Savner psykologen

[Gjest Solution]

Alltid når det var noe så kunne jeg ringe han og problemet var løst bare på en telefonsamtale.

Savner mest tryggheten, den faste månedlige avtalen som pågikk over flere år.

Han gav meg håp om at ting ville bli bedre.

Nå er det 3 år siden behandlingen sluttet, og det har gått sånn rimelig bra. Allikevel er det mange ganger jeg ønsker meg tilbake i stolen. Nå prøver å finne en slags erstatning for den tryggheten jeg fikk hos han.

Men det er ikke alltid så enkelt.

[XbellaX]

Faren ved langvarig terapi er at man knytter seg for mye til terapeuten sin og vedkommende blir redningsplanken i ikke bare vanskelige situasjoner men "alle" situasjoner. Jeg tror at en god terapeut jevnlig forsøker å forespeile klienten på et liv uten terapi og jeg tror i den forbindelse det kan være nyttig å i blant ta noen pauser for å kjenne på dette og være bevisst på at selv om man går i terapi må man heller ikke glemme å stadig jobbe med å finne den tryggheten ellers i livet, det er så lett for en pasient å glemme underveis. Terapi varer i uhyre sjeldne tilfeller evig og en dyktig behandler vil jobbe kontinuerlig med å gjøre pasienten rede for dette. Skjønt selv med en dyktig behandler som er fullt klar over dette kan det å avslutte terapi være vanskelig nok, uansett hvor klar man er for "livet" uten terapi. Dårlige behandlere gjør pasienten en bjørnetjeneste ved å aldri diskutere dette, ved å være tilgjengelig på telefon/mail og i samtaler, nær sagt hele tiden. - Jeg sier ikke at din behandler er hverken dårlig eller god men når du skriver dette: ''Alltid når det var noe så kunne jeg ringe han og problemet var løst bare på en telefonsamtale.'' så kan det ha vært med på å gjøre overgangen til en terapi-løs hverdag langt vanskeligere enn det trenger å være, spesielt siden du fortsatt kjenner på savn og manglende trygghet 3 år etter at behandlingen opphørte.

[Gjest germinate]

Faren ved langvarig terapi er at man knytter seg for mye til terapeuten sin og vedkommende blir redningsplanken i ikke bare vanskelige situasjoner men "alle" situasjoner. Jeg tror at en god terapeut jevnlig forsøker å forespeile klienten på et liv uten terapi og jeg tror i den forbindelse det kan være nyttig å i blant ta noen pauser for å kjenne på dette og være bevisst på at selv om man går i terapi må man heller ikke glemme å stadig jobbe med å finne den tryggheten ellers i livet, det er så lett for en pasient å glemme underveis. Terapi varer i uhyre sjeldne tilfeller evig og en dyktig behandler vil jobbe kontinuerlig med å gjøre pasienten rede for dette. Skjønt selv med en dyktig behandler som er fullt klar over dette kan det å avslutte terapi være vanskelig nok, uansett hvor klar man er for "livet" uten terapi. Dårlige behandlere gjør pasienten en bjørnetjeneste ved å aldri diskutere dette, ved å være tilgjengelig på telefon/mail og i samtaler, nær sagt hele tiden. - Jeg sier ikke at din behandler er hverken dårlig eller god men når du skriver dette: ''Alltid når det var noe så kunne jeg ringe han og problemet var løst bare på en telefonsamtale.'' så kan det ha vært med på å gjøre overgangen til en terapi-løs hverdag langt vanskeligere enn det trenger å være, spesielt siden du fortsatt kjenner på savn og manglende trygghet 3 år etter at behandlingen opphørte.

Takk for et innlegg som i hvertfall jeg synes er godt og viktig.

[Bella Dotte]

Faren ved langvarig terapi er at man knytter seg for mye til terapeuten sin og vedkommende blir redningsplanken i ikke bare vanskelige situasjoner men "alle" situasjoner. Jeg tror at en god terapeut jevnlig forsøker å forespeile klienten på et liv uten terapi og jeg tror i den forbindelse det kan være nyttig å i blant ta noen pauser for å kjenne på dette og være bevisst på at selv om man går i terapi må man heller ikke glemme å stadig jobbe med å finne den tryggheten ellers i livet, det er så lett for en pasient å glemme underveis. Terapi varer i uhyre sjeldne tilfeller evig og en dyktig behandler vil jobbe kontinuerlig med å gjøre pasienten rede for dette. Skjønt selv med en dyktig behandler som er fullt klar over dette kan det å avslutte terapi være vanskelig nok, uansett hvor klar man er for "livet" uten terapi. Dårlige behandlere gjør pasienten en bjørnetjeneste ved å aldri diskutere dette, ved å være tilgjengelig på telefon/mail og i samtaler, nær sagt hele tiden. - Jeg sier ikke at din behandler er hverken dårlig eller god men når du skriver dette: ''Alltid når det var noe så kunne jeg ringe han og problemet var løst bare på en telefonsamtale.'' så kan det ha vært med på å gjøre overgangen til en terapi-løs hverdag langt vanskeligere enn det trenger å være, spesielt siden du fortsatt kjenner på savn og manglende trygghet 3 år etter at behandlingen opphørte.

''Faren ved langvarig terapi er at man knytter seg for mye til terapeuten sin''

Jeg følte meg sterkt knyttet til begge to etter første time, jeg.

''å stadig jobbe med å finne den tryggheten ellers i livet''

Hurra, jeg er glad jeg habiliteres og ikke teraperes. For metoden de bruker på meg, fokuserer på å gjøre meg sterkere og mer selvstendig, samtidig som det ikke skal avsluttes, fordi jeg har en kronisk tilstand, og det er de klare på.

[XbellaX]

''Faren ved langvarig terapi er at man knytter seg for mye til terapeuten sin''

Jeg følte meg sterkt knyttet til begge to etter første time, jeg.

''å stadig jobbe med å finne den tryggheten ellers i livet''

Hurra, jeg er glad jeg habiliteres og ikke teraperes. For metoden de bruker på meg, fokuserer på å gjøre meg sterkere og mer selvstendig, samtidig som det ikke skal avsluttes, fordi jeg har en kronisk tilstand, og det er de klare på.

Jeg forstår at Asperger er en kronisk lidelse. Din siutasjon er nok en god del annerledes enn for mange andre på samme tid klarer jeg nok ikke helt å skjønne hvorfor du skal gå i terapi hver uke resten av livet.

[Bella Dotte]

Jeg forstår at Asperger er en kronisk lidelse. Din siutasjon er nok en god del annerledes enn for mange andre på samme tid klarer jeg nok ikke helt å skjønne hvorfor du skal gå i terapi hver uke resten av livet.

Nei, men det er vel derfor det kalles habilitering og ikke terapi, jeg er ikke i behandling, i den forstand.