Ny psykolog

[frosken]

Hei!

Man sulter ikke ihjel av å vente med å spise til kvelden.

Syns det er så mye styr med dette med måltider, uhemmet spising føler jeg av og til, et måltid pr dag må man da fint klare seg med en gang i blant.

''Syns det er så mye styr med dette med måltider, uhemmet spising føler jeg av og til, et måltid pr dag må man da fint klare seg med en gang i blant.

''

Dette er et rent nysgjerrighetsspørsmål: Da du var i klosteret, hvordan var måltidsrutinene der? Fastet dere f.eks. i perioder?

[slabbedask]

Hei!

Den der irritasjonen tror jeg mer skyldes at man skal ha tilfredsstillelse med en gang og ikke kan vente.

Man har alle godt av å vente, også blodsukkeret.

''Man har alle godt av å vente, også blodsukkeret.''

Noen av oss blir faktisk uvell hvis vi ikke spiser regelmessig.

[Bella Dotte]

Hun var svært uprofesjonell. Å spise i en time med en pasient er helt uakseptabelt.

Dette handler ikke om deg, men om henne.

Min psykolog har vært på hjemmebesøk hos meg, en ordinær time bare på et litt uordinært sted, og da spiste vi faktisk mat begge to.

Må bare erte litt...

Dette var planlagt på forhånd, dessuten var det jeg som hadde bedt om hjemmebesøk. Jeg syntes det var stas.

[Madelenemie]

''Syns det er så mye styr med dette med måltider, uhemmet spising føler jeg av og til, et måltid pr dag må man da fint klare seg med en gang i blant.

''

Dette er et rent nysgjerrighetsspørsmål: Da du var i klosteret, hvordan var måltidsrutinene der? Fastet dere f.eks. i perioder?

Hei!

Så hyggelig at du spør :-)

Måltidene var faste, hyppige og mektige.

Vi måtte møte til alle måltider og vi måtte spise en god porsjon, fatene ble sendt rundt og hvis jeg tok for lite fikk jeg beskjed om å ta litt til, etter middag fikk vi alltid dessert (kanskje fordi Tyskland) jeg prøvde å be om å få slippe, men nei, det fikk jeg ikke. Jeg kjempet meg igjennom først kremen og nedover i puddingen. Jeg ble kvalm, for jeg har jo melke og gluten problmer, men jeg fikk ikke ut ordene om det.

Etter 3 mnd kanskje fikk jeg slippe da jeg ble syk.

Jeg likte godt å faste da jeg kom til klosteret, mest fordi jeg hadde mataversjon i perioder, men også fordi jeg startet med religiøse faster, skulle være som Jesus, 40 dager uten mat, bare vann.

I klosteret fikk jeg ikke faste, det var strengt forbudt for unge søstre å faste, dette fordi mange unge søstre som trekkes mot klostre er fromme, selvforsakende, disiplinerte. De var redd for at søstre skulle utvikle spiseforstyrrelser. (meget klok tanke, men den gangen frustrerte det meg)

De voksne søstrene og de eldre fikk innvilget perioder med faste og stillhet. Jeg fikk etter kanskje 6 mnd innvilget en dags faste, så strengt var det.

Grunnen til at man også skal spise er at man er på jorden for å arbeide, enten arbeider man med å hjelpe nødlidende eller man jobber og bidrar mer innenfor klostermurene, slik jeg gjorde i Tyskland, det forutsetter en sterk og god fysikk, og da måltider :-)

Jeg stod opp ca 05.00, etter frokost og morgenbønn var det rett ut i åkeren med meg, eller annet hagearbeide :-)

Jeg elsket det, stille og ingen snakket til meg der.

Jeg ble egentlig flyttet fra mottagelsen, dvs dit de besøkende til klosteret kom, jeg irriterte søsteren på kjøkkenet med mine egne metoder for ting, jeg så ikke at hun var irritert, men noen fortalte meg det, så jeg ble flyttet og jeg var glad, mye bedre ute i hagen. Søster på kjøkkenet sa jeg var høflig og oppførte meg pent, men at den var noe gjenstridig i meg hun ikke klarte sette ord på. Jeg syns det er rart hun var sint på meg, for hun smilte alltid til meg, og en gang når jeg hadde funnet en annen og smartere måte å få vaskemaskinen til å vaske fortere smilte hun like vennlig, men tror det var siste dagen i kjøkkenet. Det var en sånn stor kjøkkenvaskemaskin og jeg hadde ansvar for den.

