Trene/teste psykisk utholdenhet

[Bella Dotte]

Min faste psykolog har ferie, og vikarpsykologen har jeg ikke vært i dialog med siden tirsdag. (Begge skal i prinsippet være på kontoret fra mandag.) Jeg begynner nå å merke at jeg ikke har "snakket" med noen av dem på en stund. (Jeg kommer ikke til å ta kontakt på privaten.) Jeg kjenner at jeg er litt urolig og irritabel, jeg tenker mer og mer på episoder hvor jeg har (ment at jeg har) dummet meg ut, og i det hele tatt, jeg savner dem ganske mye.

Jeg vet at det bare er en dag til, og det må jeg tåle, og det tåler jeg fint. Jeg trener på å holde ut ubehaget. Finne på andre ting å gjøre, tenke på noe annet. Det er ikke farlig, det er irrasjonelt osv, sier jeg til meg selv. Jeg vil være flink, også.

Men det er merkelig hvordan det går akkurat *så* lenge før jeg merker ubehaget? Jeg koblet ikke med en gang, heller, uroen med fraværet... kanskje dét er en god ting, muligens et framskritt.

[XbellaX]

Jeg vet ikke om det vil hjelpe deg men mange har stor nytte av en slags terapibok hvor de skriver ned det de ønsker å snakke om i neste time. Kan det være noe for deg?

[Bella Dotte]

Jeg vet ikke om det vil hjelpe deg men mange har stor nytte av en slags terapibok hvor de skriver ned det de ønsker å snakke om i neste time. Kan det være noe for deg?

Ja, det gjlr jeg mer eller mindre hele tiden. Men det skjer gjerne noe "akutt" i mellomtiden sånn at jeg har en milelang liste over ting jeg vil ta opp, når jeg kommer inn til timen.

[frosken]

Ja, det gjlr jeg mer eller mindre hele tiden. Men det skjer gjerne noe "akutt" i mellomtiden sånn at jeg har en milelang liste over ting jeg vil ta opp, når jeg kommer inn til timen.

Jeg tror at det å trene opp psykisk utholdenhet er vesentlig. Dessverre har terapi både positive og negative sider, og de negative kan innebære at man opparbeider seg en forestilling om at _alt_ må drøftes med en terapeut. I langvarig terapi-kontakt tror jeg at man i perioder kanskje ikke bør gå så ofte og at pauser kan være av det gode.

[Bella Dotte]

Jeg tror at det å trene opp psykisk utholdenhet er vesentlig. Dessverre har terapi både positive og negative sider, og de negative kan innebære at man opparbeider seg en forestilling om at _alt_ må drøftes med en terapeut. I langvarig terapi-kontakt tror jeg at man i perioder kanskje ikke bør gå så ofte og at pauser kan være av det gode.

Rent rasjonelt er jeg nok enig i det - ihvertfall tildels. Det er viktig å kunne tåle å være borte fra "omsorgspersoner" i perioder. Men jeg har en "sykdom" som gjør at ting krøller seg til, og jeg trenger jevnlig hjelp for å greie det ut igjen. Det er ikke noe jeg kan *lære* heller, AS er en kronisk tilstand.

Jeg føler ikke at alt må *diskuteres* med mine behandlere - som om jeg er usikker mht valg jeg skal ta, og slikt noe. Det er bare en helt irrasjonell *tilknytning*, de får meg til å føle meg bra, for en stor del ved hjelp av "pludring", og det liker jeg godt, jeg vil ikke at det skal opphøre, selv om det bare skulle være midlertidig.

[frosken]

Rent rasjonelt er jeg nok enig i det - ihvertfall tildels. Det er viktig å kunne tåle å være borte fra "omsorgspersoner" i perioder. Men jeg har en "sykdom" som gjør at ting krøller seg til, og jeg trenger jevnlig hjelp for å greie det ut igjen. Det er ikke noe jeg kan *lære* heller, AS er en kronisk tilstand.

Jeg føler ikke at alt må *diskuteres* med mine behandlere - som om jeg er usikker mht valg jeg skal ta, og slikt noe. Det er bare en helt irrasjonell *tilknytning*, de får meg til å føle meg bra, for en stor del ved hjelp av "pludring", og det liker jeg godt, jeg vil ikke at det skal opphøre, selv om det bare skulle være midlertidig.

