Spørsmål jeg ikke liker

[Madelenemie]

Hei!

Jeg syns jeg har snakket "nok" med min mann om fortiden, jeg tror derfor han vet det som er å vite, men nå forrige uke da han tilfeldigvis fikk vite en ny ting sa han " Kan ikke vi gå gjennom kronologisk ditt liv?"( Jeg fikk råd av noen å gå til rettssak, og det rådet tenkte jeg på, før jeg fort kom til den konklusjon at å bruke 5 år av mitt liv på en rettssak der jeg maks får 100 000 kr i erstatning og enda til ender med å bli deprimert er bortkastet tid, jeg bruker heller tiden mer konstruktivt, får jeg jobb tjener jeg jo langt mer.) Det var denne konklusjonen jeg kom med til min mann, som fikk han til å ville dette.

Jeg svarte han ikke, for jeg begynte å tenke. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han skal og vil vite noe mer om min fortid?

Jeg ønsker ikke å snakke om min barndom, jeg har sagt lite, men mer enn nok, til min psykiater, omtrent det samme til min mann, min psykiater spør ikke mye heller, det er jeg glad for, jeg har ikke noen behov for å "snakke om det som har vært".

(min mann tror min psykiater vet mye mer, men det gjør hun ikke)

Jeg forstår ikke at min mann ikke skjønner at jeg ikke vil snakke fordi det vil røre opp i vonde ting jeg har lagt bak meg, kanskje det er så enkelt som at jeg bare sier det til han?

Det hender jeg sier noe fordi jeg kommer på noe, eller som en forklaring til en sak, men så vil jeg ikke "snakke" mer om det, det var mer ment som en konkret forklaring.

Det er komplisert, stadig kommer det frem at det er ting han vil snakke om, nå ligger det inni meg og ulmer, for jeg forstår ikke at han ikke bare kan la meg være i fred, når jeg har det bra og jeg har mye å gjøre.

[Gondor]

Jeg er enig med deg. Å stadig rippe opp i fortiden, tjener ikke til noe. Får man en ny terapeut er det samme leksa om igjen. Fra omtrent fødsel til dagens situasjon. Uff.

Jeg synes det er rart at mannen din ikke forstår at dette irriterer deg. Jeg har fått inntrykk av at han er en klok man? Kanskje han har behov for å sette ting på plass i eget hode? Han er i hvert fall ikke ute etter å plage deg. Prøv å snakke med ham igjen om dette. Kanskje han trenger å få det inn med teskje? :-)

[Kalevaala]

''kanskje det er så enkelt som at jeg bare sier det til han?''

Ja det synes jeg du skal gjøre. Si det til ham og forsøk å forklare at du synes det er ubehagelig. Jeg tror han vil forstå det.

[tonie]

Jeg er enig med deg. Å stadig rippe opp i fortiden, tjener ikke til noe. Får man en ny terapeut er det samme leksa om igjen. Fra omtrent fødsel til dagens situasjon. Uff.

Jeg synes det er rart at mannen din ikke forstår at dette irriterer deg. Jeg har fått inntrykk av at han er en klok man? Kanskje han har behov for å sette ting på plass i eget hode? Han er i hvert fall ikke ute etter å plage deg. Prøv å snakke med ham igjen om dette. Kanskje han trenger å få det inn med teskje? :-)

Han høres ut som en mann som er meget tålmodig med sin kone. Her tror jeg det er fint om hun er litt tålmodig med ham. Det ligger vel ting her han av en eller annen grunn har behov for å forstå.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En meget fornuftig innstilling som jeg støtter fullt ut.

[frosken]

Jeg tror det er vanlig at ektefeller har en ganske god oversikt over hverandres liv - også fra tiden før man traff hverandre. Jeg synes derfor ikke det er noe rart at din mann ønsker seg en form for oversikt. Samtidig skjønner jeg også godt at du ikke har lyst til å gå langt inn i vanskelige barndomsminner. Synes du skal fortelle din mann at du ikke har så lyst til å bruke energi på fortiden akkurat nå, kanskje dere heller kan snakke litt mer om dette i en periode dere begge har god tid.