(jeg måtte be til Jesus foran maskinen inni mellom, og akkurat det syns jeg var morsomt, kanskje jeg smilte og hun så det, men altså det var jo komisk)

Nå har min psykiater sagt at å ha asperger syndrom er en annen måte å være i verden på, en del ting oppfatter man annerledes det vil si at det som jeg oppfatter som rart oppfatter andre som normalt. Dette er en av de lure tingene for meg å vite, det er også nøkkelen til hvordan jeg kan gå videre og sette den streken over fortiden. Mennesker tror jeg har tilgitt, jeg har ikke tilgitt noe, men jeg vet at jeg pga av min autisme opplever noen ting veldig sterkt andre ting enser jeg ikke, og ikke minst, jeg blir selv møtt med forståelse, skal jeg ikke da søke å forstå andre ut i fra det utgangspunktet de har? Jo det vil jeg, jeg kan ikke forvente at andre er feilfrie, jeg er jo ikke selv feilfri. (nei nå roter jeg meg over i et annen sak, beklager)

Håper du fikk svar, men er du glad på mine vegne for at jeg er blitt så fri og selvstendig? Jeg skrev et innlegg til deg i går, for jeg har det så bra inni meg. Selv om jeg fortsatt har mine vansker, så er jeg blitt såpass på plass og trygg i meg selv, at jeg stadig oftere finner frem selv, ikke minst min streven etter oversikt er vanskelig, men jeg har jo lister, huskelister og hjelpemidler.

Dessuten det som går igjen at jeg er så redd for å ikke være flink, at jeg våkner om natten og tenker på sosialdemokratiet og velferdsstaten, redselen for å ikke få jobb osv... jeg trodde inni meg det var andre mennesker, min mann og min psykiater som presser meg , men en natt oppdaget jeg at det er jo jeg selv som har disse forventningene! Det er altså i meg problemet lå.

Jeg gråt for noen dager siden da min mann spurte hvorfor jeg går rundt om natten, jeg satte meg så på en stol på den andre siden av bordet og sa "jeg tenker på sosialdemokratiet og velferdsstaten..." så begynte jeg å gråte (jeg gråter sjelden foran andre). Da kom mannen min og la armene rundt meg og sa snille ord til meg om at han og min psykiater bare vil at jeg skal ha det bra, de ser at jeg liker studier, at det bygger meg opp og gjør meg lykkelig, han sa "jeg tjener jo godt nok og forventer ikke at du noen gang om du ikke klarer det skal ut i jobb, du har større vansker enn mange og slik er velferdsstaten, den er også til for deg". Da sa jeg ikke mer, jeg lente meg inntil han og lukket øynene og følte meg trygg.

Sånne vansker kan dukke opp for meg, men nå skjønner jeg at en del av ting jeg "tror" andre forventer og krever er mine egne forventninger og krav, derfor vet jeg i det minste hva jeg har å jobbe med :-) Som frisøren jeg møtte i sommer ved bassengkanten, hun var uføretrygdet pga av vond rygg og jeg syns jo hun hadde en god grunn til det osv..

[Madelenemie]

''Syns det er så mye styr med dette med måltider, uhemmet spising føler jeg av og til, et måltid pr dag må man da fint klare seg med en gang i blant.

''

Dette er et rent nysgjerrighetsspørsmål: Da du var i klosteret, hvordan var måltidsrutinene der? Fastet dere f.eks. i perioder?

Hei!

Når du skrev faste så tenkte jeg du tenkte på "ikke spise", men det er andre "faster" de kaller det faste men jeg syns nå ikke å ikke spise kjøtt på fredager eller kutte ut øl og vin i fastemåneden er faste.

Men vi prøver feks i fastemåneden og ikke spise godteri, spise litt enklere, jeg drikker ikke vin, pengene vi sparer gir vi til et godt formål. Jeg er tilhenger av at den som vil, gjør dette, og ikke tvang, inni hjertet mitt vil jeg barna skal velge å tro på Gud fordi de selv tror, ikke fordi de er vokst opp i et mer religiøst hjem.

Denne friheten glemmer mange kristne, i sin velmenende for barna. Miljøreligiøsitet er et større onde enn mange skjønner, de som søker til kjernen i religionen, skjønner som en jusprofessor sa at "mennesker trenger hjelp, Gud klarer seg selv".

Ellers lurte jeg på noe, men jeg spør bare om du har tid å svare.

[Madelenemie]

Men du ser vel at ikke alle er som deg?

Hei!

Ja, jeg gjør det.

[Madelenemie]

''Man har alle godt av å vente, også blodsukkeret.''

Noen av oss blir faktisk uvell hvis vi ikke spiser regelmessig.

Hei!

Ja okey, du har sikkert rett. :-)

[frosken]

Hei!

Så hyggelig at du spør :-)

Måltidene var faste, hyppige og mektige.

Vi måtte møte til alle måltider og vi måtte spise en god porsjon, fatene ble sendt rundt og hvis jeg tok for lite fikk jeg beskjed om å ta litt til, etter middag fikk vi alltid dessert (kanskje fordi Tyskland) jeg prøvde å be om å få slippe, men nei, det fikk jeg ikke. Jeg kjempet meg igjennom først kremen og nedover i puddingen. Jeg ble kvalm, for jeg har jo melke og gluten problmer, men jeg fikk ikke ut ordene om det.