''. Det er ikke noe jeg kan *lære* heller, AS er en kronisk tilstand.

''

Da er i såfall du omtrent den eneste som ikke kan lære noe om å mestre din kroniske tilstand. Du kan ikke blir frisk av AS - men du kan så avgjort lære deg å mestre tilværelsen bedre.

[Bella Dotte]

''. Det er ikke noe jeg kan *lære* heller, AS er en kronisk tilstand.

''

Da er i såfall du omtrent den eneste som ikke kan lære noe om å mestre din kroniske tilstand. Du kan ikke blir frisk av AS - men du kan så avgjort lære deg å mestre tilværelsen bedre.

Vi er nok enige, men vi snakker forbi hverandre. Klart jeg lærer nye ting hele tiden, psykoedukasjon/mestring/lure knep, men ta feks overfølsomhet for sanseinntrykk, forsinket prosessering, svak sentral koherens, manglende forestillingsevne, det kan ikke læres vekk. Slikt trenger jeg emosjonell støtte for å takle.

[frosken]

Vi er nok enige, men vi snakker forbi hverandre. Klart jeg lærer nye ting hele tiden, psykoedukasjon/mestring/lure knep, men ta feks overfølsomhet for sanseinntrykk, forsinket prosessering, svak sentral koherens, manglende forestillingsevne, det kan ikke læres vekk. Slikt trenger jeg emosjonell støtte for å takle.

''Slikt trenger jeg emosjonell støtte for å takle.''

Ser du da for deg at du skal få denne støtten ukentlig fra psykiater resten av livet - eller har du noen andre målsettinger i forhold til dette?

[Bella Dotte]

''Slikt trenger jeg emosjonell støtte for å takle.''

Ser du da for deg at du skal få denne støtten ukentlig fra psykiater resten av livet - eller har du noen andre målsettinger i forhold til dette?

Bortsett fra perioder hvor han har fri, har jeg annenhverukentlige samtaler med psykologen min, og det skal vi fortsette med; han har lovet meg at det ikke skal avsluttes. Så langt ser jeg for meg at jeg kommer til å benytte meg av det tilbudet, jeg har fremdeles masse å jobbe med som han kan hjelpe meg med.

Ved behov kan jeg kontakte ham og/eller vikaren på mail. Men jeg kan ikke forvente å få svar når som helst, og det er dette (eller (bi)virkningene av dette) jeg jobber med å forholde meg til akkurat nå, og som var tema for akkurat denne tråden...

[Madelenemie]

''Slikt trenger jeg emosjonell støtte for å takle.''

Ser du da for deg at du skal få denne støtten ukentlig fra psykiater resten av livet - eller har du noen andre målsettinger i forhold til dette?

Hei!

Jeg hadde den oppfatning før at jeg aldri skulle slutte hos min psykiater. Jeg fulgte derfor med på flyttingen også :-)

Dette hang sammen med at jeg elsker min psykiater, for endelig traff jeg et menneske som forstår meg og hjelper meg og lærer meg det jeg ikke før viste.

Men nå etter at intervallene ble økt litt, etter at mailkontakten ble begrenset, hun ble jo 67 år (jeg gikk gjennom en smertefull prosess, som nok min psykiater ikke vet da jeg ikke ville fortelle dette, jeg ville ikke at min psykiater skulle føle seg forlegen. Jeg ville selv blitt brydd og kremtet hvis noen fortalte meg at de elsket meg, unntatt min mann og mine barn da. Jeg har skrevet kort til henne med historien om en liten fugl som falt ut av redet, også at jeg annså henne for å være min fuglemamme, det stod med bittesmå bokstaver i et hjørnet, men slikt glemmer vi når jeg kommer på timen, heldigvis.) så skjedde det at jeg stadig følte meg friere, og mer på plass selv uten min psykiater der. Det er en deilig følelse, og den er i magen min fremdeles.

Ja for det var litt uvant for meg å bli så opptatt av et annet menneske.

