Livredd

[florista]

Jeg klarer ikke dette. Jeg er så inderlig redd. Jeg har ikke kontroll. Det er tøft å komme hjem etter å ha vært innlagt på DPS, hvor det fantes mennesker som leste meg og klarte å dra meg tilbake til virkeligheten når jeg forsvant i traumeminner og intens redsel. Samtidig så vil jeg så gjerne klare meg alene hjemme.

Men det går ikke så bra. Dødstanker skyller over meg, redselen gjør at jeg sover minimalt og det gjør meg mindre motstandsyktig. Idag har vært en fryktelig vanskelig dag med flashbacks og intens redsel. Jeg begynte med å ta en vival. Det hjalp ikke så mye. Tok enda en, og enda en... Er vel oppe i 5 stk eller noe nå på en times tid. Jeg er så inderlig redd.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så redd...

De dissosiative stemmene maser og jeg får ikke fred i hodet... Jeg trenger å få de vekk...

Finnes det håp? Etter så mange år? Hvorfor kan jeg ikke bare glemme?

Mvh

[Gondor]

Det er klart det finnes håp! Vi er mange som har levd med psykisk sykdom i mange tiår og bare lidd. Tenkt at det er ikke noe håp for meg. Min skjebne er å lide. Men ved hjelp av medisiner og god terapi kan livet bli bedre.

Jeg er godt medisinert men har likevel mine dager hvor alt er helsvart og hvor jeg må tvinge meg til å være der for barna mine, lage middag, rydde etc. Ellers sitter jeg på sofaen og bare har det vondt.

Sist gang det var sånn prøvde jeg etter tips fra en eller annen bok å bare la følelsene skylle over meg. Ikke prøve å jage dem bort, bare puste og akseptere at ja, nå har jeg det sånn.

Det er kjempevanskelig for det river og sliter og angsten kommer opp, men jeg tror det hjelper.

Klarer du å være glad i deg selv oppi dette her? Kanskje du skal tulle deg inn i et pledd, finne frem en bamse som du kan trykke inntil deg, lage en god kopp te og se på noe koselig eller morsomt på tv.

Hold oss underrettet om hvordan det går med deg. Skriv i dagboken din eller skriv her. Skriving kan være salve for sjelen.

God klem fra meg

[Gjest poncho]

Det er klart det finnes håp! Vi er mange som har levd med psykisk sykdom i mange tiår og bare lidd. Tenkt at det er ikke noe håp for meg. Min skjebne er å lide. Men ved hjelp av medisiner og god terapi kan livet bli bedre.

Jeg er godt medisinert men har likevel mine dager hvor alt er helsvart og hvor jeg må tvinge meg til å være der for barna mine, lage middag, rydde etc. Ellers sitter jeg på sofaen og bare har det vondt.

Sist gang det var sånn prøvde jeg etter tips fra en eller annen bok å bare la følelsene skylle over meg. Ikke prøve å jage dem bort, bare puste og akseptere at ja, nå har jeg det sånn.

Det er kjempevanskelig for det river og sliter og angsten kommer opp, men jeg tror det hjelper.

Klarer du å være glad i deg selv oppi dette her? Kanskje du skal tulle deg inn i et pledd, finne frem en bamse som du kan trykke inntil deg, lage en god kopp te og se på noe koselig eller morsomt på tv.

Hold oss underrettet om hvordan det går med deg. Skriv i dagboken din eller skriv her. Skriving kan være salve for sjelen.

God klem fra meg

Hvilken form for terapi får du? Det eneste som har hjulpet på meg er kognitiv terapi. Det verste jeg kan gjøre er å snakke om fortiden og traumer.

Det har hjulpet meg å tenke at dette er bare tanker, det skjer ingenting nå, jeg er trygg. Leve her og nå og se framover er det beste.

Jeg vet dette er vanskelig når du er syk, men ved å terpe på dette om og om igjen vil du til slutt bli bedre. Det ble ihvertfall jeg. I tillegg må jeg bruke medisiner, uten dem fungerer jeg ikke.

[Gjest poncho]

Heisann. Svaret til Gondor var egentlig ment for deg. Kom bare litt feil :-)

[florista]

Hvilken form for terapi får du? Det eneste som har hjulpet på meg er kognitiv terapi. Det verste jeg kan gjøre er å snakke om fortiden og traumer.

Det har hjulpet meg å tenke at dette er bare tanker, det skjer ingenting nå, jeg er trygg. Leve her og nå og se framover er det beste.

Jeg vet dette er vanskelig når du er syk, men ved å terpe på dette om og om igjen vil du til slutt bli bedre. Det ble ihvertfall jeg. I tillegg må jeg bruke medisiner, uten dem fungerer jeg ikke.

Tusen takk for svar.

Jeg har fått kognitiv terapi i mange år. Etter mye prøving og feiling har de og jeg funnet ut at jeg må få mer kontroll på de vonde minnene. Jeg skal igang med faseorientert traumeterapi. Jeg håper at det kan være løsningen.

Jeg er bare sliten og veldig redd.

Har en bamse som jeg av og til bruker. Og går alltid med pledd. Jeg skal prøve å tulle meg inn i pleddet og se noe på tv. Ikke gjøre noe mer dumt. Jeg ønsker så gjerne å ikke gjøre noe mer dumt...

[Gjest poncho]

Tusen takk for svar.

Jeg har fått kognitiv terapi i mange år. Etter mye prøving og feiling har de og jeg funnet ut at jeg må få mer kontroll på de vonde minnene. Jeg skal igang med faseorientert traumeterapi. Jeg håper at det kan være løsningen.

Jeg er bare sliten og veldig redd.

Har en bamse som jeg av og til bruker. Og går alltid med pledd. Jeg skal prøve å tulle meg inn i pleddet og se noe på tv. Ikke gjøre noe mer dumt. Jeg ønsker så gjerne å ikke gjøre noe mer dumt...

''Har en bamse som jeg av og til bruker. Og går alltid med pledd. Jeg skal prøve å tulle meg inn i pleddet og se noe på tv. Ikke gjøre noe mer dumt. Jeg ønsker så gjerne å ikke gjøre noe mer dumt...''

Prøv å avlede tankene dine, gjør noe som føles bra. F.eks et bad, eller noe du liker.

Jeg har en katt jeg koser meg med når ting er ille. Tror jeg har kontroll på minnene akkurat nå, men det skal lite til før det tipper over her også. Jeg kan f.eks ikke dra til den bygda jeg vokste opp i uten å bli syk. Da bobler det opp med farlige minner.

Jeg har snakket og snakket og dette har ihvertfall ikke hjulpet meg. De periodene jeg er friskest er når jeg greier å la være å tenke og føle fortid. Men det kommer som kastet på meg også mange ganger, ikke lett å takle. Det hjelper litt å tenke at det ikke er farlig idag, men så opplever jeg noe i nåtid noen ganger som er farlig også, og da blir jeg syk på nytt.

Har innsett at jeg aldri blir helt frisk og at jeg må leve med å ha det sånn. Bra det finnes medisiner, hvis ikke hadde ikke jeg taklet livet mitt ihvertfall.

[cathlin]

Kjipt å høre at du er så redd.

Apropos det å ha kontakt med tidligere behandlere, som jeg så du skrev om. Jeg fikk lov til å maile med en sykepleier jeg fikk god kontakt med en gang. Nå er hun pensjonert, men hun stilte om en periode. Savner henne i blandt. Synd at folk blir borte, men heldigvis kan det komme nye, og noen er der ennå. Er veldig glad for de jeg har.