Etter 3 mnd kanskje fikk jeg slippe da jeg ble syk.

Jeg likte godt å faste da jeg kom til klosteret, mest fordi jeg hadde mataversjon i perioder, men også fordi jeg startet med religiøse faster, skulle være som Jesus, 40 dager uten mat, bare vann.

I klosteret fikk jeg ikke faste, det var strengt forbudt for unge søstre å faste, dette fordi mange unge søstre som trekkes mot klostre er fromme, selvforsakende, disiplinerte. De var redd for at søstre skulle utvikle spiseforstyrrelser. (meget klok tanke, men den gangen frustrerte det meg)

De voksne søstrene og de eldre fikk innvilget perioder med faste og stillhet. Jeg fikk etter kanskje 6 mnd innvilget en dags faste, så strengt var det.

Grunnen til at man også skal spise er at man er på jorden for å arbeide, enten arbeider man med å hjelpe nødlidende eller man jobber og bidrar mer innenfor klostermurene, slik jeg gjorde i Tyskland, det forutsetter en sterk og god fysikk, og da måltider :-)

Jeg stod opp ca 05.00, etter frokost og morgenbønn var det rett ut i åkeren med meg, eller annet hagearbeide :-)

Jeg elsket det, stille og ingen snakket til meg der.

Jeg ble egentlig flyttet fra mottagelsen, dvs dit de besøkende til klosteret kom, jeg irriterte søsteren på kjøkkenet med mine egne metoder for ting, jeg så ikke at hun var irritert, men noen fortalte meg det, så jeg ble flyttet og jeg var glad, mye bedre ute i hagen. Søster på kjøkkenet sa jeg var høflig og oppførte meg pent, men at den var noe gjenstridig i meg hun ikke klarte sette ord på. Jeg syns det er rart hun var sint på meg, for hun smilte alltid til meg, og en gang når jeg hadde funnet en annen og smartere måte å få vaskemaskinen til å vaske fortere smilte hun like vennlig, men tror det var siste dagen i kjøkkenet. Det var en sånn stor kjøkkenvaskemaskin og jeg hadde ansvar for den.

(jeg måtte be til Jesus foran maskinen inni mellom, og akkurat det syns jeg var morsomt, kanskje jeg smilte og hun så det, men altså det var jo komisk)

Nå har min psykiater sagt at å ha asperger syndrom er en annen måte å være i verden på, en del ting oppfatter man annerledes det vil si at det som jeg oppfatter som rart oppfatter andre som normalt. Dette er en av de lure tingene for meg å vite, det er også nøkkelen til hvordan jeg kan gå videre og sette den streken over fortiden. Mennesker tror jeg har tilgitt, jeg har ikke tilgitt noe, men jeg vet at jeg pga av min autisme opplever noen ting veldig sterkt andre ting enser jeg ikke, og ikke minst, jeg blir selv møtt med forståelse, skal jeg ikke da søke å forstå andre ut i fra det utgangspunktet de har? Jo det vil jeg, jeg kan ikke forvente at andre er feilfrie, jeg er jo ikke selv feilfri. (nei nå roter jeg meg over i et annen sak, beklager)

Håper du fikk svar, men er du glad på mine vegne for at jeg er blitt så fri og selvstendig? Jeg skrev et innlegg til deg i går, for jeg har det så bra inni meg. Selv om jeg fortsatt har mine vansker, så er jeg blitt såpass på plass og trygg i meg selv, at jeg stadig oftere finner frem selv, ikke minst min streven etter oversikt er vanskelig, men jeg har jo lister, huskelister og hjelpemidler.

Dessuten det som går igjen at jeg er så redd for å ikke være flink, at jeg våkner om natten og tenker på sosialdemokratiet og velferdsstaten, redselen for å ikke få jobb osv... jeg trodde inni meg det var andre mennesker, min mann og min psykiater som presser meg , men en natt oppdaget jeg at det er jo jeg selv som har disse forventningene! Det er altså i meg problemet lå.

Jeg gråt for noen dager siden da min mann spurte hvorfor jeg går rundt om natten, jeg satte meg så på en stol på den andre siden av bordet og sa "jeg tenker på sosialdemokratiet og velferdsstaten..." så begynte jeg å gråte (jeg gråter sjelden foran andre). Da kom mannen min og la armene rundt meg og sa snille ord til meg om at han og min psykiater bare vil at jeg skal ha det bra, de ser at jeg liker studier, at det bygger meg opp og gjør meg lykkelig, han sa "jeg tjener jo godt nok og forventer ikke at du noen gang om du ikke klarer det skal ut i jobb, du har større vansker enn mange og slik er velferdsstaten, den er også til for deg". Da sa jeg ikke mer, jeg lente meg inntil han og lukket øynene og følte meg trygg.