[Gjest poncho]

Hei. Jeg var gift med min mann i 12 år før han fikk vite at også jeg har hatt en barndom som ikke var helt perfekt. Har nå fortalt litt, men veldig mye har jeg latt ligge. Jeg forsøker å gjøre barndommen min så positiv som mulig om jeg skal snakke om den. Bruker også litt humor. Vil ikke at andre enn psykologen min skal skjønne hvor trist det var i perioder.

Si til din mann at du blir bare deprimert av å snakke om det. Det forstår han sikkert.

[Madelenemie]

Hei. Jeg var gift med min mann i 12 år før han fikk vite at også jeg har hatt en barndom som ikke var helt perfekt. Har nå fortalt litt, men veldig mye har jeg latt ligge. Jeg forsøker å gjøre barndommen min så positiv som mulig om jeg skal snakke om den. Bruker også litt humor. Vil ikke at andre enn psykologen min skal skjønne hvor trist det var i perioder.

Si til din mann at du blir bare deprimert av å snakke om det. Det forstår han sikkert.

Hei!

Ja jeg skal si det til han, må bare finne en hyggelig måte å si det på. Jeg kan vist være litt brå/direkte at det ikke alltid er like hyggelig, men dette gjelder når jeg svarer på romantiske utsagn der det vist nok er forventet at jeg ikke er ærlig. Det er vrient, jeg kommer ikke på hva annet enn sant man skal si, og jeg er så dårlig på skuespill, og jeg kunne vist blitt bedre på det, iblant kan man såre andre bare ved å si sannheten, det er dumt man spør, når man kun vil høre noe bestemt som jeg ikke klarer å forutsi/se.

[Madelenemie]

Jeg tror det er vanlig at ektefeller har en ganske god oversikt over hverandres liv - også fra tiden før man traff hverandre. Jeg synes derfor ikke det er noe rart at din mann ønsker seg en form for oversikt. Samtidig skjønner jeg også godt at du ikke har lyst til å gå langt inn i vanskelige barndomsminner. Synes du skal fortelle din mann at du ikke har så lyst til å bruke energi på fortiden akkurat nå, kanskje dere heller kan snakke litt mer om dette i en periode dere begge har god tid.

Hei!

Ja jeg tror det vil passe bedre når jeg blir gammel.

Kanskje jeg sier det til han :-)

Jeg på mange måter ferdigbehandlet den saken en helg jeg var alene for et par år siden, etter det ble det tydelig for meg at det ligger i fortiden og har lite med det liv jeg lever i dag. Men det var viktig og for min egen del, "gråte ut" som var rådet fra min psykiater og jeg fulgte rådet akkurat som hun sa, men jeg trengte ingen til å skulle høre detaljer som ikke tjener til noe godt.

Et ekkelt spørsmål har min psykiater stilt meg fra min barndom, jeg klarte ikke svare på det, men etter det spurte hun ikke mer, det var hensynfylt og vennlig, det er helt andre ting jeg trenger hjelp med, slikt som, eks hvordan være en god kone, en god mor, hva si i situasjoner, hvem er en venn, hvorfor lyver man, forskjellen på løgn og overdrivelser osv... veldig mange ting lurte jeg på, jeg fikk/får svar på alt.

Nå ser jeg et mønster, av meg selv ser jeg det, nå som jeg har fått informasjonen om menneskene som jeg ikke får hadde inni meg.

[Madelenemie]

En meget fornuftig innstilling som jeg støtter fullt ut.

Hei!

Takk, det var hyggelig å lese :-)

[Madelenemie]

''kanskje det er så enkelt som at jeg bare sier det til han?''

Ja det synes jeg du skal gjøre. Si det til ham og forsøk å forklare at du synes det er ubehagelig. Jeg tror han vil forstå det.

Hei!

Ja jeg skal gjøre det, jeg må bare finne en vennlig måte å si det på, slik at jeg ikke er for brå, da virker man avvisende.

