Terapien ødela meg

[Gjest indre smerte]

Jeg sliter med sorg, sinne, skyldfølelse, skam og selvbebreidelse. For tiden er jeg selvdestruktiv og vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det hele startet for 17 år siden. Jeg var 20 og pga omfattende psykiske problemer så oppsøkte jeg terapi. Det var hos en mannlig terapeut, meget mye eldre enn meg.

Det utviklet seg et forhold, og hva skal jeg si? Hva skal jeg tro om meg selv nå? Er jeg skyld i dette selv? Har jeg meg selv å klandre? Til tross for at psykiatrien og hjelpeapparatet rundt meg iherdig prøver å få meg til å tro at det ikke var mitt ansvar. Men jeg sitter med en skyld og skam som har brent seg inni meg. Jeg har hatt mine runder med selvmordsforsøk og innleggelser. Ennå trenger jeg regelmessige innleggelser. Det har vært en så utrolig lang vei å gå....... Føler jeg har slitt psykisk hele livet, noe jeg har. Trodde jeg skulle få hjelp den gangen. Og ble dratt inn i noe forferdelig og grusomt. Ble så totalt avhengig. Hadde ingen andre i hele verden.

Terapeuten mistet autorisasjonen varig i Helsetilsynet. Men rettsapparatet trodde ikke meg. Saken gikk til statsadvokaten som konkluderte med at forholdet var "gjensidig". Etter det hadde jeg nok en runde med selvhat og selvdestruktivitet. Jeg hadde god dokumentasjon, gode beviser. Jeg følte at jeg ble tillagt skyld. "Jeg ville det selv", eller noe sånt... jeg ble stemplet...

Fikk heller ikke erstatning fra pasientskadeerstatningen. Grunnen var kynisk formulert og var at jeg burde visst skadeomfanget tidligere. Innen tre år. Men jeg hadde så mye selvforakt og skyldfølelse at jeg klarte verken anmelde det før, eller søke erstatning før. Jeg kom i det hele tatt ikke på at jeg kunne søke erstatning, og det var ingen som opplyste meg om det.

Har klaget på dette og har ikke fått svar ennå...

Nå sliter og river alle slags følelser rundt i meg, så kaotisk og så vondt og selvbebreidende. Jeg har et godt støtteapparat rundt meg heldigvis, men det har vært en så utrolig lang vei å gå, særlig siden overgrepet varte i åtte år... hvor jeg måtte holde det hemmelig i frykt for fordømmelse.. og pga mitt eget beskytterinnstink ift "han"...

Det som også er vondt er at vedk stadig dukker opp i offentligheten, da han er meget høyt ansett og respektert... jeg får aldri fred, jeg får ikke bli ferdig med dette pga slik saken ble, og fordi han er så voldsomt eksponert....

Advokaten min sier at det ikke er mer å gjøre... kanskje er det ikke mer å gjøre, men det jeg lurer på her, er hvordan klare å leve med dette..at det ble som det ble... når omstendighetene er som de er... vedk presterte til og med å flytte til fem minutter unna der jeg bor!

Han er "overalt" og jeg får ikke fred....

Noen forslag til hva jeg kan gjøre for å på en eller annen måte gjenvinne verdigheten min? Evt reise meg fra støvet?

Hva ville dere gjort i en slik situasjon?

Ber sårt om råd, tips, innspill...

[Gjest Romfotura]

Kjære deg. Har vært i nesten samme situasjon som du. Men komt over det nå, selv om det kommer stikk av minner og mørke tanker innomellom. Han mistet lisensen! Det gjør en ikke uten grunn! Rettsapparatet er fucka og en stor skam for Norge! I mitt tilfelle mente de også at det var gjensidig... De lar heller 100 mann gå fri, i frykt for å dømme en uskyldig. Kjenner sinne koker når jeg leser, hører om ordførersaken i media... Fy fan for en ekkel fyr! Du er ikke alene om å havne i et slikt forhold, og jeg føler selv at det for min del var et 10 år langt liv med følesmessig kaos. Jeg også var på vei til å ta livet av meg. Men nå går det mykje likar ser du :-)

Snittet av befolkninga er ganske naive tror jeg. De tror bare ikke at en 'ordfører", "en politimann", en barneskolelærer", "en lege" kan gjøre slikt. Men det skjer minst like ofte i slike samfunnslag. Håper det ordner seg med erstatninga og at du greier å fokusere på små gleder og alt som et positivt i livet, for det er masse av det også.

Klem :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er en slik sak som ikke skal forekomme, men som vi vet at skjer innimellom. Det er synd at de som er utsatt for slike overgrep ikke får bedre oppfølging.

[Gjest ambivalens]

Dette er en slik sak som ikke skal forekomme, men som vi vet at skjer innimellom. Det er synd at de som er utsatt for slike overgrep ikke får bedre oppfølging.

Hvilke retningslinjer har dere å forholde dere til om dere i terapien får høre om tidligere overgrep/grenseoverskridelser? Av egen erfaring vet jeg hvor ambivalent man kan føle seg både underveis og i etterkant, og følte at diskusjonen om fordeler/ulemper ved å melde inn/anmelde saken, samt insisteringen på at "det ikke var min skyld" langtfra var nok til å legge saken bak meg.

[Gjest indre smerte]

Kjære deg. Har vært i nesten samme situasjon som du. Men komt over det nå, selv om det kommer stikk av minner og mørke tanker innomellom. Han mistet lisensen! Det gjør en ikke uten grunn! Rettsapparatet er fucka og en stor skam for Norge! I mitt tilfelle mente de også at det var gjensidig... De lar heller 100 mann gå fri, i frykt for å dømme en uskyldig. Kjenner sinne koker når jeg leser, hører om ordførersaken i media... Fy fan for en ekkel fyr! Du er ikke alene om å havne i et slikt forhold, og jeg føler selv at det for min del var et 10 år langt liv med følesmessig kaos. Jeg også var på vei til å ta livet av meg. Men nå går det mykje likar ser du :-)

Snittet av befolkninga er ganske naive tror jeg. De tror bare ikke at en 'ordfører", "en politimann", en barneskolelærer", "en lege" kan gjøre slikt. Men det skjer minst like ofte i slike samfunnslag. Håper det ordner seg med erstatninga og at du greier å fokusere på små gleder og alt som et positivt i livet, for det er masse av det også.

Klem :-)

Godt å høre fra noen som har kommet seg videre etter alt det vonde. Det gir håp, og tro på at det er mulig, selv etter slike ting...

For tiden er jeg mest matt, har ikke ord.... over enkelte mennesker og hvor "berettiget" de føler seg i verden, på bekostning av den svake.. helt forferdelig når det blir sånn, og ikke rettsapparatet kan ta vare på den svake part :-(