Sånne vansker kan dukke opp for meg, men nå skjønner jeg at en del av ting jeg "tror" andre forventer og krever er mine egne forventninger og krav, derfor vet jeg i det minste hva jeg har å jobbe med :-) Som frisøren jeg møtte i sommer ved bassengkanten, hun var uføretrygdet pga av vond rygg og jeg syns jo hun hadde en god grunn til det osv..

Takk for at du ville fortelle om livet i klosteret, jeg synes det var spennende å lese:-) Jeg er enig med deg i at det virker som om de var ganske kloke i forhold til det å motvirke spiseforstyrrelser.

Jeg leste det du skrev i går om frigjøringen din i forhold til din psykiater og jeg ble veldig glad på dine vegne. Din psykiater har nok rett i at det å ha asperger på sett og vis er i verden på en litt annen måte - men som følge av det så har du en evne til å beskrive forhold ved menneskelivet som få andre får til. Jeg blir ofte både berørt og rørt av det du skriver.

[frosken]

Hei!

Når du skrev faste så tenkte jeg du tenkte på "ikke spise", men det er andre "faster" de kaller det faste men jeg syns nå ikke å ikke spise kjøtt på fredager eller kutte ut øl og vin i fastemåneden er faste.

Men vi prøver feks i fastemåneden og ikke spise godteri, spise litt enklere, jeg drikker ikke vin, pengene vi sparer gir vi til et godt formål. Jeg er tilhenger av at den som vil, gjør dette, og ikke tvang, inni hjertet mitt vil jeg barna skal velge å tro på Gud fordi de selv tror, ikke fordi de er vokst opp i et mer religiøst hjem.

Denne friheten glemmer mange kristne, i sin velmenende for barna. Miljøreligiøsitet er et større onde enn mange skjønner, de som søker til kjernen i religionen, skjønner som en jusprofessor sa at "mennesker trenger hjelp, Gud klarer seg selv".

Ellers lurte jeg på noe, men jeg spør bare om du har tid å svare.

Du må gjerne spørre:-)

Jeg glemte å skrive i min forrige kommentar at jeg også er glad for at du fikk snakket med din mann om din redsel for ikke å strekke til. Jeg tror også at du har glede av å studere, men håper at du ikke tar for mange studiepoeng på en gang siden du har så mye omsorgsansvar hjemme. Og jeg håper også for din del at du får en ok jobb - men kan vanskelig forstå annet enn at de fleste vil være enig i at dine vansker er såpass omfattende, at om du ikke får jobb så vil det være helt korrekt med uføretrygd. Så jeg synes du skal prøve alt du kan å ikke bekymre deg for fremtiden :-)

Jeg blir så fasinert av måten du skriver om ditt liv på; jeg har en dyp respekt for din vilje til å lære og til å gjøre det moralsk rette i ulike situasjoner. Samtidig merker jeg også at jeg skulle ønske jeg hadde en slags tryllestav som kunne fjerne det stresset eller angsten (vet ikke helt hva slags ord som er best) som du jevnlig opplever ved overbelasting.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Så hyggelig at du spør :-)

Måltidene var faste, hyppige og mektige.

Vi måtte møte til alle måltider og vi måtte spise en god porsjon, fatene ble sendt rundt og hvis jeg tok for lite fikk jeg beskjed om å ta litt til, etter middag fikk vi alltid dessert (kanskje fordi Tyskland) jeg prøvde å be om å få slippe, men nei, det fikk jeg ikke. Jeg kjempet meg igjennom først kremen og nedover i puddingen. Jeg ble kvalm, for jeg har jo melke og gluten problmer, men jeg fikk ikke ut ordene om det.

Etter 3 mnd kanskje fikk jeg slippe da jeg ble syk.

Jeg likte godt å faste da jeg kom til klosteret, mest fordi jeg hadde mataversjon i perioder, men også fordi jeg startet med religiøse faster, skulle være som Jesus, 40 dager uten mat, bare vann.

I klosteret fikk jeg ikke faste, det var strengt forbudt for unge søstre å faste, dette fordi mange unge søstre som trekkes mot klostre er fromme, selvforsakende, disiplinerte. De var redd for at søstre skulle utvikle spiseforstyrrelser. (meget klok tanke, men den gangen frustrerte det meg)

De voksne søstrene og de eldre fikk innvilget perioder med faste og stillhet. Jeg fikk etter kanskje 6 mnd innvilget en dags faste, så strengt var det.

Grunnen til at man også skal spise er at man er på jorden for å arbeide, enten arbeider man med å hjelpe nødlidende eller man jobber og bidrar mer innenfor klostermurene, slik jeg gjorde i Tyskland, det forutsetter en sterk og god fysikk, og da måltider :-)

Jeg stod opp ca 05.00, etter frokost og morgenbønn var det rett ut i åkeren med meg, eller annet hagearbeide :-)

Jeg elsket det, stille og ingen snakket til meg der.