[Madelenemie]

Jeg er enig med deg. Å stadig rippe opp i fortiden, tjener ikke til noe. Får man en ny terapeut er det samme leksa om igjen. Fra omtrent fødsel til dagens situasjon. Uff.

Jeg synes det er rart at mannen din ikke forstår at dette irriterer deg. Jeg har fått inntrykk av at han er en klok man? Kanskje han har behov for å sette ting på plass i eget hode? Han er i hvert fall ikke ute etter å plage deg. Prøv å snakke med ham igjen om dette. Kanskje han trenger å få det inn med teskje? :-)

Hei!

Min mann er klok syns jeg, men mer omsorgsfull enn klok når jeg nå tenker på saken. Vel han er flink på tall, vi deler gleder i matematikk, men noen ganger forundrer han meg, feks sier han nei til barna omtrent før han har hørt spørsmålet, det er veldig rart syns jeg. Dette skaper opprør og motstand, og jeg har spurt om han ikke kan høre spørsmålet først og tenke gjennom saken, jeg syns det er en viss forhastelse i hans beslutninger, men det har vel sine fordeler, ja han er jo mer spontan enn meg, jeg tenker jo lenger på det meste. Jeg tenker feks så lenge på om jeg trenger en ting at når jeg har bestemt meg for at jeg vil ha tingen er den utsolgt.

Jeg bestemte meg for å kjøpe et smart blyantspissersystem de hadde på Tanum i vår, det var ulike saker som var praktisk, i sommerferien bestemte jeg meg for å kjøpe dem, samt en drikkeflaske jeg også tenkte på, men når jeg kom for å kjøpe det nå i høst husket de ikke at de hadde hatt de tingene i sitt sortiment. Jeg viste dem brosjyren og jeg fikk følelsen av at jeg kom og spurte om noe rart. Jeg sa jeg tenkte en stund på saken, og de svarte meg som om jeg spurte om noe de hadde hatt inne for 100 år siden. Jeg sa det var jo i vår, også smilte damen.

Da måtte jeg kjøpe de gamle vanlige blyantsspisserne bare fordi jeg måtte bruke 4 mnd på å bestemme meg for om dette ville være et lurt kjøp. Jeg husker akkurat hvordan de så ut og neste gang jeg ser noe sånt skal jeg kjøpe 10 stk med en gang.

Min fysikklærer hadde det på samme måten med noen linjaler jeg hadde, hver gang han kom bort til meg, lo han, tok på dem og sa noe sånt som at det var de fineste linjaler han hadde sett.

For ikke lenge siden sendte jeg de til han i posten som takk for vennligheten.

[Madelenemie]

Han høres ut som en mann som er meget tålmodig med sin kone. Her tror jeg det er fint om hun er litt tålmodig med ham. Det ligger vel ting her han av en eller annen grunn har behov for å forstå.

Hei!

Jeg vet ikke om han er tålmodig med meg. Noen ganger kanskje, men det er jeg som må putte ørepropper i ørene når han hever stemmen til meg x ant ganger pr år.

Det går fint, jeg står stille og lar det foregå rundt meg.

Jeg hever ikke stemmen slik, jeg snakker med vanlig stemme.

Men nå som jeg vet hva stemmeendringen skyldes (han er et følelsesmenneske) samt at jeg vet fordelene ved å være gift med en slik mann er jeg takknemlig for han på en annen måte.

Jeg må bare finne ut en vennlig måte å si at jeg ikke vil snakke om fortiden, jeg kan være brå/direkte/ufølsom, det siste ikke inni meg, men jeg vet min mann kan oppleve det sånn, fordi jeg uttrykker meg "kaldt", jeg finner ikke de gode ordene å si, jeg er nok flinkere på å skrive dem.

Heldigvis har min psykiater forklart hvorfor jeg formulerer meg så klønete og er "for ærlig" når jeg ikke skal være det, så ja der er han tålmodig på et vis. Men jeg tror egentlig jeg er den tålmodigste av oss.

