NHD / frosken - dilemma som pårørende.

[Pårørende]

Som jeg har skrevet om her før, har jeg en datter med BP2 og omfattende angstproblematikk. Noe problematikk har vært der fra hun var helt liten, men akutt forverring og stort funksjonsfall for to og et halvt år siden.

Utfordringen for meg som nærmeste pårørende, er at jeg innimellom er veldig i tvil om hvordan det er best at jeg forholder meg for eksempel til at hun isolerer seg, går lite på skolen, kutter ut fritidsaktiviteter osv. Hun er jo voksen, og må ha mye av valgene og ansvaret selv. Jeg backer henne opp og oppmuntrer til å bli med på ting, men spesielt i forhold til skole virker det nesten mot sin hensikt hvis jeg "maser". Som om jeg vekker litt trass i henne. Så strategien min på det området har vært å påpeke at hun selv har valgt å gå på skole, ingen kommer til å tvinge henne, men og at ingen så vidt jeg vet har blitt bedre av å bare være hjemme... På den andre siden er jeg bekymret for at hvis hun ikke mestrer skolen kan hun komme til å gi opp og stile mot en tidlig uføretrygd...Det er tredje forsøk på videregående skolegang som i så fall ikke lykkes, til tross for at hun gikk ut av ungdomsskolen med et av de beste vitnemålene i kullet.

Disse tingene kunne jeg tenke meg å snakke med hennes behandler om, men hun ønsker ikke at jeg skal ha kontakt med denne. Hun har behov for et eget frirom, dette forstår og respekterer jeg, spesielt fordi vi lever så tett med hverandre ellers. Jeg er forsiktig med å presse henne på dette, for hun har motstand nok mot å gå inn i ting som er vanskelige, også med behandler. Forholdet hennes til behandleren er derfor litt skjørt som det er. Hun byttet behandler i sommer, fra BUP til "unge voksne". Og egentlig tenker jeg det er bra at hun tar ansvar for noe helt alene - jeg er involvert i en mye større del enn det som er vanlig for en 19åring uansett.

Men så til spørsmålet... som pårørende vet jeg at jeg kan gi informasjon til behandler uten hennes samtykke, men ikke be om informasjon / råd uten at hun vil det. Hun har ikke fortalt behandler om hvor lite hun er ute og på skolen. Siden dette på sikt kan bli vanskelig å komme ut av, og få konsekvenser for hennes evne til å leve et selvstendig liv, hadde det vært betryggende å vite at behandler vet om det. Men må jeg informere datteren min om at jeg sier fra om det til behandler? Vil det å si fra når hun er så voksen å blande seg unødig mye inn i hennes saker? Ønsker ikke å overinvolvere meg, samtidig er det meg hun er sammen med store deler av døgnet når jeg ikke er på jobb, det er meg hun griner og er fortvilet hos. Så det er vanskelig å bare lene seg tilbake.