Jeg ble egentlig flyttet fra mottagelsen, dvs dit de besøkende til klosteret kom, jeg irriterte søsteren på kjøkkenet med mine egne metoder for ting, jeg så ikke at hun var irritert, men noen fortalte meg det, så jeg ble flyttet og jeg var glad, mye bedre ute i hagen. Søster på kjøkkenet sa jeg var høflig og oppførte meg pent, men at den var noe gjenstridig i meg hun ikke klarte sette ord på. Jeg syns det er rart hun var sint på meg, for hun smilte alltid til meg, og en gang når jeg hadde funnet en annen og smartere måte å få vaskemaskinen til å vaske fortere smilte hun like vennlig, men tror det var siste dagen i kjøkkenet. Det var en sånn stor kjøkkenvaskemaskin og jeg hadde ansvar for den.

(jeg måtte be til Jesus foran maskinen inni mellom, og akkurat det syns jeg var morsomt, kanskje jeg smilte og hun så det, men altså det var jo komisk)

Nå har min psykiater sagt at å ha asperger syndrom er en annen måte å være i verden på, en del ting oppfatter man annerledes det vil si at det som jeg oppfatter som rart oppfatter andre som normalt. Dette er en av de lure tingene for meg å vite, det er også nøkkelen til hvordan jeg kan gå videre og sette den streken over fortiden. Mennesker tror jeg har tilgitt, jeg har ikke tilgitt noe, men jeg vet at jeg pga av min autisme opplever noen ting veldig sterkt andre ting enser jeg ikke, og ikke minst, jeg blir selv møtt med forståelse, skal jeg ikke da søke å forstå andre ut i fra det utgangspunktet de har? Jo det vil jeg, jeg kan ikke forvente at andre er feilfrie, jeg er jo ikke selv feilfri. (nei nå roter jeg meg over i et annen sak, beklager)

Håper du fikk svar, men er du glad på mine vegne for at jeg er blitt så fri og selvstendig? Jeg skrev et innlegg til deg i går, for jeg har det så bra inni meg. Selv om jeg fortsatt har mine vansker, så er jeg blitt såpass på plass og trygg i meg selv, at jeg stadig oftere finner frem selv, ikke minst min streven etter oversikt er vanskelig, men jeg har jo lister, huskelister og hjelpemidler.

Dessuten det som går igjen at jeg er så redd for å ikke være flink, at jeg våkner om natten og tenker på sosialdemokratiet og velferdsstaten, redselen for å ikke få jobb osv... jeg trodde inni meg det var andre mennesker, min mann og min psykiater som presser meg , men en natt oppdaget jeg at det er jo jeg selv som har disse forventningene! Det er altså i meg problemet lå.

Jeg gråt for noen dager siden da min mann spurte hvorfor jeg går rundt om natten, jeg satte meg så på en stol på den andre siden av bordet og sa "jeg tenker på sosialdemokratiet og velferdsstaten..." så begynte jeg å gråte (jeg gråter sjelden foran andre). Da kom mannen min og la armene rundt meg og sa snille ord til meg om at han og min psykiater bare vil at jeg skal ha det bra, de ser at jeg liker studier, at det bygger meg opp og gjør meg lykkelig, han sa "jeg tjener jo godt nok og forventer ikke at du noen gang om du ikke klarer det skal ut i jobb, du har større vansker enn mange og slik er velferdsstaten, den er også til for deg". Da sa jeg ikke mer, jeg lente meg inntil han og lukket øynene og følte meg trygg.

Sånne vansker kan dukke opp for meg, men nå skjønner jeg at en del av ting jeg "tror" andre forventer og krever er mine egne forventninger og krav, derfor vet jeg i det minste hva jeg har å jobbe med :-) Som frisøren jeg møtte i sommer ved bassengkanten, hun var uføretrygdet pga av vond rygg og jeg syns jo hun hadde en god grunn til det osv..

''Da kom mannen min og la armene rundt meg og sa snille ord til meg om at han og min psykiater bare vil at jeg skal ha det bra, de ser at jeg liker studier, at det bygger meg opp og gjør meg lykkelig, han sa "jeg tjener jo godt nok og forventer ikke at du noen gang om du ikke klarer det skal ut i jobb, du har større vansker enn mange og slik er velferdsstaten, den er også til for deg". Da sa jeg ikke mer, jeg lente meg inntil han og lukket øynene og følte meg trygg''

Gud, jeg bli helt rørt jeg nå :-) Den mannen din er gull verd. Også er jeg enig med Frosken. De er så fasinerende innleggene dine. Spennende og lese om livet i klosteret og interesant og få et innblikk i hvordan det er å leve med asperger syndrom.