[Madelenemie]

Jeg tror det er vanlig at ektefeller har en ganske god oversikt over hverandres liv - også fra tiden før man traff hverandre. Jeg synes derfor ikke det er noe rart at din mann ønsker seg en form for oversikt. Samtidig skjønner jeg også godt at du ikke har lyst til å gå langt inn i vanskelige barndomsminner. Synes du skal fortelle din mann at du ikke har så lyst til å bruke energi på fortiden akkurat nå, kanskje dere heller kan snakke litt mer om dette i en periode dere begge har god tid.

Hei!

Men han vet jo mye!

Han vet at jeg har vært på Nic Waal, på SSBU, Ullevål, og ikke alltid bodd hjemme, men nå var det at han ikke viste at jeg har gått på spesialskole.

Da jeg nevnte dette i forbifarten på kjøkkenet forrige uke ble han overrasket, men jeg er helt sikker på at jeg har sagt det til han og at han har hatt kommentarer til det, man kan nå lure på om det er han eller jeg som roter, jeg vet ikke. Om jeg roter med hva jeg har sagt til min psykiater og hva hun har sagt og gjort dette til noe jeg trodde min mann sa. Ja jeg kan ikke forstå det, men det er en mulighet.

Så kom dette opp når jeg nå ikke bare for lengst har konkludert med, alene og for meg selv på rommet mitt, at, rettsaker og slikt har jeg verken energi, overskudd eller lyst til, jeg blir stresset når jeg ikke får drevet med mine interesser, og jeg blir sykere av å mennesker rundt meg hele tiden. Jeg syns det er et så dårlig råd, at jeg ikke kan forstå at noen velger en årelang kamp for en liten sum penger.

[frosken]

Hei!

Men han vet jo mye!

Han vet at jeg har vært på Nic Waal, på SSBU, Ullevål, og ikke alltid bodd hjemme, men nå var det at han ikke viste at jeg har gått på spesialskole.

Da jeg nevnte dette i forbifarten på kjøkkenet forrige uke ble han overrasket, men jeg er helt sikker på at jeg har sagt det til han og at han har hatt kommentarer til det, man kan nå lure på om det er han eller jeg som roter, jeg vet ikke. Om jeg roter med hva jeg har sagt til min psykiater og hva hun har sagt og gjort dette til noe jeg trodde min mann sa. Ja jeg kan ikke forstå det, men det er en mulighet.

Så kom dette opp når jeg nå ikke bare for lengst har konkludert med, alene og for meg selv på rommet mitt, at, rettsaker og slikt har jeg verken energi, overskudd eller lyst til, jeg blir stresset når jeg ikke får drevet med mine interesser, og jeg blir sykere av å mennesker rundt meg hele tiden. Jeg syns det er et så dårlig råd, at jeg ikke kan forstå at noen velger en årelang kamp for en liten sum penger.

Jeg er helt enig med deg i ditt syn på en evt. rettssak. Du har bedre ting å bruke energien din på :-)

[Madelenemie]

Jeg er helt enig med deg i ditt syn på en evt. rettssak. Du har bedre ting å bruke energien din på :-)

Hei!

Ja det overrasket meg dette forslaget, det kom for mange år siden, så det er ikke noe nytt, men jeg tenkte på det og kom fort til konklusjon at jeg er ikke et menneske som orker med sånne ting.

Når man ser hva kvinner og barn må gå igjennom for å bli trodd i visse saker, så kan man lure på om det er å anbefale. Jeg hadde selv mest sannsynlig ikke anmeldt en voldtelt i dagens rettsystem, det er synd, men man blir jo sykere av å gå gjennom disse rettsakene der man i følge systemet ikke blir trodd osv Jeg mener ikke at det er feil å anmelde voldtekt, jeg mener bare at jeg hadde ikke orket med det, jeg hadde heller fortsatt livet mitt,

Men så tar jeg NHD sitt ord på at: "på seg selv kjenner en ingen andre".