne være med på ting osv, fordi folk forsto ikke, siden det er ytterst få med denne tilstanden. Jeg har aldri blitt mobbet, og jeg har hatt en perfekt oppvekst med fine foreldre og mange venner, noe som gjør at jeg ikke skjønner hvorfor jeg skulle være deprimert. Jeg sliter også med å ta valg og det å huske ting uten at det trenger å ha noe med dette å gjøre. Jeg har alltid hatt et dårlig selvbilde, hvor jeg ikke synes jeg er kjekk nok eller har stor nok kropp etc... Det er først når kjæresten min så hvordan jeg var at hun dro opp det med depresjon. Jeg har aldri tenkt på det, men etter hvert som månedene har gått har jeg tenkt mer og mer. Det ble sikkert litt vanskelig å forstå alt, men jeg vil ikke snakke med noen om det i person før jeg vet helt sikkert om det er noe galt eller om det bare kan være noe som jeg føler akkurat nå. Jeg har da hatt dette i over et år nå.

[XbellaX]

Alt det du skriver her er helt klassiske tegn på depresjon. Depresjon trenger ikke ha en åpenbar synlig årsak. Ikke drøy dette lenger, du har ventet lenge nok, dette vil bare balle på seg og bli vanskeligere å komme seg ut av. Kontakt din primærlege til uken, be om hjelp. Om du tilbys medisiner bør du også, i ditt tilfelle, få en behandler å gå til.