[frosken]

''Da kom mannen min og la armene rundt meg og sa snille ord til meg om at han og min psykiater bare vil at jeg skal ha det bra, de ser at jeg liker studier, at det bygger meg opp og gjør meg lykkelig, han sa "jeg tjener jo godt nok og forventer ikke at du noen gang om du ikke klarer det skal ut i jobb, du har større vansker enn mange og slik er velferdsstaten, den er også til for deg". Da sa jeg ikke mer, jeg lente meg inntil han og lukket øynene og følte meg trygg''

Gud, jeg bli helt rørt jeg nå :-) Den mannen din er gull verd. Også er jeg enig med Frosken. De er så fasinerende innleggene dine. Spennende og lese om livet i klosteret og interesant og få et innblikk i hvordan det er å leve med asperger syndrom.

''få et innblikk i hvordan det er å leve med asperger syndrom.

''

Noe av det som fasinerer meg mest med M sine innlegg, er at i tillegg til å gi innblikk i hvordan det er å leve med asperger syndrom og den annerledeshet det medfører, så synes jeg samtidig at det er få som kan beskrive en del allmen-menneskelige fenomener bedre enn M. Beskrivelsene medfører på en måte at fenomener blir forstørret og tydeliggjort - fordi også det selvsagte - og vanligvis ikke artikulerte - blir satt ord på.

[Gjest Nickløsheletida]

''få et innblikk i hvordan det er å leve med asperger syndrom.

''

Noe av det som fasinerer meg mest med M sine innlegg, er at i tillegg til å gi innblikk i hvordan det er å leve med asperger syndrom og den annerledeshet det medfører, så synes jeg samtidig at det er få som kan beskrive en del allmen-menneskelige fenomener bedre enn M. Beskrivelsene medfører på en måte at fenomener blir forstørret og tydeliggjort - fordi også det selvsagte - og vanligvis ikke artikulerte - blir satt ord på.

''så synes jeg samtidig at det er få som kan beskrive en del allmen-menneskelige fenomener bedre enn M. Beskrivelsene medfører på en måte at fenomener blir forstørret og tydeliggjort - fordi også det selvsagte - og vanligvis ikke artikulerte - blir satt ord på''

Helt enig :-)

[Gjest Solution]

Hun fikk nok opp blodsukkeret sitt selv til å kunne gjennomføre samtalen med deg, selv om hun selvfølgelig skulle ha gjordt dette før timen begynte.

Det hun kunne ha gjordt i det minste da for å bøte litt på skaden ,var å forlenge timen med 5-10 minutter slik at du fikk den tiden du skulle ha hatt.

[Liljana]

Det er bare det, at dette er en psykiatrisk post hvor de tydeligvis har samme kultur. De kan spise under samtaler. Jeg kan på et vis se en sjarme med det. At vi er likeverdige mennesker, og at det å f.eks spise ikke er noe unaturlig. At hun innrømmer at hun må spise nå, kan jo være veldig ærlig. Og at det er en prekær situasjon som har oppstått. At hun rett og slett må spise nå. Det er veldig mange mennesker som er innom den posten, og jeg skjønner på et vis. Men samtidig så føler jeg meg ikke som den viktige pasienten som må prioriteres. Det er andre som er viktigere. Det er ikke en følelse jeg bør henge igjen med. Men samtidig så er det liksom litt betryggende at hun er opptatt av oss alle...... hvis hun er det da.

''At hun innrømmer at hun må spise nå, kan jo være veldig ærlig. ''

Kanskje hun har diabetes og må spise til faste tider. Det er uproft å ikke legge inn spisepauser i løpet av arbeidstiden.

[Cilien]

Hei!

Ja, jeg gjør det.

[Gjest de lure æ på]

Nei, det er mulig du har rett :-), jeg vet ikke. Jeg er så godt oppdratt selv at jeg aldri hadde våget å gjøre noe sånt. så kanskje jeg bare må lære å ikke ta situasjoner så alvorlig. jeg vet ikke hvorfor jeg er får sånne tanker. Men jeg respekterer henne virkelig og hun er en søt og hyggelig dame. Nå fikk du meg til å føle meg litt dum her. Kanskje er jeg akkurat det. Jeg er jo utrolig takknemlig for dem som gir litt ekstra av seg selv i jobben sin, og kanskje var hun akkurat ei sånn dame.

Slett ikke meningen å få deg til å føle deg dum!

Jeg er også så godt oppdratt at jeg ikke ville gjort det. Jeg ville dyttet i meg en brødskive på noen sekunder mellom timene og latt det være med det. Men jeg vet jeg er overopptatt av å ikke være til byrde for noen som helst, da... ;-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

jeg tenker noen ganger at det er noen som brenner så mye for pasientene sine at de også velger å spise sammen de hehe , men så er jeg redd for å ta total feil og at de overhode ikke bryr seg katta!!, men ja, man må være ryddig når man driver terapi, ellers så er det ikke noen vits.

Dette har ingenting med "å bry seg om" å gjøre. Det har heller ingenting med diabetes eller reaksjoner på lavt blodsukker å gjøre.