Men selv om jeg har timer regelmessig enda, så har jeg ikke panikk for at skal bli borte for meg. Men så har jeg fotografert alle avkjøringer, skilt med veinavn, Voksenhabiliteringen m.m så jeg har det alt samme på min ipad. Dessuten er vi venner nå, vi har avtalt at sånn er det og da er det ikke så farlig om intervallene øker, jeg klarer meg bedre og bedre selv. Min psykiater sa også sist, "jeg syns nå du ofte løser mange tanker selv, det virker som du løser dem i skriveprosessen", jeg tenkte på det etter på, at litt sånn er det også. Kanskje er det lettere for min psykiater å bli venn med meg, fordi jeg ikke vil invitere henne på en kopp kaffe, det tror jeg hun vet, jeg foretrekker være venn i hjertet, skrive et kort inni mellom, og tenke på å treffes, men ikke treffes, ja for man blir glad nok av å tenke på det syns jeg. man blir liksom lettet over at det kan man ha lyst til, men så har man det så hyggelig og rolig hjemme, med alt man skal gjøre.

Kanskje jeg inviterer henne når jeg får jobb, men det blir noen år til, da skal jeg spørre om hun kan komme på mitt kontor, så skal jeg vise henne rundt.

Men jeg trengte svaret denne diagnosen ga meg, mest for andres del, men sikkert for min del også. Samt endelig få nøklene til verden, de fikk jeg jo tross alt av min psykiater.

Men jeg hadde ikke klart å bytte psykiater eller ha en til, det holder med en, jeg er et menneske som liker få mennesker rundt meg.

Et menneske er passe selskap..

[Bella Dotte]

''Slikt trenger jeg emosjonell støtte for å takle.''

Ser du da for deg at du skal få denne støtten ukentlig fra psykiater resten av livet - eller har du noen andre målsettinger i forhold til dette?

''Ser du da for deg at du skal få denne støtten ukentlig fra psykiater resten av livet''

Ja, jeg gjør egentlig det, regner med at Aspergeren er kommet for å bli!

[frosken]

''Ser du da for deg at du skal få denne støtten ukentlig fra psykiater resten av livet''

Ja, jeg gjør egentlig det, regner med at Aspergeren er kommet for å bli!

''Ja, jeg gjør egentlig det, regner med at Aspergeren er kommet for å bli!''

Jeg synes du skal lese hva Madelenemie skriver om sin frigjøring i relasjonen til sin psykiater.

Det er fint at du er fornøyd med den behandlingen du får. Du gjør deg imidlertid svært sårbar dersom du forteller deg selv at du er avhengig av tett oppfølgning resten av livet. Du har ingen garanti for at din psykiater ikke blir utilgjengelig - enten brått og uventet eller planlagt. Du har heller ingen garanti for at ressurstilgangen vil være såpass romslig at de kan tilby så tett oppfølgning i mange år fremover. Men du vil nok alltid kunne regne med noe oppfølgning på kommunalt nivå.

Mitt hovedpoeng er at behandling er bra - men det kan også i en betydelig grad føre til en form for lært hjelpeløshet.

[Bella Dotte]

''Ja, jeg gjør egentlig det, regner med at Aspergeren er kommet for å bli!''

Jeg synes du skal lese hva Madelenemie skriver om sin frigjøring i relasjonen til sin psykiater.

Det er fint at du er fornøyd med den behandlingen du får. Du gjør deg imidlertid svært sårbar dersom du forteller deg selv at du er avhengig av tett oppfølgning resten av livet. Du har ingen garanti for at din psykiater ikke blir utilgjengelig - enten brått og uventet eller planlagt. Du har heller ingen garanti for at ressurstilgangen vil være såpass romslig at de kan tilby så tett oppfølgning i mange år fremover. Men du vil nok alltid kunne regne med noe oppfølgning på kommunalt nivå.

Mitt hovedpoeng er at behandling er bra - men det kan også i en betydelig grad føre til en form for lært hjelpeløshet.

Kunne sagt mye om at M har gått til sin psykiater i seks år, mens jeg har hatt min i litt over ett, og at vi har en felles venn som har gått til samme psykolog i over elleve år, men jeg gidder ikke, det blir for dumt. Jeg er selvfølgelig klar over at ting kan skje, bytte av jobb, sykdom, død, men det er ingen ting som tyder på at det vil oppstå konflikter som vil føre til at kontakten svikter. Dette er noe av grunnen til at jeg ikke bare har én psykolog, men to.

Lært hjelpeløshet ift hva da??