Dette handler kun om profesjonalitet eller ikke i yrket som psykolog.

Det er et viktig fag som kan kalles "rammer i psykoterapi". Det er tydelig at det er en del behandlere som ikke en gang har hørt om dette faget.

[Madelenemie]

''Da kom mannen min og la armene rundt meg og sa snille ord til meg om at han og min psykiater bare vil at jeg skal ha det bra, de ser at jeg liker studier, at det bygger meg opp og gjør meg lykkelig, han sa "jeg tjener jo godt nok og forventer ikke at du noen gang om du ikke klarer det skal ut i jobb, du har større vansker enn mange og slik er velferdsstaten, den er også til for deg". Da sa jeg ikke mer, jeg lente meg inntil han og lukket øynene og følte meg trygg''

Gud, jeg bli helt rørt jeg nå :-) Den mannen din er gull verd. Også er jeg enig med Frosken. De er så fasinerende innleggene dine. Spennende og lese om livet i klosteret og interesant og få et innblikk i hvordan det er å leve med asperger syndrom.

Hei!

Ja han er gull verdt :-)

I går sa jeg til min psykiater en rekke ting som gikk bra, ja for hun sa "jeg har på kontoret mitt en ung kvinne som har det veldig bra inni seg" :-) Da så jeg opp på henne, inn i ansiktet, rundt omkring i ansiktet, og jeg ble glad. Ja jeg var jo glad, men at min psykiater kan se/kjenne det, når jeg konsentrerer meg om ordene og ser ned i gulvet, ..det er fint! Hun kjenner meg sånn jeg liker at mennesker skal kjenne meg,

Tingene jeg nevnte som gikk bra var feks at jeg nå hadde begynt å like min manns sinneanfall, da smilte min psykiater og lo litt og sa, "Så flott" og jeg forklarte det hun før har forklart, om sinne, at ikke farlig, av og til bra, mer konstruktivt enn det sinne jeg kan vise ved å bli taus, trekke meg tilbake, tenke, konkludere. Jeg pekte på lommen min og sa "og jeg har jo ørepropper jeg bare putter i ørene" da sa min psykiater "ja og du hører han gjennom dem?", jeg smilte og prøvde igjen å se henne sånn som man skal, treffes i øynene et lite øyeblikk, og sa "Å ja jeg hører alt, tar bare de ubehagelige toppene på frekvensen".

Ellers snakket vi mye nært og fint, sånne ting som fikk det til å kile inni meg og da byttet vi på å le. Når jeg gikk trykket vi hånden og igjen hadde jeg fine nye råd med meg.

Vet du at da jeg var ved min psykiaters adresse på søndag for å fotografere grafitti med mitt barn, trodde jeg kanskje jeg så min psykiater på trikkeholdeplassen. Jeg spurte henne om hun stod der, men hun sa nei. Jeg sa da "det dumme med å være ansiktsblind er at jeg kan gå rett forbi deg og andre mennesker på gaten uten å si hei" da sa hun " Å men jeg hadde ikke latt deg passere uten å ta tak i deg og si hei", da ble jeg glad, det er så fint med min psykiater :-)

[Bella Dotte]

Hei!

Ja han er gull verdt :-)

I går sa jeg til min psykiater en rekke ting som gikk bra, ja for hun sa "jeg har på kontoret mitt en ung kvinne som har det veldig bra inni seg" :-) Da så jeg opp på henne, inn i ansiktet, rundt omkring i ansiktet, og jeg ble glad. Ja jeg var jo glad, men at min psykiater kan se/kjenne det, når jeg konsentrerer meg om ordene og ser ned i gulvet, ..det er fint! Hun kjenner meg sånn jeg liker at mennesker skal kjenne meg,

Tingene jeg nevnte som gikk bra var feks at jeg nå hadde begynt å like min manns sinneanfall, da smilte min psykiater og lo litt og sa, "Så flott" og jeg forklarte det hun før har forklart, om sinne, at ikke farlig, av og til bra, mer konstruktivt enn det sinne jeg kan vise ved å bli taus, trekke meg tilbake, tenke, konkludere. Jeg pekte på lommen min og sa "og jeg har jo ørepropper jeg bare putter i ørene" da sa min psykiater "ja og du hører han gjennom dem?", jeg smilte og prøvde igjen å se henne sånn som man skal, treffes i øynene et lite øyeblikk, og sa "Å ja jeg hører alt, tar bare de ubehagelige toppene på frekvensen".

Ellers snakket vi mye nært og fint, sånne ting som fikk det til å kile inni meg og da byttet vi på å le. Når jeg gikk trykket vi hånden og igjen hadde jeg fine nye råd med meg.

Vet du at da jeg var ved min psykiaters adresse på søndag for å fotografere grafitti med mitt barn, trodde jeg kanskje jeg så min psykiater på trikkeholdeplassen. Jeg spurte henne om hun stod der, men hun sa nei. Jeg sa da "det dumme med å være ansiktsblind er at jeg kan gå rett forbi deg og andre mennesker på gaten uten å si hei" da sa hun " Å men jeg hadde ikke latt deg passere uten å ta tak i deg og si hei", da ble jeg glad, det er så fint med min psykiater :-)

Jeg kan forstå at du elsker henne :-)

[Madelenemie]

Du må gjerne spørre:-)

Jeg glemte å skrive i min forrige kommentar at jeg også er glad for at du fikk snakket med din mann om din redsel for ikke å strekke til. Jeg tror også at du har glede av å studere, men håper at du ikke tar for mange studiepoeng på en gang siden du har så mye omsorgsansvar hjemme. Og jeg håper også for din del at du får en ok jobb - men kan vanskelig forstå annet enn at de fleste vil være enig i at dine vansker er såpass omfattende, at om du ikke får jobb så vil det være helt korrekt med uføretrygd. Så jeg synes du skal prøve alt du kan å ikke bekymre deg for fremtiden :-)

Jeg blir så fasinert av måten du skriver om ditt liv på; jeg har en dyp respekt for din vilje til å lære og til å gjøre det moralsk rette i ulike situasjoner. Samtidig merker jeg også at jeg skulle ønske jeg hadde en slags tryllestav som kunne fjerne det stresset eller angsten (vet ikke helt hva slags ord som er best) som du jevnlig opplever ved overbelasting.

Hei!

Takk for ordene dine og omsorgen, at du skulle ville ha en tryllestav for å hjelpe meg :-) jeg skulle ønske du hadde en tryllestav.

Men jeg skal faktisk ta dette rådet ditt som en oppgave, litt fordi de passer med en oppgave min psykiater ga meg i går, den er vanskelig og jeg sa til henne at "jeg skal tenke på det" jeg sa ikke at jeg skulle gjøre det, for jeg vet ikke om jeg klarer det.

Alle ting startet jo likevel med å tenke.

Rådet jeg fikk at henne var "du må tilgi deg selv", hun sa videre "noen sier man ikke kan tilgi seg selv, at tilgivelse får man kun fra andre, men jeg tror man kan tilgi seg selv" da sa jeg " mm" ja for jeg tenkte hardt på den saken der.

Jeg gjorde nemlig en rekke feil før jeg fikk diagnosen asperger syndrom, lekene til barna måtte stå på rekker og jeg kunne bli forstyrret og opprørt hvis rekkefølgen på lekene ble brutt. Etter at jeg fikk diagnosen asperger skjønte jeg gradvis at rekkefølgene mine var en autistisk tiltrekning mot systemer, og en lang og vanskelig prosess med å forstå meg bedre på mennesker og dermed barna startet. Jeg er så lei meg for mye jeg gjorde, at jeg bare smalt døren og gikk, og min mann kom løpene og sa "hvor skal du?" og jeg svarte "jeg skal på biblioteket" han var så sjokkert at jeg bare gikk, helt uten å si noe, men jeg viste ikke systemet det er å være gift, hva det medfører av samarbeide og mye mer. Nå vet jeg mye mer, mye om hvordan de mellommenneskelige systemer fungerer.

Det er bra. Min psykiater sier jeg skal tilgi meg selv, for kjærligheten var der, det var bare kunnskapen om mye jeg manglet. Det andre bare lærer av seg selv, må jeg likosm få forklart, men så forstår jeg det bra Jeg bare oppfatter ikke det samme like fort som andre.

Og det passer litt sammen med ditt råd om ikke bekymre seg, jeg skal derfor tenke på og jobbe med begge ting parallelt.

Siden jeg oppdaget at sorgen over barndommen kan bli borte bare man gjør et valg om å fokusere mer riktig, se frem, søke å forstå visse mekanismer, være like raus mot andre som man selv vil at andre skal være mot en selv, så tror jeg at mye kan endres hvis man gradvis blir det bevisst og aktivt søker å sette det i et perspektiv. Mine perspektiv starter i lister og oversikter, det hjelper meg mye. Jeg går ikke rundt og husker alt som står, men punkter og de punktene gjør at jeg lettere får satt andre ting i perspektiv.

Kanskje er ordene de tryllestavene vi har, ønske om å få til, tryllestøvet, og ønsket om å se andre som man selv vil bli sett, magien/hemmeligheten til å bli lykkelig. Med de tre kanskje man kommer langt :-) Når jeg var liten drømte jeg meg vekk i eventyrene, jeg gikk i lange kjoler og hvite sokker og ingen sko, jeg fant små diamanter der andre ikke fant noen, og jeg samlet det tryllestøvet i små fyrstikkesker, i de fyrstikkeskene var det både ensomhet, annerledeshet, glede, sorg, ønsker, tårer og latter :-)